#Itoo

Over the last few months, all of us – and especially men who respect women – have been forced to take a good, hard look at our own actions and think (perhaps, shamefully, for the first time) about how those ations have affected women

Al Franken

Jeg også har gjort dumme ting mot andre mennesker som jeg angrer på. Inkludert seksuelle/seksuelt ladede ting rettet mot kvinner. Slike ting gjorde jeg kanskje først og fremst da jeg var ung og dum, men også som voksen og dum har jeg vært ubevisst på kvinners opplevelser; som mennesker som både har med seg tidligere negative erfaringer med menn (dessverre gjelder det de fleste) og en bevissthet om hvor mye dritt de har blitt og blir utsatt for som gruppe, hvor mye lettere det er for menn å overmanne en kvinne enn omvendt og hvor lite deres historier blir trodd eller fører til noe når de forteller dem.

Som Louis C.K. så treffende sa det:

How do women still go out with guys, when you consider the fact that there is no greater threat to women than men? We’re the number one threat! To women! Globally and historically, we’re the number one cause of injury and mayhem to women. We’re the worst thing that ever happens to them!

Louis C.K.

Ironisk, hva? Å bruke et sitat av ham. Men det var hans unnskyldning for litt siden som virkelig fikk meg til å tenke på å skrive en tekst om dette selv. #metoo har pågått lenge, og tanken om å si noe har streifet meg før. Likevel var det noe annerledes med C.K. sin uttalelse, som vekket tanken litt mer i meg. Mange mener det ikke var en skikkelig unnskyldning, og den gjør selvsagt ikke noe godt igjen. Men han sa ærlig at historiene er sanne, han sa han angrer og at han skal lytte. Det er en enorm forskjell fra de fleste reaksjonene som har kommet i det siste; Så mange menn som har prøvd å forsvare seg med de villeste unnskyldninger, til og med angrep på kvinnene som er tøffe nok å stå fram med sine historier i en verden dominert av menn som gang på gang på gang viser at vi ikke vil lytte. Det er et viktig skritt i riktig retning, uansett om det var langt nok eller ikke.

Så vil jeg også prøve å ta noen famlende skritt. Jeg vil si unnskyld. Jeg har vært for pågående, både med ord og handling. Jeg har gjort kvinner ukomfortable og tråkket over grenser. Mens jeg skriver dette dukker bilder opp i hodet av situasjoner og personer, og en visshet om at det er flere jeg har glemt. Fordi jeg var den som bare kunne gå videre og glemme hele greia, fordi det ikke var enda en dråpe av små og store overtramp rettet mot meg, dag ut og dag inn. Jeg vil ikke gå i detalj her, men jeg vil si at jeg er lei for det og at jeg ønsker å forbedre meg selv og bli flinkere på å si fra om andres oppførsel, vitsing eller likegyldighet.

Du som har delt din historie, skal ha all mulig ros og takknemlighet! Hvor mange liv vil vel ikke bli forandret, hvor mange forferdelige situasjoner og skjebner unngått nå, fordi dere har satt igang denne offentlige samtalen og fått gørra, som alltid har vært der, fram i lyset?

Og det, i mine øyne, er det viktigste denne kampanjen kan bidra til: Å redusere problemene i framtiden. Å «ta» dem som har gjort ille ting er også viktig, og er en viktig måte nettopp å sørge for å redusere framtidige skader. Likevel er det framtida som må være det viktigste her. Alle fortjener å vokse opp i et samfunn hvor de kan føle seg trygge, og nå tar vi noen få, små, nødvendige skritt i retning av å oppfylle det for 50% av verdens befolkning. (I tillegg til at det heldigvis har blitt noe snakk om overgrep mot menn også i kjølvannet av #metoo!)

Derfor mener jeg det er viktig at vi ikke skyter ned dem som ber om unnskyldning på en mindre enn perfekt måte. Det er bra å si fra om hvordan man kan gjøre det bedre! Men la oss gjøre det med den grunnholdning at de som ber om unnskyldning sannsynligvis er oppriktige og ønsker å gjøre det rette og forbedre seg – eventuelt til det motsatte er bevist. Vi må skape en kultur hvor folk som har blitt utsatt for overgrep eller trakassering orker å snakke høyt om det. Og vi må skape en kultur hvor de som har gjort feil mot andre kan prøve seg fram på å snakke om det de også, uten å være redd for å bli revet i filler. Det må ikke lønne seg å holde kjeft eller undertrykke den ubehagelige sannheten, slik det gjerne kan føles i en tid med «digital gapestokk» og hvor alle feil og mangler ved sine «motstandere» skal brukes som våpen mot dem.

Ingen av oss kan endre på det vi har gjort, men vi kan alle bruke mer tid på å tenke gjennom det og bruke erfaringene til å bli bedre i møte med andre i framtiden.

Cause god forbid I hurt somebody

Tim Minchin – Not perfect

Hvis jeg har såret eller skadet deg, eller gjort noe mot deg eller andre mennesker som du vet om, på noen måte – det trenger ikke være av seksuell karakter – så håper jeg du vil si det til meg! Jeg ønsker veldig sterkt å oppføre meg slik at når jeg tråkker over grenser eller gjør noe dumt (og det vil jeg aldri klare å unngå helt), så tør folk å si det til meg! Kun slik kan jeg forbedre meg, og dermed såre færre i framtida. Hvis jeg ennå ikke er en sånn person, eller du av en hvilken som helst grunn ønsker å fortelle meg noe anonymt, så kan du alltid gjøre det via kontaktskjemaet mitt her på bloggen.


“Don’t tell me. You met a very attractive and desirable woman and were incredibly pompous and rude to her.”

Dirk stared at her. “How did you know that?” he breathed.

“You do it all the time. You did it to me.”

“I did not!” protested Dirk.

“You certainly did!”

“No, no, no.”

“I promise you, you …”

“Hang on,” interrupted Dirk. “I remember now. Hmm. Interesting. And you’re saying I do that all the time?”

“Maybe not all the time. Presumably you have to get some sleep occasionally.”

“But you claim that, typically, I’m rude and pompous to attractive women?”

He wrestled his way up out of the armchair and fished around in his pocket for a notebook.

“I didn’t mean you to get quite so serious about it, it’s not exactly a major … well, now I come to think about it I suppose it probably is a major character flaw. What are you doing?”

“Oh, just making a note. Odd thing about being a private detective — you spend your time finding out little things about other people that nobody else knows, but then you discover that there are all sorts of things that everybody else knows about you, which you don’t. For instance, did you know that I walk in an odd way? A kind of strutting waddle, someone described it as.”

“Yes, of course I do. Everybody who knows you knows that.”

“Except me, you see,” said Dirk. “Now that I know I’ve been trying to catch myself at it as I walk past shop windows. Doesn’t work, of course. All I ever see is myself frozen mid-stride with one foot in the air and gaping like a fish. Anyway, I’m drawing up a little list, to which I have now added, ‘Am always extremely rude and pompous to attractive women.’ ”

Dirk stood and looked at the note for a second or two.

“You know,” he said, thoughtfully, “that could explain an astonishing number of things.”

“Oh come on,” said Kate. “You’re taking this a bit literally. I just meant I’ve noticed that when you’re not feeling good, or you’re on the spot in some way, you tend to get defensive, and that’s when you … are you writing all this down as well?”

“Of course. It’s all useful stuff. I might end up mounting a full-scale investigation into myself.

Fra The Salmon of Doubt, av Douglas Adams