web analytics
Hopp til innhold →

Far

Last updated on 24. juni 2019

Far skulle snakke for noen ungdom eller noe. Jeg fikk ikke helt med meg hva anledningen var, det var så mange slike, jeg fulgte ikke helt med. Det viktige var at han skulle si til dem at tiden går så fort. For folk på hans alder var år 2000 så kort tid siden. 19 år, det var jo ingen ting. Før de neste 19 har gått må vi ha mer enn halvert utslippene våre. Det kan høres lenge ut, men det er ikke det, bare tenk tilbake til år 2000.

– Om 19 år er jeg 91 år, hvis jeg fremdeles lever, og det ser jeg ikke bort ifra.

Han hadde sagt ting som dette mange ganger. Han var sprek – dro masse ut på turer, både i naturen og i verden – og faren hans hadde levd et langt liv. Etter han fikk seg elsykkel lot han enda oftere elbilen stå når han skulle noe, og dro ut på turer bare for turens skyld. Han likte å snakke om den gang han hadde testet hvor langt han kunne sykle på én ladning. Han hadde kommet 100 km.

Han forventet å leve lenge, han forventet å bli enkemann etterhvert. De snakket litt om det innimellom, om hva den av dem som ble igjen etter den andre skulle gjøre, og han spøkte med at «den av oss» nok var ham. Spesielt etter at mor ble alvorlig syk var det nok ingen tvil.

– Om 19 år er jeg 91 år.

Dette var torsdag 30. mai, dagen etter bursdagen min. Jeg var i Drammen for å besøke mor på sykehuset sammen med far. Mor hadde først blitt for svak til å jobbe. Det plaget henne, for hun ville være til nytte, hun ville bidra til fellesskapet – som hun alltid har innprentet i meg at man må. Men hun var ellers frisk og passe rask. Så ble hun syk og gradvis verre over en periode på to år. Massevis av tester, medisiner, ingen forsto noe. Helt til hun endelig fikk en diagnose og en behandling da hun var helt på randen. Behandlingen fungerte oppsiktsvekkende godt og hun ble omtrent seg selv igjen helt og fullt rett før jul. Det varte til hun fikk et lite tilbakefall for en måneds tid siden. Etter det var hun inn og ut av sykehuset.

Torsdag 30. mai, dagen etter bursdagen min, var jeg i Drammen for å besøke henne sammen med far. Etterpå snakket far og jeg sammen. Han var sliten etter alt som har skjedd med mor, etter år med å stelle henne, etter et vondt tilbakefall. Han var bekymret for framtida, framtida deres, men først og fremst framtiden til sine barnebarn og alle i deres generasjon. Han så ikke bort ifra at han kunne bli 91 år. Utslippene måtte kuttes med over halvparten.

Det var siste gang jeg snakket med ham ansikt til ansikt. Dag Arne Roum ble 72 år. Han var gift med Sissel Berit (men hun brukte aldri det navnet, og hun syntes jeg var litt vel grundig da jeg brukte det i et brev jeg skrev som en skoleoppgave en gang på barneskolen) Roum i 48 år, kjente henne i 49. Han hadde to barn, en svigerinne, to barnebarn, og en rekke svogere han elsket å dra på tur sammen med.

Tilfeldighetene som former livet

Da far var ung skjedde det to ting i livet hans som skulle forme resten av det. Det er ihvertfall slik jeg ser det for meg.

Presten

Det første var en samtale med en prest. Han bodde i Drammen og gikk vel på realskolen. Far snakket innimellom om disse forskjellige skolene han gikk på, men det var et annet system enn jeg var vant med, så jeg klarte aldri å plassere dem riktig inni hodet mitt. Uansett; presten spurte om han, far, hadde tenkt på å bli prest eller predikant eller noe sånt. Eller sa han rett ut at han skulle bli det? Jeg husker ikke historien så nøye.

Var det denne samtalen som førte far vekk fra drømmen om å bli pilot eller kirurg og inn på sporet som skulle gjøre ham til alt det han ble? Jeg aner ikke, men da han var ferdig med realskolen og artsjum og alt det der flyttet ihvertfall far til Stavanger og begynte på Misjonsskolen.

Far var alltid fascinert over hvordan små og store tilfeldigheter former livene våre. Hadde ikke X skjedd, så hadde ikke Y… Uansett hva det var som førte ham til Stavanger, hver gang vi kom inn på dette med tilfeldighetenes uransakelige veier var det ett eksempel han alltid kom tilbake til:

– Hadde jeg ikke blitt med på kino den gangen hadde jeg ikke møtt den søte jenta. Og da hadde ikke du vært her.

Ingen Misjonsskole, ingen Stavanger, ingen Kino, ingen Sissel, ingen Børge…

Moren

Det andre holdt de lenge skjult. Det var skammelig, det var ikke noe man snakket om. Etterhvert fant far ut at nei, det måtte snakkes om. Så han snakket om det, og mange år senere ble han til og med med på TV-programmet Vårt lille land på TV2 og snakket om det. Kanskje hans historie kunne hjelpe noen andre?

Far hadde antagelig ferie fra Misjonsskolen. Han dro hjem til Drammen, og hytta på Krok. Da han kom inn i hytta fant han moren sin. Hun hang fra taket.

Han tok fri fra skolen og ble hjemme og tok seg av faren sin i et helt år. Mor har flere ganger sagt at hun syns det er så trist at hun aldri fikk møtt svigermor. Far var medlem i Leve, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, i mange år.

Livet på Madagaskar

Far
Madagaskar, verdens fjerde største øy og et av verdens aller fattigste land. Illustrasjon: Rei-artur, CC BY-SA 2.5/GFDL. Via Wikimedia Commons.

Misjonsskolen førte ham ikke bare til den søte jenta han endte opp med å gifte seg med ett år etter, den førte også dem begge til Madagaskar. Der ble de sendt ut til den busheste bushen du kan tenke deg, de var vel i midten av 20-årene og utenom det ene året med språkkurs i Frankrike hadde de antagelig aldri vært utenfor Norges grenser før.

Det var fire harde år, spesielt for mor, som hadde tatt både sykepleier- og jordmor-utdannelse etter anbefaling fra misjonsselskapet, men som hun ikke fikk bruke da de kom ut. Misjonsselskapet mente det var best hun var husmor, selv om far stadig var ute på turneer i dagevis, opptil en uke av gangen. Det var hardt for mor å ikke få bidra til fellesskapet. Heldigvis fikk hun ihvertfall bidratt litt én gang da Røde Kors kom ut med noen medisiner.

Livet med Madagaskar

Det var en hard tid, og fire år er ikke ubetydelig. Men det er heller ikke en veldig stor andel av et langt liv. Så hvorfor preget Madagaskar dem sånn? Hvorfor var huset pyntet med ting fra Madagaskar, hvorfor var far aktiv i Vennskapsforeningen Norge-Madagaskar, hvorfor dro han rundt og holdt foredrag om Madagaskar, dro tilbake til landet mange ganger og hadde Google Alert på ordet «Madagascar», så han fikk med seg alt det fæle som har skjedd i dette lutfattige landet, plaget av revolusjon og naturkatastrofer?

Far på Madagaskar. Ukjent fotograf.

Det var antagelig mange ting. Blant annet var Madagaskar en av de største misjonsmarkene til Norge, så mange av deres venner og fars kolleger var også der. Blant annet var mors søster og hennes mann der i mange år, og far hadde mye kontakt spesielt med ham. Og på den tiden da de var der hadde de ikke internett eller satelittelefoner, og kunne ikke reise hjem. De var ute i fire år i strekk, og fikk noen aviser og julepost fra Norge mange måneder i etterkant. Kanskje noe annet som brant Madagaskar inn i sjela deres var at de var redde for å miste broren min der. Jon Daniel levde fire av sine fem-seks første leveår på øya. Han lekte selvsagt sammen med de andre barna, og en dag lekte de i en stillestående vanndam. Jon Daniel ble infisert av Bilhartzia og de dro hjem til Norge. Her ble han kurert av flinke leger. De andre barna på Madagaskar var ikke så heldige.

Uansett årsak, en stor del av hjertet til far var alltid formet som Madagaskar. Han påpekte alltid når han så noe annet formet som denne øya. Blant annet en helle i hagen han elsket å stelle, i huset langs Drammenselva der han bodde de siste årene av sitt liv.

Familiens bånd til Madagaskar må leve videre

Jeg vet tre ting om min fødsel.

Det første er at den ikke skulle ha skjedd. En eller annen gang etter min bror ble født fikk mor beskjed av legen, med god grunn, at hun ikke kunne få flere barn. Likefullt, 12 år etter Jon Daniel, kom jeg.

Det andre er at jeg skyldte far en is. Han hadde nettopp kjøpt seg en is da beskjeden fra sykehuset kom om at var jeg på vei ut. Han kastet den umiddelbart og løp avgårde. Det lot han meg aldri glemme. Hvor mange ganger har jeg hørt «du skylder meg en is»?

Det tredje er at far visste at jeg måtte innlemmes i familiens bånd til Madagasker, så helt fra jeg ble født planla han og sparte penger til vår tur til denne fjerde største øya i verden.

Jeg måtte være gammel nok til å få glede av turen og huske den senere, men ung nok til å fortsatt få barnebillett. Flyturer var på ingen måte så billige den gang som nå. Så da jeg var 11 år dro far, Jon Daniel og jeg på en guttetur til familiens fortid.

Video fra en mindre storby-aktig del av Madagaskars hovedstad. Video: ellen spinnler.

En av de første tingene jeg husker fra turen er fars latter. Vi kjørte fra flyplassen inn mot hovedstaden, Antananarivo, og utenfor var det jorder og mennesker som gikk langs veien mens de ledet noen merkelige dyr. Dyrene var omtrent like høye som menneskene, de hadde horn og var magre, men øverst på ryggen hadde de en pukkel. Så jeg gjorde som jeg gjør når jeg lurer på noe, jeg spurte. Hva er det for noen rare dyr? Far lo godt. Det var kyr.

En typisk hovedgate i et tettsted på Madagaskar
En typisk hovedgate i et tettsted på Madagaskar. Foto: «Madagascar» av Marc!D, CC BY-NC-ND 2.0.

Vi reiste med bil gjennom landet. Far kunne fortsatt gassisk, og over alt var folk imponerte. Over alt var det også misjonærer som kjente ham. For å komme inn til Beroroha, hvor de hadde bodd i fire år, måtte vi kjøre på veier som knapt kan kalles veier i en hel dag fra hovedveien mellom de nærmeste større byene. Asfalt var det bare å glemme, heldigvis. Det ville bare ha skapt hull med skarpe kanter.

Typisk klesvask i skittent elvevann på landsbygda på Madagaskar
Typisk klesvask i skittent elvevann på landsbygda på Madagaskar. Foto: «Madagascar» av Gregoire Dubois, CC BY-NC-SA 2.0.

Jeg tror ingenting hadde forandret seg der inne på de nærmere 15 årene som hadde gått. Fattigdom får tiden til å stå stille. Da vi kom til misjonsstasjonen og gikk opp på verandaen knakk far sammen i gråt. Jeg var for ung til å forstå hva som skjedde. Heldigvis gikk Jon Daniel mellom oss og trøstet ham. Jeg har tenkt på den situasjonen flere ganger, sist nå for noen dager siden da Jon Daniel og jeg kjørte til foreldrene våre sitt hus for første gang etter ulykken.

Beroroha ligger ved bredden av Mangoke-floden. En flod er en enorm elv. I mitt hode var det bare så vidt vi så over til den andre siden. Det stemmer nok ikke, men ifølge OpenStreetMap er det ca 1 km fra den ene siden til den andre der hvor «ferga» krysser. Og det er et smalt strekk. Ikke at det er mulig å tallfeste bredden, det varierer enormt utfra om det er regntid eller tørketid.

Jeg kom over denne videoen fra Mangoke ved Beroroha i 2012, av ellen spinnler.

Mange misjonærer hadde drømt om å ta en båt ned Mangoke til kysten, men så vidt far visste hadde ingen gjort det. Vi ble de første hvite til å ta den reisen. Det ble noen uforglemmelige dager. Hele turen var uforglemmelig.

Intermesso

Her jeg sitter og skriver er det en bekymring som sitter i meg. Jeg er bekymret for at jeg skriver for langt, for at mange vil falle av og ikke orke å lese så mange detaljer. Men for meg er ikke denne teksten detaljert i det hele tatt. Far var så mye, rommet så mye. Jeg skraper bare i overflaten.

Jeg vet det kan bli for langt. Men far fortjener såpass av en beskrivelse av sitt liv. Jeg håper du vil bli med videre, og så skal jeg prøve å holde meg så kort det lar seg gjør.

Du får prøve å tenke på at far likte og leste alle Min Kamp-bøkene til Knausgård.

Kirkens Nødhjelp

Far i promobilde for Fasteaksjonen, da han jobbet i Kirkens Nødhjelp
Far i promobilde for Fasteaksjonen.

Som innsamlingssjef for Kirkens Nødhjelp utvidet far Fasteaksjonen til å involvere alle landets konfirmanter til å gå dør-til-dør. Det hadde han nemlig lagt merke til hos én menighet at mangedoblet midlene de fikk inn. Nyeste nummer av Kirkens Nødhjelp-magasinet handler om Fasteaksjonen, og omtaler den som Norges nest største dør-til-dør-innsamling etter TV-aksjonen. I tillegg sikret far at offergavene fra kirkene rundt om i hele landet gikk til Kirkens Nødhjelp på den mest besøkte dagen deres, julaften. Dette og mer skrev KN-magasinet om i et protrett av far for et par år siden.

Jeg kan ikke engang tenke meg hvor mange millioner kroner dette har generert, og hvor mange menneskeliv som har blitt reddet og markant forbedret gjennom KNs bruk av disse pengene. Hvor mange mennesker har sluppet å sitte med den følelsen jeg har nå, etter å ha mistet et nært familiemedlem? Tusenvis av frivillige deltar og over 30 millioner kroner samles inn hvert år, sto det i KN-magasinet i 2014. Det er for stort til å fatte.

Jeg tenker med gru på hvilken verden vi overlater til barnebarna våre og håper mine barnebarn skal si at farfar i alle fall prøvde å gjøre noe med klimautslippene

Dag Arne Roum i portrettet i KN-magasinet

Far hadde mange historier han likte å fortelle. Noen av dem var litt ømmere enn andre. Én av dem tror jeg var fra perioden i KN. Han var innom en flyktningeleir og et lite barn kom bort til ham. Skolissene var gått opp, han ba om hjelp.

Far løftet ham opp på fanget og begynte å knytte. Den lille kroppen inn mot hans slo ham som en knyttneve i magen. Hvorfor falt det ham så naturlig å løfte gutten opp på fange og knytte lissene hans? Fordi han hadde gjort det samme så mange ganger før. Hjemme i Norge hadde han selv en gutt på samme alder, en gutt som trengte hjelp med skolissene. En gutt som like gjerne kunne vært denne gutten, i denne grusomme situasjonen i denne flyktningeleiren. Far brøt ut i gråt. Hvorfor var hans lille Børge mett og trygg i et stabilt, fredelig demokrati med et sikkerhetsnett som passer på ham, mens denne lille gutten…?

Danvik

Far brant alltid for rettferdighet, gjennom egne handlinger, gjennom faste gavetrekk fra konto og gjennom medlemskap i organisasjoner.

Utenom laserdiscene med Roger Rabbit og Trollmannen fra Oz er det spesielt én ting jeg husker fra fars tid som inspektør på Danvik Folkehøgskole. På kontoret hadde han en korktavle hvor det hang mange spennende ting. Én av dem var en tegneseriestripe. En fortvilet mann står ved kanten av et stup og klager sin nød: Det er så mange forferdelige ting som skjer i verden! Men hva kan jeg gjøre, jeg er jo bare én person! I de neste rutene zoomer vi ut og ser flere og flere snakkebobler, til slutt strømmer de opp fra hele verden: Hva kan vel jeg gjøre, jeg er jo bare én person!

For en tid tilbake skrev jeg en tekst om hvor viktig det er å melde seg inn i organisasjoner. Jeg vet ikke om jeg tenkte på den tegneseriestripen, men det er det håpet som sitter i meg: Om at det store flertallet ønsker det beste for alle, vi må bare finne sammen for å dra sammen i den retninga, ikke bare sitte på hver vår tue og deppe over hvor ille verden er. Selv om jeg tror både far har følt på hvor lett det er å henfalle til deppinga.

Endelig prest

Da jeg nærmet meg slutten på ungdomsskolen følte far det var på tide å prøve seg som prest på ordentlig. Han var ordinert, og hadde kanskje tatt noen enkeltoppdrag her og der. Til og med et litt lengre vikariat på Frogner, hvor han senere gjerne nevnte at det hadde vært mange svært velstående, eldre damer. Men han hadde aldri hatt en fast stilling som prest. Han følte også at han burde hjelpe til med å lette prestemangelen i nord. Så, etter en prosess hvor jeg hadde vetorett, pakket vi sakene i Voll Terrasse 73, Bærum, og reiste de nærmere 700 kilometerne til Sandnessjøen. Et tettsted i Nordland, som passerte 5000 innbyggere og fikk bystatus en gang i løpet av de fem årene vi bodde der.

I Sandnessjøen sang far i mannskoret, løp opp og ned alle De syv søstre – med meg på slep innimellom – stelte i hagen, tok båtlappen, startet en tradisjon med frilufts-påskegudstjenester, og utviklet et spesielt forhold til Petter Dass. Han var stolt av at etter endt tjeneste ble han en av få prester som ikke var sogneprester som fikk henge ved siden av Petter Dass sitt portrett i Alstahaug kirke.

Her startet han også en tradisjon med meg. Mens jeg spiste kveldsmat ved kjøkkenbordet leste han noen av de store klassikerne for meg; Mytteriet på Bounty, Hobbitten, Ringenes Herre, Greven av Monte Christo, De elendige. Vi kjøpte en egen kart-bok til Ringenes Herre så det skulle bli lettere å følge med på ferden.

Og han ble for første gang den folkekjære presten.

Far og farfar
Dette bildet av far og farfar henger på fars kontor.

Men først – kort tid etter at far og jeg flyttet oppover, før mor var blitt ferdig med sin jobb og kom etter oss – besøkte far sin far i leiligheten på eldresenteret han nylig hadde flyttet inn i. Og som sin mor mange år tidligere fant far sin far. Men denne gangen hadde han, antagelig lykkelig, lagt seg til å sove kvelden før og bare ikke våknet opp igjen.

Drammen og Strømsgodset

Da far begynte å dra så smått på åra, sånn i yrkesmessig sammenheng, fant han ut at dersom han skulle ha sjans til å få seg en ny jobb noe sted, så måtte det skje nå.

Han søkte og fikk det som må ha vært drømmejobben: Sogneprest i Strømsgodset menighet i Drammen. Far skulle tilbake til sin barndoms by, og til menigheten med samme navn som fotballklubben han alltid hadde heiet på.

Her ble han virkelig den folkekjære presten, og han engasjerte seg i så mangt. Etter en rekke år med dåp, begravelser, konfirmanter, kirkekonserter, dialogarbeid med andre trossamfunn, frustrerende mengder papirarbeid og flere møter og samtaler med mennesker i alle samfunnslag enn noen kan ane, ble han pensjonist og han og Sissel måtte flytte ut av presteboligen hvor jeg hadde bodd det siste året på Vgs.

Far på brygga
Far på brygga. Foto: Lisa Selin / Drammens Tidende.

De så på leiligheter i sentrum, og kom over en annonse for et oppussingsobjekt på en tomt langs Drammenselva. Nei, det var nok ikke noe for dem. Men far syklet tilfeldigvis forbi en dag det var visning, og stakk innom. Han måtte fortelle mor om stedet med det samme.

Far elsket å pusle i hagen, han elsket utsikten og å snakke om hvor godt alle som kom på besøk likte den. Han elsket å ta seg en dukkert fra brygga og en tur på elva i båt (gjerne sammen med sitt barnebarn, Anders, oppkalt etter hans far, som han var så glad i), kano eller kajak.

Far på taket med solceller
NRK lagde oppslag om solcellene på fars tak, høsten 2018. Det var nok stas, men han var litt irritert over spørsmålet som var i fokus: «lønner det seg?» Det var ikke det viktigste for far. Foto: Per Håkon Solberg / NRK.

De senere åra fikk far installert solceller på taket på huset, og det ble hans store hobby og stolthet – i tillegg til hagen. Han kunne snakke lenge om hvor mye strøm panelene genererte til enhver tid, eller denne måneden eller i år i forhold til i fjor. Skjermen med live oppdateringer ble hyppig brukt, og var gjerne det første han måtte vise meg når jeg kom på besøk, med mindre han skulle vise meg hvordan det vokste og grodde i hagen eller drivhuset først.

På kontoret sitt hang han opp et gammelt klasseroms-kart han hadde blitt forskrekket da han kom over at noen skulle kaste. Der festet han stjerner på alle steder han hadde vært, og det var ikke få! Far hadde vært i alle verdens land, ofte i jobbsammenheng.

Fars kart over steder han hadde vært
Fars kart over steder han hadde vært.

Jeg har alltid følt meg heldig med at vi ikke hadde hytte da jeg vokste opp, og at vi heller reiste ut og så verden. At jeg har sett i øynene hvordan livet er utenfor denne rikmanssbobla vi har skapt oss i Norge tror jeg har formet verdiene mine i svært stor grad. Sammen har vi vært på Madagaskar, i Chile og USA og besøkt venner av familien, Etiopia og besøkt broren min da han var misjonær der, Nepal, Laos, Hong Kong, Bangkok, Svalbard, og vært på road trips i Tyskland og Spania.

Midt-østen og Mar Musa

For noen år siden dro han på en tur som skulle bety veldig mye for ham i årene framover. Han tok interrail til Syria – på veien ble han kjent med en komiker fra UK som han fortsatte å ha kontakt med, og til og med treffe og bytte kosedyr med en gang senere på grunn av en eller annen internspøk de hadde, og jeg syns det er så typisk far! – og til klosteret Deir Mar Musa (uttales «mosa»).

«Syria!?», sier du? Ja, det var også typisk far å ikke bry seg så mye om hva folk syns er farlig. Statistisk sett var det jo svært få som faktisk ble rammet. Og krigen var vel heller ikke brutt skikkelig ut da han var der.

Far og Fader Paolo spiser et måltid sammen
Far med Fader Paolo i Mar Musa-klosteret i Syria. Foto: Ukjent, bilde tatt fra fars blogg.

I Mar Musa-klosteret fant han gode venner i Fader Paolo og Jihad, men han fant også noe mer. Jeg vet ikke helt hva. Han fortalte en gang om en opplevelse han hadde hatt der – noen ord som var blitt sagt, noe knyttet til hans mor – og jeg tror han opplevde det som et slags mirakel. Slik han fortalte det hørtes det ihvertfall mirakuløst ut. Som en som elsket rettferdighet – en som hungret og tørstet etter rettferdigheten, som Jesus sier det i Bergprekenen – i en grunnleggende urettferdig verden, slet nok far alltid mer eller mindre med troen på en god Gud. Selv om han alltid, så vidt jeg vet, også elsket Gud. Jeg tror opplevelsen i Mar Musa styrket hans tro, men også gjorde noe mer. Kanskje det endelig gav ham en slags ro med tanke på det som hadde skjedd med hans mor? Jeg vet ikke.

Men jeg vet at Mar Musa fra da av hadde en spesiell plass i hjertet hans. Han begynte å smale inn penger til stedet, og det ble lagt til i foredrags-reportoaret hans, sammen med Madagaskar og Per Sivle og oppveksten i Drammen. Han skrev også tekster fra reisene sine i Syria og andre steder, disse kan leses på bloggen hans.

Far og jeg foran valgkamp-plakater i Irak
Far og jeg i Irak. Da vi var der var det valgkamp, og plakater klistret opp over alt. Vi ble positivt overrasket over at omtrent 50% av dem som stilte til valg var kvinner, og mange plakater hadde kvinner uten hijab.

Noen år senere var han igjen i Midt-Østen og besøkte et kloster. Først var han igjen i Mar Musa, og planen var opprinnelig at jeg skulle møte ham der. Men det gikk ikke og jeg møtte ham i et kloster i en millionby i Irak isteden. Derfra dro vi igjen på en road trip, gjennom den kurdiske delen av Irak, så vidt innom Tyrkia, og endte opp i Georgia.

Engasjement i alle lag

Fars forhold til Per Sivle må også skjenkes noen ord. Jeg vet ikke helt hva som dro ham mot Sivle, kanskje kjente han seg selv litt igjen i denne store dikteren, forfatteren, drankeren og ulykkesfuglen fra Drammen? Men tilfeldighetene her var uansett også interessante. Sivle ligger begravet på Strømsgodset kirkegård, og tomta de kjøpte langs Drammenselva er omtrent nøyaktig der gården til Sivle lå.

Far ble svært aktiv i Sivle-laget, og ble vel Drammens uoffisielle ekspert på mannen. Jeg er glad for at jeg fikk med meg ett av hans foredrag og Sivles i stor grad ulykkelige liv, det gav meg selv lyst til å lese bøkene hans. Far fikk også spille en «ond» prest i en liten oppsetning av et av Sivles stykker en gang, det tror jeg han syntes var gøy.

Reklamefilm for Strømsgodset IL. Forhåndsvisningsbildet viser far utenfor kirka si, Strømsgodset.

Det var ikke bare Sivle-laget far var aktiv i. I farta kommer jeg på Areopagos, Rotary, Byvandringsmannen, NMS Gjenbruk, Sjømannsforeningen, Jordvernalliansen, mannskoret i Sandnessjøen, og selvsagt Miljøpartiet De Grønne. Og kan jeg si han var aktiv i Strømsgodset idrettslag når han var med i en reklamefilm for dem? Han var ihvertfall ganske stolt av både det og drakta han fikk som takk, tror jeg. Og han tok vare på venner og kjente og ukjente som trengte noen.

Far 4
Far i godt humør og MDG-t-skjorta si han ofte brukte, på stand med De Grønne i Drammen.

Far brant alltid for dem som har det verre enn oss priviligerte, rike nordmenn. Og akkurat som for meg førte det ham etterhvert inn i et sterkt engasjement for miljø og klima. Men han var stolt over at han meldte seg inn i MDG før meg, det likte han å påpeke. I tillegg til å stå på stands og skrive leserinnlegg bidro han i partiet med å lede årets nominasjonskomité i Drammen en tid og delta med innspill til lokalprogrammet. Så om du stemmer grønt i Drammen i høst, så stemmer du på et program og på mennesker på en liste som far var med på å skape.

Min eldste sønn ble født i 1972. Siden da er halvparten av alle ville dyrene på jorden blitt borte. Det er 50 prosent færre ville dyr i dag enn da han ble født. På bare 42 år!

Jeg har barnebarn. 10 og 13 år. Deres dom over min generasjons uvettige livsførsel vil bli hard.

Vi svikter fremtiden og dem, fordi nåtiden og vår egen komfort er viktigere. Men hva er viktigere enn deres fremtid?

Far i et leserinnlegg i Aftenposten, desember 2014.

Far måtte også snakke om vårt ansvar for verden, miljøet og klimaet. Han tok det opp i prekener, med meg snakket han om at det burde startes en gruppe for folk på hans egen alder som ville rydde opp i alt rotet hans generasjon har skapt før neste skal ta over, og han kunne ikke la være å neven sin bekymring for livet til kommende generasjon da han kun tre uker før ulykken holdt tale i konfirmasjonen til sitt yngste barnebarn, Margrethe, som han var så glad i.

Skal vi skape en blomstereng i fars minne?

Noe annet far gjorde for miljøet var å sette opp et såkalt «biehotell» i hagen, og han gikk på et arrangement hvor han lagde et humlebol han likte å snakke om. Men det holdt ikke for å ta vare på de stakkars insektene som dør så alt for raskt, og som vil ramme oss alle om de utryddes. Så far fjernet gresset fra en større flekk i hagen og gjorde klart til å så en blomstereng der.

Fars blomstereng
Far startet på en blomstereng før han døde. Slik så det ut 6. juni.

Det fikk han aldri gjort. Da jeg var i huset for noen dager siden, første gang etter han døde, sto trillebåra med hageredskaper nede ved flekken han hadde gjort klar. Det var som om han bare hadde tatt en liten pause i arbeidet og straks var klar til å starte opp igjen.

Jeg planlegger å dra tilbake til hagen en dag snart og gjøre ferdig blomsterenga, til minne om far og til glede for insektene.

Og jeg håper du vil være med meg! Ikke fysisk, men i ånden. Jeg ønsker å be alle som leser dette om å lage sin egen, lille blomstereng i Dag Arne Roums minne. Kanskje har du en hageflekk du kan ta en bit av, eller kanskje du bare har en veranda du kan sette en liten blomsterpotte på? Uansett, spør nærmeste planteforhandler om noen insektsvennlige blomster og torvfri jord og plant de der du kan! Da vil jeg bli veldig glad!

Hvis du gjør det vil jeg sette stor pris på om du vil dele et bilde av det med meg. Send på mail til borge æt roum.no eller del på sosiale medier med .

Uansett hvor den er og hvor stor eller liten den er, vil jeg alltid tenke på blomsterengen du lager i fars minne som en del av den samme blomsterengen som er i fars hage, og som jeg skal lage i min, og alle andre jeg håper blir laget rundt om!

Bisettelsen

Men til bisettelsen ønsker vi ikke blomster. Der vil vi heller ha penger til to saker far virkelig brant for, Mar Musa-klosteret i Syria og Kirkens Nødhjelps arbeid for verdens fattigste. Du kan gi en gave på fars minneside hos begravelsesbyrået, eller ved å Vippse til 97983262.

Bisettelsen vil finne sted ved fars barndoms kirke, Strømsø. Her vokste han opp, her ble han døpt og konfirmert, og her ligger hans mor og far i grava han nå også skal ligge i. Tirsdag 18. juni kl 14, alle som hadde et forhold til far på noe vis er velkomne!

Det er så utrolig mye mer jeg skulle fortalt om far og hans liv. Men det får bli en annen gang. Hvis du har lest så langt er jeg takknemlig!

Denne teksten har handlet mye om fars liv og levnet. Hvis du vil lese litt mer om de følelsesmessige reaksjonene mine i dagene etter fars død kan du gjøre det på min Twitter.

Framtida

– Du skal nok få slite med meg lenge.

Ting som det sa far fra tid til annen. Denne dagen, den 30. mai, dagen etter min bursdag, sa han ikke nøyaktig det – men 91 år, det skulle jeg ikke se bortifra at han ble. Og han var bekymret for generasjonen som skulle vokse opp på denne tiden.

Så sa han at han gjerne ville ta en dag i Oslo sammen med meg en dag snart, det var for lenge siden vi bare hadde hengt sammen. Vi gjorde en løs avtale. Snakket vi også om drømmen vi hadde om å ta en togtur gjennom Europa sammen en gang denne dagen? Jeg husker ikke, men jeg vet jeg gledet meg til det.

To dager etter sendte han meg en melding og sa han hadde syklet 84 km. Dagen etter en ny melding, 40 km. Dagen etter det igjen overførte han rolloverdata fra mobilabonnmentet sitt til meg – som han gjorde hver måned – ønsket meg til lykke med Verdens sykkeldag, 3. juni, og spurte om jeg hadde fått sett på leserinnlegget han hadde sendt meg og bedt om innspill på.

Da jeg sa at det var kort svarte han «Satser på korte, men hyppige innlegg i tiden framover.»

Det blir det ikke noe av.

Men han fikk sendt inn dette siste leserinnlegget.

Dagen etter, 4. juni, ringte min bror meg seint på kvelden. Det hadde skjedd en ulykke, far var hentet med helikopter, tatt inn til operasjon. Kanskje en time senere ringte han tilbake. «Det gikk dårlig.» Stillhet. «Han døde.» I et brøkdels sekund trodde jeg ikke på det. Var det en spøk? Kun et brøkdels sekund.

Det blir ingen dag i Oslo. Det blir ingen Europa-tur. Far startet en tradisjon med å invitere familien med på en opera eller musikal i året de siste årene, og dessverre fikk jeg ikke vært med i fjor. «Sound of music» står det i kalenderen min nå på 27. september 2019. Om det blir noe av blir det ikke med far. Det er uendelig mange andre ting det nå ikke blir noe av.

En gang hadde jeg alle muligheter sammen med far. Jeg kunne ringe ham når som helst og foreslå å finne på hva som helst. Men jeg gjorde det aldri. Og nå er det for sent. Nå er alt for sent.

Jeg håper du lærer av min feil. Husk at alle du er glad i en dag skal dø. Ta kontakt, fortell dem at du er glad i dem, finn på ting, gjør konkrete avtaler, så de ikke bare forsvinner i alle hverdagslige trivialiteter.

Jeg vet at det kommer til å bli utallige ganger framover hvor jeg kommer til å savne far, antagelig gråte over at han ikke er der. Han skulle vært der! Han skulle bli 91 år!

Men jeg vet også at på sett og vis vil han alltid være der med meg. Jeg er den jeg er i stor grad på grunn av alt det han har gitt meg av erfaringer, verdier og interesser.

Så jeg vil fortsette å kjempe for en bedre verden, med mer varme for våre medmennesker, et bedre klima for kommende generasjoner, og mer glede, nestekjærlighet, filosofering, engasjement, interesse for vitenskap, omtenksomhet og handling – og alt annet jeg har lært av far. Min venn, mitt forbilde, et av de aller beste menneskene jeg noen gang har kjent.

Takk for alt, far! Må du leve evig i menneskers hjerter og minner!

Før jul 1966 var jeg med i en protest [med] Torstein Lalim, fhv Bispekandidat i Stavanger mot overdreven julefeiring. «Kassaapparatene ringer jula inn» skrev vi på plakatene og «Gi din julegave til Kirkens Nødhjelp». Den gangen var det i solidaritet med de nødlidende i verden. I dag er det også i solidaritet med de neste generasjoner. Vi lykkes ikke i 1966. Selv har jeg vært en del av systemet som har økt forbruket over alle tenkelige grenser og er i ferd med å overlate en ødelagt klode til neste generasjon. Og hva få oss til å aksjonere? Bompenger! Vårt ettermæle blir ikke hyggelig. Men det slipper jo vi å bry oss om. Vi dør snart, men noen skal slite videre med arven etter oss. Måtte de klare det bedre enn vi gjorde.

Det siste far skrev på Facebook, 25. mai, med en link til underskriftskampanjen Norge må slutte å lete etter olje og gass. Scroll ned til bunnen av siden og signer!

Publisert i Aksjonisme Miljø Personlig Politikk Sør/Nord

14 kommentarer

  1. Arne Johan Isaksen Arne Johan Isaksen

    Kjære Børge! Takk for at jeg har fått være med på denne reisen gjennom din fars liv! Det viser hvilket fantastisk menneske han var. Jeg – som bare møtte han noen få ganger i MDG- kunne ikke unngå å merke hans godhet og oppriktige nysgjerrighet på mennesker. Dere har vært heldige som har hatt han i deres liv, og det er ikke vanskelig å forstå hvilket tap dere har lidd ved hans plutselige bortgang. Jeg håper alle de gode minnene gradvis vil gjøre sorgen og savnet lettere å bære. Vi kan alle ære minnet hans ikke bare ved å plante blomstereng (for egen del lar jeg plenen forbli uklippet og blomstene være tilgjengelige for insektene), men også ved å engasjere oss slik han gjorde for mennesker som ikke har vært så heldige som oss.
    Jeg vil gjerne bidra til det dere ønsker i Dag Arnes ånd og vippser et bidrag. Siden jeg nå er i i Spania, får jeg ikke vært med i bisettelsen, men jeg er med dere i tankene. Varme tanker fra Arne Johan Isaksen, Kongsberg MDG

  2. Ståle Sørensen Ståle Sørensen

    For en fantastisk tekst om en fantastisk person.
    Hvil i fred Dag Arne
    Jeg skal plante noen blomster til hans blomstereng her i hagen vår

  3. Aimi wallumrød Aimi wallumrød

    Takk for at du deler av din fars historie som vi kjenner små bruddstykker av. Jeg har grått og smilt meg gjennom denne teksten. For en mann!! Tenker mye på deg og resten av familien i disse dager. Klem

  4. Eyvind Skeie Eyvind Skeie

    Tusen takk for gode og varme ord. Jeg tenker på Dag Arne med glede, og vemod. Hilsen til dere alle i hans nære krets! Eyvind Skeie

  5. Åsa Åsa

    En enestående og hjertevarm skildring av din fars innsats for det gode i verden. Jeg er så glad for at jeg fikk besøkt dine foreldre i fjor sommer. Mitt hjerte er fullt av gode minner. 🌹❤️🌹

  6. Øystein Magelssen Øystein Magelssen

    Takk for at du delte din fortelling om Dag Arnes rike liv på denne måten. Jeg fikk være hans prost seks år o Drammen; men først og fremst var jeg heldig å ga ha ham som god venn og idealistisk kollega. Med sitt lyse og omsorgsfulle sinn og hans brennende engasjement var han et forbilde for meg. Jeg blir blant de mange sørgende i Strømsø kirke i morgen – som ikke helt skjønner at dette er virkelig.

  7. Signe Myklebust Signe Myklebust

    Ein sterk tekst om ein heilt eineståande mann! Takk som deler, Børge. Tenker ofte på deg og familien om dagen.

  8. Randi Vaula Rasmussen Randi Vaula Rasmussen

    For en fin tekst om faren din, Børge! Han høres ut som et utrolig fint menneske, og jeg ser hvor du har mange av de gode egenskapene dine fra. Jeg tenker på dere i familien, spesielt i dag. Bilde av blomsterengen (eller -potta) kommer når den er klar.

  9. Brita Bye Brita Bye

    Sterkt å lese. Ser av innlegget ditt at jeg har fulgt familien gjennom hele tiden dere beskriver og har kjent dere siden du var liten. hils Sissel og Jon Daniel så mye også – tenker på dere

  10. Toril Omdal Toril Omdal

    Takk! Jeg har lest gjennom hele bloggen!

  11. Elisabeth Tveter Briseid Elisabeth Tveter Briseid

    Takk for en enestående vakker tekst om et enestående menneske.
    Alt godt til deg, Børge.

  12. Simon Høimyr Simon Høimyr

    Takk for det du skrev om din far. Reidunn og jeg savner ham nesten som om han var vår bror. Må Gud trøste dere alle i sorgen og savne

  13. nils Kristian Høimyr nils Kristian Høimyr

    Mange takk for den fine bloggen om din far og ditt forhold til ham. Det er gripende å lese. Paula og jeg var samtidig med dine foreldre på Madagaskar. Vi var på vestkysten frem til 1977 og senere i hovedstaden frem til 1980. Vi besøkte dine foreldre i fjor og fikk se det flotte anlegget i Nedre Eiker. Den dagen hadde vi også med en venninne av din mor fra sykepleietiden, Berit Sørnes som bor på øvre Grødem i Randaberg.
    Din far hadde fremdeles planer om turer på Madagaskar. Turene til Peder Eilert Nilsen Lund skulle han gjerne ha prøvd å realisere. Han ville gjerne finne Midongy vest på kartet for å ha den som utgangspunkt. Midongy Vest var Einrem sitt hovedsted i flere år.

    Jeg fortalte også at jeg hadde et bilde av den unge familien Roum med sønnen Jon Daniel, men jeg fant det igjen bare for kort tid siden og rakk aldri å sende ham det. Nå skal jeg forsøke å sende det til Jon Daniel.

    Vi var med på den mektige avskjeden i Strømsø kirke og minnestunden i Strømsgodset Menighetshus, et godt vitnesbyrd om hvem din far var! Vi lyser fred over hans minne.

    Tenker på deg og resten av familien og ber om at tiden fremover vil bringe mange gode minner midt i sorg og savn.

    Mange varme hilsener fra Paula og Nils Kristian Høimyr.

  14. Olav Øygard Olav Øygard

    Dette var vakkert, Børge. Dessverre var vi ikke i Drammen under minnestunden, det ble for langt å reise. Mine foreldre tok dette også veldig tungt. Vi bodde jo på Madagaskar i den samme perioden og har sterke gode minner fra den tiden. Jeg kjenner meg igjen i dine beskrivelser om når Dag Arne kom tilbake til hjemmet på Madagaskar – jeg opplevde det samme. Vi holder kontakten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.