web analytics
Skip to content →

To pandemier, to løsninger – Fysisk distanse og sosial nærhet

Ari Behn tok sitt eget liv. Husker du det? Det virker så lenge siden nå, så mye har skjedd. Verden ble rammet av en pandemi, 305 har dødd av den så langt i Norge, siden det første smittetilfellet, 26. februar.

På samme tid har 440 personer dødd av en annen lidelse. En lidelse alle snakket om for under ett år siden, men som føltes glemt allerede lenge før koronaens tidsalder begynte.

Dette er ikke en tekst for å si at “alle skal dø, så drit i korona”, slik enkelte andre sier. Få lidelser har dette potensialet til å drepe mange, fordi få lidelser kan øke eksponentielt slik som korona. Ta smittevern på alvor!

Dette er en tekst for å snakke om et annet problem. Et problem vi ikke må glemme midt i det hele, og som dessverre kan bli verre av tiltakene vi nå har innført, med mindre vi er bevisste på å ikke la det skje.

Ari Behn tok sitt eget liv. Og jeg gråt. Han var én av ca 600 selvmord i Norge i året, jeg kjente ham ikke, og hadde ikke noe forhold til ham eller hans arbeider. Likevel, jeg gråt.

To og en halv måned senere gråt jeg igjen.

Ett møte

I februar var jeg på landsmøtet til en organisasjon som jobber for å gjøre verden bedre. Og du vet hvordan det er i sånne organisasjoner; Vi er gjerne en ganske homogen gruppe. Vi er stort sett hvite, funksjonsfriske cispersoner.

Lokallagslederene kom opp for å fortelle om hva de har gjort det siste året, og da den ene av disse kom opp ble jeg så glad. Jeg hadde ikke sett vedkommende før, og jeg var ikke helt sikker på hva slags person jeg så på. Hen sto der med langt, beksvart hår, en genser så rosa at det nærmest lyste av den, og neglelakk. Var dette en mann som likte både hardmetall og rosa? Var det en transkvinne? Jeg var ikke sikker, men det var ikke så nøye. Det var en som skilte seg ut og som hadde tatt på seg, og blitt ønsket velkommen til, et verv med mye ansvar og som fordrer mye tillit. For meg var dette antagelig det beste med hele landsmøtet.

Senere havnet jeg i gruppe med med denne personen, og vi hilste. Jeg forsto at hun var en transkvinne. Hun var hyggelig, og kom med gode innspill i samtalen, men var ikke den som snakket mest. På kvelden var det festmiddag og jeg ble sittende ved siden av henne på langbordet. Vi snakket litt, men ikke så mye.

Jeg fortalte henne aldri hvor glad jeg ble for å se henne der. Det er jo ikke sånn man sier eller snakker om, og ingen ønsker heller å være “token” annerledes-personen i en gruppe.

Vi snakket aldri igjen.

To tragedier

Jeg skal innrømme at jeg ikke forsto hvem det var da jeg først leste det.

[Vi] har mistet et veldig dedikert og omtenksomt menneske. […]

Alle sier de er dårlige på å huske navn, men jeg lover deg jeg er verre enn de fleste. Jeg måtte gjøre et par søk på navnet før jeg endelig fant et bilde.

Det slo ned i meg, og jeg kjente øynene bli fuktige.

Da jeg en kveld i desember så at Ari Behn hadde tatt sitt eget liv satte jeg meg ned og skrev en lengre tekst om psykisk lidelse og politikken i det hele. Da jeg en dag i mars så at denne andre personen jeg så vidt hadde møtt hadde tatt sitt eget liv ringte jeg en venn i organisasjonen.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg kjente henne ikke. Men jeg måtte snakke om det. Ikke om politikere langt der borte, men om meg og oss. Oss som individer, og oss som grupper hvor individer møtes og lever livene sine: Hva gjør vi galt? Hva må vi endre?

Det var nesten på dagen to uker etter at jeg hadde sett henne, hørt henne fortelle hva de gjør i lokallaget sitt for å gjøre verden bedre, brainstormet med henne, spist og snakket med henne.

Burde jeg gjort noe annerledes, sagt noe annerledes? Oppførte jeg meg, bevisst eller ubevisst, på noe vis på en måte som bekreftet for henne for ørtentusende gang at hun skaper ubehag i andre mennesker kun ved sin blotte eksistens?

Neida, jeg går ikke rundt og tenker på det slik. Jeg var en uendelig liten del av hennes liv de få øyeblikkene vi interagerte. Men jeg tenker på det for oss alle, oss som individer, og oss som samfunn, som arbeidsplasser, som organisasjoner, klubber og vennekretser. Hva gjør vi galt? Hva må vi endre?

Ca 600 mennesker i året, bare i lille Norge. Mer enn én og en halv hver jævla dag. Og transpersoner er ekstra utsatt.

Noe gjør vi galt.

Distanse og nærhet

Korona har så langt drept 305 i Norge, og vi har snudd opp ned på livene våre for å minimere spredningen. Igjen vil jeg understreke at det er bra, og vi må fortsette å følge de offisielle helserådene!

Samtidig har 440 tatt sitt eget liv, og sånn er det dag ut og dag inn, år ut og år inn. Hva gjør vi med det?

“Social distancing” er nøkkelordet i bekjempelsen av korona. Vi må holde avstand for å hindre å bli smittet og å smitte videre. Men har du fått med deg at WHO har endret uttrykk til “physical distancing”, og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme?

find ways trough the internet […] to remain connected because your mental health going trough this is just as important as your physical health.

Maria Van Kerkhove, epidemiolog i WHO.

Vi er sosiale vesener, og vi trenger hverandre for å leve. Vi merker nok alle det i større grad nå enn før. Noen kanskje nærmest for første gang, mens andre har blitt enda mer isolerte enn vanlig. Selv hvis du ikke har noen venner har du kanskje snakket med noen på jobb eller skole, eller i det minste én gang i uka når du har terapi, og nå har du mistet det også.

Tvert imot av “social distancing” trenger vi “sosial nærhet”.

Hun jeg møtte hadde venner, og hun hadde to miljøer hun var en aktiv del av. Jeg har vært innom hennes minneside og lest noen av de rørende hilsenene hun har fått. Jeg teller over 150 mennesker som har lagt igjen et hjerte eller en hilsen.

En skriver “Du gjorde inntrykk på meg fra første dagen du trente oss.” En annen “Det var alltid hyggelig å snakke og studere med deg”. En skriver til og med

Det er utenkelig å gå videre i livet uten deg. Mens jeg har levd, har jeg alltid hatt deg som et forbilde å se opp til. Da vi var små satte du en standard som jeg har strukket meg langt etter, og har formet meg til den jeg er i dag.

Og jeg lurer på, visste hun dette?

Jeg vet ikke. Og som sagt, jeg kjente henne ikke. Jeg mener egentlig ikke å snakke om henne, dette gjelder oss alle.

For sosial nærhet handler ikke kun om å holde kontakt og snakke sammen, det er mer:

Sosial nærhet er også å komme nær andre ved å prøve å se dem, forstå dem og sette pris på dem – ikke bare godta dem – for den de er.

Ingen er immune, men noen er i risikogruppa

For litt siden møtte jeg en venn som fortalte at broren til en venn av seg hadde begått selvmord. Og hun sa at hun var så overrasket, for hun trodde ikke det var noe som rammet folk som ham, i hans alder, med kone og barn.

Men det rammer alle slags folk. Faktisk vil jeg påstå at absolutt alle kjenner på slike følelser innimellom – følelser som kan gripe tak i deg og dra deg under hvis du er uheldig med kjemien i hjernen din og omstendighetene rundt deg. Men er du i en minoritet er sannsynligheten langt større. Kanskje ikke rart når nettopp utenforskap er så utrolig skadelig. På toppen av å ha et mindre nettverk blir minoriteter også ofte fordømt og anklaget for alle mulige forferdeligheter, i media, på sosiale medier, på skolen, ja til og med i vennegjengen og familien, hvis man ikke kan se det på dem at de er en minoritet. I et slikt lys blir det ikke mindre tragisk, men mindre overraskende, at den største undersøkelsen av transpersoner i Norden kom fram til at hver tredje transperson i undersøkelsen har prøvd å ta sitt eget liv og at 36 prosent har alvorlig vurdert selvmord i løpet av det siste året.

Sosial nærhet er også å la andre komme nær deg, ved å være åpen med andre på forskjellige vis – inkludert å fortelle dem hva de betyr for deg.

Overøsende minneord er fint det, men det er for sent for den som er død. Alle begravelser burde egentlig skje før folk er døde, så man får glede av å høre de gode ordene selv. Vi har så mange varme og gode tanker om dem rundt oss, la oss ta dem fram og ut av hjertet og dele dem! Jeg har skrevet en egen tekst om dette, og om at vi kan trenge en egen dag for det.

Det er én historie jeg stadig tenker på, som illustrerer dette. Det er en historie Drew Dudley fortalte i en TEDx-talk, om en liten hendelse som betydde så mye – og om hvor mye det igjen betydde når den som hadde gjort den lille tingen fikk vite hva det hadde betydd.

I mindre økonomisk velstående tider og steder lider folk selvsagt også av depresjon og ensomhet. Men ingen har mulighet til å være alene hele tiden. Når hverken du eller noen du kjenner har råd til å kaste ting bare fordi de går istykker, eller til å betale for å reparere, vedlikeholde eller frakte ting, når du ikke får sykepenger eller gratis opphold på sykehuset, når staten ikke passer på barna dine eller de eldre. Da overlever du ikke uten kontakt med andre.

Fremdeles avhengige

Men i Norge i dag dekker staten mange av våre behov, og resten tar markedet seg av. Vi trenger ikke be naboen om hjelp til å fikse et verktøy vi er avhengige av for å tjene til livets opphold. Vi kaster og kjøper nytt. Når de verste ting skjer, må ikke vi sørge for livsoppholdet til naboen eller familie, og de må ikke sørge for oss, vi får penger fra NAV og kjøper mat i selvbetjent-kassa eller internett.

Vi har kjøpt oss ut av all avhengighet av andre mennesker.

Tror vi.

Men i virkeligheten har vi bare kjøpt oss ut av kontakten, ikke behovet. Og det føler nok mange ekstra på i disse dager. Samtidig kan man ha gode kontakter i livet sitt og likevel ikke komme seg gjennom hverdagen, slik hun som inspirerte meg til å skrive denne teksten, og så utrolig mange andre, viser oss.

Ensomhet, utenforskap og depresjon er også en slags pandemi, og jeg frykter den kommer ut av kontroll i disse dager. På grunn av smitteverntiltak, men også på grunn av en stadig mer høylytt gruppe mennesker som bruker internett og politikk og stadig slipper til i media for å spy ut sitt hat og fordømmelse mot minoriteter.

I dag, 20. november, er den internasjonale transminnedagen, for å minnes alle ofrene for vold og hat mot transpersoner. Hvert år slippes en ny rapport på denne dagen, og tallene over ofre er stigende, og dystre: 350 transpersoner har mistet livet som følge av drap og overgrep i år, 3664 er registrert siden 2008. Og det er de vi vet om. Selvsagt er det sterkt deprimerende å oppleve at så mange drepes kun fordi de er som deg.

I år minnes jeg hun som jeg var så heldig å få møte før hun forsvant for alltid.

Vi er vaksinen

Samtidig vil jeg oppfordre til å minnes de levende – ta kontakt, si gode ord til hverandre, vise at vi støtter minoriteter som kan føle seg utsatt og forhatt, aktivt velge sosial nærhet, selv mens vi opprettholder fysisk distanse – mens vi fremdeles har hverandre.

Jeg har oppfordret alle mine følgere på diverse “sosiale nettverk” til å bla gjennom adresseboken sin på telefonen og sende en SMS til en person de ikke har hatt kontakt med på en stund. Anse deg herved som utfordret du også!

En periode var det en meme som var populær: “vi er viruset”. Men i dette tilfellet vil jeg heller si “vi er vaksinen”. Vi må bare velge, hver dag, å bruke den.

 

Å dele er å bry seg


Knappene pinger ikke tjenestene før du klikker på dem.

Published in Annet

Comments

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.