En dag for å minnes de levende

Last updated on 2. mai 2021

Dagen vi minnes de døde i år var også, tilfeldigvis, dagen far ble født.

1. november 2020 var den andre bursdagen vi ikke fikk feire med ham, han skulle blitt 74 år. Han skulle det! Det er ingen grunn til noe annet! Noen sekunder for lenge under vann, og han er borte for alltid. Det er ufattelig.

Men det skjer hele tiden! Rundt 59 millioner mennesker dør i år. Mer enn 112 mennesker hvert minutt. Ca to mennesker hvert eneste sekund! Mens far lå i elva og druknet døde en håndfull andre mennesker rundt om i verden, og for hver eneste satt familie og venner igjen og gråt og kjente på tomheten etter en de var glad i. Og angret kanskje på alt de ikke hadde sagt og gjort.

Jeg skrev en tekst om far etter han døde. Jeg føler på at jeg burde skrive mer om ham. Det er så mange flere historier, så mange flere han rørte ved, så mye mer verden burde vite om ham. Men jeg har ikke klart det, ennå ihvertfall.

Selv om far var prest, så var det én ting som man først og fremst la merke til ved ham: Han var lidenskapelig opptatt av at folk skulle ha det godt her i dette livet. Det er ingen tvil om hans tro, men når du møtte ham møtte du et menneske med omsorg for deg her og nå, for den fysiske verden, for sine barnebarns framtid i det dennesidige.

Det fine med dette livet er at vi alle kan enes om at vi har det, og at det er viktig. Om vi kan møtes igjen siden kan vi mene så mangt om, at vi kan snakke sammen nå – det vet vi.

Må vi vente til det er for sent?

Mange ganger har jeg tenkt på hvor trist det er at vi venter med å si de fineste tingene om folk til etter de er døde. Noen mener kanskje at de kan få det med seg, men det er umulig å vite. Vi får uansett ikke oppleve hvordan det påvirker dem, og forholdet oss imellom.

Far var kanskje ikke den som gikk glipp av mest i så måte, han var godt likt av mange, og han var langt over gjennomsnittlig ofte i en situasjon hvor det var naturlig å få positive tilbakemeldinger, enten det var etter en preken eller foredrag eller et oppslag i avisa. Da har man liksom anledningen, da sier man fine ting. Men hvor mange er så heldige å ha så mange anledninger som dette?

Og alt det jeg skrev i teksten om far, sa jeg det til ham? Når jeg opplever ting som får meg til å tenke på far, så tenker jeg at dette skulle jeg fortalt ham om! Men hadde jeg faktisk gjort det – hvis alt var som før, og tanken på at han kunne ha vært død akkurat nå aldri hadde slått meg? Det er så mye jeg angrer på at jeg ikke sa og gjorde.

Jeg tenkte strengt tatt mer på dette paradokset etter Ari Behns tragiske død. Så mange som hadde så mye fint å si om ham! Overveldende. Jeg vet ingenting om ham, eller hvorfor han tok livet sitt. Poenget mitt er ikke at han, eller noen andre konkrete personer du måtte ha mistet, ikke hadde gjort det hvis alle som sa fine ting om dem etterpå hadde gjort det før.

Men ca 600 mennesker tar livet av seg hvert år i Norge, og det er vel ikke umulig at det kunne vært redusert noe dersom vi fortalte folk alt de betyr for oss og alt det fine vi ser i dem litt oftere? Vi er sosiale vesener, å bli sett og få anerkjennelse betyr så ufattelig mye for oss! Og det koster ikke noe å gi, likevel er vi så gniene på det.

Vi må bli flinkere til å si de fine tingene til hverandre, ikke bare tenke dem. Men det sitter så langt inne. Vi kan gjøre mer for å huske på det i hverdagen, men samtidig tror jeg det trengs noe mer.

Å skape en anledning

Selv om jeg personlig har kommet fram til at jeg ikke lenger finner argumentene for det overnaturlige overbevisende, så er det mange sider ved fars prestegjerning jeg har enorm respekt for, og mange sider ved religion jeg anerkjenner som gode og viktige. Spesielt dette med møter mellom mennesker og gode ritualer som hjelper oss å gjøre de tingene som er viktige, men vanskelige i hverdagen, syns jeg er trist at vi mister.

Jeg har lest litt i boka Religion for atheists i år, hvor Alain De Botton blant annet beskriver helligdager og ritualer fra forskjellige religioner han mener vi burde lære av, også i en sekulær verden. Allehelgensdag er jo en slik dag, som vi til dels har beholdt, og som jeg håper vi vil ta vare på. En dag for å minnes de vi har mistet. Det er vakkert, og jeg tror det er godt for oss – enten vi tror på helgener eller ei.

Min gode venn Andreas ringte meg i går. Vi snakkes ikke veldig ofte, men når vi gjør det går vi gjerne dypt i alle slags tema, og det setter jeg så stor pris på! Det var fars bursdag, jeg måtte snakke om det. Så kom vi inn på tragedien i at man ikke får være med i sitt eget minnesamvær og høre alt det fine folk har å si. Så kom vi inn på et tema vi har snakket om en del før: Verdifulle ting vi har mistet når vi har slått ut religions-badevannet, inkludert ritualer.

Et vagt minne fra Religion for atheists slo ned i meg, om en dag hvor man skulle be om tilgivelse. Det er fryktelig vanskelig for oss, samtidig som det er fryktelig viktig. Denne spesielle dagen var både en påminnelse om å gjøre det, og en tillatelse. Man kan bekjenne og be om tilgivelse, uten å miste for mye ansikt. Den åpner et rom som vi desperat trenger, men som vi ikke så lett klarer å skape hver for oss.

Alle levendes dag

Det slo meg at akkurat som vi har en dag for å minnes de døde, så trenger vi kanskje også en dag for å minnes de levende.

En dag hvor vi ikke tar alle rundt oss for gitt, men tenker på hvor mye de betyr for oss – og viktigere: Sier det til dem!

Det kan være vanskelig å huske å si fine ting til hverandre i hverdagen. Vi bør alle prøve å gjøre noe med det, men… Det forsvinner. Og det kan føles unaturlig eller flaut. Spesielt de virkelig store tingene, hvor vi viser fram litt av våre sårbare hjerter for den andre.

Så kanskje vi kunne hatt én dag. Én dag hvor det er det vi gjør. At vi setter oss ned og skriver en e-post, eller ringer, eller poster på veggen på ditt foretrukne sosiale nettverk – og forteller en venn eller to, eller en bekjent, eller en du har lagt merke til at gjør masse bra i nærmiljøet eller ungdomsklubben, selv om du ikke kjenner vedkommende – forteller hvor glad du er for at vedkommende lever og er den hen er.

Én dag hvor vi kan fortelle folk om de “lollipop moments” de har skapt i våre liv. Uten at det er kleint, uten at du er redd for hva det vil oppfattes som, og uten at den ene dagen hindrer deg i å si fine ting resten av året, akkurat som at du ikke sparer opp alle dine kjærlighetserklæringer til Valentines.

Når? Dagen for å minnes våre døde er første søndag i november. Jeg foreslår at dagen for å minnes våre levende er et halvt år etter det, første søndag i mai.

På den annen side er mai en måned med mye annet som skjer og jeg er åpen for andre forslag. Andreas foreslo første søndag etter allehelgensdag, det er heller ingen dum idé.

Hvis du liker tanken håper jeg du vil kommentere under, enten du har en tanke om når dagen burde være/hva den bør hete, eller du bare vil vise din at du liker ideen. Alle kan kommentere, du trenger hverken registrere deg eller oppgi personlig informasjon.

Oppdatering: Jeg har blitt gjort oppmerksom på at 3. august allerede markeres på denne måten som jeg ønsket meg, og jeg håper derfor at du vil være med meg og markere “de levendes dag” 3. august, også kjent som Esthers dag. /oppdatering

Som med alle mine ideer har jeg ingen tro på at denne heller kommer til å ta av. Jeg har ingen illusjoner om at hele landet vil anerkjenne førstkommende dag for de levende og begynne å øse ut alle gode tanker av sine hjerter. Men jeg planlegger ihvertfall å skrive om minst én person jeg setter pris på, litt som om jeg skulle tale i deres minnestund. Og jeg håper du vil gjøre det samme!

Bare husk å bytte ut “var” med “er” før du trykker “send” eller “publiser”. ;)

Etter fars død sa min bror Jon Daniel – som gikk i fars fotspor og ble pastor – at far var det nærmeste en helgen han kjente.

Alle helgens dag. En passende fødselsdag for min far. Og en passende dag å starte en ny tradisjon for å minnes og vise at vi setter pris på våre levende?*

Vi vet aldri når en av dem vil bli en av de to vi mister dette sekundet.

Vi må være hverandres lys i mørket – mens vi kan.

Er du med? Skriver du det ned i din kalender?

*Denne teksten ble opprinnelig skrevet og publisert 1. november 2020, men jeg rakk ikke publisere den her på bloggen før dagen etter.