web analytics
Skip to content →

Pasjon og politikk

Last updated on 30. desember 2019

Ari Behn tok sitt eget liv. Og jeg gråt. Han var én av ca 600 selvmord i Norge i året, jeg kjente ham ikke, og hadde ikke noe forhold til ham eller hans arbeider. Likevel, jeg gråt. Det hadde nok mest med at jeg allerede hadde det vondt. Ja, jeg var nesten på gråten allerede før jeg så nyheten. Jeg er et stykke nede selv for tiden, spesielt nå som det er min første jul uten far, og alt i huset minner om ham. Men også på grunn av mye annet dritt som har skjedd meg i år. Likevel får jeg ikke noen hjelp av DPS når jeg ber, og har svært få venner som tar kontakt.

Og så, midt oppi dette, blir man minnet på at livet er så jævlig for så mange, at de ikke orker leve mer. Det skjer hver dag. Hver jævla dag! Men det må en kjendis til for at vi skal snakke åpent og ærlig om det. Jeg håper at Aris død ikke var forgjeves. Det er trist det må være sånn, men kanskje en kjendis kan åpne våre øyne så vi ikke fortsetter å leve helt fint med at dette skjer hver dag!

Hvis du ikke liker «politisering» av tragedier så får du klikke deg vekk med det samme, for fuck it, alt er politikk, og vi må snakke om dette!

Miserabel luksus

Her er vi, i ett av verdens rikeste land, mennesker som alle andre, men rike mennesker. Vi trenger aldri frykte å se barna våre sulte ihjel, eller tvinges til å gi spedbarna våre melkepulver blandet for tynt ut i skittent, farlig vann. Å bo på en søppelfylling, som jeg har sett mennesker gjøre i to land på to forskjellige kontinenter, høres ut som galskap, ikke et logisk valg for å overleve.

Men mer enn det, vi bruker enorme mengder penger på luksus og kjøp-og-kast. Hvis alle forbrukte like mye som oss hadde vi trengt 3-4 kloder.

Hvordan klarer vi det på vår ene?

Ved å holde hundretusener av mennesker, mennesker som oss, nede i fattigdom ved å presse dem til umenneskelige arbeidsdager, i farlige situasjoner, for en lønn de ikke kan leve av. Ja, stadig færre lever i ekstrem fattigdom. Verden går framover! Men de som lever rett over ekstrem fattigdom-grensa har også liv vi ikke kan forestille oss, og framskrittene bygger på et stadig høyere, stadig mer vaklende tårn av oljetønner. Hvor lenge før det kollapser?

Og hva får vi ut av dette? Av å ha makten til å løfte alle verdens fattige ut av unødvendige lidelser fordi de ikke har noen kroner til myggnetting, vaksiner eller de billigste av medisiner, ikke har tilgang på rent vann, eller må la barna jobbe istedenfor å gå på skolen. Hva får vi ut av å ha den makten, men heller bruke den på materiell luksus på oss selv?

Den store tragedien²

Her er den store tragedien bygget på tragedien:

Vi lider.

Jo rikere vi har blitt, jo mindre har vi blitt avhengige av hverandre. Er du fattig møter du flere problemer, og du har ikke noe annet valg enn å be om hjelp. Er du rik kjøper du deg ut av problemet.

Vi har isolert oss. Vi bruker pengene og tiden vår på ting, ikke fellesskap.

Pasjon og politikk

Hvor får vi alle pengene fra? Fra å jobbe lange dager, jobbe overtid, jobbe helger. Og når vi jobber så mye orker vi ikke bruke fritiden aktivt. Vi orker ikke annet enn å slenge oss i sofaen og surfe internett og streaming. Ihvertfall ikke når vi blir konstant bombardert med deprimerende nyheter.

Det er tusen andre faktorer, helt sikkert. Jeg later ikke som jeg har alle svarene. Jeg mener bare vi må tørre å stille spørsmålene, og vi må snakke om det! Vi, som familiemedlemmer, venner, medmennesker må snakke med hverandre, og vi må snakke om det:

Livskvalitet.

Er det sånn vi skal fortsette?

Skal vi sitte på hver vår tue av gull og smarttelefoner og stadig større smart-TVer i hver vår lille leilighet mens vi ser på stadig flere mennesker som lider og dør på flukt fra (konflikter på grunn av) ekstreme naturkatastrofer forårsaket av vår fråtsing?

Mostly I feel lonely
[…]
It’s gonna take all my mountains o’ things
To surround me
Keep all my enemies away
Keep my sadness and loneliness at bay

Tracy Chapman – Mountains O’ Things (1988)

Når skal vi lære?

Men vi vil ikke lære. For overalt vi snur oss blir vi overfalt av propaganda:

Du er ikke god nok, livet ditt er ikke bra nok, med mindre du kjøper denne tingen. Og denne. Og denne!

Så da må vi jobbe mer og tjene mer, og ting må absolutt ikke koste mer! Heller slaveri enn 2kr økning.

Jeg har opplevd hvordan folk blir sinte hvis man våger snakke om livskvalitet over økonomisk vekst. Men vi får det ikke bedre av mer penger og ting over et visst nivå! Nordmenn flest nådde det nivået for lenge siden. Tredoblet forbruk har ikke gjort oss lykkeligere!

Det er vanskelig å se at det er sånn. Nesten umulig. Men mange sannheter er vanskelige å se.

Luft, atomer, svarte hull, CO2, kjærlighet.

Men sannheten om forbruket er ekstra vanskelig å se, for alle rundt oss lever i løgnen, alle medier forteller oss den. Ideen om at mer forbruk alltid er bedre er vannet vi svømmer i.

Men én ting kan vi se klart og tydelig hver jævla dag, om vi bare vil:

Tross lidelsene vi påfører utallige andre: Vi er ikke lykkelige!

One may think
we’re alright
But we need pills
to sleep at night
We need lies
to make it through the day
We’re not ok

The Perishers – Pills

Så, vi må snakke om dette. Om ensomhet, om selvmord, om livskvalitet, om forbruk, om at vi heller betaler noen for å kjøre halve byen for å levere noe enn å spørre naboen, om at vi heller kaster og bruker slaveri for å kjøpe billig nytt enn å få hjelp av en venn til å reparere.

Vi er så redde for å være til bry! Det er det verste vi kan tenke oss. Alle må være en øy, helt selvstendige. Men er vi noen gang redde for å være til hjelp, nytte, glede? Føle at vi blir inkludert som en del av noen andres kontinent? Nei, aldri!

Spør om hjelp. Snakk med folk!

Og dette gjelder også deg som ikke trenger hjelp. Snakk med folk! Ikke vent på at andre skal spørre deg om hjelp. Er man langt nede kan man vite, så mye man bare vil, at det er viktig å snakke med folk – man får det ikke til likevel. Tenk deg om: Er det noen i et miljø du er en del av du ikke har sett så mye i det siste? Eller er det noen i omgangskretsen din som er spesielt stille og usynlig? Kanskje de bare trives med det, men kanskje det er noe annet. Send dem en melding, det kan aldri skade. Og ikke bli sur eller tenk at de ikke trenger deg om det tar lang tid før du får svar.

Systemendring, ikke selvpisking

Men jeg startet med å si at dette er politikk, og det er der jeg vil ende. Alt er politikk.

Det er ikke ditt ansvar å fikse dette alene. Kanskje har du sosial angst, kanskje har du ikke råd til å jobbe mindre eller gi bort mer av pengene dine til for eksempel Gi effektivt.

Det er greit. Det er ikke din skyld at verden er fucka. Du skal ikke bære den på dine skuldre, du kan ikke gjøre den bedre om du er flat.

Men det er vår skyld i fellesskap, og det er bare vi i fellesskap som kan fikse det. Og det er det som er politikk: Mennesker som drar sammen, mot et felles mål. Så vi må snakke om disse tingene sammen. Vi må generelt snakke sammen. Men vi må ikke stoppe der!

Vi må snakke om det med politikerne. Og vi må stemme på politikere som snakker om det!

Vi må kreve politikere som ser den usynlige sannheten: Livskvalitet er viktigere enn forbruk.

Vi må kreve politikere som ser menneskene bak tallene. Bak tallene til NAV og trygdeskandalen, bak tallene til Panama papers og Tax Justice Network, bak tallene til SSB, bak tallene til Flyktningehjelpen, bak tallene til Framtiden i våre hender, bak tallene til Equinor sine jublende oljefunn, bak tallene til årlige brutto nasjonalprodukt.

Menneskene.

På tross av alle dets feil og mangler er det helt utrolig dette samfunnet vi har bygget opp. Fra vi klatrer ned av trærne og til i dag, hvem kunne forutsett det? Vi har bygget det opp, til vi i dag har alt av ressurser som trengs for å gi alle milliardene av oss gode, verdige liv.

Men hva er noe av dette verdt om vi ser oss blinde på ressursene og glemmer menneskene?

Alt er støv og jag etter vind, som Forkynneren sier det.

Hvis vi bare påfører, eller tillater, ekstreme, unødige lidelser, uten engang å bli lykkelige selv – hva er da poenget?

Det er politikk!

Vi må jobbe mindre, så vi har mer tid til å bruke med våre medmennesker, og mer overskudd til å engasjere oss i frivillighet og bidrag til fellesskapet.

Gjennom historien har normalarbeidstiden stadig blitt redusert. Det er lenge siden sist, samtidig som produktiviteten øker raskere enn noen gang før. Hvorfor ikke igjen? Det er politikk.

Vi må slutte å utnytte fattige arbeidere i fattige land for å få billigst mulig ting som er designet for å bli til søppel som ikke kan repareres innen kort tid. Da må arbeiderrettigheter krysse landegrenser og firmaer holdes ansvarlige. Det er politikk.

Vi må slutte å bruke atomsfæren som en gratis søppelbøtte hvor vi kan fortsette å dumpe CO2 helt til verden blir ulevelig. Vi må slutte å bruke naturen og ville dyr som gratis ressurser vi kan utnytte og forurense til de forsvinner for alltid og drar oss med seg. Det er politikk.

Vi må sørge for at de to foregående punktene – som vil føre til dyrere varer, som vil gjøre det vanskeligere å kjøpe seg ut av alle problemer uten å snakke med ett eneste menneske, men gi oss lyst til å låne, reparere, samarbeide – ikke fører noen ut i økonomisk elendighet. Det er politikk.

Vi må sikre at ingen, ingen nordmenn er ensomme fordi de ikke har råd til å delta på sosiale arrangementer, eller fordi de ikke har mental kapasitet til å navigere sosiale relasjoner etter å ha tenkt på hvordan de skal få endene til å møtes hele dagen, hver dag. Det er politikk.

Vi må skape et samfunn hvor det er flust av lokale møteplasser for alle aldre og alle typer mennesker, og hvor de som faller utenfor møtes av gode, medmenneskelige hjelpeapparater som virkelig har tid og kompetanse til å ta vare på dem. Det er politikk.

Vi må kreve at politikerne våre setter disse tingene over stadig økonomisk vekst.

Og vi må støtte, gjennom det vi har kapasitet til – av ord, penger, frivillighet og stemmer – de politikerne som faktisk tør å gjøre det. Og organisasjonene som presser dem til det.

En bedre verden

Vi må tørre å se for oss at en bedre verden er mulig.

Vi må velge å jobbe for en bedre verden – med de midlene vi har, hva enn det måtte være, og hvor nå mye eller lite det måtte være (og det er helt lov og greit om det varierer over tid).

Hva ellers er vitsen med alt dette?

Tusen takk til akkurat deg som har tatt deg tid til å lese dette, og som tar det til hjerte og vil gi litt ekstra penger, tid, oppmerksomhet og politiker-press i 2020!

To enkle tiltak du kan gjøre nå

Jeg vil avslutte med to relativt enkle tiltak du kan gjøre akkurat nå, eller i starten av året. Begge er veldig virkningsfulle, ett er gratis.

Medlemsskap

Først: Bli medlem i en organiasasjon eller to som jobber for å dytte samfunnet i en retning du ønsker. Med flere medlemmer får de mer statsstøtte og mer tyngde opp mot media og politikere. Det kan for eksempel være LEVE – Landsforeningen for etterlatte etter selvmord, Framtiden i Våre Hender, som jobber for bedre arbeidsforhold for våre arbeidere i andre land og mindre materialisme i Norge, eller finn noen blant de over 300 organisasjonene i Frivillighet Norge som resonerer med deg.

Finn også et parti som passer med dine verdier og meld deg inn. De som ikke bryr seg om å skape en bedre verden for alle er mektige, vi kan ikke stå på sidelinjen og se på lenger.

Påvirk partiprogram

For det andre: 2020 er et mellomvalgsår. Da jobber alle partiene med å gjøre seg klare til valget året etter, inkludert gjennom å lage et nytt partiprogram. Partiprogrammet er en slags kontrakt med velgerne – hvis dere stemmer på oss skal vi jobbe for disse tingene – og en instruks til egne politikere – dette er det dere skal jobbe for på Stortinget.

2020 er med andre ord en unik anledning til å påvirke alle partienes politikk på Stortinget de neste fire årene. Har du noen ideer til hvordan vi kan gjennomføre noe av det jeg snakker om over, eller andre viktige endringer i samfunnet?

Du kan sende inn forslag selv, enten du er medlem i partiet eller ei, eller be en organisasjon eller forening du er med i om å gjøre det. Det er lett å sende inn forslag, du trenger ikke snakke politiker-språk, bare send inn forslag, og forklar hvorfor. Jeg har samlet en oversikt over hvordan du kan sende inn innspill til de forskjellige partiene her.

En kort historie, til inspirasjon: Jeg hinta til en jeg kjenner som er aktiv i en forening om at de burde sende inn innspill til alle partiene. Det bidro til at de tok initiativ til en workshop hvor de jobbet med innspill som de sender inn. Selv en så relativt liten innsats fra din side kan få positive konsekvenser!

La oss ta vare på hverandre i det nye året, så vi har krefter til å hjelpe dem som ikke har noen til å ta vare på seg. Godt nytt år!

Etterord

PS: Etter å ha postet dette kom jeg over dette fantastiske eksempelet på hvordan det å hjelpe hverandre gir oss sterkere sosiale relasjoner, og dermed bedre liv. Jeg oppfordrer alle til å installere Nabohjelp, som er gratis og reklamefri, og gjør det enkelt å hjelpe og få hjelp i nabolaget ditt.

Skjermbilde av tweeten jeg linker til.

Framhevet bilde: Trist som faen CC BY NC av KOKONIS redigert av Børge.
Fugl i gull-bur: Bilde til fri bruk fra Unsplash.

 

Å dele er å bry seg


Knappene pinger ikke tjenestene før du klikker på dem.

Published in Personlig Politikk Samfunn Sør/Nord

2 Comments

  1. Lena Irene Kornbråten Lena Irene Kornbråten

    Takk! For at du har skrevet dette! Jeg tenker mye av det samme! Og jeg, som mange andre, føler at jeg brenner nå etter Aris selvmord. Det er som om hjernen min er ekstra påslått, for jeg blir så engasjert! La oss hedre Ari ved å vise at nå tar vi kampen for fullt! For et samfunn som er mye sunnere å leve i på alle måter! Og la oss snakkes og møtes! Vi er mange!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.