Romfart som «åndelig» klimatiltak

You develop an instant global consciousness, a people orientation, an intense dissatisfaction with the state of the world, and a compulsion to do something about it. From out there on the moon, international politics looks so petty. You want to grab a politician by the scruff of the neck and drag him a quarter of a million miles out and say, ‘Look at that, you son of a bitch.’

Edgar Mitchell opplevde det som så mange andre som har sett planeten utenfra med egne øyne har opplevd: Det gjør noe med deg, med dine perspektiver. På jorda, på menneskeheten, på vårt forhold til hverandre og til alt vi deler dette lille «romskipet» vi alle er totalt avhengige av med.

I dag døde han, og nå er det bare syv personer igjen som har gått på en annen klode.

Er det ikke på tide at vi får røsket opp i perspektivene våre igjen? Når verden har 1629 milliarder dollar å bruke på militæret, og Norge har 261 milliarder kroner å bruke på angrepsfly har vi kanskje også ressurser nok til dette? (Også med tanke på at dette kan være ett av svarene på hva vi skal leve av etter olja, og at det dermed kan lønne seg, i motsetning til det ovennevnte)

Som Carl Sagan så flott sa da vi første gang fikk et bilde av jorda fra utkanten av solsystemet:

It’s been said that astronomy is a humbling and character-building experience. To my mind, there is perhaps no better demonstration of the folly of human conceits than this distant image of our tiny world. To me, it underscores our responsibility to deal more kindly and compassionately with one another and to preserve and cherish the only home we’ve ever known. The pale blue dot.

Når jeg hører Carl Sagan uttale disse ordene får jeg alltid gåsehud. Og hvis alle hadde virkelig tatt inn over seg denne dype innsikten er det ingen tvil om at verden hadde vært et helt annet sted. Romfart kan gi oss en slags «åndelig oppvåkning», om du vil; en erkjennelse av vår alles avhengighet av hverandre. Eller som Bernie Sanders sier det:

Vi er alle klar over det, akkurat som at vi alle er klar over at grunnen til at vi har så mange billige klær og ting er at vi utnytter fattige mennesker på det groveste. Men det gjør noe helt annet med oss å se og oppleve det enn å bare vite det:

Erkjennelsen av den symbiotiske tilstanden vi lever i her på denne lille, blå prikken må gå dypere enn det rent intellektuelle, og når den gjør det vil den kunne skape mer positiv endring enn noen hellig bok noen gang har gjort.

For dette påvirker ikke bare dem som reiser ut, men også alle som sitter her hjemme og ser det. Kanskje spesielt barna. Når man tenker på romfart og miljø i dag er det fort gjort å bare tenke på satelitter som overvåker forskjellige deler av kloden og klimaet, men før det lærte observasjoner av Venus oss om at CO2 påvirker klimaet, og å se jorden utenfra ga oss en bevissthet om at det i det hele tatt finnes noe slikt som «miljøet»:

A year or two later [Stewart Brand] wore a button that said, «Why Haven’t We Seen A Picture of the Whole Earth?» This was remedied in 1969 when Apollo landed on the moon. I remember sitting on the floor in my living room on a sunny afternoon. Sunshine was streaming through the window, the time on the clock on top of the television set was 3:00 pm. The television screen showed a live photograph of the whole earth … night and day at the same time.

It was a powerful moment: the understanding that there was a whole Earth and that it is always night and day at the same time. The images streaming back from the moon allowed us to step back from Earth, to objectify it, and create the mental space where we could begin to think about it and talk about it as an ecological system. This was the beginning of «the environment».

Jeg skrev litt mer om viktigheten av romfart etter at vi landet på Mars i 2012.

Et grønt blikk på skolen

Les

Den Fattige Gud – En julesalme

Les