Merk: Denne teksten er mer enn ett år gammel. Jeg kan ikke garantere at alt som står her fremdeles er riktig eller det jeg mener. Les likevel og skriv en kommentar om du lurer på noe! English: Old post, might be outdated.
I dag er det Data protection day, og jeg vil gjerne si noen ord om hvorfor jeg bryr meg så veldig om en ting de fleste ser ut til å ikke bry seg om.
Vi har blitt så vant med at alt er offentlig og overvåket opp og ned og i mente nå, at vi syns ethvert lite forsøk på å beskytte seg er “paranoid”, selv om vi jevnlig ser nye eksempler på hvor galt det kan gå, med id-tyveri, sjalu politifolk som leter opp overvåkingsdata om (ex)kjærester, targeted politisk påvirkning som truer med å rive både Europa og USA i filler, rusiske (og andre) dissidenter som drepes, journalister og miljøaktivister som drepes, og så videre.
Ingen trodde at norske myndigheter ville gå etter mennesker basert på deres livssyn, så det var ikke noe problem å registrere det. Så invaderte plutselig nazistene, og over natten ble arkivene livsfarlige. Derfor risikerte motstandsbevegelsen livene sine for å ødelegge dokumentene som fortalte hvem som var jøder og ei. Det er ihvertfall slik jeg husker å ha blitt fortalt historien. Og uansett om den er sann eller ei står poenget: Vi vet aldri hva framtidige myndigheter vil hate eller frykte.
Et fullstendig register over hva vi gjør, hvem vi har kontakt med, hvor vi går, er en tidsmaskin som kan brukes på måter vi ikke kan se for oss i dag. Men vi kan få en idé gjennom filmer som De andres liv og bøker som Nittenåttifire. Legg til ansiktsgjenkjenning osv, og det er ikke vanskelig å se for seg en framtid hvor dersom feil krefter får makta, de typer krefter som vokser i både USA og store deler av Europa akkurat nå, så blir det umulig å gjøre motstand.
Eller en litt mindre ekstrem framtid hvor journalister og aktivister som vil avsløre miljødeleggelser eller skattejuks (som Panama papers) eller krigsforbrytelser (som Collateral damage) ikke lenger kan gjøre den livsviktige jobben, av frykt for egne liv.
Eller bare en framtid hvor folk ikke tør å utforske meninger et stykke utenfor normen, fordi de er redde for hvordan myndighetene eller andre vil reagere på det. Det er forresten ikke en fjern framtid, Datatilsynet rapporterte allerede i 2014 om en slik såkalt “chilling effect” i Norge.
Vi trenger å ta dette på alvor, alle vi som bryr oss om livskvalitet, menneskerettigheter og dyr og miljø. Rekordmange miljøaktivister ble drept i 2017, og jo mindre personvern, jo større fare for å bli tatt. Journalister drepes også i stort omfang.
Miljöpartiet de gröna sin politiker Max Andersson tar dette på alvor, og har delt et flott dokument som går kort inn på forskjellig farlig, svensk politikk for personvernet (pdf). Han går også inn på hvordan dagens opphavsrettslover er en stor risiko, og forskjellige argumenter for masseovervåkning.
Vi trenger mange flere politikere i Norge som forstår det dødelige alvoret i dette. Jeg har delt denne teksten og dokumentet inne på Miljøpartiet De Grønne sin interngruppe, og jeg håper både de og du som leser dette vil ta deg tid til å ta en titt på hva vårt søsterparti sier om det, og lar deg inspirere. Her er dokumentet igjen.