I dag er det den fantastiske Blog Action Day, støttet opp om av blant annet FN, Google, Opera, NRK beta, og nå altså meg. Blog Action Day er en dag for handling gjennom blogging, blogging om det største problemet menneskeheten noen sinne har stått ovenfor; klimaendringene.
Jeg har lurt en stund på om jeg skal avsløre noe som jeg er litt forbeholden om å snakke alt for høyt om. Selv om det er noe som er veldig bra, fordi det skåner miljøet i stor grad, er det likevel ikke helt lett å være 100% åpen om det, fordi jeg føler det er et sterkt stigma rundt det i vår kultur. En tid etter at jeg begynte med det oppdaget jeg, via en av Dagsavisens New York Times-utdrag, som jeg, passende nok, fant på togstasjonen, at folk som driver med dette har et navn. Jeg er nok ikke helt og holdent på linje med deres beskrivelse av seg selv, men jeg føler ihvertfall at jeg kan si at jeg til en viss grad er en freegan.
Så hva er en freegan, hvorfor er jeg en freegan, og hvordan rent praktisk lever jeg som en freegan?
En freegan er en som ser det syke overforbruket rundt seg og som ikke bare syns det er forferdelig, men faktisk bestemmer seg for å gjøre noe med det. En freegan er en som er lei av å gi pengene sine til selskaper som utnytter fattige arbeidere, ødelegger jorda, og stadig presser på for større og større overforbruk for å tjene mer penger. En freegan er en som er villig til å ofre litt av sitt eget forbruk for å prøve å bremse farten mot stupet; Global oppvarming med alle de forferdelige konsekvensene det vil ha for alle mennesker.
Freeganisme handler i praksis om å melde seg mer eller mindre ut av forbrukersamfunnet, og leve av andres overforbruk.
Ifølge Statistisk Sentralbyrå kastet norske husholdninger alene tilsammen 1,9 2,1 millioner tonn søppel i fjor i 2008. I tillegg kommer alle butikker, fabrikker, firmaer, og bedrifter (10,1 millioner tonn tilsammen i 2006). Da jeg var sivilarbeider jobbet jeg på et sted som tok seg av fattige i byen. Etter at jeg hadde jobbet der en stund fikk vi en ordning med Kiwi. Vi skulle få den maten som de samlet inn fra hyllene sine fordi de ville gå ut på dato om en eller to dager. Vi hadde én Kiwi rett rundt hjørnet, som jeg gikk til hver dag, samt omtrent 7 butikker som vi var innom én gang i uka. På bakrommet vårt hadde vi én nokså stor fryser og en liten, men vi måtte snart gå til anskaffelse av en stor fryser til. Mengden mat vi fikk var overveldende. I perioder hadde vi så mye at vi, i tillegg til den vanlige, daglige kafé-driften, samt gratis middag én dag i uken, delte ut poser med mat til de som ville ha det, bare for å få det unna. Og da vi hadde stengt noen få uker om sommeren, mens jeg som sivilarbeider fortsatte å jobbe, fikk jeg så mye mat på min daglige tur til den ene butikken i nærheten, at jeg ble nødt til å ringe rundt til familiemedlemmer og be dem om å komme og ta med seg mat, for alle fryserne var så fulle som jeg maktet å stappe dem. Og her snakker vi ikke om næringsfattige pizza Grandiosa, men om alt fra grillpølser til biffer og svin indrefilet og roastbiff-pålegg til hundrevis av kroner kiloen.
Jeg syntes det var forferdelig å tenke på all den maten på alle de andre Kiwi– og andre typer mat-butikker som ikke ble gitt bort, men bare slengt rett i søppla. Men da jeg sluttet som sivilarbeider glemte jeg i stor grad bort Kiwi sin datogaranti, som sier at om du finner noe som går ut på dato i dag eller i morgen, så får du det gratis. Men for en stund siden kom jeg på det igjen, og samtidig kom jeg også på Bunnpris sin liknende garanti. Bunnpris sin garanti er litt snillere mot miljøet, og sier at om du finner mat som allerede har gått ut på dato, så får du det gratis. Jeg tenkte igjen på hvor forferdelig det er med all maten som kastes, samtidig som andre kjøper akkurat den samme typen mat. Tenk så mye produksjon av mat og embalasje, og så mye frakt, vi kunne spart om folk heller spiste den maten som blir kastet enn at vi kaster masse mat samtidig som vi kjøper masse, helt lik, mat. Så jeg begynte igjen å gå på Kiwi og Bunnpris for å få gratis mat, bare at denne gangen måtte jeg lete litt etter dem i hyllene. Men det er langt fra vanskelig, og siden den gang har jeg spist godt hver dag (når jeg orker å lage meg mat), uten å betale en krone for andre ferskvarer enn melk og frukt og grønnsaker, og altså også uten å forbruke noe annet enn det som likevel bare ville gått rett i søpla.
For å gjøre denne posten leselig (og for å klare å poste den mens det fremdeles er Blog Action Day) vil jeg avslutte her, og så senere komme tilbake til de, dessverre, litt mindre sosialt aksepterte sidene ved mitt liv som en Freegan “light”. Om du vil være sikker på å få med deg del 2, som selvsagt vil være mye mer spennende enn del 1, vil jeg anbefale deg å abonnere på feeden min! :)
Oppdatering: Del 2 finner du nå her.