børge forteller om livet

I dag er det den fan­tas­tiske Blog Action Day, støt­tet opp om av blant annet FN, Google, Opera, NRK beta, og nå altså meg. Blog Action Day er en dag for hand­ling gjen­nom blog­ging, blog­ging om det største pro­ble­met men­nes­ke­he­ten noen sinne har stått oven­for; klimaendringene.

Jeg har lurt en stund på om jeg skal avsløre noe som jeg er litt for­be­hol­den om å snakke alt for høyt om. Selv om det er noe som er vel­dig bra, fordi det skå­ner mil­jøet i stor grad, er det like­vel ikke helt lett å være 100% åpen om det, fordi jeg føler det er et sterkt stigma rundt det i vår kul­tur. En tid etter at jeg begynte med det opp­da­get jeg, via en av Dags­avi­sens New York Times-utdrag, som jeg, pas­sende nok, fant på tog­sta­sjo­nen, at folk som dri­ver med dette har et navn. Jeg er nok ikke helt og hol­dent på linje med deres beskri­velse av seg selv, men jeg føler ihvert­fall at jeg kan si at jeg til en viss grad er en free­gan.

Så hva er en free­gan, hvor­for er jeg en free­gan, og hvor­dan rent prak­tisk lever jeg som en freegan?

En free­gan er en som ser det syke over­for­bru­ket rundt seg og som ikke bare syns det er for­fer­de­lig, men fak­tisk bestem­mer seg for å gjøre noe med det. En free­gan er en som er lei av å gi pen­gene sine til sel­ska­per som utnyt­ter fat­tige arbei­dere, ødeleg­ger jorda, og sta­dig pres­ser på for større og større over­for­bruk for å tjene mer pen­ger. En free­gan er en som er vil­lig til å ofre litt av sitt eget for­bruk for å prøve å bremse far­ten mot stu­pet; Glo­bal opp­var­ming med alle de for­fer­de­lige kon­se­kven­sene det vil ha for alle mennesker.

Free­ga­nisme hand­ler i prak­sis om å melde seg mer eller mindre ut av for­bru­ker­sam­fun­net, og leve av and­res overforbruk.

Ifølge Sta­tis­tisk Sen­tral­byrå kas­tet norske hus­hold­nin­ger alene til­sam­men 1,9 2,1 mil­lio­ner tonn søp­pel i fjor i 2008. I til­legg kom­mer alle butik­ker, fab­rik­ker, fir­maer, og bedrif­ter (10,1 mil­lio­ner tonn til­sam­men i 2006). Da jeg var sivil­ar­bei­der job­bet jeg på et sted som tok seg av fat­tige i byen. Etter at jeg hadde job­bet der en stund fikk vi en ord­ning med Kiwi. Vi skulle få den maten som de sam­let inn fra hyl­lene sine fordi de ville gå ut på dato om en eller to dager. Vi hadde én Kiwi rett rundt hjør­net, som jeg gikk til hver dag, samt omtrent 7 butik­ker som vi var innom én gang i uka. På bak­rom­met vårt hadde vi én nokså stor fry­ser og en liten, men vi måtte snart gå til anskaf­felse av en stor fry­ser til. Meng­den mat vi fikk var over­vel­dende. I perio­der hadde vi så mye at vi, i til­legg til den van­lige, dag­lige kafé-driften, samt gra­tis mid­dag én dag i uken, delte ut poser med mat til de som ville ha det, bare for å få det unna. Og da vi hadde stengt noen få uker om som­meren, mens jeg som sivil­ar­bei­der fort­satte å jobbe, fikk jeg så mye mat på min dag­lige tur til den ene butik­ken i nær­he­ten, at jeg ble nødt til å ringe rundt til fami­lie­med­lem­mer og be dem om å komme og ta med seg mat, for alle fry­serne var så fulle som jeg mak­tet å stappe dem. Og her snak­ker vi ikke om nærings­fat­tige pizza Gran­diosa, men om alt fra grill­pøl­ser til bif­fer og svin indre­fi­let og roastbiff-pålegg til hundre­vis av kro­ner kiloen.

Jeg syn­tes det var for­fer­de­lig å tenke på all den maten på alle de andre Kiwi– og andre typer mat-butikker som ikke ble gitt bort, men bare slengt rett i søppla. Men da jeg slut­tet som sivil­ar­bei­der glemte jeg i stor grad bort Kiwi sin dato­ga­ranti, som sier at om du fin­ner noe som går ut på dato i dag eller i mor­gen, så får du det gra­tis. Men for en stund siden kom jeg på det igjen, og sam­ti­dig kom jeg også på Bunn­pris sin lik­nende garanti. Bunn­pris sin garanti er litt snil­lere mot mil­jøet, og sier at om du fin­ner mat som alle­rede har gått ut på dato, så får du det gra­tis. Jeg tenkte igjen på hvor for­fer­de­lig det er med all maten som kas­tes, sam­ti­dig som andre kjø­per akku­rat den samme typen mat. Tenk så mye pro­duk­sjon av mat og emba­la­sje, og så mye frakt, vi kunne spart om folk hel­ler spiste den maten som blir kas­tet enn at vi kas­ter masse mat sam­ti­dig som vi kjø­per masse, helt lik, mat. Så jeg begynte igjen å gå på Kiwi og Bunn­pris for å få gra­tis mat, bare at denne gan­gen måtte jeg lete litt etter dem i hyl­lene. Men det er langt fra vans­ke­lig, og siden den gang har jeg spist godt hver dag (når jeg orker å lage meg mat), uten å betale en krone for andre fersk­va­rer enn melk og frukt og grønn­sa­ker, og altså også uten å for­bruke noe annet enn det som like­vel bare ville gått rett i søpla.

For å gjøre denne pos­ten lese­lig (og for å klare å poste den mens det frem­de­les er Blog Action Day) vil jeg avslutte her, og så senere komme til­bake til de, dess­verre, litt mindre sosi­alt aksep­terte sidene ved mitt liv som en Free­gan “light”. Om du vil være sik­ker på å få med deg del 2, som selv­sagt vil være mye mer spen­nende enn del 1, vil jeg anbe­fale deg å abon­nere på feeden min! :)

Opp­da­te­ring: Del 2 fin­ner du nå her.