Kan vi leve med veksten?

Last updated on 26. oktober 2011

Lørdag 15. oktober var jeg på klimaseminar i regi av Kirkens Nødhjelp og Tønsberg bibliotek, på det flotte nye biblioteket deres. To utskremte politikere var der for å delta i paneldebatt. Det skulle vært tre, men SVs representant hadde blitt syk. Det burde vært mange flere, for alle de største partiene hadde blitt spurt mange ganger. Overraskende nok var Høyre og Ap de to andre som tok det seriøst nok til å stille opp.

Redaktør i Tønsberg Blad var ordstyrer for anledningen. Sannsynligvis et taktisk valg for å få mediedekking (forsiden på mandagen), for god ordstyrer var han ikke. Han stilte ofte veldig kritiske spørsmål om hvor realistisk det er å oppnå målene til de som vil prøve å gjøre klimakatastrofen så lite skadelig som mulig. Det er helt i orden, så lenge man stiller dem til miljø- og rettferdighetsbevegelsen. Tvert imot spilte han disse meget løse ballene direkte til politikerne, så jeg flere ganger lurte på hvor nøytral han egentlig var. Men politikerne, både Høyre og AP, skal ha ros for at de ikke bare tok imot disse pasningene med åpne armer og sa “ja, ikke sant, det er ikke så lett å gjøre noe med dette”, men faktisk ga en viss motstand.

Men når det kom til økonomisk vekst og forbruk var det ikke mye motstand å spore. For mens andre brave sjeler okkuperte Oslo, Bergen, Trondheim og resten av verden var faren min og jeg radikal på vårt lille vis. Vi prøvde å få politikerne til å forstå at vi ikke kan fortsette med den økonomiske veksten, og dermed den veksten vi har i personlig forbruk som vi har nå. Faktisk er vi nødt til å reversere denne fatale utviklingen hvor vi tror vi stadig blir rikere, men hvor faktisk det motsatte skjer fordi vi skader de naturlige verdiene på jorda utrolig mye mer enn de verdiene vi får ut.

Den politikeren som svarte mest på dette kunne gå med på at vi kan bremse hastigheten på den økonomiske veksten. Men å reversere den, eller til og med bare stoppe den på det nivået vi har nå, det var det ikke snakk om at var mulig. Faktisk fantes det ikke annet enn positive sider ved den økonomiske veksten i denne politikerens hode. I hvert fall ut fra hva som slapp ut gjennom munnen.

Her må jeg skyte inn en ting som jeg trodde ville være åpenbart, men som ihvertfall én av disse politikerne ikke (ville) skjønte: Når jeg snakker om å reversere den økonomiske veksten er det i de rikeste landene generelt, og her i Norge spesielt jeg snakker om. De fattigste landene har levd i ekstrem fattigdom i alle år, samtidig som vi har fått det bra og stadig fortsatt å klatre. Disse landene trenger selvsagt fortsatt en økonomisk vekst. Og det i lang tid framover, slik at de i det minste kan komme seg opp på et nivå liknende det vi hadde på 40-50-60-tallet.

Jeg tok til motmæle, og sa blant annet at vi har tredoblet forbruket vårt siden 60-tallet. Jeg glemte å si at på den samme tiden har vi hatt en marginal økning i lykken, og at det kanskje er på tide å begynne å hige etter lykkevekst framfor økonomisk vekst.

Jeg glemte også denne viktige problemstillingen:

Det er en kjent sak at hvis alle på jorden skulle levd slik vi gjør i det rike vesten (som inkluderer mange land som er en del fattigere enn Norge), så måtte vi hatt tre (3) jordkloder å trekke ressurser ut av, dyrke opp, og slippe ut forurensing og klimagasser i. Politikerne, og mange vanlige nordmenn med dem, sier at vi skal fortsette å ha det samme forbruket som i dag. Nei, at vi skal fortsette med den samme veksten i forbruket vårt som i dag, som er eksponentiell. Alle som har hatt et større lån vet hvor mye noen få prosent kan ha å si, og det er selv om du stadig betaler ned på lånet, slik at veksten ikke er eksponentiell. Renter og renters rente. Mellom 1905 og 2005 hadde vi en realinntektsvekst på 2,7% hvert år. Det vil si at vi i 2005 tjente 14 ganger mer enn i 1905.

Hvis man sier dette, så sier man samtidig, implisitt, at det er riktig at et lite mindretall av menneskeheten (20% i dag) fortsetter å forbruke nesten alt av tilgjengelige ressurser (82% i 1999) i stadig mer pervers grad. For regnestykket må gå opp, og det kan aldri stå annet enn 1 klode på andre siden av erlik-tegnet. Det er kanskje en klisjé, men det er også en brutal sannhet at vi har ikke flere kloder å ta av.

Ja, kaka vi fordeler av kan bli noe større gjennom energiøkonomisering og andre måter å effektivisere bruken av de tilgjengelige ressursene (f.eks. går kun 15% av energien i bensinen med på å forflytte bilen, og omtrent halvparten av all mat som produseres går til spille), men det er ikke nok. Alle kakestykkene kan likevel ikke fortsette å vokse i det uendelige.

Hvis vi skal fortsette å påstå, og enda viktigere; leve på en slik måte, at det er greit å fortsette den veksten vi har i dag, så må vi stille oss selv dette grunnleggende moralske spørsmålet: Med hvilken rett kan vi fortsette å leve i luksus mens milliarder av mennesker lever i nød? Dette er mennesker akkurat som deg og meg. Og uansett religion, hudfarge, eller noe annet, så er vi alle grunnleggende like. Med de samme ønsker om trygget, en jobb de trives i, en god oppvekst for barna sine, som er akkurat like gamle som dine barn, og bekymringer for framtida.

Hvor lenge skal vi fortsette å kjøpe og kaste stadig større, flere, og mer høyteknologiske skjermer og kjøpe og kaste så mye mat vi bare orker, mens våre medmennesker dør av trivielle, fattigdomsrelaterte årsaker (30 000 barn hver dag! Hvor mange voksne vet jeg ikke). Snart er det jul, og barna våre skal få enda et berg med leker, mens deres jevnaldrene verden over reker gatelangs, slik jeg så så mye av på min nylige tur til Madagaskar. Og vi skal få enda flere ting vi ikke trenger til å fylle opp husene og leilighetene våre med (med mindre du gir og ønsker deg noe mer meningsfullt i år).

Så hvordan vi kan forsvare denne utviklingen? Med hvilken rett?

Ingen av de store partiene ønsker noe annet enn stadig mer økonomisk vekst. Så jeg håper de har et svar. Jeg har ihvertfall ikke det, og derfor kutter jeg på mit eget forbruk og melder meg inn i organisasjoner og stemmer på noen som vil det samme.