Lydopptak: Erik Fosse om sine opplevelser fra krigen i Gaza

Last updated on 20. mars 2010

Erik Fosse og Mads Gilbert ble i fjor vinter verdenskjente fordi de var de eneste vestlige som rapporterte fra Israels angrep på Gaza. Israel stengte grensene for alle vestlige journalister som ville rapportere fra krigen. Erik og Mads var i Gaza i kraft av å være leger da krigen brøt ut og fortsatte sin legevirksomhet gjennom store deler av krigen, samtidig som de rapporterte til omverdenen om de grusomhetene de så. Dermed fikk de kanskje se krigen fra sin aller blodigste side.

Den 12. februar i år var Erik Fosse på Det Norske Studentersamfund og fortalte om det han opplevde i Gaza under blokaden og bombingene. Jeg var der og tok, som vanlig, opp foredraget. Det er på 1 time og 43 minutter og veldig viktig å få med seg for alle som vil få en bedre forståelse om hvordan det er å leve i en krigssone, noe som spesielt vi nordmenn burde sette oss inn i nå som vi deltar i en krig.

Lytt ved å holde musen over høyttaleren: eller last ned MP3. (Høyreklikk, Lagre lenke som)

Den 19. mars var Wenche Aaretun fra Den norske palestinakomiteen i “Sånn er livet” på NRK P2 og fortalte om hvordan situasjonen er i Gaza nå etter at bombene har stilnet, men blokaden fortsatt er der og gjør livet fryktelig vanskelig for alle de 1,5 millioner menneskene som er presset inn på Gazastripens 360 km² (til sammenligning er Oslo kommune på 454 km²).

Lytt eller last ned

Hvis du ikke bare vil høre andres erfaring men se selv hvordan det var under krigen, kan du ta en titt på Al Jazeeras nokså omfattende videoarkiv fra krigen som de har frigitt under en Creative Commons-lisens.

Jeg var en av mange som var sterkt opprørt over Israels overgrep mot menneskene i Gaza. Den 30. desember i fjor deltok jeg i en demonstrasjon mot Israel, som dessverre utartet seg i voldelig retning.

Jeg er sterkt imot voldelige demonstrasjoner, og det er klart at det blir spesielt “på trynet” når det er en fredsdemonstrasjon. Likevel har jeg forståelse for at unge folk med slekt og venner presset sammen på et knøttlite område langt vekke, hvor de alltid lider under en overlegen militærmakt, at man da klikker når denne samme makten går til angrep og gjør livet til et enda større helvete. Du går rundt i angst for om din næreste familie og kjæreste venner fremdeles lever, fra minutt til minutt. Jeg skjønner også at noen ungdommer vil utnytte situasjonen til å kaste stein og oppføre seg som idioter, selv om forståelsen er langt mindre der.

Men man kan oppleve det samme, uten å reagere på en voldelig måte, og det er de som virkelig fortjener min respekt. Et godt eksempel på dette er Tamilene som de siste månedene fredelig har demonstrert dag ut og dag inn for rettferdighet for sitt folk. Ikke bare har disse opplevd at sitt folk har blitt undertrykt og angrepet i årtier, men i det siste har de til og med måttet leve med at opprøret på Sri Lanka har blitt helt knust.

Borgerkrigen på Sri Lanka er en av verdens blodigste og har krevd nesten 100 000 menneskeliv. Tamiltigrene er lagt fra skyldfrie i konflikten, men i 2008 var det den Sri Lankiske stat som trakk seg fra våpenhvilen med Tigrene. Jeg mener ikke å forsvare alt hva Tigrene har gjort, men det er ingen tvil om at regjeringen i landet undertrykker det tamilske folk urettmessig.

Og her kommer jeg til poenget: Den norske stat støtter Sri Lankas myndigheter ved å bruke oljefondets penger på å kjøpe statsobligasjoner av dem (en slags aksjer for landet, bare uten bestemmelsesrett, selvsagt)! Vi støtter også Israel på samme måten.

Og det er da jeg lurer på hvor engasjementet er blitt av. Det manglet ikke på demonstrasjoner, både fredelige og voldelige, debatter, kampanjer, artikler, og alt mulig under Gaza-krigen. Og det er flott! Men i Sri Lanka-saken, hvor vår stat altså også har et direkte medansvar for de overgrepene som skjer, så er det helt stille i forhold. Klart det har vært noen skriverier og tv-innslag, men hvor er demonstrasjonene og engasjementet? Jeg lurer også på hvorfor det ikke var mer fokus på Norges pengestøtte til Israel, som nå er på 268 millioner kroner, og krav om å trekke disse ut. Vi støtter også Colombia (verdens farligste land for fagorganiserte), Russland (Tsjetsjenia), osv på samme måten. Som den kjente homo-aktivisten Larry Kramer sa på Democracy Now! (uten sammenlikning av de to sakene forøvrig), og som jeg ofte har tenkt siden: “where is the outrage?”

Heldigvis er det noen som gjør noe.

Fordi Norge ikke er direkte innblandet i denne saken tar jeg det bare i en PS: Vi må heller ikke glemme militærkuppet og den uretten mot folket som det fører til på Honduras i disse dager.