Hvordan gratis trådløst nett på Oslo S redda livet mitt (Del to av to)

*kremt*
Ja, jeg vet jeg lovet å gi dere denne episoden i går. Men ting skjedde, som de ofte gjør, og det ble til at jeg måtte utsette det én dag. Til alle de som har sittet i neglebitende forventning, til alle de som har kastet seg urolig fram og tilbake i sengen og ikke fått blund på øynene de to siste nettene, til alle de som fullstendig mistet evnen til å gjøre et slag fornuftig i går fordi de bare satt forran skjermen og trykket F5 på bloggen min i håp om å endelig få lese del to av historien om hvordan trådløst gratis internett på Oslo S redda livet mitt (og til alle deres familiemedlemmer): Jeg ber dypt og inderlig om unnskyldning. Det var over hodet ikke meningen å holde dere slik på pinebenken!
Og til alle de som ikke har lest del en av dette Bragepris-verdige, uhorvelig spennende stykke doku-litteratur har jeg bare én ting å si: Gjør det nå!

Her fortsetter historien:

Det var bare én person mellom meg og minibanken, og han var ganske straks ferdig. Jeg satte inn kortet og tastet koden og ventet at jeg nå endelig skulle komme meg ut av penge-krisen. Det var, som dere sikkert skjønner, helt avgjørende for meg å få tatt ut penger slik at jeg kunne kjøpe meg billett på toget til Drammen. Men til min forskrekkelse så jeg igjen de grusomme ordene “Feil kode” lyse mot meg. Jeg trykket “avbryt” og dro til meg kortet mens jeg sa noen små-stygge ord for meg selv. Nå sitter jeg virkelig i det tenkte jeg. Grunnen til at jeg satt skikkelig dypt i det i denne situasjonen var et faktum som jeg har oversett å fortelle om tidligere: Jeg hadde heller ingen penger på mobilen.

Mens jeg sto der og var redd for at jeg ble nødt til å overnatte på Oslos gater helt til foreldrene mine til slutt fikk politiet til å starte en leteaksjon kom jeg på at jeg tidligere hadde funnet et gratis trådløst nett oppe i andre etasje. Hvis jeg først klarte å koble meg til verdensveven kunne jeg bruke av dens enorme krefter til å sende en nød-sms til min far. Jeg tok straks rulletrappa fatt og satte meg ned på et bord mest mulig skjult for betjeningen i kaféen. Der dro jeg fram min bærbare data og søkte etter nettverk å koble meg til. Og der, akkurat som sist, dukket det med én gang opp et par usikrede nettverk. Det jeg hadde fått til sist gang var ingen steder å se, men jeg lot meg ikke affisere av det. Jeg koblet meg til den med best styrke og gjorde meg klar til å be om hjelp. Men da jeg åpnet Firefox viste det seg at det likevel var en sperre på det som nå krevde et passord fra meg. Greit nok, jeg fikk bare prøve det andre usikrede nettverket i steden. Dette hadde en mye lavere styrke, men jeg tenkte at det sikkert ikke var noen hindring. Det viste seg at jeg tok feil. Maskinen jobbet og jobbet på bordet forran meg, men nettverket skled ut av hendene dens hele tida. Det var rett og slett umulig å koble seg til.

Jeg så meg rundt, og oppdaget en kafeteria til venstre for meg med samme navn som nettverket jeg ikke klarte å koble meg til. Jeg gikk straks bort dit, men styrken var den samme, og jeg klarte fremdeles ikke å koble meg til. Heldigvis oppdaget jeg noen flere usikrede nettverk der jeg nå satt, dog med selv enda svakere styrke enn den jeg hadde prøvd meg på i forkant. Vel, jeg hadde ikke noe å tape på å prøve, så jeg trykket “Koble til” på den ene etter den andre, men uten hell. Men jeg hadde jo ikke noe annet valg enn å fortsette jakten, så jeg gikk ned i første etasje igjen og satte meg ned på ett av områdene med offentlig tilgjengelige stoler. Og sannelig, der koblet den med én gang seg opp til et av de nettverkene jeg så nyttesløst hadde prøvd å komme meg på i etasjen over. Endelig hadde jeg funnet et gratis trådløst nett på Oslo S som fungerte!

Far ringte meg opp med én gang, men etter å ha snakka med ham en stund for å prøve å finne en måte å komme ut av knipen på slo det meg: Er det kanskje mulig å kjøpe togbilletter via internett? Nsb.no var skrevet inn, og enter-tasten trykket fortere enn du kan si “n00b”, og joda, biletter var det ikke noe problem å kjøpe. Hvorfor jeg ikke kom det tidligere må du ikke spørre meg om. Jeg har jo kjøpt biletter der en del ganger før. Det må ha vært stresset i situasjonen som gjorde at jeg ikke klarte å tenke klart. Når bekreftelsen på kjøpet (som på ingen måte må misforstås som en gyldig billett) lyste mot meg på skjermen tok jeg maskinen under armen, reiste meg, snudde meg 90 grader mot venstre og gikk 10 meter rett fram. Der sa jeg til damen i luken at jeg skulle hente en bilett jeg hadde bestilt, hvorpå jeg satte fra meg maskinen, åpnet lokket, og lot henne lese av referansenummeret som hun tastet inn på sin egne maskin før hun gav meg billetten. Neste tog til Drammen gikk om 20 minutter fra spor 5.

Og snipp, snapp, snute, så er historien om hvordan gratis trådløst internett på Oslo S redda livet mitt ute.

Nå kan det vel riktig nok innvendes at gratis trådløst nett egentlig ikke reddet livet mitt. Det hjalp meg kun ut av en kinkig situasjon hvor jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Faktum er vel egentlig at jeg hadde klart meg like lett ut av den kinkige situasjonen selv om jeg ikke hadde dumpa borti et gratis nett. Som den oppmerksomme leser kanskje fikk med seg, så hadde jeg jo fremdeles 20 kroner på meg da jeg kom til Oslo, og i bygget hvor busstasjonen holder til i første etasje er det en internettkafé du går forbi på vei til Oslo S som tar 10 kr for 15 minutter surfing. I tillegg så var det faktisk mulig å bruke bankkortet til å kjøpe seg surfe-tid på det første trådløse nettverket som jeg koblet meg til, men som jeg nevnte at krevde et passord for å gi meg tilgang til internett. Så jeg hadde klart meg uten gratis nett. Men sett at jeg faktisk hadde mista, eller blitt frastjålet, lommeboka med alle pengene jeg hadde, og bankkortet mitt, inni. Det kunne fort ha skjedd, og da hadde jeg vært ille ute uten det gratis trådløse nettverket å koble meg opp til. Og hva om jeg ikke hadde hatt den bærbare pcen med meg? Derfor burde flere PMPer ha støtte for WiFi. Noen som vet om noen som har det?

Mens jeg satt der på Oslo S og snakket med far lyste forresten forsiden av nyeste Cosmoplitian imot meg fra et digert reklame-monter på veggen. På den sto det, sammen med de typiske “Hvordan bli slank mens du har sex”-overskriftene også “Blogging kan gjøre deg kjent”. Jeg ville ikke for mitt bare liv kjøpe et sånt magasin, men om noen av mine lesere gjør det, så ville jeg satt pris på en skannet versjon av de sidene hvor det står om blogging. Er VamPus, Hjorthen og/eller Tonje nevnt?