Merk: Denne teksten er mer enn ett år gammel. Jeg kan ikke garantere at alt som står her fremdeles er riktig eller det jeg mener. Les likevel og skriv en kommentar om du lurer på noe! English: Old post, might be outdated.
Andre juledag. Hvem husker vel ikke den datoen.. Vi var akkurat ferdige med julestria og var nå fullt opptatt av å nyte julefreden med hvert minste åndedrett. Kort sagt, vi ante fred og ingen fare, og hadde mer enn nok med oss selv, før plutselig en bølge av grusom informasjon og bilder flommet over oss. Det var et jordskjelv som forstyrret oss i vår tilfredshet over alle gavene vi hadde fått, og gitt. Et enkelt lite jordskjelv langt, langt unna. Et enkelt lite jordskjelv på 9 på Richters skala i havet i Sørøst-Asia. Hvorfor skulle vi løfte blikket et øyeblikk fra tallerkenene med ribbe og pinnekjøtt på grunn av noe sånt? Var det på grunn av bølgen som oppsto som et resultat av jordskjelvet, tsunamien på flere meters høyde som skylte inn over Sri Lanka, Thailand, India, Myanmar og som til og med gjorde skader så langt borte som Madagaskar, øya utenfor Afrikas kyst? Var det fordi denne tsunamien tok nesten 350.000 tusen liv, eller kanskje fordi 1,5 millioner mennesker mistet hus og hjem i denne tragiske hendelsen?
Eller var det kanskje av den enkle grunn at du hadde vært der. At du kunne ha vært der akkurat da. At svensker, dansker og briter faktisk var der da det skjedde, at din egen bror, søster eller kjæreste druknet denne fredfulle andre juledag 2004? Vi så tragedien hver eneste dag. På tv, på nettet, i alle landets aviser. Statsministeren sto fram på tv og fortalte om hvor forferdelig dette var, og om hvor mange millioner staten ville gi. Det var ikke få. Du gav selv din del av månedslønna, kanskje til og med mer. Vi skrev alle om det i våre blogger, også jeg. Enhver butikk med respekt for seg selv hadde en bøsse stående ved kassa. Til ofrene for tsunamikatastrofen. Godt over en måned etter den skjebnesvangre juledagen sto jeg midt i Drammens gågate og samlet inn penger til den samme saken, frivillig. Jeg gav penger, jeg oppfordret andre til å gi. Som alle andre brydde jeg meg.
Den 8. oktober, under tre uker siden. skjedde det en liten ting i Kashmir. Husker du det? Et enkelt lite jordskjelv. Når var sist du så om det i media? Et enkelt lite jordskjelv på mellom 7,6 og 7,8 på Richters skala med episenter 95 kilometer utenfor Pakistans hovedstad Islamabad. Denne gangen var det ikke i havet. Denne gangen ble det ikke noen tsunami. Ikke så mye som en liten bølge oppsto. Er det kanskje derfor vi nesten ikke har hørt noe? Er det tsunamiene, er det havets brusing, er det Poseidon selv, som oppildner oss, som setter media og hele verden på hodet? Er det det som skal til for å åpne våre øyne og lommebøker, eller er det kanskje noe helt annet?
En skal være forsiktig med å rangere katastrofer. Men omfanget av katastrofen i Pakistan vil bli større enn tsunamien, og dette gjenspeiles slett ikke i innsamlingene, sier assisterende utenlandssjef Søren Pedersen i Redd Barna.
Tallet på antall døde er på over 54.000, og det er 75.000 mennesker som er skadet og trenger medisinsk behandling. Selv om dette er mye mindre enn antallet døde og sårede etter tsunamien kan tallet fort stige, på en helt annen måte enn den gang. Tsunamien ødela alt den berørte, men det er begrenset hvor langt en bølge kan komme, om den er aldri så høy. 200 meter fra strandsonen kunne livet fortsette som normalt, husene var uskadde, jorda kunne dyrkes, ting fungerte. I Pakistan har ca. tre millioner mennesker mistet hus og hjem etter jordskjelvet. Tre millioner. Og i følge FN har vi tre uker på oss til å hjelpe dem før vinteren kommer. Når først snøen legger seg vil det bli så godt som umulig å få forsyningene fram i det allerede nesten uframkommelige terrenget. Og det vil bli enda vanskeligere å overleve uten hverken tak over hodet eller forsyninger. Onsdag 26. 0ktober høynet FN beløpet de tror de trenger fra 312 millioner US dollar til nesten 550 millioner. De har fått inn 19 prosent av det opprinnelige beløpet oppgitt.
Så hvorfor glemmer vi aldri den ene hendelsen, og legger aldri merke til den andre? Hvorfor samler vi inn 450 millioner kroner til den ene saken og (til nå) 20 millioner til den andre (dvs. 22 ganger så lite), selv om den andre er verre enn den første? Er det den fysiske avstanden? Pakistan ligger jo tross alt langt unna. Deler av Kashmir ligger innenfor grensen til India. I India døde mellom 11- og 17.000 mennesker i tsunamikatastrofen. Er det på grunn av Tv-aksjonen? Den kom jo midt oppi det hele, og der gir vi så mye penger at det er vanskelig å skulle bry som om enda flere som trenger pengene våre samtidig, ikke sant? Vi gav jo tross alt 30,12 kroner i gjennomsnitt dit.
Eller er det kanskje en helt annen form for avstand. En avstand som ikke har så mye med hvor mange kilometer man må reise for å komme et sted, men mer med om man faktisk reiser den avstanden. Eller heller, om noen vi har kjær reiser den avstanden. Har reist den, rett før det smeller. Om det er en avstand på 20 meter ut fra huset og ut til midten av kjørebanen, eller om det er 800 mil til varme strender i Sørøst-Asia spiller kanskje ikke noen stor rolle. Ville du brydd deg noe særlig om den ukjente jenta som ble påkjørt i byen der du bor i går kveld om ikke din egen datter satt i setet ved siden av da det smalt? Ville du brydd deg noe særlig om den ukjente narkomane som du treffer hver dag på gata om du ikke visste at det er en venn av din sønn som sitter enda verre i det enn ham?
Tenker du at det som skjer av ulykker fysisk langt unna kan du ikke gjøre noe for å bote på? Du tar feil! Det handler om en annen form for avstand, og du kan selv velge hvor langt unna andre mennesker skal være. Eller hvor nære.
Har du hørt om Darfur, eller hva med Falluja?
Hvis du har lyst til å bidra til hjelpearbeidet finner du en god liste over organisasjoner, kontonummere og givernummere på Desi.no.
[Fakta tatt fra artiklene «Småpenger til jordskjelvofre» og «frykter kulden» fra Klassekampen tirsdag 25.10. 2005, «Rike land gir ikke» fra Klassekampen torsdag 27. 10 2005, og bla. artikkelen «Jordskjelvet i Indiahavet 2004» i Wikipedia.]
Jeg tror det kommer av relasjoner: at man enten har vært der, kjenner noen som er der eller får vite at det er nordmenn der. Jeg ser på denne delingen av interesse og medlidenhet som både positivt og negativt. Grovt sett mine to første punkter som positiv grunn og mitt siste som negativt. Jeg syntes det er bra at vi reagerer forskjellig etter hvor nært oss det som skjer er. Skulle jeg la det gå like mye inn over meg for hvert menneske som led nød/ble drept som jeg f.eks gjorde da en jeg gikk på folkehøyskole sammen med tok livet sitt? Eller da en god venn av meg hadde det vondt? Hvis svaret er ja, kan jeg ikke leve. Det kan jeg ikke klare å takle. Skulle man da heller bry seg mindre om de som står en nærmt, for å bry seg mest mulig likt overfor alle i verden? Det tror jeg ingen er tjent med, det vil føre til likegyldighet.
På den andre siden reagerer jeg på nordmenns reaskjon når det er nordmenn innblandet: Selv om vi har fått vite at det ikke er noen vi kjenner, så er vi mer oppmerksomme og saken får mer oppmerksomhet…MYE mer oppmerksomhet.
Jeg syntes vi skal skille mellom nære og fjerne relasjoner, men jeg syntes ikke vi skal skille mellom en ukjent nordmann og en ukjent inder.
Jeg tror det kommer av relasjoner: at man enten har vært der, kjenner noen som er der eller får vite at det er nordmenn der. Jeg ser på denne delingen av interesse og medlidenhet som både positivt og negativt. Grovt sett mine to første punkter som positiv grunn og mitt siste som negativt. Jeg syntes det er bra at vi reagerer forskjellig etter hvor nært oss det som skjer er. Skulle jeg la det gå like mye inn over meg for hvert menneske som led nød/ble drept som jeg f.eks gjorde da en jeg gikk på folkehøyskole sammen med tok livet sitt? Eller da en god venn av meg hadde det vondt? Hvis svaret er ja, kan jeg ikke leve. Det kan jeg ikke klare å takle. Skulle man da heller bry seg mindre om de som står en nærmt, for å bry seg mest mulig likt overfor alle i verden? Det tror jeg ingen er tjent med, det vil føre til likegyldighet.
På den andre siden reagerer jeg på nordmenns reaskjon når det er nordmenn innblandet: Selv om vi har fått vite at det ikke er noen vi kjenner, så er vi mer oppmerksomme og saken får mer oppmerksomhet…MYE mer oppmerksomhet.
Jeg syntes vi skal skille mellom nære og fjerne relasjoner, men jeg syntes ikke vi skal skille mellom en ukjent nordmann og en ukjent inder.
Pakistan – en enorm militærmakt. De har langdistanseraketter og atombombe. Ligger i en uløst – og meget kostbar – konflikt med India siden 1948.
Kanksje tenker vi: Dette kan de fikse selv.De har penger nok om de bare vil.
At en mengde mennesker lider nød fordi landets egne ledere ikke våger å kutte militærutgifter, er det vår sak?
Det kan tenkes at det likevel er det. For å vise at mendmenneskelighet ikke lar seg stoppe av uforstandige politikere – men vi må også sette krav til de samme politikere. Både ute og hjemme
Pakistan – en enorm militærmakt. De har langdistanseraketter og atombombe. Ligger i en uløst – og meget kostbar – konflikt med India siden 1948.
Kanksje tenker vi: Dette kan de fikse selv.De har penger nok om de bare vil.
At en mengde mennesker lider nød fordi landets egne ledere ikke våger å kutte militærutgifter, er det vår sak?
Det kan tenkes at det likevel er det. For å vise at mendmenneskelighet ikke lar seg stoppe av uforstandige politikere – men vi må også sette krav til de samme politikere. Både ute og hjemme
[…] jordskjelv er en blogg jeg kom over allerede da den var helt ny. Jeg hadde tenkt å skrive om den da, men det ble ikke noe av. Jorskjelv er bloggen til Elin Saga Kjørholt som jobber for FNs flyktningebyrå, UNHCR. Hun blogger direkte fra området i Pakistan som ble rammet av et kraftig jordskjelv i begynnelsen av oktober. Hun har vært der siden November og skal jobbe til sammen tre måneder med de svakeste gruppene i samfunnet som Community Services Officer. Gjennom Kjørholts blogg kan du få innblikk i et katastroframmet område som nå er glemt av media, og du kan lære om hvordan FN jobber for å hjelpe mennesker i nød. Vel verdt en titt! […]