Merk: Denne teksten er mer enn ett år gammel. Jeg kan ikke garantere at alt som står her fremdeles er riktig eller det jeg mener. Les likevel og skriv en kommentar om du lurer på noe! English: Old post, might be outdated.
Vi, eller ihvertfall jeg, liker å tro at Norge er et godt og nogen lunde rettferdig land som tar større hensyn til menneskerettighetene enn de fleste andre. Og så kommer man over historier som dette og deler av bildet ditt blir knust. Må vi bare godta at Norge tross alt bare er et land som alle andre, eller kan vi gjøre bedre enn dette? Teksten er skrevet av Thomas Østbye.
MUF-kurderne (midlertidig uten familiegjennforening) som fikk opphold på grunn av sterkt menneskelige hensyn i fjor mister nå oppholdstillatelsen og skal kastes ut av landet. De har levd over 8 år i usikkerhet i Norge, en uholdbar situasjon grensende til tortur som har blitt kritisert flere ganger av FNs generalsekretær for flyktninger. I fjor kunne denne gruppen endelig planlegge en fremtid, som i år blir tatt i fra dem. (Dette er ikke de som har kriminelt rulleblad eller ukjent identitet)
Samtidig truer Tyrkia med å angripe de Kurdiske omerådene. Norge har solgt våpen til Tyrkisk militære som flere ganger har brudt Genevekonvensjonen og bedrevet fordriving av etniske minoriteter i Tyrkia.
I 2005 lagde jeg dokumenarfilmen “Drømme kan du gjøre senere” med muf kurderen Sherzad som prater i tlf med Udi for å finne ut av saken sin.
Se filmen (6 min.) her på Mac (H.264) eller på Windows (WMV). [børges anm.: Begge kan fungere på Linux, men WMV fungerte best for meg]
Sherzad i filmen hadde vært fem år i norge og jobbet fast i 4 år, men 1. april, som var datoen man skulle være i arbeid, var han syk, og fikk dermed ikke normalt opphold som størstedelen av MUF-kurderne fikk. Sherzad og 197 andre fikk derimot opphold pga. sterkt menneskelige hensyn.
Sherzad startet i ny jobb, giftet seg og fikk en datter. Han kunne endelig tro på en framtid etter 9 år i usikkerhet i Norge.
Men i 2006 viser det seg at UDIs avgjørelse var i strid Erna Solberg og sittende politikeres ønsker(rødgrønn). Ledelsen kastes og oppholdstillatelsene trekkes tilbake. Etter 9 år i Norge får Sherzad avslag på søknaden og skal kastes ut av landet. Selv om han har jobbet fast 7 år i Norge og betalt skatt uten å få grunleggende rettigheter tilbake. Selv om han ikke har noe nettverk i Irak lenger, og har en familie med nyfødt barn å forsørge.
Dette er i strid både med grunleggende menneskerettigheter, med asylretten og med premissene for at MUF-kurderne skulle få opphold(at man forsørget seg selv med fast arbeid). Det føyer seg inn i rekken av urettmessigheter kurderne har blitt utsatt for som gjenstand for politisk spill.
Norge er forpliktet til å følge den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen, og denne skal gjelde uavhengig av politiske målsettinger. FNs høykommisær for flyktninger har to ganger sendt klage på Norges behandling av MUF-kurderne som har vært brukt som politisk kasteball og umenneskelig behandling, uten at det har medført forandringer.
MUF-forskriften fra 1999 da ca. to tusen kurdere kom til Norge, er en slik særforskrift laget med formål å hindre retten til familiegjenforening, og å skremme flere asylsøkere fra å komme til hit. Kurderne kunne ikke sendes tilbake til den usikre situasjonen i Nord – Irak i henhold til internasjonale avtaler, men av redsel for at det skulle komme flere ble de ikke gitt varig opphold.
I mellomtiden har denne gruppen levd på midlertidige opphold og arbeidstillatelser for bare et halvt år om gangen. Det har skapt stor usikkerhet å leve slik uten fremtid, og gjort det enda vanskeligere å skaffe fast arbeid når arbeidsgiveren blir presentert med en midlertidige tillatelser på kun noen måneder om gangen. Tross forhold som grenser til tortur ifølge flere organisasjoner, har de fleste kurderne allikevel klart å jobbe og livnære seg selv. Opptil 9 år med uvisshet er enestående i norsk asylpolitikk.
Nå behandler UDI søknadene på ny, og har begynt å sende ut avslag på generelt grunnlag. Dette til folk som har levd redelig og lovlig i Norge i over 8 år. De har ikke kunnet reise hjem pga krig og usikkerhet i Irak, og de fleste har livnært seg ved arbeid, eller arbeid og studier.
Kurderne skal tvangssendes til Nord-Irak der Tyrkia truer med å gå til krig mot kurdiske grupper. Tyrkia er et av de landene som er kritisert for ikke å følge Geneve – konvensjonen under krigføring. Norges rolle er i denne sammenheng under enhver kritikk ettersom Norge har tjent gode penger på våpensalg til nettopp Tyrkia. Vi liker å markedsføre vårt land som en fredsbygger og viktig bidragsyter i humanitært arbeid. Utsendelsen av kurderne føyer seg imidlertid inn i en lang rekke av saker som kaster et grelt lys over norsk innsats for fred.
En anekdote i denne forbindelse:
Flere av kurderne som søkte beskyttelse i Norge, var så heldige å bli plassert i en fredelig liten by ved navn Kongsberg. Dit kom de med håp om å kunne føle trygghet fra den irakiske borgerkrigen og trusselen fra Tyrkia. Reaksjonene ble derfor sterke da de fikk se emblemet til Kongsberg Våpenfabrikk – et emblem de gjenkjente fra bomber sluppet over deres egne landsbyer der hjemme. Traumatiske minner blusset umiddelbart opp.
Eksempelvis kan en ungdom som har levd størstedelen av livet sitt i Norge (9 år), og som knapt kan kurdisk lenger, risikere å bli sendt til Kurdistan for så å bombes med hjelp av norsk teknologi.
Dette gjøres ikke for å oppfylle asylretten, men for å poengtere regjeringens makt over UDI. Det er tydelig at det er individene som får svi, ikke staten eller UDI.
Du kan lese noe mer om saken på Østbyes nettside. Teksten over kopierte jeg fra Underskog. Jeg har tatt meg den frihet å rette noen små skrivefeil.