Merk: Denne teksten er mer enn ett år gammel. Jeg kan ikke garantere at alt som står her fremdeles er riktig eller det jeg mener. Les likevel og skriv en kommentar om du lurer på noe! English: Old post, might be outdated.
Rosa Parks nektet å reise seg. Det satte i gang en prosess med enorm betydning for alle mennesker, i hvertfall alle i den vestlige verden. Rosa Parks døde mandag den 24. oktober. Her er nekrologen som sto på trykk i dagens Klassekampen.
Den populære versjonen av historien er at den stillferdige, ukjente og forsiktige syersken den dagen var trøtt av arbeidet ved en fabrikk i byen Mongomery, Alabama, og satte seg ned på bussen. Det var ingen selvfølge for en svart kvinne i det dype sør i 1955, og da hun ble bedt om å reise seg gjorde hun noe enda mer uhørt. Hun nektet.
Den påfølgende arrestasjonen av Rosa Parks ga startstøtet til en 381-dager lang boikott av bussene i Montgomery. Rosa Parks fikk dermed æren av å ha startet den første virkelig store borgerrettskampanjen for svarte i USA og blir ofte kalt «borgerrettighetenes mor» i USA.
Men ifølge damen selv satte hun seg ikke ned den dagen i 1955 fordi hun var trøtt etter en lang og slitsom dag. Rosa Louise Parks fra Tuskegee, Alabama satte seg ned fordi hun hadde fått nok.
Hun hadde fått nok av forskjellsbehandlingen og de rasistiske Jim Crowe-lovene som fortsatt fungerte i Sørstatene. Hun hadde fått nok av diskrimineringen og volden svarte ble utsatt for.
Ikke var hun ukjent med politisk arbeid heller, Parks hadde i en alder av 42 vært medlem av den svarte borgerrettsbevegelsen National Association for the Advancement of Colored People siden 29-års alderen.
Sammen med sin mann Raymond Parks hadde hun i en årrekke hjulpet mennesker som var blitt pisket, voldtatt, banket opp, eller familier som hadde fått sine kjære drept. Parks beskrev ofte hvordan hun som jentunge i Alabama lyttet etter Ku Klux Klans fryktede hestehover om natten, hvordan de brente ned nabogårder og jaget familiemedlemmer.
– I de dager, handlet det ikke om borgerrettigheter, det handlet om overlevelse, fra dag til dag. Jeg husker at jeg som barn gikk til sengs mens jeg hørte Klanen ri forbi og utføre en lynsjing. Jeg husker jeg var redd for at huset skulle brennes ned, fortalte Parks i et senere intervju.
Parks ble mange år senere kåret til en av de mest innflytelsesrike amerikanerne i det 20. århundre av magasinet Time. Den stillferdige men sta syersken.
Skrevet av Maren Sæbø.
jeg syntes veldiig synd på rosa parks. hun var en av miine favoritter,,, R.I.P.
jeg syntes veldiig synd på rosa parks. hun var en av miine favoritter,,, R.I.P.