At a recent conference in Norway, Clay Shirky was asked what he thinks of the domination of Facebook. His answer is discouraging. You can see it below, but in short he says that Facebook might now be so big that it’s impossible to challenge its dominance.

Facebook has 800 million active users around the world. In some countries its grasp on the population is staggering. In the US, 41.6% of the population has an account. In Norway, 73% of the population uses Facebook every month, and young people spend 40% of their online time there. You can see why Clay has a negative outlook.

So, is the fight lost? Will Facebook rule for all foreseeable future?

Yes. It might do just that, if we don’t have a radical shift in our thinking. We need to start thinking like the internet. We can not follow the old pattern of one company replacing another (6 degrees -> Friendster -> Myspace -> Facebook) any more. Here I think Clay might be right.

What can replace Facebook then is not another social network, where all your friends have to agree to join the same new place, but something more akin to the internet itself: A network of social networks.

How is this done?

Through decentralization with federation. Federation means that two people with profiles on two different social networks can do all the things together that they would normally need to be on the same network to do: Follow, @reply/comment, self organize trough hashtags/groups, etc. Social networks using federation is called distributed social networks.

Take a look at this fantastic walk-through explaining what distributed/federated social networks are, how they work, and more, presented as an old school point-and-click game.

A system for federation, OStatus, is being built by StatusNet by bundling many already highly regarded Open protocols. This is in use today. If you have a microblog on Identi.ca or any server with the StatusNet software you can follow any Tumblr and Friendica account from there. In addition to any other account on any other StatusNet server. Google Buzz and Cliqset was also a part of this.

I install it on my server, you use Brainbird, our mutual friend use Identi.ca, but we can all communicate and collaborate just as easily as if we were all on Twitter.

The beautiful thing with this federation is that no deals have to be made, no contracts signed. One player doesn’t even have to know that the others exist. It is organic like the kind of spontaneous collaboration that happens online when people independent of one another starts labeling their photos with the same tag, which Clay himself talks about in his book Here comes everybody. Anyone is free to implement the OStatus protocols and get federated.

Why is it needed?

There will always be people who create new social networks to cater to a specific social or technical niche. But, as Clay says, these mom-and-pop companies stands no chance against the Facebook mall. With its groups and apps, Facebook can encompass the need of any niche, and be the general purpose store at the same time. The Facebook chat is not better than MSN, ICQ or Jabber, but because you can do everything on Facebook, and because of the network effect, it is still taking over.

Why will it work?

Because of the same network effect that keeps everyone locked in to Facebook. Every extra node on a network makes the whole network exponentially more useful for all the existing nodes. Few nodes, that is if none of your friends are there, makes the network close to useless; no matter how innovative the technology or how great the Terms of Service.

Even though most new networks will be able to recruit at least a few people for all kinds of different reasons, they are more likely to lose those users after a while than to recruit more. Few users is, ironically, the main hindrances for getting more users. When new startups begin to see this dilemma, they will hopefully come to the realization that it is suicide to try to go the same route as Facebook and lock their users into a walled garden.

Federation means opening yourself up the scary possibility that those who want to talk to some of your users chooses to do so from another network, instead of joining yours. But it also goes the other way around. Getting one new person (node) to register is hard when you’re a small player and all the friends of this potential new user is on Facebook. But by federating your network it gains thousands of new nodes instantly, making your network endlessly more useful for all your users. In addition your users don’t have to convince all their friends that they should join your particular network, only that they should join one of the (hopefully soon) thousands of federated networks to choose from.

Every time a new network starts federating, the reward for joining the network of network grows bigger for the next player out, who will enjoy the benefits of the network effect without having to build the user base for it first. This will have a snowball effect.

Why will it work? Because it’s the only alternative.

Why is it better for everyone?

Facebook is a threat, but not because it is Facebook. If history repeats itself and another network replaces Facebook, nothing will be gained. It will grow as large or larger than its predecessor, just like before, and the democratic problem Clay warns about will be just as bad. The public space will be replaced by a commercial space, where public speech is allowed when the company deems it advantageous for them.

But with a federated network of networks the opposite will be the case. Is the network you chose for spreading your message censoring you? If that network is Facebook, there’s little to nothing you can do, as thousands of unhappy users, from people expressing sympathy towards the family of Anders Behring Breivik to activists and anti-monarchists in the UK can tell you. If the network is a federated network, you can just move to another federated network, or install one on your own server, and keep all your followers. Of course this also points to challenges we need to face regarding bullying, child porn, and other heinous crimes, but we will be able to find solutions to those problems. Trough free and uncensored discourse and innovation.

We can not have a real democracy if every public meatspace is converted into malls and privately owned parks, where the wish of the owners are the security guards demand, and every public cyberspace is converted into Facebook, with one ToS to rule them all. Our free society is dependent on the freedom to debate any issue and pursue any knowledge, no matter how damaging it might be to the ad revenues. We live in a society, not a corporation. We must keep it that way.

How can I try it?

There are many ways to try federation today. The most common way is to create an account on Identi.ca, which is based on StatusNet. From there you can follow users on MozillaCa or Brainbird or any of the other StatusNet servers. Or you can install StatusNet on your own server. Other networks who are federating includes Mediagoblin and Friendica. Diaspora is federated among itself. That is you can communicate between different Diaspora installations. But it is unfortunately not connected to the wider network of networks yet. Others working on federation includes buddycloud, Appleseed, Ampify, OpenPhoto and many, many more.

How can I contribute?

Spread the word and talk about why this is important. Tell your favorite tiny social network about the advantages of adopting federation. Contribute code to the OStatus or Unhosted effort. Read up on the FreedomBox and donate either your money or your time as a coder or translator. And maybe most importantly: Be active on those social networks that already are federated.

Anyone who’s read Jonathan Zittrains excellent book The Future of the Internet — And How to Stop It, or studied the history of the internet will recognize that we’ve been here before. AOL, CompuServe, and others operated privately controlled networks with a great network effect making it impossible for newcomers to compete. They where just as invincible as Facebook. Then came the internet.

Open up or die

My prediction is this: Clay is right. We will not see another turn of the wheel with another social network dethroning Facebook. But at some point the federated network of networks, with it’s thousands of laughably small social networks which Facebook can safely ignore on their own, will grow into an ultimatum: Open up and join something bigger than yourself, like AOL joined the internet, or die.

This might seem like the end, but if we start thinking like the internet it is only the beginning. That is, unless the Protect-IP Act is passed and breaks the internet. Please sign the petition against Protect-IP over at Demand Progress!

Update: Stop Online Piracy Act (SOPA) is Protect-IP, only worse. It will break the internet for the whole world, not only USA: And it’s about to become law. Please find out more and sign this petition, in addition to the one linked to above.

What do you think? Is this the solution? Is this a problem that needs a solution at all? Am I too optimistic or too pessimistic? And do you know of any other ways to be a part of the federation revolution? Please tell me in the comments below!

Update: Others talking about this blogpost:

• Comments on Reddit r/opensource
• Paul Booker from Mozilla
• James Tait from Canonical

Let me know if you’ve written about this, and I’ll add you to the list!

Update 19.12: Fantastic talk about Why Political Liberty Depends on Software Freedom More Than Ever, by Eben Moglen, founder of The FreedomBox Foundation

Det er en dystopisk tanke, og jeg husker godt første gang jeg så den levende framstilt i EPIC 2014 i 2004 (nedenfor ser du den oppdaterte versjonen EPIC 2015), og siden den gang har kritikerne fått vann på mølla med framveksten av sosiale medier hvor du selv velger i mye større grad enn tidligere hvilke kilder du vil ha informasjon fra.

Epic 2015 by robertvinet

Jeg ser på meg selv som en skeptisk og kritisk person, og slik har jeg vært lydhør for denne kritikken og var for en utvikling i den retningen. Samtidig er jeg også, dog forsiktig, litt av en teknologi-optimist (kanskje et av få områder hvor jeg kan beskrive meg som en optimist?). Så jeg har i stor grad lagt fra meg redselen for denne hyper-tilpassede dystopien med denne forklaringen:

Riktignok velger du i dag selv hvem du vil følge, og ja, da velger du mest sannsynlig i overveldende grad personer som allerede er enig med deg og som snakker om/linker til temaer som allerede interesserer deg. Dette i motsetning til tidligere hvor du gikk til en avis eller annet medium for informasjon, som for det meste tar opp temaer også utenfor, og med en annen vinkel, enn det du allerede er interessert i. Dette er kjernen i kritikken, og så langt er jeg med.

Men det jeg mener at kritikerne ignorer er at alle personene du velger å følge også er sammensatte personer med mange forskjellige interesser. Kanskje jeg velger å begynne å følge person A på grunn av at jeg er enig med personen politisk og vil underbygge mine egne synspunkter ved å få dem verifisert av det A sier og linker til. Men samtidig er A sannsynligvis også opptatt av noen andre temaer, som jeg ikke er interessert i. La oss si at A har en helt annen musikksmak enn meg, og fordi jeg følger A for å få bygget opp under mine egne meninger innen ett felt, blir jeg også utsatt for musikk av en type jeg aldri ellers ville kommet borti. På liknende vis kan det være at jeg begynner å følge musiker B fordi jeg liker hennes musikk, men B har også et engasjement for en helt annen politikk enn det jeg har, og snakker fra tid til annen om dette. Og så videre, og så videre. Til sammen, har mitt argument vært, vil det være så mange forskjellige mennesker jeg følger på grunn av interesse/tema/mening X, som også hver for seg snakker om tema Y, Z, Æ, Ø og Å, at jeg likevel ikke blir isolert i min egen ekko/filter-boble slik mange har fryktet.

Men i dag så jeg Eli Pariser sin TED talk Beware online “filter bubbles”. Eli har og gitt ut bok om samme tema (se offisiell nettside med oppfølgende blogg), som Cory Doctorow har skrevet en interessant anmeldelse av på Boing Boing (kikk også på kommentarene under). Jeg må si at den fikk meg til å tenke litt nytt og gjøre meg litt mer bekymret.

Ett av poengene Eli legger fram er at Facebook ikke bare lar deg filtrere selv hvem sine oppdateringer du vil se i nyhetsstrømmen din. Facebook filtrerer også automatisk bort oppdateringene til de av vennene dine som de kommer fram til at du ikke bryr deg så mye om. Og dette skjer helt i det skjulte. Du har hverken kontroll over i hvor stor grad de skal filtrere dine venners oppdateringer (utenom å slå av/på), eller innsyn i hvordan de regner seg fram til hva som bør filtreres bort. Selv om du hadde hatt slik innsyn ville du ikke hatt noen makt til å endre på disse algoritmene.

Du kan slå av denne automatiske filtreringen ved å klikke på Endre innstillinger helt nederst på forsiden din og velge “Alle venner og sider” under “Vis innlegg fra:”, men merk at du fremdeles må klikke på Siste nytt øverst på siden nesten hver gang du går inn på Facebook for å se alt. Oppdatering 27. mai: Les om flere måter du kan slå av filtere i Facebook her.

Dette er skummelt. Det virker kanskje ikke så skummelt for deg, men du må huske på at hvis du har kommet så langt i denne bloggposten så er du ikke en normal internett-bruker. Du er en som bryr deg om disse temaene og kan ta deg bryet med å slå av denne filtreringen. Vanlige nett-brukere er ikke engang klar over at denne filtreringen foregår, langt mindre at det er noe de kan gjøre noe med.

Derfor tror jeg ikke løsningen er at du og jeg slår av filtreringen, og lar utviklingen fortsette å gå i den retning den tilsynelatende går i nå. Eli oppfordrer sosiale medier-firmaer til å innse sitt samfunnsansvar og handle tilsvarende: Putte inn noen flere kriterier, slik som viktighet, nye perspektiver og ubehagelighet inn i filteringskriteriene. Men jeg har ikke mye tro på å overlate framtiden til demokratiet og menneskenes utvikling i hendene til firmaer som er juridisk bundet til å ikke sette noe høyere enn (aksje)eiernes profitt.

Ovenfor sa jeg “tilsynelatende” om utviklingen. Det er fordi det på overflaten ser ut til at Facebook og andre profitt-drevne gigant-firmaer vinner. På kort sikt er det nok også det. Men som den teknologi-opptimisten jeg er har jeg tro på at under overflaten er det en annen framtid som presser seg fram og til slutt vil sprenge seg gjennom overflaten og vinne fram. Dette er en framtid hvor kommunikasjonsmidlene er i hendene til folket. Fri Programvare, Åpne standarder og Åpne protokoller er det vi trenger, og det som til slutt vil vinne.

Det er er mange sosiale nettverk som er fri programvare under utvikling. De mest kjente er StatusNet, som alternativ til Twitter, og Diaspora, som alternativ til Facebook. Men det finnes et utall flere, og jeg har prøvd å samle en del av dem i en wiki på Two point Open, som jeg håper å utvikle til en slags AlternativeTo.net for webapps (men jeg trenger hjelp, så ta kontakt om du syns dette høres spennende ut.) I tillegg til disse enkelt-prosjektene finnes det også et veldig spennende prosjekt for å samle en rekke av disse systemene i én pakke og lage en superbillig mini-server som alle kan ha i sitt eget hjem med denne pakka: FreedomBox Foundation. Andre som jobber innen dette feltet er blant annet Autonomo.us, Unhosted, og Foo Corp.

Det er mange spennende sider ved disse prosjektene, men i denne sammenhengen er det først og fremst dette: 1) De er Fri programvare, så de er eid i fellesskap av oss alle, og kan endres og forbedres av hvem som helst, og 2) Mange av dem legger opp til å bruke åpne protokoller som lar dem snakke sammen på tvers av servere. Det betyr i praksis at jeg kan ha min egen “Twitter” eller “Facebook” her på forteller.net, som ingen andre bruker, mens du har din egen på din nettside, og vi to kan kan likevel venne/følge og snakke med hverandre like enkelt som vi gjør på Twitter eller Facebook i dag. Dette har jeg skrevet mer om her.

Dette i seg selv er ingen fullverdig løsning på Filter-boble-problemet, men det er et godt skritt på vei. For med denne løsningen vil 1) profitt ikke lenger være i høysetet i så stor grad, og 2) du blir ikke låst inne i ett bestemt system i samme grad som i dag.

Med jevne mellomrom er det ramaskrik over nye endringer i Facebook, enten det gjelder nytt utseende eller enda en ny undergraving av personvernet. Likevel er det alltid fort glemt og brukermassen fortsetter å vokse som aldri før. Hvorfor?

Fordi det er nesten umulig å velge et annet sosialt nettverk enn Facebook. For de som har brukt FB en stund er det umulig fordi de har lagt inn så mye data der (tekst, bilder, og relasjoner) som det ikke går ann å få ut på en meningsfull måte. Dette kalles en Walled Garden. Og for nye brukere fordi alle vennene deres er der.

Med distribuerte nettverk slik jeg beskriver over vil det ikke lenger ha noe å si hvor vennene dine er. Er du ikke fornøyd med måten én nettside gjør ting på, så kan du bare registrere deg et annet sted, eller sette opp din egen kopi om du er nerd nok til det. Eller du kan f.eks. sette opp et nettverk for din nærmeste famile, hvor du vet at ikke noe av det vennene deres sier vil bli filtrert bort.

Slik kan selv vanlige internettbrukere enkelt finne seg et ufiltrert sted, eller et sted hvor de selv har kontroll over hvordan filtreringen gjennomføres. De vil selvsagt ikke sette opp sin egen server, men på samme måte som at både Identi.ca og Brainbird er mye brukte StatusNet-servere, vil det bli en stor flora av muligheter for hvilken offentlig tilgjengelig server du vil bruke, uten at du mister noen av dine relasjoner uansett hvilken du velger.

Men selv om jeg mener at disse Frie, Åpne løsningene er de som vil vinne fram til slutt, så vil det ikke skje av seg selv. Og jeg er redd for at det kan ta alt for lang tid. Jonathan Zittrain tegner et skummelt bilde av en annen framtid i boka The Future of the Internet – And How to Stop It. Det er opp til oss å kjempe for å komme fram til denne åpne framtiden så fort som mulig, noe som til tider kan bety at vi må forsake det som ser ut som den beste, enkleste løsningen her og nå (som for eksempel lukkede plattformer som iPhone og Facebook. Les gjerne mine relevante tanker om iPad i Dagbladet), for å oppnå noe mye bedre i framtiden. Men som ansvarlige mennesker er vel dette noe vi vet at livet består av, er det ikke?

Oppdatering 27. mai: Du kan nå også høre Eli Parser snakke om dette temaet i dagens utgave av det eminente TV/radio/internett-programmet Democracy Now!.

Oppdatering 14. juni: Jeg vil sterkt anbefale dette utdraget fra boka The Filter Buble publisert i The Guardian.

Se også min relevante bloggpost om Google og deres holdninger til personvern.

Dette tror jeg er langt fra hele, men likevel en viktig del av en løsning på filter-bobble-problemet. Hva tror du? Er jeg for opptimistisk, for pessimistisk? Har du forslag til andre løsninger i stede eller i tillegg? Bli med på samtalen i kommentarfeltet under!

Han med svart dressjakke er statsministeren, han uten dressjakke er meg. Resten er fv. Bente Kalsnes, Knut Johannessen, Ingunn Kjøl Wiig og Céline Thommesen. Lisensiert under CC BY-ND av SMK.

Jeg har ikke fått muligheten til å snakke med ham om noe av dette, men til gjengjeld har jeg fått snakke med ham om en av mine andre hjertesaker: Bruk av internett og sosiale medier. Og om han lyttet til meg, og de fire andre bloggerene som var invitert, så får kanskje både du og jeg mulighet til å ta opp alle våre andre hjertesaker med de som styrer landet i framtiden.

Onsdag for to uker siden fikk jeg en mail fra Statsministerens Kontor (som altså ikke bare er et vanlig kontor, men en hel avdeling av regjeringen som tar opp, skulle jeg snart få vite, de tre øverste etasjene av hovedbygget i Regjeringskvartalet). Under emnet “Bloggmøte” var alt som sto at de ønsket at jeg skulle ringe dem opp. Jeg skjønte ingen ting, men ringte pliktskyldigst så snart jeg så mailen. Ingen tok telefonen. På torsdag ringte de tilbake og inviterte meg til et møte dagen etter med statsministeren og rådgivere sammen med fire andre bloggere. Møtet skulle handle om bruk av nettet og sosiale medier, under paraplyen Samarbeid for arbeid, en nettside om sykefravær og utdanning.

Hvorfor meg? Det eneste jeg fikk vite om det var at de hadde brukt samarbeidforarbeid.no til å spørre om hvilke bloggere de burde invitere. Men jeg har en mistanke om at det også har noe med at jeg tidligere har hatt et møte med en annen innen regjeringen, og nesten skrev en anbefaling på oppdrag fra dem, om det samme temaet.

I løpet av torsdagen fant vi fem inviterte bloggere hverandre og avtalte å treffes på en kafé i forkant av møtet med statsministeren kl. 12. De inviterte var Bente Kalsnes, Céline Thommesen, Knut Johannessen, Ingunn Kjøl Wiig, og meg. Vi spurte alle om tips til hva vi burde legge vekt på, de andre på hver sin blogg, og jeg på Underskog og mikrobloggene Identi.ca og Twitter. Tusen takk til alle som kom med innspill!

Resten av torsdagen brukte jeg på å lage en lang jukselapp på min N900. På mine fem tilmålte minutter klarte jeg selvsagt ikke å komme gjennom alt jeg hadde lyst til å si, men etter å ha snakket med Jens kommunikasjonsrådgiver Åse Solberg har jeg stor tro på at de følger med på hva som sies i bloggosfæren. Derfor vil jeg her legge fram alt jeg ønsket å si til statsministeren, både det jeg fikk tatt opp og det jeg måtte la ligge, med tiltro til at hans rådgivere tar til seg begge deler i like stor grad.

Les om hva de andre tok opp på deres blogger: Ingunn Kjøl Wiig, Bente Kalsnes, Céline Thommesen, Knut Johannessen. Dagen etter møtte Jens med Steinar J. Olsen fra Stormberg under samme overskrift.

En litt mer utfyllende versjon av det jeg sa til Jens

I de innledende ordene nevnte Jens at tidene har endret seg: Når staten trengte å nå ut med noe til folket tidligere kunne han bare stille opp i Dagsrevyen, og så var jobben gjort: Hele Norge visste om det. I dag må de bruke flere kanaler for å nå alle. Derfor passet det bra at det første punktet på jukselappen min var at sosiale medier ikke må brukes på samme måte som de gamle mediene. Sosiale medier er ikke flere kanaler for å dytte ut den samme informasjonen som før, det er steder hvor det foregår toveiskommunikasjon og hvor det er viktig å være tilstede. Man må lytte og svare. Det ligger i navnet: Sosiale medier.

Hvor bør staten være?

Men når man først er tilstede er det også viktig å være bevisst på hvor man er tilstede. Det er bra å være der hvor folk er, prøver du å presse folk dit du vil ha dem isteden vil du mest sannsynlig feile. Men man må også være veldig bevisst på den makten man gir til de nettverkene man bruker. Om man bare bruker de største nettverkene, som omtrent har monopol innen sitt felt, bygger man opp om det monopolet og gjør det vanskeligere for de mindre å konkurrere. Det er kommersielle aktører det er snakk om, og det må ikke kreves at man godtar et (bestemt) privat firmas vilkår for å kunne delta i den offentlige samtalen. Det er lettvint å bare bruke de store som alle snakker om, men det er viktig at staten også tar hensyn til de mindre aktørene, de norske tjenestene, og de som er basert på Fri Programvare.

Med tanke på dette fikk jeg tatt opp at samarbeidforarbeid.no bare er integrert med Twitter og Facebook. En annen ting jeg hadde tenkt å nevne er at det er bra at Regjeringen legger ut videoer på nett, slik de gjør på YouTube, men at jeg ikke forstår hvorfor valget falt på akkurat den tjenesten. Igjen er det snakk om å bygge opp om et nesten-monopol, uten at jeg ser noen stor fordel. Det er “der folk er”, men vil mange flere se videoene til Regjeringen fordi de dukker opp som related videos? Jeg tviler. De som er interessert i regjeringen sine videoer vil sannsynligvis klikke seg inn på dem via en link utenfra, og da kan videoene ligge hvor som helst. Hvorfor ikke velge en norsk tjeneste, eller helst flere?

Mitt forslag til hvordan man kan være der folk er, uten å bygge unødvendig mye opp om eksisterende monopoler er å bruke flere tjenester parallelt. Aller helst burde staten installere Fri Programvare–systemer som fungerer på samme måte som de populære kommersielle tjenestene. Ett eksempel jeg nevnte er muligheten for å installere en Twitter-liknende tjeneste (StatusNet), som også automatisk oppdaterer tilsvarende kontoer på Twitter. Jeg har allerede blogget om dette i Hvordan burde staten bruke sosiale medier for å snakke med folket? — En kritikk av departementenes rapport, under “Åpenhet — på mer enn én måte”.

Frie data i fri programvare

Staten burde generelt bruke, og utvikle Fri Programvare, og dele denne koden og kunnskapen mellom fylker, kommuner, byer, sykehus, skoler, osv. Vi bør også samarbeide med andre land på denne måten, så vi slipper å kaste bort offentlige ressurser og tid på at alle må sitte på hver sin haug og finne opp hjulet om igjen og om igjen.

I samme gate la jeg inn et par ord til støtte for det Bente Kalsnes tok opp, om at offentlige data må være offentlig. Det vil si at staten må i størst mulig grad gjøre sine data åpne, med åpne formater og frie lisenser. Det ble snakket om på møtet at det ligger mye ute i pdf-format, men dataene må ligge ute i datalesbare formater for å kunne brukes til spennende ting.

Aller helst bør vi lære av USA her, hvor alle data produsert av staten er uten opphavsrettslig beskyttelse. Det er bra at staten legger ut bilder på nett med en Creative Commons lisens som tillater deling og bruk av bildene, men CC-lisensen som er valgt tillater ikke at man endrer bildene, og det er ikke fritt nok. Bildene er produsert med våre penger, så vi må kunne bruke dem slik vi vil. Og dette er selvsagt enda viktigere for andre typer data. Lær av USAs data.gov og UKs data.gov.uk.

Skumle teknologier

Knut Johannessen er engasjert i arbeidet mot Datalagringsdirektivet og tok opp problemene med dette i sine fem minutter. Jeg måtte også bruke litt av min tid på å si meg enig med ham, og påpeke at overdreven overvåking kan virke dempende på yttringsfriheten og skade demokratiet. Ikke at vi er redde for dagens regjering, men data lekker alltid, noen av de som behandler dataene vil alltid bli fristet til å misbruke tilgangen sin, og vi vet ikke hvem som kommer til å sitte med makta, og dermed tilgangen på disse dataene, i framtiden.

Helt til slutt fikk jeg inn et ord om at for å kunne skjønne web 2.0 og sosiale medier, så må man faktisk kunne bruke dem, og det nytter ikke så lenge de fortsatt bruker Internet Explorer 6 i det offentlige. Åse Solberg kunne i etterkant berolige meg med at de holder på å fase ut IE6 i disse dager. Det var godt å høre.

I etterkant

Etter møtet med Jens var vi heldige nok til at hans politiske rådgiver Sindre Fossum Beyer og kommunikasjonsrådgiver Åse Solberg hadde tid til å sitte ned og slå av en prat. Da fikk jeg tatt opp et par ekstra ting:

• Ikke la opphavsrettslobbyen ødelegge det frie internettet, og dermed for innovasjon, ytringsfrihet, informasjonsfrihet, organisasjonsfrihet, og alle de andre essensielle sidene ved et moderne samfunn som nettet gir oss. Dette er ekstremt viktig, og jeg angrer på at jeg ikke kuttet ned på noe av det andre jeg sa til Jens til fordel for dette. Jeg hadde tenkt å be ham om å se noen foredrag av Lawrence Lessig om dette temaet, om han fremdeles klarte å finne dem etter at musikkbransjen har illustrert poenget så godt ved å gjøre sitt for å få fjernet foredragene hans. Dette er enda en grunn til å støtte opp om andre enn bare de største aktørene, for heldigvis ligger de fremdeles ute på Blip.tv, og jeg vil anbefale denne om du har god tid, og denne fra TED-konferansen om du ikke har det.
• Bente Kalsnes nevnte at Sverige mener at man må ta menneskerettighetene med i betraktning når man snakker om nettets framtid, og da fikk jeg anledning til å ta opp nettopp det punktet på min liste. Jeg hadde ikke hørt om dette i Sverige, men i Frankrike har høyesterett slått fast at internett er en menneskerett. Jeg mener at Norge må følge etter, nettopp fordi nettet er kilden til alle de tingene jeg nevnte over. Er noe en menneskerett må man også jobbe for at alle får tilgang på det, og jeg foreslår det jeg kaller et “Borgernett”, altså at alle får gratis tilgang til internett opp til en viss hastighet. Dette må også gjelde trådløst i byområder, slik at det blir mulig å rapportere live fra demonstrasjoner, valglokaler, osv. Dette kan ha stor innvirkning på demokratiet.
• Og til slutt fikk jeg grundig poengtert hva som var det heteste temaet da jeg spurte om tips på Underskog, nemlig hvor idiotisk det er at nav.no har åpningstider.

Det som ble liggende igjen på den digitale notatblokken

Jeg hadde også forberedt et par punkter jeg ikke fikk vært innom i det hele tatt.

• Det er veldig bra at Samarbeid for arbeid.no er basert på fri programvare (WordPress) og har en funksjon for å stemme saker opp og ned. At staten burde bruke slike Digg-aktige systemer var en av tingene jeg tok opp med Kjell fra NHD. Problemet med SFA.no er at det er for lite informasjon der. Hva er egentlig de sakene jeg kan stemme på, hva har det å si om jeg stemmer? Etter møtet fortalte Bente Kalsnes at en masse departementer og liknende i USA nå har slike sider for å sende inn egne ideer og stemme på andres. Dette hadde hun oppdaget via OpenGov Tracker, en side som aggregerer data fra nesten alle disse systemene. Om du har lest min bloggpost som handler om nettopp det å bruke slike systemer i politiske organer kan du tenke deg at jeg ble begeistret. Hvis de kan gjøre noe så direktedemokratisk i et land jeg ikke engang anser som et demokrati, så må vi ihvertfall kunne prøve det her i Norge.
• Når regjeringen vil ha deltagelse på nett må de gjøre det enkelt. Slike systemer for å stemme opp og ned saker er én måte. En annen ting er å ha ett og samme innloggingssystem over alt, slik som Ubuntu Single Sign On (jeg innser at det kan være personvernsproblemer her om dette utvides til alle offentlige tjenester på nett, men gjør ihvertfall innloggingssidene like), og å sende engangspassord på sms, slik som Skandiabanken, istedenfor på en papirlapp du hele tiden mister. Kanskje hver borger bør få sin egen OpenID?
• Legg til rette for at de som er tilstede på alle slags åpne møter o.l. kan spre informasjon derfra live. Det vil si, ha alltid åpne trådløse nettverk der. Stream og gjerne live, og legg ut opptak i etterkant for de som ikke kan komme.
• Siden samarbeidforarbeid.no, som har med både arbeid og skole å gjøre, var overskriften for møtet vurderte jeg også å nevne at det å forbedre Wikipedia-artikler kan være en god idé å bruke som skoleoppgaver.
• Aller sist hadde jeg lyst til å nevne et hyggelig møte jeg hadde med Audun Herning, den gang politisk rådgiver for den gang kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell, for en stund siden og den veldig kule ideen vi kom fram til om en slags lifestream for politikere. Men det ville selvsagt tatt alt for lang tid, og er noe som fortjener sin egen bloggpost snart.

Jeg tenkte at jeg skulle være smart og avslutte mine fem minutter med å gi en enkel nettadresse hvor Jens og rådgivere kunne gå inn og lese alle mine relevante bloggposter om temaet. Så jeg satte opp bit.ly/regjeringen, og ønsket å trykke den på små “visittkort” jeg kunne dele ut. Men jeg har ikke printer kobla til, og jeg kom aldri så langt som til å nevne adressen. Men nå kan ihvertfall du bruke den om du ennå ikke er lei av å lese mine tanker om hvordan regjeringen bruke nettet.

Og så håper jeg at til neste gang de skal invitere noen til bloggermøte føler seg trygge nok på internettet til å bare bruke mail direkte istedenfor som et verktøy for å komme i kontakt via god, gammeldags telefon. ;)

PS: Sjekk ut Regjeringens beta-blogg.

Om du likte denne bloggposten bør du følge meg på Identi.ca eller på Twitter, og abonnere på bloggen min. Du bør også sterkt vurdere å ansette meg. Mail meg på mail[krøll]forteller.net eller ta kontakt på LinkedIn, Facebook, Underskog, eller hvor du måtte ønske.

I fjor høst møtte jeg med Kjell Brataas i Nærings– og Handelsdepartementet for å ta en prat om regjeringen og departementenes mulige bruk av sosiale medier. Det var et hyggelig møte, og jeg følte jeg fikk fram mye av det viktigste jeg hadde å si om emnet til en lydhør person. Senere ble jeg spurt om å skrive en kort anbefaling til departementene, men de ombestemte seg og satte ned en intern arbeidsgruppe isteden. Det er altså denne arbeidsgruppen som nå har gitt ut en rapport om dette viktige temaet (direktelink, pdf). Siden jeg, og ting jeg har gjort, blir nevnt føler jeg det er min plikt å kommentere den. Finn fram en Fairtrade–sjokolade (eller –banan) og sett deg godt tilrette. Jeg er redd denne kommentaren kommer til å bli lang.

OBS: Det står mye bra i rapporten. Dessverre har jeg ikke mye tid nå, med mye skolearbeid og annet som skjer. Derfor vil jeg først og fremst fokusere på det jeg er uenig i, eller som jeg syns burde vært gjort bedre. Det er kjipt, jeg vet, men sånn må det bare bli akkurat nå.

OBS2: Vanligvis prøver jeg å skrive så enkelt og forståelig for alle som mulig. Dette har jeg ikke plass til nå, så om det er noe du ikke forstår håper jeg du legger igjen en kommentar, så skal jeg gjøre mitt beste for å svare. Det kan ta litt tid før du får svar, for jeg reiser bort for en uke nå.

Hvis du ikke er sikker på hva som ligger i uttrykket “sosiale medier” vil jeg anbefale deg å først lese min bloggpost “Web 2.0 — Et forsøk på å forklare fenomenet”. “Sosiale medier” er sånn ca. det nye ordet for “Web 2.0″. Jeg har tidligere skrevet om regjeringens bruk av sosiale medier, og hva det kan ha å si for demokratiet her og ikke minst her.

Flott start

Konklusjonen, som innleder rapporten, starter med denne flotte setningen (min utheving):

Sosiale medier tilbyr en enestående mulighet til å engasjere befolkningen i form av dialog og delaktighet i enkeltsaker og større prosesser. Brukt på rett måte vil sosiale medier bidra til bedre demokrati i Norge.

Jeg er hundre prosent enig, og det er nettopp dette som gjør at jeg bruker så mye tid og energi på sosiale medier, og til og med på å hjelpe en regjering som jeg egentlig er sterkt uenig med og kritisk til deres forvaltning av mine muligheter for å få en god framtid.

Så kommer en punkt-liste med konkrete anbefalinger, som ser kjent ut:

• ”Just do it”
• Gjør det selv – før andre gjør det for oss
• Bruk som lyttepost
• Velg eksisterende løsninger

Jeg mener å huske at jeg nevnte alle disse tingene i møtet jeg hadde med Kjell. Jeg la spesiellt vekt på at man må bruke mulighetene til å lytte til folket. Og det at andre vil gjøre det om de ikke får ut finger’n og gjør det selv har jeg jo personlig erfaring med.

Åpenhet — på mer enn én måte

Det med å velge eksisterende løsninger er jeg dog litt ambivalent til. På den ene siden er det bra å ikke bruke ressurser på å finne opp hjulet på nytt. På den annen side mener jeg at det er viktig at en stat har full kontroll over egne data, og legger dem ut på en mest mulig åpen måte. Det vil si ved hjelp av Fri programvare-løsninger og løsninger som bruker åpne standarder, så langt det er mulig. Den beste løsningen tror jeg ligger i å installere egne Friprog-systemer der slike finnes og bruke disse synkront med de private tredjepartssystemene som “folk flest” bruker. Hvis det ikke finnes eksisterende Friprog-løsninger syns jeg det er verdt det å utvikle sitt eget. Men det finnes allerede friprog-løsninger for de fleste ting. Et eksempel er mikrobloggsystemet StatusNet (tidligere Laconica). Dette kan installeres på f.eks. mikro.norge.no, hvor hver politiker og departement får sin egen konto å tweete på. Disse kontoene kan så automatisk kryssposte til tilsvarende kontoer på Twitter. Det geniale med StatusNet er at den bruker det åpne systemet OStatus for å gjøre det mulig å følge folk på tvers av servere, så selv om jeg som privatperson ikke kan lage en konto på mikro.norge.no, så kan jeg likevel følge @jensstoltenberg der fra min konto på identi.ca, en annen offentlig nettjeneste med støtte for OStatus, eller min egen installasjon på egen server.

Og nettopp dette med åpenhet er et viktig punkt som mangler fra listen, og som ikke får den oppmerksomheten det fortjener i rapporten som helhet. Det blir faktisk ikke nevnt før i et sitat av Obama på side 4, og etter det nevnes det ikke igjen før på side 13, hvor det kort nevnes at Fred Arne Ødegaard, som de har hatt møte med, syns åpenhet er viktig.

Hvis de nye mulighetene som nettet byr på virkelig skal utnyttes på en slik måte at det fremmer demokratiet, så må staten ikke bare bruke det til å lytte. De må også dele. Når alle dataene staten sitter på er betalt for av deg og meg, så sier det seg selv at disse dataene også må være tilgjengelige for oss. Og gjennom denne tilgjengeligheten, om den er gjort på riktig måte (med bruk av data-lesbare, åpne formater og standarder), vil vi få ny innsikt og kunne se nye sammenhenger, som gjør at vi faktisk kan gi nyttige tilbakemeldinger. For hva er vel poenget med å lytte om de færreste kan uttale seg basert på gode fakta?

Spørsmålet om lisensiering av tekst, bilder, og video røres heller ikke ved i denne rapporten. Det sier seg selv at jeg mener at lisensen må være så fri som mulig. Helst en total frigiving (“Public domain”). Eventuelt en så fri Creative Commons–lisens som mulig. Offentlig data må være offentlig.

Så som et ekstra punkt på listen ville jeg lagt til:

• Vær Åpne

Som et plaster på såret har arbeidsgruppen lagt ved Obamas memorandum om ”Transparency and Open Government” som et vedlegg. Dette er en kort tekst, med fryktelig bra uttalelser (som selvsagt ikke er juridisk bindende), og jeg vil anbefale alle å lese den.

En liten korreksjon

Det finnes en felles Twitter-konto for Regjeringen som en privatperson har holdt av. For øyeblikket er innholdet på denne Twitter-siden kun RSS-feed fra alle nyheter fra departementene. Arbeidsgruppen har bedt om å få overta kontoen.

Dette stemmer ikke. Det var jeg som holdt av denne kontoen, samt @regjeringen på Identi.ca, men det er nå nesten et halvt år siden jeg overlot kontrollen til et departement.

Men hvilke sosiale nettverk skal brukes?

På side 5–7 i rapporten er det en “kort beskrivelse av aktuelle sosiale medier”. Av alle sosiale medier som beskrives er det bare ett som ikke er et privat, for-profit selskap med hovedsete i USA; blogger.

I tillegg fins det få hint om at det finnes andre “sjangre” sosiale medier, eller andre konkrete sosiale medier innen de sjangrene som blir nevnt (Bildedeling, mikroblogging, nettverk, …). Når det listes opp hvilke sosiale medier departementene bruker finnes det ikke en mulighet for “annet”.

Skal ikke Norge være tilstede på noen norske nettsamfunn? Hva med sosiale medier som ikke er private firmaer, som f.eks. FriendFeed-aktige NoseRub (også et Friprog-system som kan installeres på egne servere om ønskelig)?

Oppdatering: Det er bra å være der de fleste er, men det er også utrolig viktig å lytte til de som ikke velger å bruke de samme verktøyene som alle andre.

Som et eksempel på en annen “sjanger” sosiale medier vil jeg nevne noe jeg syns er utrolig spennende: Systemer som gjør det enkelt å komme med ideer og stemme på andres ideer. Utsira kommune bruker et slikt system, og dette blir nevnt i avsnittet om kommuners bruk av sosiale medier.

Istedenfor et slikt system anbefaler rapporten nettmøter på regjeringen.no for å få innspill. Nettmøter er greit nok det, men jeg er skeptisk til hvor god kanal det er for å påvirke politikken. Et nettmøte finner sted på et bestemt tidspunkt, og det er stor pågang med spørsmål og kommentarer. Sannsynligvis så stor at politikeren som er i møtet må velge hvilke hun skal svare på, og da er det lett å velge vekk de som er mest ufordrende, enten bevisst eller ubevisst. I tillegg er det vanskelig å legge noen tyngde bak kommentarer. Du sender inn en kommentar, og politikeren ser det som noe én person mener. Hvis du heller kunne lagt ut kommentaren på en nettside hvor 100 000 nordmenn stemmer den opp, så får den en litt annen tyngde. Jeg er redd nettmøtene fort bare blir enda en kanal for staten å snakke til oss, ikke med oss. En FAQ-side hvor vi kommer med spørsmålene.

Dette gjelder også det som blir sagt om høringer. Rapporten anbefaler å legge ut et skjema folk kan bruke til å sende inn sine tanker. Man kan så publisere (deler av) disse høringsuttalelsene sies det. Virkelig? Et skjema? 1998 ringte, men jeg la på røret før de fikk sagt hva de ville, for jeg har et bedre forslag:

Her, akkurat som med mikroblogging, fins det allerede et godt friprog-system som bør brukes. IdeaTorrent likner på Get Satisfaction: Alle ideer som sendes inn publiseres automatisk, og alle andre kan stemme disse opp og ned og kommentere dem. Jeg har skrevet mer detaljert om dette og hvorfor det er bra her.

Rapporten nevner som et positivt eksempel hvordan Storbritannias regjering har svart på video-spørsmål. Jeg vil kanskje heller peke på Obama sitt “Open for Questions”-møte, hvor alle innsendte spørsmål lå ute på nett, og de som fikk flest stemmer av andre ble besvart via video.

Hva med kommentarer?

Departementene og SMK bør følge 10 Downing Streets eksempel og ikke tillate kommentarer på YouTube-sidene. Dette fordi kommentarer ikke kan forhånds-modereres, og det er viktig at språket på siden er av en slik art at det ikke støter noen.

Dette er en skikkelig FAIL. Det er forståelig at man ikke vil ha kommentarer på YouTube, eller andre steder for den saks skyld. Det kan være mange grunner til dette. Men grunnen bør ikke være manglende forhåndsmoderering, for slikt er en uting. Som Øyvind Solstad sier på NRKbeta:

Det virker som Norsk Journalistlag ikke har tatt inn over seg at i 2008 har nettet blitt sosialt. Her snakker vi med hverandre. Snakker.

En gang til: Snakker.

Tenk deg en samtale der du må hviske i øret til en av deltagerne hva du ønsker å si. Og hvis vedkommende synes det er ok, kan du si det høyt til alle de andre som hører på.

En gang til, fra rapporten:

Dessuten bør det presiseres […] at dersom den som henvender seg ønsker et formelt svar fra
departementet, eller at det skal settes i gang en saksbehandling, må vedkommende sende
en formell henvendelse per e-post eller vanlig brev.

Dette er for dårlig. Hvorfor kan ikke spørsmål og henvendelser gjort i full offentlighet få et formelt svar eller starte en saksbehandling? Om jeg, ihvertfall hvis jeg er en kjenning av media, skriver et leserinnlegg i avisa som kritiserer politikken til et parti eller politiker kan det fort skje at vedkommende svarer i et nytt leserinnlegg. Hvorfor er det greit med åpenhet i aviser, men ikke på nett?

Generelt blir håndtering av kommentarer tatt for lite opp. Dette er en stor svakhet i rapporten.

Diverse

Jeg vil legge til at staten bør bruke real-time web søkemotorer for å følge med på hva som blir sagt om regjeringen, departementene, og de forskjellige tjenestene på blogger, mikroblogger, osv. Gode bedrifter gjør det for å vite hva folk syns om dem, og for å kunne møte kritikk. En stat burde ikke være dårligere!

Jeg savner også noen tanker om hva som bør gjøres for å få folk til å bruke alle disse nye sosiale mediene. Hva har det å si at Jens Stoltenberg har en blogg, hvis ingen leser den, eller at Utsira Kommune tar imot forslag, hvis ingen kommer med dem? Dette er helt klart en meget viktig oppgave for staten, men problemstillingen blir ikke engang nevnt i rapporten.

Oppdatering: Jeg har nå skrevet en egen bloggpost om dette temaet: Hjelp søkes: hvordan få fram det demokratiske potensialet i sosiale medier?

Til slutt i rapporten er det blitt lagt ved en del statistikk, som jeg ikke kan gå inn på her, men som er vel verdt å kikke på, og som er veldig bra at de har tatt med.

Konklusjon

Så for å ta min konklusjon til slutt vil jeg si:

• Generelt mye bra i rapporten, spesielt liker jeg at innspill de har fått og gode eksempler fra andre trekkes inn, men..
• For lite fokus på sosiale medier som ikke er en av de store firmaene
• For lite fokus på norske sosiale medier
• For lite fokus på åpenhet i form av “transparancy”/åpne data og i form av fri programvare
• For lite fokus på håndtering av kommentarer
• For lite fokus på hva som skal til for å gjøre bruken av sosiale medier til en suksess; hvordan få folk til å bruke det, og når vet vi at vi har “lyktes”?

Hva synes du om rapporten og/eller min kritikk? Jeg vil veldig gjerne høre dine synspunkter, gjennom kommentar under, en egen bloggpost med ping/trackback, eller til og med en tweet til @forteller (tagg: #sosrapp). Bruk det mediet du føler for. Det viktige er at du lar din stemme bli hørt! Så lover jeg å svare så fort jeg får tid (som altså dessverre kan bli en uke til).

PS: Om ditt statlige organ (eller annet) skulle ha bruk for en social media guru, så er jeg åpen for enkeltoppdrag via mitt konsulent-enkeltmannsforetak Monochromatic Oeuvre, og for en deltidsjobb i høst og  fulltidsjobb til våren når jeg har gjort ferdig min bachelor i Digitale medier ved UiO.

Det er alltid veldig hyggelig når noen tar kontakt med meg gjennom bloggen på en eller annen måte, enten det bare er en kort hilsen i en kommentar for å si at noe jeg har skrevet er bra eller dårlig (helst begrunnet hvis det er dårlig, da), eller via kommentarfeltet. Men her for en stund siden dumpet det inn en ekstra spennende melding. En melding jeg har ventet lenge på. Faktisk har jeg ventet mer enn et halvt år på den. For i begynnelsen av april skrev jeg følgende på Twitter:

Denne korte lange (faktisk nøyaktig så lang som over hodet mulig i de fleste mikroblogger: 140 tegn) posten utløste en interessant debatt om staten og dens bruk av, eller rettere sagt manglende bruk av, sosiale medier på nettet. Medier/kommunikasjonskanaler som på en måte er nye, men som jo tross alt ikke er så nye lenger. Debatten utspilte seg gjennom en rekke mikrobloggposter, noen bloggposter, og til og med en artikkel i Dagbladet.

Men debatten kom og gikk, og jeg hørte ingen ting fra hverken Statsministerens Kontor eller Andre Undersekretær i kommunikasjonsavdelingen til fiskeridepartementet. Så, etter et tips fra en jeg dessverre ikke husker lenger, satte jeg opp @regjeringen til å spy ut innholdet fra en av regjeringen.no sine feeds (?), og lot den ellers leve sitt eget liv, mens @stortinget lå brakk. Da identi.ca kom på banen, en fri programvare/åpen kildekode–mikrobloggingstjeneste (altså “konkurrent” til Twitter. Les mer om identi.ca og hvorfor bruke den framfor Twitter på min nye side med en liste over nordmenn på identi.ca!) registrerte jeg både meg selv og @regjeringen og @stortinget der også og gjorde det samme med kontoene der som jeg hadde gjort på Twitter (senere har jeg satt opp @stortinget på identi.ca til å sende ut en av stortinget.no sine feeds, som de til min gledelige overraskelse har mange av). Og slik gikk tiden..

Helt til litt tidligere i høst. En dag fikk jeg en melding via bloggen med et spørsmål om det var jeg som drev @regjeringen på Twitter. Meldingen var underskrevet Kåre Kjell Braaten Brataas (Oppdatering: Jeg fikk akkurat beskjed fra @lenagi om at jeg har tatt feil av navnet og at Brataas faktisk heter Kjell til fornavn, ikke Kåre. Dette var fryktelig flaut og jeg beklager sterkt!), senior kommunikasjonsrådgiver i Nærings– og Handelsdepartementet. Hurra! Det første jeg gjør er selvsagt å mikroblogge det (dvs. skrive om det på identi.ca og Twitter. Jeg har dessverre ikke kommet så langt som til å skrive en bloggpost om mikroblogging ennå, men én av grunnene til at jeg har blogget så ekstra lite de siste månedene er altså at jeg har blitt hekta på mikroblogging istedet.) Først fortelle verden, så svare.

Noen få mailer fram og tilbake og noen uker etter, og jeg sitter rundt et lite bord i kantina på R5, det bygget i Regjeringskvartalet som du har på høyre side når du sykler nedover Akersgata. Rett ovenfor meg sitter Kjell Brataas og sier han syns det passer å starte med å spørre meg hvem jeg er. Jeg gir et nokså dårlig svar på spørsmålet, men det er greit, vi går rett på sak:

Kjell (for å bryte med trenden vil jeg fra nå av omtale Kjell ved fornavn alene, kun fordi han er mann) forteller at regjeringen har tenkt å prøve å skjerpe seg litt på nettet (mine ord, ikke hans), og vil gjerne ta over @regjeringen etterhvert. Men først vil han gjerne høre om jeg har noen smarte tanker han kan ta med seg videre i prosessen. Og det har jeg selvsagt.

Jeg starter med å trekke fram @DowningStreet som et veldig godt eksempel på hvordan en regjering, i dette tilfellet den britiske, kan engasjere seg på sosiale media på nett. Kjell forteller meg, til min gledelige overraskelse, at det er de klar over, og at de har fulgt Downing Street på nettet en stund. Deretter sier jeg litt om hvorfor det er viktig å engasjere seg i disse “nye” kanalene, blant annet at det øker Regjeringens troverdighet og kan skape engasjement i folket.

Jeg dedikerer litt mer tid til å innprente viktigheten av på hvilken måte de engasjerer seg. Bruken av sosiale medier på nett må være preget av dialog og lytting. Mikrobloggingstjenester må ikke bare brukes som en alternativ feed, det må være ekte folk der som svarer når noen henvender seg til dem, og man må merke at de faktisk bryr seg om hva folk sier ved at de for eksempel bruker tjenesten til å lufte ideer og be om forslag og tilbakemeldinger.

Men de må ikke bare lytte passivt til dem som kontakter dem direkte, men aktivt oppsøke dem som snakker om regjeringen, staten, stortinget, osv. Jeg anbefaler å bruke en søkemotor slik som Tweet Scan til å søke etter et par slike nøkkelbegreper og abonnere på feeden til disse søkene. Oppdatering: Etter at jeg skrev dette har det kommet et par nye, og mye bedre søkemotorer for mikroblogger. Se her for en oversikt. Dette må brukes til å aktivt kommunisere med dem som snakker om dem; “Hei vi så hva du sa om oss, takk for kritikk/tanker/ideer, dette skal vi ta med videre/ta opp med gjeldende statsråd/…”

Jeg nevnte så kort hvordan Twitter f.eks. har blitt brukt av CBC (Canadas svar på NRK) til å dekke hva folk sa og mente om valget i Canada som var ganske nylig.

Deretter benyttet jeg anledningen til å fremme en annen ting som opptar meg stort, nemlig at det offentlige må benytte seg av åpne standarder og åpen kildekode så langt det er mulig. Jeg forklarte hvordan Twitter er et proprietært selskap med hovedmål, som så godt som alle andre selskaper, om å tjene penger, og at de låser deg inne i sin “walled garden”. Så fortalte jeg om identi.ca som et alternativ til dette systemet. At identi.ca er fri programvare, og bygger på åpne standarder som gjør det mulig for forskjellige tilsvarende tjenester å snakke sammen, selv om de skulle være eid av forskjellige firmaer. Jeg forklarte også at det finnes klienter som kobler seg til både Twitter og identi.ca på én gang, slik at de bare trenger å følge med, og skrive ting, ett sted, ikke to, og hvordan de, om de skulle føle for det, kan ta koden til identi.ca, Laconica StatusNet, og installere det på sin egen server. For eksempel for å ha ett samlet sted hvor man kan gå for å finne mikrobloggen til hvert departement o.l. en gang i framtiden. Og at selv om de skulle finne på å gjøre det, så vil fremdeles alle som bruker identi.ca, eller en annen kompatibel tjeneste, kunne følge dem uten problemer. Jeg snakket om hvorfor det er så viktig for det offentlige å bruke åpne løsninger i størst mulig grad. Kort og gæli: Det er våre data, og de må være tilgjengelige for alle, og ikke eies av et firma av noe slag. Som exador23 nylig sa det så treffende:

Jeg hadde tenkt å minne om at Heidi Grande Røys har pålagt det offentlige å bruke åpne dokumentformater, men jeg glemte det. Heldigvis virket det som at Kjell var veldig enig i det jeg sa om åpenhet, og forsåvidt om det meste annet. Jeg er ganske sikker på at var det opp til ham så ville regjeringen sørge for å dobeltposte på identi.ca og Twitter, slik jeg foreslo, for å både være mest mulig åpne og tilgjengelige. Dessverre så er det nok ikke opp til ham alene, og det er aldri godt å si hva som skjer når ting som dette har blitt presset gjennom byråkratiet. Men jeg fikk ihvertfall et godt inntrykk av at Kjell oppriktig var opptatt av de samme verdiene som meg i dette. Så det var veldig bra. Jeg prøver bare å holde forventningene nede for å ikke bli alt for skuffa.

Helt til slutt kunne jeg ikke la være å snike inn noe som ikke egentlig var helt på agendaen, men som likevel passet inn, som jeg har drømt om lenge, og som jeg helt seriøst tror kan revolusjonere folkets forhold til både staten og politikerne, og endre hvordan byer, kommuner, og til og med land blir styrt, og slik også øke vanlige folks politiske engasjement.

Men det får jeg skrive om i et annet innlegg, for dette har blitt mer enn langt nok. Vil du få beskjed om når jeg skriver om mitt revolusjonerende ønske fremmet til regjeringen kan du abonnere på feeden!

PS: Før jeg dro for å møte Kåre spurte jeg mine mikrobloggingsvenner om hva de syns jeg burde ta opp. Takk til @andreasl, @benteka, @eirikso for gode tips som jeg tok med videre! Har jeg glemt deg på lista så håper jeg du sier fra så jeg kan gi den den kreden du fortjener!

Oppdatering: Mener du at det er noen momenter jeg manglet som jeg burde ha nevnt eller har du noen kommentarer til det jeg tok opp setter jeg veldig pris på om du nevner det i en kommentar under! Dette var bare de tingene jeg ser på som viktig, kanskje du mener noe annet er vel så viktig, eller kanskje du har ideer som rett og slett ikke slo meg, viktige eller bare “burde bli nevnt i en bisetning”. Kom med det!

Del to finner du nå her

Om du likte denne bloggposten bør du følge meg på Identi.ca eller på Twitter, og abonnere på bloggen min. Du bør også sterkt vurdere å ansette meg. Mail meg på mail[krøll]forteller.net eller ta kontakt på LinkedIn, Facebook, Underskog, eller hvor du måtte ønske.