Det er en dystopisk tanke, og jeg husker godt første gang jeg så den levende framstilt i EPIC 2014 i 2004 (nedenfor ser du den oppdaterte versjonen EPIC 2015), og siden den gang har kritikerne fått vann på mølla med framveksten av sosiale medier hvor du selv velger i mye større grad enn tidligere hvilke kilder du vil ha informasjon fra.

Epic 2015 by robertvinet

Jeg ser på meg selv som en skeptisk og kritisk person, og slik har jeg vært lydhør for denne kritikken og var for en utvikling i den retningen. Samtidig er jeg også, dog forsiktig, litt av en teknologi-optimist (kanskje et av få områder hvor jeg kan beskrive meg som en optimist?). Så jeg har i stor grad lagt fra meg redselen for denne hyper-tilpassede dystopien med denne forklaringen:

Riktignok velger du i dag selv hvem du vil følge, og ja, da velger du mest sannsynlig i overveldende grad personer som allerede er enig med deg og som snakker om/linker til temaer som allerede interesserer deg. Dette i motsetning til tidligere hvor du gikk til en avis eller annet medium for informasjon, som for det meste tar opp temaer også utenfor, og med en annen vinkel, enn det du allerede er interessert i. Dette er kjernen i kritikken, og så langt er jeg med.

Men det jeg mener at kritikerne ignorer er at alle personene du velger å følge også er sammensatte personer med mange forskjellige interesser. Kanskje jeg velger å begynne å følge person A på grunn av at jeg er enig med personen politisk og vil underbygge mine egne synspunkter ved å få dem verifisert av det A sier og linker til. Men samtidig er A sannsynligvis også opptatt av noen andre temaer, som jeg ikke er interessert i. La oss si at A har en helt annen musikksmak enn meg, og fordi jeg følger A for å få bygget opp under mine egne meninger innen ett felt, blir jeg også utsatt for musikk av en type jeg aldri ellers ville kommet borti. På liknende vis kan det være at jeg begynner å følge musiker B fordi jeg liker hennes musikk, men B har også et engasjement for en helt annen politikk enn det jeg har, og snakker fra tid til annen om dette. Og så videre, og så videre. Til sammen, har mitt argument vært, vil det være så mange forskjellige mennesker jeg følger på grunn av interesse/tema/mening X, som også hver for seg snakker om tema Y, Z, Æ, Ø og Å, at jeg likevel ikke blir isolert i min egen ekko/filter-boble slik mange har fryktet.

Men i dag så jeg Eli Pariser sin TED talk Beware online “filter bubbles”. Eli har og gitt ut bok om samme tema (se offisiell nettside med oppfølgende blogg), som Cory Doctorow har skrevet en interessant anmeldelse av på Boing Boing (kikk også på kommentarene under). Jeg må si at den fikk meg til å tenke litt nytt og gjøre meg litt mer bekymret.

Ett av poengene Eli legger fram er at Facebook ikke bare lar deg filtrere selv hvem sine oppdateringer du vil se i nyhetsstrømmen din. Facebook filtrerer også automatisk bort oppdateringene til de av vennene dine som de kommer fram til at du ikke bryr deg så mye om. Og dette skjer helt i det skjulte. Du har hverken kontroll over i hvor stor grad de skal filtrere dine venners oppdateringer (utenom å slå av/på), eller innsyn i hvordan de regner seg fram til hva som bør filtreres bort. Selv om du hadde hatt slik innsyn ville du ikke hatt noen makt til å endre på disse algoritmene.

Du kan slå av denne automatiske filtreringen ved å klikke på Endre innstillinger helt nederst på forsiden din og velge “Alle venner og sider” under “Vis innlegg fra:”, men merk at du fremdeles må klikke på Siste nytt øverst på siden nesten hver gang du går inn på Facebook for å se alt. Oppdatering 27. mai: Les om flere måter du kan slå av filtere i Facebook her.

Dette er skummelt. Det virker kanskje ikke så skummelt for deg, men du må huske på at hvis du har kommet så langt i denne bloggposten så er du ikke en normal internett-bruker. Du er en som bryr deg om disse temaene og kan ta deg bryet med å slå av denne filtreringen. Vanlige nett-brukere er ikke engang klar over at denne filtreringen foregår, langt mindre at det er noe de kan gjøre noe med.

Derfor tror jeg ikke løsningen er at du og jeg slår av filtreringen, og lar utviklingen fortsette å gå i den retning den tilsynelatende går i nå. Eli oppfordrer sosiale medier-firmaer til å innse sitt samfunnsansvar og handle tilsvarende: Putte inn noen flere kriterier, slik som viktighet, nye perspektiver og ubehagelighet inn i filteringskriteriene. Men jeg har ikke mye tro på å overlate framtiden til demokratiet og menneskenes utvikling i hendene til firmaer som er juridisk bundet til å ikke sette noe høyere enn (aksje)eiernes profitt.

Ovenfor sa jeg “tilsynelatende” om utviklingen. Det er fordi det på overflaten ser ut til at Facebook og andre profitt-drevne gigant-firmaer vinner. På kort sikt er det nok også det. Men som den teknologi-opptimisten jeg er har jeg tro på at under overflaten er det en annen framtid som presser seg fram og til slutt vil sprenge seg gjennom overflaten og vinne fram. Dette er en framtid hvor kommunikasjonsmidlene er i hendene til folket. Fri Programvare, Åpne standarder og Åpne protokoller er det vi trenger, og det som til slutt vil vinne.

Det er er mange sosiale nettverk som er fri programvare under utvikling. De mest kjente er StatusNet, som alternativ til Twitter, og Diaspora, som alternativ til Facebook. Men det finnes et utall flere, og jeg har prøvd å samle en del av dem i en wiki på Two point Open, som jeg håper å utvikle til en slags AlternativeTo.net for webapps (men jeg trenger hjelp, så ta kontakt om du syns dette høres spennende ut.) I tillegg til disse enkelt-prosjektene finnes det også et veldig spennende prosjekt for å samle en rekke av disse systemene i én pakke og lage en superbillig mini-server som alle kan ha i sitt eget hjem med denne pakka: FreedomBox Foundation. Andre som jobber innen dette feltet er blant annet Autonomo.us, Unhosted, og Foo Corp.

Det er mange spennende sider ved disse prosjektene, men i denne sammenhengen er det først og fremst dette: 1) De er Fri programvare, så de er eid i fellesskap av oss alle, og kan endres og forbedres av hvem som helst, og 2) Mange av dem legger opp til å bruke åpne protokoller som lar dem snakke sammen på tvers av servere. Det betyr i praksis at jeg kan ha min egen “Twitter” eller “Facebook” her på forteller.net, som ingen andre bruker, mens du har din egen på din nettside, og vi to kan kan likevel venne/følge og snakke med hverandre like enkelt som vi gjør på Twitter eller Facebook i dag. Dette har jeg skrevet mer om her.

Dette i seg selv er ingen fullverdig løsning på Filter-boble-problemet, men det er et godt skritt på vei. For med denne løsningen vil 1) profitt ikke lenger være i høysetet i så stor grad, og 2) du blir ikke låst inne i ett bestemt system i samme grad som i dag.

Med jevne mellomrom er det ramaskrik over nye endringer i Facebook, enten det gjelder nytt utseende eller enda en ny undergraving av personvernet. Likevel er det alltid fort glemt og brukermassen fortsetter å vokse som aldri før. Hvorfor?

Fordi det er nesten umulig å velge et annet sosialt nettverk enn Facebook. For de som har brukt FB en stund er det umulig fordi de har lagt inn så mye data der (tekst, bilder, og relasjoner) som det ikke går ann å få ut på en meningsfull måte. Dette kalles en Walled Garden. Og for nye brukere fordi alle vennene deres er der.

Med distribuerte nettverk slik jeg beskriver over vil det ikke lenger ha noe å si hvor vennene dine er. Er du ikke fornøyd med måten én nettside gjør ting på, så kan du bare registrere deg et annet sted, eller sette opp din egen kopi om du er nerd nok til det. Eller du kan f.eks. sette opp et nettverk for din nærmeste famile, hvor du vet at ikke noe av det vennene deres sier vil bli filtrert bort.

Slik kan selv vanlige internettbrukere enkelt finne seg et ufiltrert sted, eller et sted hvor de selv har kontroll over hvordan filtreringen gjennomføres. De vil selvsagt ikke sette opp sin egen server, men på samme måte som at både Identi.ca og Brainbird er mye brukte StatusNet-servere, vil det bli en stor flora av muligheter for hvilken offentlig tilgjengelig server du vil bruke, uten at du mister noen av dine relasjoner uansett hvilken du velger.

Men selv om jeg mener at disse Frie, Åpne løsningene er de som vil vinne fram til slutt, så vil det ikke skje av seg selv. Og jeg er redd for at det kan ta alt for lang tid. Jonathan Zittrain tegner et skummelt bilde av en annen framtid i boka The Future of the Internet – And How to Stop It. Det er opp til oss å kjempe for å komme fram til denne åpne framtiden så fort som mulig, noe som til tider kan bety at vi må forsake det som ser ut som den beste, enkleste løsningen her og nå (som for eksempel lukkede plattformer som iPhone og Facebook. Les gjerne mine relevante tanker om iPad i Dagbladet), for å oppnå noe mye bedre i framtiden. Men som ansvarlige mennesker er vel dette noe vi vet at livet består av, er det ikke?

Oppdatering 27. mai: Du kan nå også høre Eli Parser snakke om dette temaet i dagens utgave av det eminente TV/radio/internett-programmet Democracy Now!.

Oppdatering 14. juni: Jeg vil sterkt anbefale dette utdraget fra boka The Filter Buble publisert i The Guardian.

Se også min relevante bloggpost om Google og deres holdninger til personvern.

Dette tror jeg er langt fra hele, men likevel en viktig del av en løsning på filter-bobble-problemet. Hva tror du? Er jeg for opptimistisk, for pessimistisk? Har du forslag til andre løsninger i stede eller i tillegg? Bli med på samtalen i kommentarfeltet under!

Her om dagen var jeg og en venn på et apotek for å ta ut en reseptbelagt medisin. Kølappen vi trekker ligger litt bak tallet på skjermen. Det er bare å belage seg på å vente, så vi finner hver vår stol og slapper av. Men etter hvert som kvarterene går og tallene på skjermen nesten aldri endrer seg begynner vi å bli litt irriterte. Vi kikker stadig bort på skrankene og ser at ingen ting ser ut til å skje. Selv de som blir ekspedert sitter på hver sin krakk, som er satt fram foran hver kasse. Det er tydelig at apoteket regner med at folk må vente lenge. Noe sånt har jeg aldri vært borti før.

Jeg så ikke på klokka da vi kom inn, men det har sannsynligvis gått over en time. Noen har blitt ekspedert, men det står fremdeles fem-seks folk i en kø som ikke beveger seg, og to-tre kasser står tomme. Da legger vi merke til at en av de ansatte går rundt og fyller på hyllene. Hun tar seg god tid, og ser ikke ut til å legge merke til folkene hun går midt iblant som har stått lenge og ventet. Kvinnen som sitter ved siden av oss har fulgt med på klokka og når hun merker at vi irriterer oss opplyser hun om at det ikke har skjedd noen ting på et kvarter.

Det er da jeg får fryktelig lyst til å dra fram mobilen og sende noen virkelig skarpe ord avgårde til de som måtte lytte til mine mikroblogger. Dette er et apotek som er del av en stor kjede og det er riktig og viktig å klage på service, for det er mange eksempler på at negativ omtale er det som skal til for å få bedrifter til å skjerpe seg.

Men jeg tar meg i det. Ja, man skal klage, og man skal klage høylydt. Men bør man ikke først si fra til dem det gjelder, og gi dem en sjanse til å rette opp selv, før de risikerer å få all verdens uvilje mot seg? I min ungdom var jeg aktiv i en pinsemenighet. Man kan si mye om hva jeg ble fortalt der, men jeg fikk uansett mange viktige erfaringer med community og ledelse. En av tingene jeg lærte var at om man har problemer med hva noen av lederne sier eller gjør, så skal man ikke begynne å snakke om dette til alle og enhver og risikere å spre misnøye og negative holdninger. Først skal man ta det opp med den det gjelder, og eventuelt andre ledere om vedkommende ikke vil lytte. Hvis dette ikke fører til noen løsning, på den ene eller andre måten, er det bare rett og rimelig å si sin mening til alle andre i organisasjonen. Det er ikke snakk om å drive selvsensur, men om å være litt skikkelig og gi en mulighet for vedkommende å innrømme sin feil og endre seg. Eller å kunne forklare til deg hvorfor det ikke var feil, selv om det kunne se sånn ut utenfra.

Så jeg tok mot til meg og gikk bort til den ansatte som, etter min mening, kastet bort vår alles tid ved å prioritere feil ting. Jeg spurte om det ikke var mulig for henne å ta en av kassene, med tanke på at så mange hadde stått lenge i kø. Hun forklarte meg hvorfor hun gjorde som hun gjorde. Hun måtte være ledig til å betjene ikke-resept-kassen om noen andre kunder skulle komme inn. Men likevel bestemte hun seg da for å betjene en kasse, og fem minutter senere stod vi ute i solen, med medisin i hånden.

Og jeg ville latt det være med det. Latt apoteket forblitt uten omtale i mine sosiale medie-kanaler, og tenkt at det var en engangsglipp som de, når jeg ga dem mulighet til det, rettet opp med en gang. Hadde det ikke vært for at kvinnen ved siden av oss, som viste noen tegn til å være fast kunde på apoteket, fortalte at det alltid var sånn her. Uansett når hun kommer må hun vente i en liten evighet, og når hun er dårlig er det langt fra morsomt. Hun har lyst til å bytte apotek, men det er så mye styr med papirarbeid at hun ikke har orket ennå.

Og da blir jeg irritert igjen. For det er ikke bare folks tid Apotek 1 Sagene sløser bort, visstnok hver dag. De er ikke en hvilken som helst bedrift, men noen som leverer livsviktige medikamenter, og noen av deres kunder kan risikere å gjennomleve et lite mareritt om de må sitte der inne og vente unødig lenge. Gang på gang på gang. Dette er ikke godt nok!

Angry phone calls are your friend. They’re your friend because the alternative is angry tweets and angry blog posts.

Det sier Seth Godin, og han har helt rett. Sinte tweets og bloggposter er flotte verktøy! Men du bør tenke deg om før du bruker et så potensielt ødeleggende skyts. Du kan ha misforstått situasjonen, hatt en dårlig dag som gjør at du ubevisst tolker ting feil, eller overvurdert hvor alvorlig problemet er og gjort et par fjær om til en hønsegård. Noen få ord mellom fire øyne kan være nok til å løse opp i dette. Sprer du det og angrer etterpå kan det være både flaut for deg og skape mange problemer for dem. Bruk hjertet, vær skikkelig, og gi folk en mulighet til å innse sine feil og endre seg. Men om det ikke fungerer; Give ‘em hell!

Om du likte denne bloggposten bør du følge meg på Identi.ca eller på Twitter, og abonnere på bloggen min. Du bør også sterkt vurdere å ansette meg. Mail meg på mail[krøll]forteller.net eller ta kontakt på LinkedIn, Facebook, Underskog, eller hvor du måtte ønske.

Han med svart dressjakke er statsministeren, han uten dressjakke er meg. Resten er fv. Bente Kalsnes, Knut Johannessen, Ingunn Kjøl Wiig og Céline Thommesen. Lisensiert under CC BY-ND av SMK.

Jeg har ikke fått muligheten til å snakke med ham om noe av dette, men til gjengjeld har jeg fått snakke med ham om en av mine andre hjertesaker: Bruk av internett og sosiale medier. Og om han lyttet til meg, og de fire andre bloggerene som var invitert, så får kanskje både du og jeg mulighet til å ta opp alle våre andre hjertesaker med de som styrer landet i framtiden.

Onsdag for to uker siden fikk jeg en mail fra Statsministerens Kontor (som altså ikke bare er et vanlig kontor, men en hel avdeling av regjeringen som tar opp, skulle jeg snart få vite, de tre øverste etasjene av hovedbygget i Regjeringskvartalet). Under emnet “Bloggmøte” var alt som sto at de ønsket at jeg skulle ringe dem opp. Jeg skjønte ingen ting, men ringte pliktskyldigst så snart jeg så mailen. Ingen tok telefonen. På torsdag ringte de tilbake og inviterte meg til et møte dagen etter med statsministeren og rådgivere sammen med fire andre bloggere. Møtet skulle handle om bruk av nettet og sosiale medier, under paraplyen Samarbeid for arbeid, en nettside om sykefravær og utdanning.

Hvorfor meg? Det eneste jeg fikk vite om det var at de hadde brukt samarbeidforarbeid.no til å spørre om hvilke bloggere de burde invitere. Men jeg har en mistanke om at det også har noe med at jeg tidligere har hatt et møte med en annen innen regjeringen, og nesten skrev en anbefaling på oppdrag fra dem, om det samme temaet.

I løpet av torsdagen fant vi fem inviterte bloggere hverandre og avtalte å treffes på en kafé i forkant av møtet med statsministeren kl. 12. De inviterte var Bente Kalsnes, Céline Thommesen, Knut Johannessen, Ingunn Kjøl Wiig, og meg. Vi spurte alle om tips til hva vi burde legge vekt på, de andre på hver sin blogg, og jeg på Underskog og mikrobloggene Identi.ca og Twitter. Tusen takk til alle som kom med innspill!

Resten av torsdagen brukte jeg på å lage en lang jukselapp på min N900. På mine fem tilmålte minutter klarte jeg selvsagt ikke å komme gjennom alt jeg hadde lyst til å si, men etter å ha snakket med Jens kommunikasjonsrådgiver Åse Solberg har jeg stor tro på at de følger med på hva som sies i bloggosfæren. Derfor vil jeg her legge fram alt jeg ønsket å si til statsministeren, både det jeg fikk tatt opp og det jeg måtte la ligge, med tiltro til at hans rådgivere tar til seg begge deler i like stor grad.

Les om hva de andre tok opp på deres blogger: Ingunn Kjøl Wiig, Bente Kalsnes, Céline Thommesen, Knut Johannessen. Dagen etter møtte Jens med Steinar J. Olsen fra Stormberg under samme overskrift.

En litt mer utfyllende versjon av det jeg sa til Jens

I de innledende ordene nevnte Jens at tidene har endret seg: Når staten trengte å nå ut med noe til folket tidligere kunne han bare stille opp i Dagsrevyen, og så var jobben gjort: Hele Norge visste om det. I dag må de bruke flere kanaler for å nå alle. Derfor passet det bra at det første punktet på jukselappen min var at sosiale medier ikke må brukes på samme måte som de gamle mediene. Sosiale medier er ikke flere kanaler for å dytte ut den samme informasjonen som før, det er steder hvor det foregår toveiskommunikasjon og hvor det er viktig å være tilstede. Man må lytte og svare. Det ligger i navnet: Sosiale medier.

Hvor bør staten være?

Men når man først er tilstede er det også viktig å være bevisst på hvor man er tilstede. Det er bra å være der hvor folk er, prøver du å presse folk dit du vil ha dem isteden vil du mest sannsynlig feile. Men man må også være veldig bevisst på den makten man gir til de nettverkene man bruker. Om man bare bruker de største nettverkene, som omtrent har monopol innen sitt felt, bygger man opp om det monopolet og gjør det vanskeligere for de mindre å konkurrere. Det er kommersielle aktører det er snakk om, og det må ikke kreves at man godtar et (bestemt) privat firmas vilkår for å kunne delta i den offentlige samtalen. Det er lettvint å bare bruke de store som alle snakker om, men det er viktig at staten også tar hensyn til de mindre aktørene, de norske tjenestene, og de som er basert på Fri Programvare.

Med tanke på dette fikk jeg tatt opp at samarbeidforarbeid.no bare er integrert med Twitter og Facebook. En annen ting jeg hadde tenkt å nevne er at det er bra at Regjeringen legger ut videoer på nett, slik de gjør på YouTube, men at jeg ikke forstår hvorfor valget falt på akkurat den tjenesten. Igjen er det snakk om å bygge opp om et nesten-monopol, uten at jeg ser noen stor fordel. Det er “der folk er”, men vil mange flere se videoene til Regjeringen fordi de dukker opp som related videos? Jeg tviler. De som er interessert i regjeringen sine videoer vil sannsynligvis klikke seg inn på dem via en link utenfra, og da kan videoene ligge hvor som helst. Hvorfor ikke velge en norsk tjeneste, eller helst flere?

Mitt forslag til hvordan man kan være der folk er, uten å bygge unødvendig mye opp om eksisterende monopoler er å bruke flere tjenester parallelt. Aller helst burde staten installere Fri Programvare–systemer som fungerer på samme måte som de populære kommersielle tjenestene. Ett eksempel jeg nevnte er muligheten for å installere en Twitter-liknende tjeneste (StatusNet), som også automatisk oppdaterer tilsvarende kontoer på Twitter. Jeg har allerede blogget om dette i Hvordan burde staten bruke sosiale medier for å snakke med folket? — En kritikk av departementenes rapport, under “Åpenhet — på mer enn én måte”.

Frie data i fri programvare

Staten burde generelt bruke, og utvikle Fri Programvare, og dele denne koden og kunnskapen mellom fylker, kommuner, byer, sykehus, skoler, osv. Vi bør også samarbeide med andre land på denne måten, så vi slipper å kaste bort offentlige ressurser og tid på at alle må sitte på hver sin haug og finne opp hjulet om igjen og om igjen.

I samme gate la jeg inn et par ord til støtte for det Bente Kalsnes tok opp, om at offentlige data må være offentlig. Det vil si at staten må i størst mulig grad gjøre sine data åpne, med åpne formater og frie lisenser. Det ble snakket om på møtet at det ligger mye ute i pdf-format, men dataene må ligge ute i datalesbare formater for å kunne brukes til spennende ting.

Aller helst bør vi lære av USA her, hvor alle data produsert av staten er uten opphavsrettslig beskyttelse. Det er bra at staten legger ut bilder på nett med en Creative Commons lisens som tillater deling og bruk av bildene, men CC-lisensen som er valgt tillater ikke at man endrer bildene, og det er ikke fritt nok. Bildene er produsert med våre penger, så vi må kunne bruke dem slik vi vil. Og dette er selvsagt enda viktigere for andre typer data. Lær av USAs data.gov og UKs data.gov.uk.

Skumle teknologier

Knut Johannessen er engasjert i arbeidet mot Datalagringsdirektivet og tok opp problemene med dette i sine fem minutter. Jeg måtte også bruke litt av min tid på å si meg enig med ham, og påpeke at overdreven overvåking kan virke dempende på yttringsfriheten og skade demokratiet. Ikke at vi er redde for dagens regjering, men data lekker alltid, noen av de som behandler dataene vil alltid bli fristet til å misbruke tilgangen sin, og vi vet ikke hvem som kommer til å sitte med makta, og dermed tilgangen på disse dataene, i framtiden.

Helt til slutt fikk jeg inn et ord om at for å kunne skjønne web 2.0 og sosiale medier, så må man faktisk kunne bruke dem, og det nytter ikke så lenge de fortsatt bruker Internet Explorer 6 i det offentlige. Åse Solberg kunne i etterkant berolige meg med at de holder på å fase ut IE6 i disse dager. Det var godt å høre.

I etterkant

Etter møtet med Jens var vi heldige nok til at hans politiske rådgiver Sindre Fossum Beyer og kommunikasjonsrådgiver Åse Solberg hadde tid til å sitte ned og slå av en prat. Da fikk jeg tatt opp et par ekstra ting:

• Ikke la opphavsrettslobbyen ødelegge det frie internettet, og dermed for innovasjon, ytringsfrihet, informasjonsfrihet, organisasjonsfrihet, og alle de andre essensielle sidene ved et moderne samfunn som nettet gir oss. Dette er ekstremt viktig, og jeg angrer på at jeg ikke kuttet ned på noe av det andre jeg sa til Jens til fordel for dette. Jeg hadde tenkt å be ham om å se noen foredrag av Lawrence Lessig om dette temaet, om han fremdeles klarte å finne dem etter at musikkbransjen har illustrert poenget så godt ved å gjøre sitt for å få fjernet foredragene hans. Dette er enda en grunn til å støtte opp om andre enn bare de største aktørene, for heldigvis ligger de fremdeles ute på Blip.tv, og jeg vil anbefale denne om du har god tid, og denne fra TED-konferansen om du ikke har det.
• Bente Kalsnes nevnte at Sverige mener at man må ta menneskerettighetene med i betraktning når man snakker om nettets framtid, og da fikk jeg anledning til å ta opp nettopp det punktet på min liste. Jeg hadde ikke hørt om dette i Sverige, men i Frankrike har høyesterett slått fast at internett er en menneskerett. Jeg mener at Norge må følge etter, nettopp fordi nettet er kilden til alle de tingene jeg nevnte over. Er noe en menneskerett må man også jobbe for at alle får tilgang på det, og jeg foreslår det jeg kaller et “Borgernett”, altså at alle får gratis tilgang til internett opp til en viss hastighet. Dette må også gjelde trådløst i byområder, slik at det blir mulig å rapportere live fra demonstrasjoner, valglokaler, osv. Dette kan ha stor innvirkning på demokratiet.
• Og til slutt fikk jeg grundig poengtert hva som var det heteste temaet da jeg spurte om tips på Underskog, nemlig hvor idiotisk det er at nav.no har åpningstider.

Det som ble liggende igjen på den digitale notatblokken

Jeg hadde også forberedt et par punkter jeg ikke fikk vært innom i det hele tatt.

• Det er veldig bra at Samarbeid for arbeid.no er basert på fri programvare (WordPress) og har en funksjon for å stemme saker opp og ned. At staten burde bruke slike Digg-aktige systemer var en av tingene jeg tok opp med Kjell fra NHD. Problemet med SFA.no er at det er for lite informasjon der. Hva er egentlig de sakene jeg kan stemme på, hva har det å si om jeg stemmer? Etter møtet fortalte Bente Kalsnes at en masse departementer og liknende i USA nå har slike sider for å sende inn egne ideer og stemme på andres. Dette hadde hun oppdaget via OpenGov Tracker, en side som aggregerer data fra nesten alle disse systemene. Om du har lest min bloggpost som handler om nettopp det å bruke slike systemer i politiske organer kan du tenke deg at jeg ble begeistret. Hvis de kan gjøre noe så direktedemokratisk i et land jeg ikke engang anser som et demokrati, så må vi ihvertfall kunne prøve det her i Norge.
• Når regjeringen vil ha deltagelse på nett må de gjøre det enkelt. Slike systemer for å stemme opp og ned saker er én måte. En annen ting er å ha ett og samme innloggingssystem over alt, slik som Ubuntu Single Sign On (jeg innser at det kan være personvernsproblemer her om dette utvides til alle offentlige tjenester på nett, men gjør ihvertfall innloggingssidene like), og å sende engangspassord på sms, slik som Skandiabanken, istedenfor på en papirlapp du hele tiden mister. Kanskje hver borger bør få sin egen OpenID?
• Legg til rette for at de som er tilstede på alle slags åpne møter o.l. kan spre informasjon derfra live. Det vil si, ha alltid åpne trådløse nettverk der. Stream og gjerne live, og legg ut opptak i etterkant for de som ikke kan komme.
• Siden samarbeidforarbeid.no, som har med både arbeid og skole å gjøre, var overskriften for møtet vurderte jeg også å nevne at det å forbedre Wikipedia-artikler kan være en god idé å bruke som skoleoppgaver.
• Aller sist hadde jeg lyst til å nevne et hyggelig møte jeg hadde med Audun Herning, den gang politisk rådgiver for den gang kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell, for en stund siden og den veldig kule ideen vi kom fram til om en slags lifestream for politikere. Men det ville selvsagt tatt alt for lang tid, og er noe som fortjener sin egen bloggpost snart.

Jeg tenkte at jeg skulle være smart og avslutte mine fem minutter med å gi en enkel nettadresse hvor Jens og rådgivere kunne gå inn og lese alle mine relevante bloggposter om temaet. Så jeg satte opp bit.ly/regjeringen, og ønsket å trykke den på små “visittkort” jeg kunne dele ut. Men jeg har ikke printer kobla til, og jeg kom aldri så langt som til å nevne adressen. Men nå kan ihvertfall du bruke den om du ennå ikke er lei av å lese mine tanker om hvordan regjeringen bruke nettet.

Og så håper jeg at til neste gang de skal invitere noen til bloggermøte føler seg trygge nok på internettet til å bare bruke mail direkte istedenfor som et verktøy for å komme i kontakt via god, gammeldags telefon. ;)

PS: Sjekk ut Regjeringens beta-blogg.

Om du likte denne bloggposten bør du følge meg på Identi.ca eller på Twitter, og abonnere på bloggen min. Du bør også sterkt vurdere å ansette meg. Mail meg på mail[krøll]forteller.net eller ta kontakt på LinkedIn, Facebook, Underskog, eller hvor du måtte ønske.

Det er alltid veldig hyggelig når noen tar kontakt med meg gjennom bloggen på en eller annen måte, enten det bare er en kort hilsen i en kommentar for å si at noe jeg har skrevet er bra eller dårlig (helst begrunnet hvis det er dårlig, da), eller via kommentarfeltet. Men her for en stund siden dumpet det inn en ekstra spennende melding. En melding jeg har ventet lenge på. Faktisk har jeg ventet mer enn et halvt år på den. For i begynnelsen av april skrev jeg følgende på Twitter:

Denne korte lange (faktisk nøyaktig så lang som over hodet mulig i de fleste mikroblogger: 140 tegn) posten utløste en interessant debatt om staten og dens bruk av, eller rettere sagt manglende bruk av, sosiale medier på nettet. Medier/kommunikasjonskanaler som på en måte er nye, men som jo tross alt ikke er så nye lenger. Debatten utspilte seg gjennom en rekke mikrobloggposter, noen bloggposter, og til og med en artikkel i Dagbladet.

Men debatten kom og gikk, og jeg hørte ingen ting fra hverken Statsministerens Kontor eller Andre Undersekretær i kommunikasjonsavdelingen til fiskeridepartementet. Så, etter et tips fra en jeg dessverre ikke husker lenger, satte jeg opp @regjeringen til å spy ut innholdet fra en av regjeringen.no sine feeds (?), og lot den ellers leve sitt eget liv, mens @stortinget lå brakk. Da identi.ca kom på banen, en fri programvare/åpen kildekode–mikrobloggingstjeneste (altså “konkurrent” til Twitter. Les mer om identi.ca og hvorfor bruke den framfor Twitter på min nye side med en liste over nordmenn på identi.ca!) registrerte jeg både meg selv og @regjeringen og @stortinget der også og gjorde det samme med kontoene der som jeg hadde gjort på Twitter (senere har jeg satt opp @stortinget på identi.ca til å sende ut en av stortinget.no sine feeds, som de til min gledelige overraskelse har mange av). Og slik gikk tiden..

Helt til litt tidligere i høst. En dag fikk jeg en melding via bloggen med et spørsmål om det var jeg som drev @regjeringen på Twitter. Meldingen var underskrevet Kåre Kjell Braaten Brataas (Oppdatering: Jeg fikk akkurat beskjed fra @lenagi om at jeg har tatt feil av navnet og at Brataas faktisk heter Kjell til fornavn, ikke Kåre. Dette var fryktelig flaut og jeg beklager sterkt!), senior kommunikasjonsrådgiver i Nærings– og Handelsdepartementet. Hurra! Det første jeg gjør er selvsagt å mikroblogge det (dvs. skrive om det på identi.ca og Twitter. Jeg har dessverre ikke kommet så langt som til å skrive en bloggpost om mikroblogging ennå, men én av grunnene til at jeg har blogget så ekstra lite de siste månedene er altså at jeg har blitt hekta på mikroblogging istedet.) Først fortelle verden, så svare.

Noen få mailer fram og tilbake og noen uker etter, og jeg sitter rundt et lite bord i kantina på R5, det bygget i Regjeringskvartalet som du har på høyre side når du sykler nedover Akersgata. Rett ovenfor meg sitter Kjell Brataas og sier han syns det passer å starte med å spørre meg hvem jeg er. Jeg gir et nokså dårlig svar på spørsmålet, men det er greit, vi går rett på sak:

Kjell (for å bryte med trenden vil jeg fra nå av omtale Kjell ved fornavn alene, kun fordi han er mann) forteller at regjeringen har tenkt å prøve å skjerpe seg litt på nettet (mine ord, ikke hans), og vil gjerne ta over @regjeringen etterhvert. Men først vil han gjerne høre om jeg har noen smarte tanker han kan ta med seg videre i prosessen. Og det har jeg selvsagt.

Jeg starter med å trekke fram @DowningStreet som et veldig godt eksempel på hvordan en regjering, i dette tilfellet den britiske, kan engasjere seg på sosiale media på nett. Kjell forteller meg, til min gledelige overraskelse, at det er de klar over, og at de har fulgt Downing Street på nettet en stund. Deretter sier jeg litt om hvorfor det er viktig å engasjere seg i disse “nye” kanalene, blant annet at det øker Regjeringens troverdighet og kan skape engasjement i folket.

Jeg dedikerer litt mer tid til å innprente viktigheten av på hvilken måte de engasjerer seg. Bruken av sosiale medier på nett må være preget av dialog og lytting. Mikrobloggingstjenester må ikke bare brukes som en alternativ feed, det må være ekte folk der som svarer når noen henvender seg til dem, og man må merke at de faktisk bryr seg om hva folk sier ved at de for eksempel bruker tjenesten til å lufte ideer og be om forslag og tilbakemeldinger.

Men de må ikke bare lytte passivt til dem som kontakter dem direkte, men aktivt oppsøke dem som snakker om regjeringen, staten, stortinget, osv. Jeg anbefaler å bruke en søkemotor slik som Tweet Scan til å søke etter et par slike nøkkelbegreper og abonnere på feeden til disse søkene. Oppdatering: Etter at jeg skrev dette har det kommet et par nye, og mye bedre søkemotorer for mikroblogger. Se her for en oversikt. Dette må brukes til å aktivt kommunisere med dem som snakker om dem; “Hei vi så hva du sa om oss, takk for kritikk/tanker/ideer, dette skal vi ta med videre/ta opp med gjeldende statsråd/…”

Jeg nevnte så kort hvordan Twitter f.eks. har blitt brukt av CBC (Canadas svar på NRK) til å dekke hva folk sa og mente om valget i Canada som var ganske nylig.

Deretter benyttet jeg anledningen til å fremme en annen ting som opptar meg stort, nemlig at det offentlige må benytte seg av åpne standarder og åpen kildekode så langt det er mulig. Jeg forklarte hvordan Twitter er et proprietært selskap med hovedmål, som så godt som alle andre selskaper, om å tjene penger, og at de låser deg inne i sin “walled garden”. Så fortalte jeg om identi.ca som et alternativ til dette systemet. At identi.ca er fri programvare, og bygger på åpne standarder som gjør det mulig for forskjellige tilsvarende tjenester å snakke sammen, selv om de skulle være eid av forskjellige firmaer. Jeg forklarte også at det finnes klienter som kobler seg til både Twitter og identi.ca på én gang, slik at de bare trenger å følge med, og skrive ting, ett sted, ikke to, og hvordan de, om de skulle føle for det, kan ta koden til identi.ca, Laconica StatusNet, og installere det på sin egen server. For eksempel for å ha ett samlet sted hvor man kan gå for å finne mikrobloggen til hvert departement o.l. en gang i framtiden. Og at selv om de skulle finne på å gjøre det, så vil fremdeles alle som bruker identi.ca, eller en annen kompatibel tjeneste, kunne følge dem uten problemer. Jeg snakket om hvorfor det er så viktig for det offentlige å bruke åpne løsninger i størst mulig grad. Kort og gæli: Det er våre data, og de må være tilgjengelige for alle, og ikke eies av et firma av noe slag. Som exador23 nylig sa det så treffende:

Jeg hadde tenkt å minne om at Heidi Grande Røys har pålagt det offentlige å bruke åpne dokumentformater, men jeg glemte det. Heldigvis virket det som at Kjell var veldig enig i det jeg sa om åpenhet, og forsåvidt om det meste annet. Jeg er ganske sikker på at var det opp til ham så ville regjeringen sørge for å dobeltposte på identi.ca og Twitter, slik jeg foreslo, for å både være mest mulig åpne og tilgjengelige. Dessverre så er det nok ikke opp til ham alene, og det er aldri godt å si hva som skjer når ting som dette har blitt presset gjennom byråkratiet. Men jeg fikk ihvertfall et godt inntrykk av at Kjell oppriktig var opptatt av de samme verdiene som meg i dette. Så det var veldig bra. Jeg prøver bare å holde forventningene nede for å ikke bli alt for skuffa.

Helt til slutt kunne jeg ikke la være å snike inn noe som ikke egentlig var helt på agendaen, men som likevel passet inn, som jeg har drømt om lenge, og som jeg helt seriøst tror kan revolusjonere folkets forhold til både staten og politikerne, og endre hvordan byer, kommuner, og til og med land blir styrt, og slik også øke vanlige folks politiske engasjement.

Men det får jeg skrive om i et annet innlegg, for dette har blitt mer enn langt nok. Vil du få beskjed om når jeg skriver om mitt revolusjonerende ønske fremmet til regjeringen kan du abonnere på feeden!

PS: Før jeg dro for å møte Kåre spurte jeg mine mikrobloggingsvenner om hva de syns jeg burde ta opp. Takk til @andreasl, @benteka, @eirikso for gode tips som jeg tok med videre! Har jeg glemt deg på lista så håper jeg du sier fra så jeg kan gi den den kreden du fortjener!

Oppdatering: Mener du at det er noen momenter jeg manglet som jeg burde ha nevnt eller har du noen kommentarer til det jeg tok opp setter jeg veldig pris på om du nevner det i en kommentar under! Dette var bare de tingene jeg ser på som viktig, kanskje du mener noe annet er vel så viktig, eller kanskje du har ideer som rett og slett ikke slo meg, viktige eller bare “burde bli nevnt i en bisetning”. Kom med det!

Del to finner du nå her

Om du likte denne bloggposten bør du følge meg på Identi.ca eller på Twitter, og abonnere på bloggen min. Du bør også sterkt vurdere å ansette meg. Mail meg på mail[krøll]forteller.net eller ta kontakt på LinkedIn, Facebook, Underskog, eller hvor du måtte ønske.