Publisert av Børge A. Roum på børge forteller om livet under Creatve Commons BY-NC-SA 3.0 Norge, 2007. | Permalink | 12 kommentarer. Legg til din!
Post tags: DN, freegan, frigan

Feed enhanced by Better Feed from Ozh

I del 1 avslørte jeg altså at jeg til en viss grad identifiserer meg med frigan/freegan-bevegelsen og at jeg får det meste av min mat ved å aktivt benytte meg av Kiwi og Bunnpris sine datogarantier. Men friganisme er mer radikalt enn som så.

En sped begynnelse

Der jeg bor er alle de store søppelkassen samlet i egne rom hvor lyset står på 24 timer i døgnet, året rundt. Ikke fordi det må det, men fordi ingen gidder å trykke på bryteren rett ved siden av døra i det de går ut (og fordi lyset ikke reguleres av bevegelses-sensorer, slik som det selvsagt burde). Ett av disse søppelrommene er rett ved inngangsdøren min, så etter en stund begynte jeg å gå innom der og slå av lyset hver gang jeg går ut eller kommer hjem. Og så begynte jeg å gjøre det samme med de andre søppelrommene når jeg likevel går forbi dem. Det er jo tross alt ikke verre enn å åpne døra og trykke på en bryter. [Les også om myten om lysbrytere]

Jeg begynte også å tenke på all strømmen som går bort ved at lyset står på hele natta, når ingen bruker søppelrommet likevel, så en gang iblant gikk jeg ut en tur rett før leggetid og slo av lysene. Dette førte til at jeg var innom søppelrommene, spesielt det ved inngangsdøren min, ganske ofte, og det tok ikke lang tid før jeg begynte å legge merke til ting som stakk opp av de store søppelkassene. Ting som svarte søppelsekker fulle av helt normale, ikke-ødelagte klær.

Jeg klarte ikke å la være å tenke på for en skam det er at alle disse flotte klærne skulle kastes og bli til et miljø-problem, samtidig som andre går i butikken og kjøper akkurat de samme klærne, gjerne laget av fattige, utnyttede arbeidere av bomull som bruker enorme mengder vann og som er srøytet fulle av kjemikalier (20.000 mennesker dør hvert år på grunn av bruken av sprøytemidler på bomull), før de har blitt fraktet halve jorden rundt. Alt det bare for å bli dumpet på svære søppelhauger kort tid etter.

Er dette søppel?

Så jeg begynte å gå fra søppelkasse til søppelkasse og ta med meg de brukbare tingene jeg fant på toppen de gangene jeg gikk ut om kvelden for å slå av lyset. Men snart klarte jeg ikke å dy meg for å se litt lenger nedi søppelkassene heller, og jeg ble ganske sjokkert over alt jeg fant; Enorme mengder klær, det aller, aller meste er jenteklær, og noe er faktisk både vaska og bretta sammen før det har blitt slengt i søpla, kjøkkenutstyr av alle mulige slag, alt fra bestikk og glass til vannkokere, noen sekker, vesker og bager, vaskepulver, Omo, tøymyknere og rengjøringsmidler av alle mulige slag. En pose full av bøker, flere av dem av George Orwell, et par mobiltelefoner, flytende såpe, sjampo, barberskum, og en og annen ubrukt hårfarge og dyr parfyme har jeg også funnet. Men det som kanskje overrasket meg mest var hvor utrolig mye mat jeg fant; Hermetikk, bakevarer som sukker, mel, gjær, osv., krydder, og tørrmat som pasta, ris, knekkebrød, buljongterninger og saus– og suppeposer, og det har heller ikke blitt så rent lite te og kaffe. I tillegg kommer det en rekke mer diverse ting sånn som tørkestativ, potter til planter, hovedkort til PCer, ruller med aluminiumfolie, osv., osv. En gang iblant titter jeg også oppi en kasse med elektrisk avfall som står på en butikk i nærheten, og mobilen jeg bruker i dag har jeg derfra.

Og, ja, jeg tar faktisk med meg dette. Jeg går ikke på søppelrommene hver dag, akkurat nå er det faktisk veldig lenge siden jeg har vært der, men selv de periodene da jeg gikk innom hver dag hadde jeg alltid med meg minst to bæreposer med brukbare ting ut igjen, og det bare fra det ene av rommene. De gangene jeg ikke hadde vært innom på en liten stund endte jeg fort opp med et par søppelsekker.

Klærne sorterer jeg, kaster det verste, vasker det som trenger det, og gir bort resten til folk jeg kjenner eller til Fretex eller liknende, når jeg ikke selv kan bruke det, og det kan jeg nesten aldri. Andre ting, sånn som en stol, en del kjøkkenutstyr, og såper og sjampoer, bruker jeg selv.

Hva med maten?

Og maten, ja den spiser jeg faktisk. Husk at det her, i 98% av tilfellene, er snakk om tørmat, det er ikke noe forråtnelse på gang her. Det hender at jeg også tar med meg ferskmat, sånn som et par ganger hvor jeg fant mat som var kastet direkte fra fryseren, og helt tydelig fremdeles var frossen, men dette er sjelden. I tillegg er maten nesten alltid samlet i egne, lukkede poser, som bare inneholder mat, og hvert produkt er også pakket i sin egen emballasje, så jeg spiser ikke mat som har vært i kontakt med alt mulig annet søppel.

Og det var spesielt denne siste delen av min avsløring som gjorde at jeg i første del nevnte at jeg har vært ganske usikker på om dette er noe jeg vil “stå fram med”. For jeg vet at mange kan føle at dette er fælt og ekkelt. Ja, noen ser kanskje for seg skitne uteliggere grave i møkkete containere fulle av forråtnelse og dritt når jeg nevner dette, og synes det er helt sykt at jeg kan spise noe som har vært i en søppelkasse.

Magisk søppelbøtte?

Mat, som ikke er fordervet eller full av støv og skitt, er mat, og det er ikke noe problem å spise det. Det er ingen magiske egenskaper ved en søppelbøtte som gjør at mat, som er beskyttet av en pose, blir uspiselig om den posen har oppholdt seg i en slik en stund. I en verden hvor 40.000 barn dør av sultrelaterte årsaker hver dag så bruker vi av jordas ressurser på å produserer mat bare for å kaste det rett på dynga, hvor det blir til et miljøproblem. Og så rynker vi på nesa om noen finner på å redde noe av denne maten fra søpla og heller spise det istedenfor å kjøpe ny mat, som jo vil føre til enda mer produksjon enn nødvendig.

Jeg sier ikke at du rynker på nesa av det, men jeg vet at mange gjør det. Det er ikke sosialt akseptert, og det gjør det både vanskelig å snakke om det, samtidig som jeg syns det er såpass viktig, og burde være akseptert, at jeg velger å skrive om det. Når jeg får alt jeg trenger for å leve, utenom noen matvarer (melk, brød, grønnsaker), fra andres overskudd, så betyr det at utenom strømforbruket mitt lever jeg nesten uten å forurense! Jeg er nok ikke helt der hvor No Impact Man, som prøver å nå et mål om å leve helt klima-nøytralt, midt i New York, i løpet av et år, er, men jeg er ikke så veldig langt unna. Og når jeg kan leve godt på den lille andelen av datovarer på noen få butikker, og de brukbare tingene som blir kastet, som jeg klarer å finne, tenk da bare hvor mange mennesker som kunne levd helt og holdent på all “søppla” fra hele landet.

Forbruk og klima

Den fjerde rapporten fra FNs klimapanel, IPCC, som kom for en uke siden, viste at global oppvarming skjer raskere, og at konsekvensene er tydeligere enn tidligere antatt, men den ble med én gang kritisert for å være for forsiktig. Og klimaforandringer eller ei, et slikt overforbruk er forferdelig for planeten, uansett. Når jeg da kan leve godt nesten uten å skape et større forbruk, og dermed større utslipp og klimaendringer, og når det har den ekstra bonusen for meg at jeg lever omtrent gratis, da ser jeg ikke noe galt i det.

Vel, uansett hva du måtte synes om det jeg gjør, så håper jeg at du forstår tankegangen min, og at tanken på å bruke noe andre har kastet kanskje har blitt litt mindre ekkel. Da har jeg nådd mitt mål. Om noen til og med lar seg inspirere en smule av dette, ikke nødvendigvis til å leve som meg, men til å tørre å ta med seg brukbare ting man finner, og ta med datovarer fra butikken en gang i blant, vil jeg være lykkelig. Om du har noen tanker eller spørsmål setter jeg pris på om du legger igjen en kommentar nedenfor!

Til slutt i denne sendingen bringer vi deg denne meldingen fra Reverend Billy fra the Church of Stop Shopping:

Fra filmen What Would Jesus Buy?.

Publisert av Børge A. Roum på børge forteller om livet under Creatve Commons BY-NC-SA 3.0 Norge, 2007. | Permalink | 29 kommentarer. Legg til din!
Post tags: forbruk, freegan, frigan, klima, livsstil, Miljø, overforbruk, Personlig

Feed enhanced by Better Feed from Ozh

Jeg har lurt en stund på om jeg skal avsløre noe som jeg er litt forbeholden om å snakke alt for høyt om. Selv om det er noe som er veldig bra, fordi det skåner miljøet i stor grad, er det likevel ikke helt lett å være 100% åpen om det, fordi jeg føler det er et sterkt stigma rundt det i vår kultur. En tid etter at jeg begynte med det oppdaget jeg, via en av Dagsavisens New York Times-utdrag, som jeg, passende nok, fant på togstasjonen, at folk som driver med dette har et navn. Jeg er nok ikke helt og holdent på linje med deres beskrivelse av seg selv, men jeg føler ihvertfall at jeg kan si at jeg til en viss grad er en freegan.

Så hva er en freegan, hvorfor er jeg en freegan, og hvordan rent praktisk lever jeg som en freegan?

En freegan er en som ser det syke overforbruket rundt seg og som ikke bare syns det er forferdelig, men faktisk bestemmer seg for å gjøre noe med det. En freegan er en som er lei av å gi pengene sine til selskaper som utnytter fattige arbeidere, ødelegger jorda, og stadig presser på for større og større overforbruk for å tjene mer penger. En freegan er en som er villig til å ofre litt av sitt eget forbruk for å prøve å bremse farten mot stupet; Global oppvarming med alle de forferdelige konsekvensene det vil ha for alle mennesker.

Freeganisme handler i praksis om å melde seg mer eller mindre ut av forbrukersamfunnet, og leve av andres overforbruk.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå kastet norske husholdninger alene tilsammen 1,9 2,1 millioner tonn søppel i fjor i 2008. I tillegg kommer alle butikker, fabrikker, firmaer, og bedrifter (10,1 millioner tonn tilsammen i 2006). Da jeg var sivilarbeider jobbet jeg på et sted som tok seg av fattige i byen. Etter at jeg hadde jobbet der en stund fikk vi en ordning med Kiwi. Vi skulle få den maten som de samlet inn fra hyllene sine fordi de ville gå ut på dato om en eller to dager. Vi hadde én Kiwi rett rundt hjørnet, som jeg gikk til hver dag, samt omtrent 7 butikker som vi var innom én gang i uka. På bakrommet vårt hadde vi én nokså stor fryser og en liten, men vi måtte snart gå til anskaffelse av en stor fryser til. Mengden mat vi fikk var overveldende. I perioder hadde vi så mye at vi, i tillegg til den vanlige, daglige kafé-driften, samt gratis middag én dag i uken, delte ut poser med mat til de som ville ha det, bare for å få det unna. Og da vi hadde stengt noen få uker om sommeren, mens jeg som sivilarbeider fortsatte å jobbe, fikk jeg så mye mat på min daglige tur til den ene butikken i nærheten, at jeg ble nødt til å ringe rundt til familiemedlemmer og be dem om å komme og ta med seg mat, for alle fryserne var så fulle som jeg maktet å stappe dem. Og her snakker vi ikke om næringsfattige pizza Grandiosa, men om alt fra grillpølser til biffer og svin indrefilet og roastbiff-pålegg til hundrevis av kroner kiloen.

Jeg syntes det var forferdelig å tenke på all den maten på alle de andre Kiwi– og andre typer mat-butikker som ikke ble gitt bort, men bare slengt rett i søppla. Men da jeg sluttet som sivilarbeider glemte jeg i stor grad bort Kiwi sin datogaranti, som sier at om du finner noe som går ut på dato i dag eller i morgen, så får du det gratis. Men for en stund siden kom jeg på det igjen, og samtidig kom jeg også på Bunnpris sin liknende garanti. Bunnpris sin garanti er litt snillere mot miljøet, og sier at om du finner mat som allerede har gått ut på dato, så får du det gratis. Jeg tenkte igjen på hvor forferdelig det er med all maten som kastes, samtidig som andre kjøper akkurat den samme typen mat. Tenk så mye produksjon av mat og embalasje, og så mye frakt, vi kunne spart om folk heller spiste den maten som blir kastet enn at vi kaster masse mat samtidig som vi kjøper masse, helt lik, mat. Så jeg begynte igjen å gå på Kiwi og Bunnpris for å få gratis mat, bare at denne gangen måtte jeg lete litt etter dem i hyllene. Men det er langt fra vanskelig, og siden den gang har jeg spist godt hver dag (når jeg orker å lage meg mat), uten å betale en krone for andre ferskvarer enn melk og frukt og grønnsaker, og altså også uten å forbruke noe annet enn det som likevel bare ville gått rett i søpla.

For å gjøre denne posten leselig (og for å klare å poste den mens det fremdeles er Blog Action Day) vil jeg avslutte her, og så senere komme tilbake til de, dessverre, litt mindre sosialt aksepterte sidene ved mitt liv som en Freegan “light”. Om du vil være sikker på å få med deg del 2, som selvsagt vil være mye mer spennende enn del 1, vil jeg anbefale deg å abonnere på feeden min! :)

Oppdatering: Del 2 finner du nå her.

Publisert av Børge A. Roum på børge forteller om livet under Creatve Commons BY-NC-SA 3.0 Norge, 2007. | Permalink | 14 kommentarer. Legg til din!
Post tags: blog action day, forbruk, freegan, frigan, klima, livsstil, Miljø, overforbruk, Personlig

Feed enhanced by Better Feed from Ozh