NDAA for Fiscal Year 2012 er en lov som nylig har blitt signert av Obama. Det gjorde han på en helt vanlig arbeidsdag: Nyttårsaften, som i fjor falt på en lørdag.
NDAA FY2012 gir presidenten makt til å arrestere, fengsle og sende folk til hvilket som helst land (f.eks. til å bli torturert i Syria som de har gjort tidligere), uten noen innblanding av rettssystemet. Dette er ikke noe nytt: Såkalt extraordinary rendition (kidnapping og fengsling/torturering) har de holdt på med minst siden 2001. Siden den gang har de kidnappet 3000 mennesker fra hele verden som har blitt sendt til forskjellige «black sites» (udokumenterte fengsler) rundt i forskjellige land som tillater tortur.
Det nye med NDAA er at den tillater at det samme skjer med amerikanske statsborgere. Og at den, i følge ACLU, lar myndighetene starte en krig mot hvilket som helst land for hvilken som helst grunn.
including a provision to authorize worldwide war, which has no expiration date and will allow this president — and any future president — to go to war anywhere in the world, at any time, without further congressional authorization. The new authorization wouldn’t even require the president to show any threat to the national security of the United States.
NB: For alt jeg vet kan denne sistedelen av NDAA ha blitt fjernet før lovforslaget ble sendt til presidenten for signering. Det er vanskelig å følge med på alle endringene som skjer i amerikanske lovforslag. Resten av NDAA er uansett skummel nok, og den ble stemt igjennom av 86 mot 13 senatorer.
I recently sent this message to Google, asking them to do even more to protect the internet from the disaster that is SOPA. I hope you will send them your own message too. You’ll find out how here.
Dear Google,
I know you don’t like to mess with your front page, and I understand that very much indeed. But as you are painfully aware, the US government are now very close to implementing a bill, Stop Online Piracy Act (SOPA), that would severely break the internet, and thus be a huge burden for you and anyone else trying to make a living off of the internet. Many of these other people use your AdSense system.
Thank you for fighting this in the US legal system!
The problem is that even though you are fully aware of this, and so can fight it, most people are not. The big media companies are owned by the companies that want to see this bill go through. Thus they do not talk about it at all, except for trough factually incorrect, propaganda like advertisements.
You have a unique possibility to make more people than anyone else aware of the trough facts about this bill. About how it will let any private company censor whatever website they don’t like, and financially kill any company by blocking any monetary transactions to them.
You some times add one sentence on your front page about Chrome or Android. These are important for your business, but surely the survival of the free and open internet as we know it today is vastly more important? Please add just one sentence, with a link to more info, about SOPA to your front page and help save the internet.
Yours, with hope for a better future, not worse,
PS: Here is a pro SOPA ad being aired on TV in the US:
I dag er det akkurat fem år siden Eugene Ejike Obiora ble drept. Fem år er lang tid og folk blir drept hele tida, så hvorfor skal vi huske akkurat dette drapet?
Hva er verst: Om naboen din bryter seg inn og stjeler fra deg, eller hvis moren din stjeler fra deg? Om en ukjent lyver for deg, eller om klasseforstanderen din lyver for deg?
Det som skjedde mot Obiora var ikke et vanlig drap. Det var ikke mobbere, ranere, eller noen i familien som tok livet hans. Nei, det var nettopp de som skulle beskytte ham mot slike voldsmenn, de som skulle være hans garanti for sikkerhet, som tok strupetak på ham hardt nok til å knuse strupehodet hans. Det var de vi har satt til å beskytte oss mot lovløshet og den sterkestes rett som slengte ham i mageleie på gulvet av en bil og satte seg på ham.
Lovens arm skal være lang nok til å fange forbrytere. Ikke lang nok til å stramme seg om halsen på folk til de slutter å puste. Når det er politiet som utøver unødig vold, og til og med dreper, så er det i en helt annen klasse enn når det er kjeltringer og voldelige ektefeller som gjør det samme. Med det særskilte ansvaret politiet har burde vi slå ekstra hardt ned på dem når de misbruker den tilliten og makten som vi gir dem. Men dessverre er det det motsatte som skjer. I samfunnet i dag er politivold i en annen klasse, men det er i feil klasse.
I 2006 ble fire politimenn medvirkende til drap på Obiora. Ikke en eneste av dem opplevde noen form for straff. Ikke én dag i fengsel, ikke én krone i bot, ikke én dags betenkningstid borte fra jobben. Og dette er normen i Norge. Det er politiet selv, eller Spesialenheten for politisaker, som består av tidligere politifolk, som etterforsker påstander om politivold. Og ikke overraskende i en slik situasjon blir gjerne over 90 prosent av anmeldelsene henlagt.
Og Obiora er ikke det eneste offeret. Mellom 1990 og 2007 ble minst fire mennesker drept av politiet ved kvelning. Mange fler har blitt utsatt for overdreven vold. Alle gjerningspersonene går fri, og få har fått noen konsekvenser.
Dette er ekstremt alvorlig. Hvem skal vi stole på om vi ikke kan stole på politiet?
Heldigvis er det lyspunkter: I juli var det en politibetjent som gjorde omtrent det samme mot en annen person som det som skjedde med Obiora. Også denne mannen døde, men heldigvis kom han tilbake til livet igjen, dog med en hjerneskade. Det positive med denne saken er at politimannen som gjorde dette har møtt noen konsekvenser av det, og at Spesialenheten selv krevde etterforskning av saken.
Så kanskje er det på vei til å bli bedre her i landet? Kanskje vi faktisk vil oppføre oss sivilisert, i hvertfall når det gjelder denne grunnleggende saken: Håndhevelse av en lov som er lik for alle. Men selv om noe tyder på at det går i riktig retning, så er ikke dette en utvikling vi kan la skure og gå for seg selv. Vi må fortsette å legge press på politiet og myndighetene. Vi må kreve at politiet ikke lenger skal etterforske seg selv, fullstendig åpenhet, bedre rutiner og sikkerhetsmekanismer og at politibetjenter som begår overgrep og drap straffes minst like hardt som andre.
Vi må aldri glemme Eugene Ejike Obiora, Robert Michael Aconcha-Kohn, Tonny Askevold, Tómasz Wacko og de andre som har blitt utsatt for politivold. I den hensikt vil jeg be om din hjelp til å lage en enkel oversikt over alle dokumenterte tilfeller av politivold i Norge (med mindre staten gjør jobben sin og har publisert en slik liste selv). Skriv en kommentar under om du vil bidra!
Hvis du er litt som meg, så begynner magen din å vrenge seg når du ser en person drikke vann som det der. Jeg vemmes bare ved tanken på å drikke det. Jeg føler at jeg heller ville dø enn å være nødt til å gi slikt vann til mine egne barn (om jeg hadde hatt det). Men det ville jeg selvsagt ikke. Hadde jeg vært i samme situasjon som de millionene av foreldre i verden i dag som ikke har tilgang på rent vann ville jeg hver dag svelget stoltheten, og kvalmen, sammen med det skitne, bakteriefyllte vannet. Jeg ville holdt tårene tilbake og helt sykdom inn i munnen på mitt lille barn med hver stinkende dråpe.
Ca. én milliard mennesker drikker, vasker seg, og koker maten sin i skittent vann. Det er omtrent 208 ganger flere mennesker enn det bor i Norge (4,8 millioner). 90% av de 42 000 menneskene (Sarpsborg kommune) som dør av dette hver uke er barn under 5 år. Til enhver tid brukes halvparten av verdens sykehusplasser på folk som er der på grunn av sykdommer knyttet til mangel på rent vann.
Hvis vi ikke gjør noe vil dette snart bli sett på som gode tall. Vi pumper opp verdens grunnvann raskere enn det fylles opp igjen og klimaendringer fører til at vannlagrene i form av snø og is i fjellene tømmes og at havet stiger og ødelegger grunnvann i kystnære strøk. Framtidas ressurskriger vil stå om vann vel så mye, eller mer, enn om olje. Indias hovedkilder til vann er elver som renner gjennom Pakistan. Disse to landene er ikke kjente for å være særlig vennlig innstilte mot hverandre fra før, og de har allerede så smått begynt å krangle om vann på grunn av dårligere tilførsel fra Himalaya. Hva skjer når disse to atommaktene for alvor begynner å kjenne på smertegrensen for hvor lite vann de kan ta ut av disse elvene? Hvor sannsynlig er det at Pakistan vil ta ut mindre enn det de trenger for at det skal være nok igjen til India, og hvor mange andre land vil befinne seg i liknende situasjoner?
Vi tenker gjerne at klimaendringer er noe som vil ramme alle andre, men vi er rike og langt mot nord. Vi vil klare oss fint. Men om ikke de millioner av flyktninger som vil presse seg på Europas murer som følge av havstigning, matmangel og konvensjonelle kriger bekymrer deg, så er ihvertfall jeg redd for hva to gamle fiender med atomvåpen og demokrati kan finne på når innbyggerne deres begynner å dø av tørst og sult i et antall som ikke lenger tillater politikerne å bruke silkehansker.
Paul Goodman speaks from the modern point of view when he says: «No good has ever come from feeling guilty, neither intelligence, policy, nor compassion. The guilty do not pay attention to the object but only to themselves, and not even to their own interests, which might make sense, but to their anxieties»
Jeg mistenker at det samme kan sies om frykt. Så la oss heller fokusere på den framtiden vi ønsker oss, og som vi kan skape sammen.
FN har beregnet at det vil koste mellom 20 og 30 milliarder dollar i året å gi rent vann til alle, i tillegg til å gi grunnleggende sanitære forhold til de 1,4 milliarder flere menneskene som mangler det. Det tilsvarer mindre enn 10-15 dager av verdens samlede militære utgifter, eller under 1,5 ganger så mye som vi i de rike landene i verden bruker på mineralvann hvert år. Det er grusomt og uverdig at så mange mennesker lider og dør hver dag når det kan fikses med småpenger som dette. Å forhindre enda større lidelse fra vannmangel som følge av klimaendringer vil selvsagt koste mer, men å skulle tilpasse oss det i etterkant vil koste enda mye mer. Selv uten en atomkrig.
Vi mennesker har en utrolig evne til å oppnå de målene vi setter oss. Om vi bestemmer oss for å skaffe rent vann til alle og hindre de mest katastrofale klimaendringene, så er det bare å strekke oss litt og vi vil gripe det!
Utopien ligger der og venter på oss. For første gang i verdenshistorien har vi teknologien, pengene og ressursene som skal til for å gjøre verden til et levelig sted, og kanskje til og med et godt sted, for alle verdens innbyggere! Jeg ofrer gladelig både uker og måneder med militære og mineralvann for å leve i en sånn verden og gi den videre til neste generasjon.
Oppdatering: Husk å delta på TV-aksjonen på søndag! Pengene går til Flyktningehjelpen, som blant annet vil bruke dem på å gi folk rent vann. Hver bøssebærer samler i gjennomsnitt inn 2000 kr. Ikke dårlig for en søndagstur. Meld deg som bøssebærer på blimed.no, eller ring 02025.
Om du likte denne bloggposten bør du abonnere på bloggen og følge meg på Identi.ca eller på Twitter. Du bør også sterkt vurdere å ansette meg. Ta kontakt på mail[krøll]forteller.net eller hvor du måtte ønske.
I midten av juli starta jeg å jobbe for Google. Teknisk sett var det ikke Google som var min arbeidsgiver, og det var ikke snakk om en skikkelig jobb, men heller at jeg (sammen med en del andre) ble hyra inn for å gjøre et oppdrag som Google trengte å få gjort. Oppdraget gikk ut på å samle stemmeprøver fra flest mulig mennesker. Disse stemmeprøvene skal brukes til å utvikle norsk talegjenkjenning, først og fremst for å gjøre det mulig å bruke en Android-telefon til å søke på nett ved hjelp av stemmen. En veldig praktisk funksjon som engelsktalende har kunnet nyte i lengre tid allerede.
Jeg samlet stemmeprøver i to uker og var godt fornøyd med det, men den 5. august skjedde to ting: Først leste jeg denne artikkelen, som inneholder noen forferdelige sitater fra Googles administrerende direktør (CEO), Eric Schmidt, angående personvern:
The CEO of search giant Google has told users they can look forward to an Internet that offers them no place to hide.
«True transparency and no anonymity», he says, is the way forward – and there’s nothing we can do to prevent it. [...]
«If I look at enough of your messaging and your location, and use artificial intelligence, we can predict where you are going to go,» Schmidt said [...]
He said that addressing issues such as identity theft, for instance, required «true transparency and no anonymity».
«In a world of asynchronous threats,» said Schmidt, «it is too dangerous for there not to be some way to identify you. We need a [verified] name service for people. Governments will demand it.»
Dette minnet meg på at jeg har hørt skumle ord om personvern fra Erics munn tidligere også:
If you have something that you don’t want anyone to know, maybe you shouldn’t be doing it in the first place.
Samme dag så jeg på Save the Internet at Google har begått en avtale med den amerikanske telefon- og internett-tilbyderen Verizon om å verne nettnøytraliteten på standard trådet nett, men at de gjerne bryter nettnøytraliteten på det som vel må sies å være fremtidens medium for internett, nemlig trådløst.
Nettnøytralitet
For å ta det siste først: Dette er helt horribelt! Nettnøytralitet er det prinsippet som har gjort internett til det det er i dag: Et åpent system som alle, uansett hvor mye eller lite penger de har, kan koble seg opp til og bygge hva de måtte ønske på. Alle de store kjempene på nett i dag var en gang små. Selv Google startet som to studenter på et universitet. Men selv om de ikke kunne konkurrere økonomisk med datidens søkekjempe Altavista, så sto vi helt fritt til å velge hvem av dem vi ville bruke. Og fordi Google var bedre vant de og vokste seg store.
Uten nettnøytralitet kan de med mye penger kjøpe seg en garantert rask linje mellom din datamaskin og seg selv, på bekostning av de nettsidene som ikke har råd til å betale. Vil du gå inn på Google går det lynraskt, men vil du prøve en liten, ny konkurrent som Cuil, DuckDuckGo, Viewzi eller Forestle, som ikke har råd til å betale like mye som Google, så går det treigt som sirup. Kanksje så treigt at du gir opp og stikker over til Google isteden. Hvor hadde Google vært i dag om det hadde vært slik i 1998 da de starta, og Altavista kjøpte seg inn på lyntoget, mens de satt der og skrangla seg til PCen din i en falleferdig tuk-tuk?
Uten nettnøytralitet vil innovasjonen på nett fra de som ikke er store firmaer (og det er som kjent der den beste innovasjonen oftest kommer fra) stoppe opp, og nettet som vi kjenner det vil være ødelagt. Dette er altså det Google gjør avtaler om.
Talegjenkjenning er på mange måter en veldig bra teknologi. Det kan føre mye positivt med seg, ikke minst for funksjonshemmede. Men i Google sine hender er jeg redd for hva det kan brukes til.
Google vet allerede nesten alt om alle søk, e-post, omgangskrets, IM-samtaler (GTalk), planer (Google Calendar), hvilke nyheter og blogger vi følger (Google Reader), bevegelser (Latitude), dokumenter (Google docs), hvilke nettsider som besøkes, og hvor ofte, (gjennom AdSens, Doubleclick og Google Analytics) og mye mer, om en skremmende stor andel av verdens internettbrukere. Jeg synes tanken på at de kan koble alt dette sammen med en automatisk transkripsjon av alt vi sier gjennom deres mer og mer utbredte tjenester Google Voice og GTalk sin video-funksjon, samt alt vi sier i videoer lastet opp på YouTube, og potensielt lagre dette i all evighet, er skummelt. Ekstra skummelt er det når deres administrerende direktør ser ut til å ikke bare ikke bry seg om personvern, men til og med være aktiv motstander av det. Men selv om han skulle ha vært veldig sterk forkjemper for personvern ville det vært skummelt, for vi vet ikke hva han mener i morgen, eller hvem som tar over hans stilling etterhvert.
Hvis ikke jeg gjør det…
Etter å ha tenkt hardt og lenge på dette, og hatt mange kvaler både på den ene og den andre måten, kom jeg fram til at jeg ikke kunne forsvare å jobbe for et slikt firma, spesielt ikke med å hjelpe dem med skaffe seg talegjenkjenning. Jeg likte ikke å si opp, og jeg forstår selvsagt at om jeg gjør det eller ikke er ett fett, talegjenkjenning kommer de til å skaffe seg like raskt uansett, og bruke det til hva de vil. Og det var selvsagt snakk om penger som kunne komme godt med.
Det er mange ting her i verden man kan si det om at det er så mye større enn meg, så hva jeg gjør har ikke noe å si. Gjør ikke jeg det, så gjør en annen det. Det er kanskje sant, men det er bare sant fordi alle tenker slik. Jeg har alltid syntes det er en dårlig unnskyldning for å gjøre dårlige ting.
Jeg tenkte grundig gjennom det og kom til slutt fram til at min samvittighet ikke tillot meg å fortsette, og derfor avsluttet jeg mitt oppdrag for Google.
Gjorde jeg det riktige, eller var det bare tåpelig? Og hva syns du om Erics uttalelser om personvern og Googles forhold til nettnøytralitet?
Om du likte denne bloggposten bør du abonnere på bloggen og følge meg på Identi.ca eller på Twitter. Du bør også sterkt vurdere å ansette meg. Ta kontakt på mail[krøll]forteller.net eller hvor du måtte ønske.
I nyeste nummer av Argument har jeg denne artikkelen på trykk. Argument er en veldig bra avis av og for studenter, men den passer for alle! Den er å få gratis på Universitetet i Oslo, og ellers kan den kjøpes for en rimelig penge i mange Narvesen-kiosker. Du kan og laste den ned gratis fra nettsiden.
Forskning på lykke og velstand viser at det er en sterk positiv korrelasjon mellom de to: Øker velstanden, øker lykken. Problemet er at dette bare gjelder til et visst punkt. Etter å ha nådd dette punktet kan velstanden øke ubegrenset, nesten uten at det merkes på graden av lykke. Her til lands nådde vi dette punktet lenge før du og jeg ble født.
Psykologen og forfatteren av boka Paradox of Choice, Barry Schwartz, mener at den eksplosive økningen i antall valgmuligheter er én viktig grunn. Uansett hva du skal velge, enten det gjelder hva du skal gjøre med livet ditt, hva slags jeans du skal kjøpe, eller hvilken variant av pålegg du skal ha på brødskiva, må du ta en stor avgjørelse. Du må bestemme deg for ett av mange tusen alternativer.
Ifølge Schwartz mener folk flest at denne valgfriheten er selve definisjonen på frihet, og dermed også lykke, men han er overbevist om at dette er en alvorlig feilslutning.
Verden har skylda
Schwartz sier det slik: Hvis du bare har ett alternativ, blir du kanskje ikke fornøyd, men det er i det minste ikke din skyld. Du kunne ikke kjøpt en bedre bukse fordi det ikke fantes noen bedre. Verden har skylda, og du slipper å tenke mer på det. Med tusenvis av valgmuligheter kan du ikke annet enn å skylde på deg selv om du blir misfornøyd: Du kunne valgt bedre. Og misfornøyd blir du. For med hundrevis av variasjoner innen et titalls kategorier jeans blir forventningene skyhøye, og du klarer ikke å innfri dem.
Mens forbruket vårt øker eksplosivt, og våre politikere stadig har fokus på økonomisk vekst som det eneste saliggjørende, skjer nettopp det motsatte: Depresjon, alkoholisme og kriminalitet øker.
Livsfarlig ubalanse
Det som vipper disse nedslående konklusjonene over fra trist til forferdelig er de konsekvensene vårt nytteløse jag etter glede i materielle goder har for resten av verden. For å sitere Barry Schwartz: «Income redistribution will make everyone better off – not just poor people – because of how all this excess choice plagues us.»
I 1999 brukte den rikeste femtedelen av verdens befolkning 82 prosent av verdens ressurser, ifølge FNs Human Development Report. Nøyaktig ti år senere, i 2009, klarte vi det mesterstykket å føre over én milliard av oss mennesker, en sjettedel, inn i sult. Jo større del av kaka det rike mindretallet tar, dess mindre blir det igjen til alle andre.
Hver gang tingene vi forbruker produseres, fraktes, brukes, fraktes igjen og kastes, fører hvert av leddene med seg større eller mindre utslipp av klimagasser og skader på miljøet.
Alt dette ødelegger jorda og har ført oss alle inn i begynnelsen på en forferdelig klimakrise. Krisen rammer de aller fattigste hardest, selv om det er vi rike, som har nytt mest godt av årsakene til krisen, som har skapt den: Gjennom den industrielle revolusjon la vi grunnlaget for vår rikdom, men vi la også det første grunnlaget for klimaendringene, gjennom større utslipp av klimagasser.
I takt med vår økende rikdom har disse utslippene økt eksponentielt. I dag merkes allerede klimaendringene, i form av blant annet mer ekstremt vær og stigende hav. Mest i de landene som i minst grad har tatt del i denne velstandsøkningen. De rike landene vil ikke bli rammet direkte i særlig stor grad før om flere år, og når det først skjer har vi penger nok til å verne oss fra de verste konsekvensene.
Miljøproblemene har også en økonomisk side. Når vi ser på hvor mye det koster å rette opp i de skadene forbruket fører til, men som produsentene av varene aldri trenger å bry seg om, snakker vi om eksternalisering av utgifter. Samfunnet, både i rike og fattige land, må ta på seg de problemene som firmaer og enkeltpersoners forbruk fører til.
I-hjelp
Halve verdens befolkning lever på under to dollar dagen, og en milliard mennesker lever på under én dollar. 30 000 barn dør av fattigdomsrelaterte årsaker hver dag. De fleste årsakene er lette og billige å kurere, men fattige foreldres kjærlighet betaler ikke regningen. Imens sitter vi ikke bare stille og lar dette skje. Tvert imot jobber vi aktivt for det. Eksemplene er mange. Her er ett:
Mens det generelle prisnivået på varer går opp hvert år – slik de gjør i et land med svak inflasjon – går prisene på råvarer, jordbruksvarer, tekstiler, klær og sko vi importerer fra u-land ned. Framtiden i Våre Hender har regnet ut at om prisene på disse varene utviklet seg likt som andre varer, ville u-landene tjent 13,2 milliarder kroner mer på handelen med Norge i 2006. Det tilsvarer 62 prosent av alt vi ga i bistand samme år. Alle rike land får slik «i-hjelp» år etter år.
Hvor mange prosent i-hjelpen utgjør av verdens totale bistand er ikke godt å si, men med tanke på at Norge gir en større prosent av BNP enn de fleste i-land er det lett å tenke seg at vi snakker om en prosentandel som ligger nærmere 100 enn 50.
Grovt forenklet kan man si at dette er politikernes skyld: Direkte, for eksempel ved at de opprettholder illegitim u-landsgjeld og påtvinger u-landene urettferdige handelsavtaler via blant andre IMF, WTO og Verdensbanken. Indirekte gjør de det ved ikke å hindre firmaer i å produsere under slaveliknende tilstander.
Men det er også vår skyld. Indirekte ved å ikke stille krav til våre politikere, og direkte ved å kreve billigst mulig produkter fra produsentene.
Luksus og forsakelse
Selv om muligheten til å shoppe til enhver tid kanskje ikke gjør meg lykkeligere, vil vel forsakelsen av denne luksusen gjøre meg mindre lykkelig?
I følge Harvard-psykolog og forfatter av boken Stumbling on happiness, Dan Gilbert, vil du ikke engang merke forskjellen. Forskning viser at når hjernen vår ser for seg hvordan en positiv eller negativ hendelse vil virke inn på livet vårt, overdriver den både intensitet og varighet.
På TED-konferansen i 2004 sa Gilbert det slik: «A recent study showing how major life traumas affect people suggests that if it happened over three months ago, with only a few exceptions, it has no impact whatsoever on your happiness.»
Gjennom resten av TED-forelesningen legger Gilbert fram forskningsdata som alle ser ut til å støtte opp om hva kapitalismens far, Adam Smith, en gang sa i et tankevekkende sitat Gilbert avslutter med: «The great source of both the misery and disorders of human life seems to arise from overrating the difference between one permanent situation and another … Some of these situations may, no doubt, deserve to be preferred to others, but none of them can deserve to be pursued with that passionate ardor which drives us to violate the rules either of prudence or of justice, or to corrupt the future tranquility of our minds, either by shame from the remembrance of our own folly, or by remorse for the horror of our own injustice.»
Det er noe å tenke på neste gang du skal ut for å shoppe billige klær.
Under følger Story of Stuff, som jeg anbefaler sterkt i faktaboksen til artikkelen, og traileren til den fantastisk vakre Home av Yann «Earth from above» Arthus-Bertrand. Du kan se hele, gratis her. Story of Stuff er kort, og jeg håper virkelig du tar deg tid til å se den.
Takket være Ida Aalen og min kommentar i hennes artikkel Gavepakke til deg som vil diskutere (kritisere?) iPad på et litt høyere nivå (enn hva som er den flotteste appen) på Netthoder ble jeg spurt av Dagbladet om jeg ville skrive en liten sak for debatt-siden i søndags-utgivelsen deres forrige uke. Spørsmålet skulle være «Vil Ipad hemme den digitale kreativiteten vår?», og jeg skulle skrive på ja-siden. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle gjøre det, for jeg syntes ikke spørsmålet var særlig godt, og det er mye mer komplisert enn ja/nei. Jeg endte likevel med å ta på meg det ulønnede oppdraget og skriblet ned en rask liste med for- og mot-argumenter. Men da jeg begynte å skrive fant jeg fort ut at mine tilmålte 1800 tegn var mye mindre enn jeg hadde tenkt, og måtte kutte veldig ned på hvilke poenger jeg tok opp. Det jeg til slutt endte opp med ble seende slik ut:
Jeg pussa litt mer på teksten, men sendte det inn for sent. Den smått forbedrede teksten kan du dermed heller lese her. I tillegg har jeg lagt til et kort avsnitt som jeg måtte fjerne av plasshensyn.
Først hadde vi vanlige datamaskiner. Så kom laptopen, og de siste årene netbooks og smarttelefoner. Nå kommer tabletten som en mellomting, og Apples iPad er kjendisen.
Det er ikke grunn til å tro at det i seg selv vil ødelegge mer for kreativiteten enn det disse andre har gjort. Problemet kommer med to ting: Hvis man har iPad som eneste maskin, og hvis Apple blir enerådende.
Apps til iPad/iPhone må forhåndsgodkjennes av Apple. Det har de utnyttet til å stoppe apps som konkurrerer med deres produkter. De har begynt å godkjenne noen konkurrenter, den norske nettleseren Opera er det nyeste eksempelet. Men Operas Håkon Wium Lie tror ikke dette betyr at Apple vil åpne for alle konkurrerende apps. Hvis Apple fortsetter å stoppe apps med «overlappende funksjoner» kan det ha enorme konsekvenser. Hadde Microsoft gjort det samme ville vi kanskje fremdeles brukt en tidlig versjon av Internet Explorer, og de nye nett-tjenestene som har florert de siste årene, med all den kreativiteten de har muliggjort, hadde ikke eksistert.
Mange som lever av å lage programmer begynte som barn med å fikle med de underliggende systemene som får maskinen til å fungere. Med Apples restriksjoner og DRM er dette umulig på iPad uten å «bryte seg inn» i sin egen maskin. Dette kan gjøre at færre barn får smaken på finne ut hvordan ting fungerer og hvordan gjøre dem bedre.
Nå har Apple også begynt å bestemme hvilke programmeringsspråk man har lov å bruke til å lage apps til iPhone/iPad, og det kan gå hardt ut over kreativiteten til de som nå må lære seg et helt nytt språk. Det er også konkurransehindrende fordi det gjør det vanskeligere å lage programmer for både i-Produkter og andre plattformer samtidig. Ting som hindrer konkurranse hindrer og innovasjon, og i siste instans også kreativitet.
Det er mange kreativitetsfremmende apps for iPad, men de kan fungere like godt, og være like enkle, på en åpen maskin. Hvis vi belønner Apple for å ta full kontroll over maskiner som ikke lenger er våre i egentlig forstand vil andre ta etter og vi går en mye mindre fri og kreativ framtid i møte. Les mer: http://ho.io/ipad http://ho.io/ipad2
Kjøp gjerne en tablet, men ikke fra Apple. Gode alternativer fins og mange fler er på vei. Og la ungene dine leke seg med en ekte datamaskin.
Etter at jeg skrev dette har Apple annonsert sine inntekter den siste tiden, og de har gått gjennom taket. Det gjør det mer sannsynlig at min dystre spådom om at andre også vil begynne å lukke sine plattformer på samme måte vil gå i oppfyllelse.
Datalagringsdirektivet er et EU-direktiv som krever at all informasjon om hvem du ringer, når og hvor du gjør det, hvem du sender mail til, og hvilke nettsider du besøker må lagres i opptil to år, for å kunne ta deg om du gjør noe galt. Hvis dette blir innført her i Norge vil det snu opp ned på det viktigste prinsippet i rettsstaten, nemlig at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist. I tillegg vil det ha negative konsekvenser for ytringsfriheten og for gravende journalistikk, og vil i liten grad faktisk hjelpe politiet til å forhindre, eller å løse, den type saker som det sies at den skal hjelpe mot. De kriminelle vil enkelt finne måter å omgå overvåkingen, mens problemene, slik som mindre privatliv, lekkasje av data, og utro tjenestemenns snoking i ditt privatliv, vil ramme oss alle.
Motstanden mot Datalagringsdirektivet er den bredeste politiske saken i Norge på veldig lenge, og har samlet folk fra alle politiske partier, og både forkjempere og motstandere av EU-medlemskap. Og selv om kampen mot barneporno er hovedargumentet for direktivet her i Norge, så er Barneombudet sterke motstandere av direktivet.
Siste frist for å skrive under på «folkets høringsuttalelse mot Datalagringsdirektivet», som over 8000 har gjort, er i kveld kl. 20. Gjør det nå på stoppdld.no, og spre ordet! (kopier gjerne denne bloggposten om du vil.) Det er også et opprop mot direktivet her.
I will always remember Monday 14/09 as the day I almost got an exclusive interview with Cory Doctorow, entirely by chance.
Update: The first audio recording is now back. Sorry about that, and thanks for the patience.
Cory Doctorow. Veslebror ser deg in the front. Licensed CC BY-SA 2.0 by NRKbeta.
In connection with the translation of his latest novel, the brilliant Little Brother, into Norwegian («Veslebror ser deg«), Cory Doctorow hopped on a plane and flew to Norway. Here the Norwegian publisher of Little Brother, Samlaget, was planing two gigs for him: First a meeting with school children at 13:00, and then a debate at 19:00. Meeting with school children was a great idea, since that’s who the book is for, and it’s crucial for our future that young people get more aware of the threats on our freedoms that Little Brother talks about. The problem was just that Norway had the audacity to arrange an election on the same day, and thus all school children had the day off. Samlaget became aware of this only a short time in advance, so they didn’t have much time to announce that anyone could come.
I midten av juni arrangerte Changemaker, Kirkens Nødhjelps ungdomsbevegelse som jobber med å forandre de grunnleggende årsakene til fattigdom i verden (bedre å slutte å slå enn å putte noen små plastre på den man slår, eller hva?) sin årlige sommerleir/konferanse; sommerSNU (Sør, Nord, Utvikling). Jeg kan ikke beskrive hvor utrolig mye jeg har lært på de forskjellige politiske verkstedene jeg har vært på på de få SNUene jeg har hatt gleden av å delta på (og derfor syns jeg det er så trist at de ikke bruker internettet, for svingende)! Så om du er mellom 13 og 30 år vil jeg på det sterkeste anbefale å ta turen innom neste års sommerSNU eller en av de to andre SNUene: høst og vinter. Eller enda bedre: Stikk innom din lokale Changemaker-gruppe når de har et møte.
Tradisjonen tro var Erling Borgen og Petter Skauen innom årets sommerSNU, 19. året på rad. De har alltid mye spennende å fortelle om. Desverre er det også for det meste tragisk, med noen flotte lysglimt innimellom, men jo mer tragisk, desto viktigere er det å bli opplyst om det.
På årets sommerSNU lanserte Changemaker sin nye kampanje Det er typisk norsk å tjene penger på krig, og dermed passet det godt at Erling og Petter blant annet snakket om dokumentarfilmen Et lite stykke Norge og hva som skjedde rundt den. Norge er verdens 6. største eksportør av våpen, i absolutte tall, og aller største målt i forhold til innbyggertall. Vi selger våpen til versting-stater som Saudi Arabia, De forente arabiske emirater, Tyrkia, og USA. Staten har aksjemajoritet i (altså makt over) de to største våpenfabrikantene; Kongsberg og Nammo.
I dag er det akkurat fem år siden 
