Redaktør i Tønsberg Blad var ordstyrer for anledningen. Sannsynligvis et taktisk valg for å få mediedekking (forsiden på mandagen), for god ordstyrer var han ikke. Han stilte ofte veldig kritiske spørsmål om hvor realistisk det er å oppnå målene til de som vil prøve å gjøre klimakatastrofen så lite skadelig som mulig. Det er helt i orden, så lenge man stiller dem til miljø– og rettferdighetsbevegelsen. Tvert imot spilte han disse meget løse ballene direkte til politikerne, så jeg flere ganger lurte på hvor nøytral han egentlig var. Men politikerne, både Høyre og AP, skal ha ros for at de ikke bare tok imot disse pasningene med åpne armer og sa “ja, ikke sant, det er ikke så lett å gjøre noe med dette”, men faktisk ga en viss motstand.

Men når det kom til økonomisk vekst og forbruk var det ikke mye motstand å spore. For mens andre brave sjeler okkuperte Oslo, Bergen, Trondheim og resten av verden var faren min og jeg radikal på vårt lille vis. Vi prøvde å få politikerne til å forstå at vi ikke kan fortsette med den økonomiske veksten, og dermed den veksten vi har i personlig forbruk som vi har nå. Faktisk er vi nødt til å reversere denne fatale utviklingen hvor vi tror vi stadig blir rikere, men hvor faktisk det motsatte skjer fordi vi skader de naturlige verdiene på jorda utrolig mye mer enn de verdiene vi får ut.

Den politikeren som svarte mest på dette kunne gå med på at vi kan bremse hastigheten på den økonomiske veksten. Men å reversere den, eller til og med bare stoppe den på det nivået vi har nå, det var det ikke snakk om at var mulig. Faktisk fantes det ikke annet enn positive sider ved den økonomiske veksten i denne politikerens hode. I hvert fall ut fra hva som slapp ut gjennom munnen.

Her må jeg skyte inn en ting som jeg trodde ville være åpenbart, men som ihvertfall én av disse politikerne ikke (ville) skjønte: Når jeg snakker om å reversere den økonomiske veksten er det i de rikeste landene generelt, og her i Norge spesielt jeg snakker om. De fattigste landene har levd i ekstrem fattigdom i alle år, samtidig som vi har fått det bra og stadig fortsatt å klatre. Disse landene trenger selvsagt fortsatt en økonomisk vekst. Og det i lang tid framover, slik at de i det minste kan komme seg opp på et nivå liknende det vi hadde på 40–50-60-tallet.

Jeg tok til motmæle, og sa blant annet at vi har tredoblet forbruket vårt siden 60-tallet. Jeg glemte å si at på den samme tiden har vi hatt en marginal økning i lykken, og at det kanskje er på tide å begynne å hige etter lykkevekst framfor økonomisk vekst.

Jeg glemte også denne viktige problemstillingen:

Det er en kjent sak at hvis alle på jorden skulle levd slik vi gjør i det rike vesten (som inkluderer mange land som er en del fattigere enn Norge), så måtte vi hatt tre (3) jordkloder å trekke ressurser ut av, dyrke opp, og slippe ut forurensing og klimagasser i. Politikerne, og mange vanlige nordmenn med dem, sier at vi skal fortsette å ha det samme forbruket som i dag. Nei, at vi skal fortsette med den samme veksten i forbruket vårt som i dag, som er eksponentiell. Alle som har hatt et større lån vet hvor mye noen få prosent kan ha å si, og det er selv om du stadig betaler ned på lånet, slik at veksten ikke er eksponentiell. Renter og renters rente. Mellom 1905 og 2005 hadde vi en realinntektsvekst på 2,7% hvert år. Det vil si at vi i 2005 tjente 14 ganger mer enn i 1905.

Hvis man sier dette, så sier man samtidig, implisitt, at det er riktig at et lite mindretall av menneskeheten (20% i dag) fortsetter å forbruke nesten alt av tilgjengelige ressurser (82% i 1999) i stadig mer pervers grad. For regnestykket må gå opp, og det kan aldri stå annet enn 1 klode på andre siden av erlik-tegnet. Det er kanskje en klisjé, men det er også en brutal sannhet at vi har ikke flere kloder å ta av.

Ja, kaka vi fordeler av kan bli noe større gjennom energiøkonomisering og andre måter å effektivisere bruken av de tilgjengelige ressursene (f.eks. går kun 15% av energien i bensinen med på å forflytte bilen, og omtrent halvparten av all mat som produseres går til spille), men det er ikke nok. Alle kakestykkene kan likevel ikke fortsette å vokse i det uendelige.

Hvis vi skal fortsette å påstå, og enda viktigere; leve på en slik måte, at det er greit å fortsette den veksten vi har i dag, så må vi stille oss selv dette grunnleggende moralske spørsmålet: Med hvilken rett kan vi fortsette å leve i luksus mens milliarder av mennesker lever i nød? Dette er mennesker akkurat som deg og meg. Og uansett religion, hudfarge, eller noe annet, så er vi alle grunnleggende like. Med de samme ønsker om trygget, en jobb de trives i, en god oppvekst for barna sine, som er akkurat like gamle som dine barn, og bekymringer for framtida.

Hvor lenge skal vi fortsette å kjøpe og kaste stadig større, flere, og mer høyteknologiske skjermer og kjøpe og kaste så mye mat vi bare orker, mens våre medmennesker dør av trivielle, fattigdomsrelaterte årsaker (30 000 barn hver dag! Hvor mange voksne vet jeg ikke). Snart er det jul, og barna våre skal få enda et berg med leker, mens deres jevnaldrene verden over reker gatelangs, slik jeg så så mye av på min nylige tur til Madagaskar. Og vi skal få enda flere ting vi ikke trenger til å fylle opp husene og leilighetene våre med (med mindre du gir og ønsker deg noe mer meningsfullt i år).

Så hvordan vi kan forsvare denne utviklingen? Med hvilken rett?

Ingen av de store partiene ønsker noe annet enn stadig mer økonomisk vekst. Så jeg håper de har et svar. Jeg har ihvertfall ikke det, og derfor kutter jeg på mit eget forbruk og melder meg inn i organisasjoner og stemmer på noen som vil det samme.

Hva er verst: Om naboen din bryter seg inn og stjeler fra deg, eller hvis moren din stjeler fra deg? Om en ukjent lyver for deg, eller om klasseforstanderen din lyver for deg?

Det som skjedde mot Obiora var ikke et vanlig drap. Det var ikke mobbere, ranere, eller noen i familien som tok livet hans. Nei, det var nettopp de som skulle beskytte ham mot slike voldsmenn, de som skulle være hans garanti for sikkerhet, som tok strupetak på ham hardt nok til å knuse strupehodet hans. Det var de vi har satt til å beskytte oss mot lovløshet og den sterkestes rett som slengte ham i mageleie på gulvet av en bil og satte seg på ham.

Lovens arm skal være lang nok til å fange forbrytere. Ikke lang nok til å stramme seg om halsen på folk til de slutter å puste. Når det er politiet som utøver unødig vold, og til og med dreper, så er det i en helt annen klasse enn når det er kjeltringer og voldelige ektefeller som gjør det samme. Med det særskilte ansvaret politiet har burde vi slå ekstra hardt ned på dem når de misbruker den tilliten og makten som vi gir dem. Men dessverre er det det motsatte som skjer. I samfunnet i dag er politivold i en annen klasse, men det er i feil klasse.

I 2006 ble fire politimenn medvirkende til drap på Obiora. Ikke en eneste av dem opplevde noen form for straff. Ikke én dag i fengsel, ikke én krone i bot, ikke én dags betenkningstid borte fra jobben. Og dette er normen i Norge. Det er politiet selv, eller Spesialenheten for politisaker, som består av tidligere politifolk, som etterforsker påstander om politivold. Og ikke overraskende i en slik situasjon blir gjerne over 90 prosent av anmeldelsene henlagt.

Og Obiora er ikke det eneste offeret. Mellom 1990 og 2007 ble minst fire mennesker drept av politiet ved kvelning. Mange fler har blitt utsatt for overdreven vold. Alle gjerningspersonene går fri, og få har fått noen konsekvenser.

Dette er ekstremt alvorlig. Hvem skal vi stole på om vi ikke kan stole på politiet?

Heldigvis er det lyspunkter: I juli var det en politibetjent som gjorde omtrent det samme mot en annen person som det som skjedde med Obiora. Også denne mannen døde, men heldigvis kom han tilbake til livet igjen, dog med en hjerneskade. Det positive med denne saken er at politimannen som gjorde dette har møtt noen konsekvenser av det, og at Spesialenheten selv krevde etterforskning av saken.

Så kanskje er det på vei til å bli bedre her i landet? Kanskje vi faktisk vil oppføre oss sivilisert, i hvertfall når det gjelder denne grunnleggende saken: Håndhevelse av en lov som er lik for alle. Men selv om noe tyder på at det går i riktig retning, så er ikke dette en utvikling vi kan la skure og gå for seg selv. Vi må fortsette å legge press på politiet og myndighetene. Vi må kreve at politiet ikke lenger skal etterforske seg selv, fullstendig åpenhet, bedre rutiner og sikkerhetsmekanismer og at politibetjenter som begår overgrep og drap straffes minst like hardt som andre.

Vi må aldri glemme Eugene Ejike Obiora, Robert Michael Aconcha-Kohn, Tonny Askevold, Tómasz Wacko og de andre som har blitt utsatt for politivold. I den hensikt vil jeg be om din hjelp til å lage en enkel oversikt over alle dokumenterte tilfeller av politivold i Norge (med mindre staten gjør jobben sin og har publisert en slik liste selv). Skriv en kommentar under om du vil bidra!

Tidligere poster om politivold i Norge:

• Hvordan gjennomføre det perfekte mord: Bli politi
• Amnesty: — Hva skjer når det er politiet som begår en forbrytelse?
• N0rsk p0li7i — Med rett til å drepe

Denne bloggposten trenger ingen introduksjon. Vi vet alle hvilken tragedie som rammet oss fredag 22. juli. Det er mange som har gitt uttrykk for sorgen, smerten og sjokket mye bedre enn hva jeg kan.

Det jeg vil snakke om er etterdønningene. Ikke først og fremst politisk, men de medmenneskelig. De etterdønningene som vi alle skaper sammen.

Det har vært mye snakk i ettertid om at dette skal forandre Norge og Oslo til det bedre. Det er mitt håp også. En bedre by, et bedre land, en bedre verden for alle.

Hvis vi skal få til det, så er dette tiden for å gå ut av komfortsonen vår. Vi må spørre oss selv hva kan vi gjøre for å hindre holdninger som ABBs fra å slå rot. I min erfaring er det først når man møter og snakker med “de andre” at man virkelig forstår, på mer enn et rent intellektuelt plan, hvor like vi alle er. Når vi sitter i hver vår ghetto, som vi vanligvis gjør, er det utrolig lett at fiendebilder oppstår. Enten det er folk som er anderledes når det kommer til tro, hudfarge, politiske og andre holdninger, sosioøkonomisk lag, seksuell orientering, eller annet.

Oppdatering 25. juli: Kun gjennom en slik forståelse, basert på kontakt og vennskap, kan vi forhindre at et slikt hat, basert på kunnskapsløshet, får vokse seg så sterkt hos flere.

La oss spørre oss selv hva vi kan gjøre for å skape et samfunn ABB vil hate. Hva kan jeg gjøre? Hva kan du gjøre? Bli besøkende på asylmottak? Frivillig på ungdomsklubber hvor ungdommer med mange kulturelle bakgrunner møtes? Slå ned på hverdagsrasisme? Jeg vil veldig gjerne høre dine forslag i kommentarfeltet under! Hvis vi alle snur denne grusomme hendelsen til en anledning til å gjøre samfunnet mer åpent og inkluderende, så er vi alle med på å gi ABB den straffen han fortjener.

Jeg har tweetet mye med taggen #samhold de siste dagene. Blant annet:

Og jeg har sett mange fortelle om mye flott:

Oppdatering 25. juli:

Bilde fra Rosetoget i Oslo, 25. juli, av Trygve Lie, Creative Commons Attribution NonCommercial

Bevissthet i måten vi skaper samhold på

Så: Ikke en advarsel, men heller til ettertanke så vi kan ta bevisste, veloverveide valg heller enn å flyte med:

Mange markerer sin sorg og sympati med norske flagg. Det forstår jeg veldig godt. Jeg synes likevel det blir litt feil. Jeg forbinder en utstrakt bruk av flagg utenfor dager som nasjonaldagen med en form for nasjonalisme som gir meg en litt ekkel følelse. Når jeg har sett bilder fra USA hvor flagget er klistret opp over alt har jeg alltid vært sjeleglad for at en slik bruk av flagget her i Norge ikke er sosialt akseptert.

Med for mye fokus på norske flagg og kristne måter å markere sorg på er det fare for at dette utvikler seg til å kun bli et samhold som, uten at noen bevisst ønsker eller mener det, blir forbeholdt etnisk norske. Og som kjent er fellesskap som et omvendt kjøleskap: samtidig som de skaper varme innad, skaper de kulde utover, enten de vil eller ikke.

Det kan vi ikke la skje nå! Hvis det er et slikt samhold som, gjennom vår ubevissthet, utvikler seg i etterkant av denne tragedien, så er det helt i ABBs ånd. Det vil være koselig og komfortabelt og føles godt, men det vil være et tap for oss og for menneskeheten, og en seier for ABB.

Jeg mener på ingen måte å si at det er i den retningen vi er på vei. Og jeg mener på ingen måte å fordømme de som bruker norske flagg i denne sårbare og vanskelige stunden. Kanskje tar jeg helt feil når jeg sier at det kan føre til et samhold kun for “oss”. Kanskje det tvert imot inkluderer “dem”, og styrker det inkluderende fellesskapet. Jeg vet ikke.

Men det er viktig å påpeke faren, slik at vi kan ha den i bakhodet hele tiden og bevisst og aktivt bestemme oss for hva slags type samhold vi vil skape, istedenfor å la det flyte i den retningen med minst motstand: nemlig med de som er mest like oss. De som det til vanlig likevel er mest sannsynlig at vi forholder oss til. Dette handler i mindre grad om symbolbruk enn om hvem vi velger å aktivt dyrke samhold med nå i ettertid. Dette er ikke en vanlig tid, det vanlige holder ikke lenger.

Uansett om bruk av norske flagg virker inkluderende eller eksluderende, så ser jeg helst at vi har mer fokus på vår felles menneskelighet enn på vår nasjonalitet. Det skjedde i Norge, men det rammer oss alle. Mange sier nå “vi er alle nordmenn”. Jeg forstår tanken, og jeg setter veldig pris på det! Men jeg ønsker heller at vi sier “vi er alle mennesker”.

Oppdatering 25. juli: Personlig syns jeg det er uheldig med utstrakt flaggbruk, men det betyr ikke nødvendigvis at det faktisk er det. Jeg har prøvd å ta forbehold om dette, men nå vil jeg gjøre det enda tydeligere.

Jeg har fått tilbakemeldinger både fra de som mener at vi må “ta flagget tilbake”/”ikke la høyreekstreme ta fra oss flagget”, og fra de som selv synes at flaggbruken føles ekskluderende. En person siterte en venn som var på Utøya da det skjedde, som ikke liker flaggbruken fordi hun/han syns det ligger for nært ABBs ideologi.

Vi kan ikke la en slik liten ting som flaggbruk skape splid mellom oss i denne stunden. Alt jeg ønsket var å påpeke at jeg personlig heller vil ha fokus på den internasjonale menneskeligheten til offrene enn den nasjonale identiteten. Det var ikke norske verdier som ble angrepet, men menneskelige.

Jeg er oppriktig lei meg for om denne teksten virker polariserende heller enn en pådriver for større samhold. Jeg håper det som sitter igjen etter å ha lest dette er min oppfordring til å tørre å gå ut av egen komfortsone for å skape et mer åpent og inkluderende samfunn, heller enn mine personlige, kanskje uberettigede, tanker om bruken av flagget. /oppdatering

En oppfordring

I morgen er første arbeidsdag etter tragedien. Det vil bli en merkelig dag for alle. Jeg vil avslutte med en oppfordring: Pass på å bruke litt tid ved kaffetrakteren eller i lunsjen på å ta kontakt med noen du vanligvis ikke snakker med. Gjerne en som er anderledes enn deg på noen måte. Vi har alle opplevd situasjoner hvor vi skulle ønske vi ble sett, men ikke ble det. Mange har det slik hver dag. Nå kan du kan være den personen som du trengte, for noen andre. Om du vil gå litt lenger, så inviter vedkommende hjem, eller be alle på åpent hus. Du trenger ikke begrense dette til mandagen. La oss skape et varmere samfunn sammen!

Hold hodet kaldt og hjertet varmt.

Relevante tekster:

• Oppdatering31. juli: Den beste bloggposten jeg har lest om dette er Tjomlid: Bryggen Norge
• Mahmona (nordmann med pakistanske foreldre): Ett land, èn nasjon, èn felles kamp
• Ivar Bakke: Gode nordmenn
• Øystein Runde: The tragedy on Utøya — an attempt to understand
• Waage Nilsen: Det som lyser for meg
• DNs leder 25. juli: Til ungdommen
• Kommentar fra nordmannen lifeturn på Reddit
• En meget god artikkel fra Ny Tid: Etter terroren – før fortsettelsen

Jeg setter stor pris på tips om andre relevante tekster om samholdet nå i ettertid. De vil bli lagt til i listen.

Det er en dystopisk tanke, og jeg husker godt første gang jeg så den levende framstilt i EPIC 2014 i 2004 (nedenfor ser du den oppdaterte versjonen EPIC 2015), og siden den gang har kritikerne fått vann på mølla med framveksten av sosiale medier hvor du selv velger i mye større grad enn tidligere hvilke kilder du vil ha informasjon fra.

Epic 2015 by robertvinet

Jeg ser på meg selv som en skeptisk og kritisk person, og slik har jeg vært lydhør for denne kritikken og var for en utvikling i den retningen. Samtidig er jeg også, dog forsiktig, litt av en teknologi-optimist (kanskje et av få områder hvor jeg kan beskrive meg som en optimist?). Så jeg har i stor grad lagt fra meg redselen for denne hyper-tilpassede dystopien med denne forklaringen:

Riktignok velger du i dag selv hvem du vil følge, og ja, da velger du mest sannsynlig i overveldende grad personer som allerede er enig med deg og som snakker om/linker til temaer som allerede interesserer deg. Dette i motsetning til tidligere hvor du gikk til en avis eller annet medium for informasjon, som for det meste tar opp temaer også utenfor, og med en annen vinkel, enn det du allerede er interessert i. Dette er kjernen i kritikken, og så langt er jeg med.

Men det jeg mener at kritikerne ignorer er at alle personene du velger å følge også er sammensatte personer med mange forskjellige interesser. Kanskje jeg velger å begynne å følge person A på grunn av at jeg er enig med personen politisk og vil underbygge mine egne synspunkter ved å få dem verifisert av det A sier og linker til. Men samtidig er A sannsynligvis også opptatt av noen andre temaer, som jeg ikke er interessert i. La oss si at A har en helt annen musikksmak enn meg, og fordi jeg følger A for å få bygget opp under mine egne meninger innen ett felt, blir jeg også utsatt for musikk av en type jeg aldri ellers ville kommet borti. På liknende vis kan det være at jeg begynner å følge musiker B fordi jeg liker hennes musikk, men B har også et engasjement for en helt annen politikk enn det jeg har, og snakker fra tid til annen om dette. Og så videre, og så videre. Til sammen, har mitt argument vært, vil det være så mange forskjellige mennesker jeg følger på grunn av interesse/tema/mening X, som også hver for seg snakker om tema Y, Z, Æ, Ø og Å, at jeg likevel ikke blir isolert i min egen ekko/filter-boble slik mange har fryktet.

Men i dag så jeg Eli Pariser sin TED talk Beware online “filter bubbles”. Eli har og gitt ut bok om samme tema (se offisiell nettside med oppfølgende blogg), som Cory Doctorow har skrevet en interessant anmeldelse av på Boing Boing (kikk også på kommentarene under). Jeg må si at den fikk meg til å tenke litt nytt og gjøre meg litt mer bekymret.

Ett av poengene Eli legger fram er at Facebook ikke bare lar deg filtrere selv hvem sine oppdateringer du vil se i nyhetsstrømmen din. Facebook filtrerer også automatisk bort oppdateringene til de av vennene dine som de kommer fram til at du ikke bryr deg så mye om. Og dette skjer helt i det skjulte. Du har hverken kontroll over i hvor stor grad de skal filtrere dine venners oppdateringer (utenom å slå av/på), eller innsyn i hvordan de regner seg fram til hva som bør filtreres bort. Selv om du hadde hatt slik innsyn ville du ikke hatt noen makt til å endre på disse algoritmene.

Du kan slå av denne automatiske filtreringen ved å klikke på Endre innstillinger helt nederst på forsiden din og velge “Alle venner og sider” under “Vis innlegg fra:”, men merk at du fremdeles må klikke på Siste nytt øverst på siden nesten hver gang du går inn på Facebook for å se alt. Oppdatering 27. mai: Les om flere måter du kan slå av filtere i Facebook her.

Dette er skummelt. Det virker kanskje ikke så skummelt for deg, men du må huske på at hvis du har kommet så langt i denne bloggposten så er du ikke en normal internett-bruker. Du er en som bryr deg om disse temaene og kan ta deg bryet med å slå av denne filtreringen. Vanlige nett-brukere er ikke engang klar over at denne filtreringen foregår, langt mindre at det er noe de kan gjøre noe med.

Derfor tror jeg ikke løsningen er at du og jeg slår av filtreringen, og lar utviklingen fortsette å gå i den retning den tilsynelatende går i nå. Eli oppfordrer sosiale medier-firmaer til å innse sitt samfunnsansvar og handle tilsvarende: Putte inn noen flere kriterier, slik som viktighet, nye perspektiver og ubehagelighet inn i filteringskriteriene. Men jeg har ikke mye tro på å overlate framtiden til demokratiet og menneskenes utvikling i hendene til firmaer som er juridisk bundet til å ikke sette noe høyere enn (aksje)eiernes profitt.

Ovenfor sa jeg “tilsynelatende” om utviklingen. Det er fordi det på overflaten ser ut til at Facebook og andre profitt-drevne gigant-firmaer vinner. På kort sikt er det nok også det. Men som den teknologi-opptimisten jeg er har jeg tro på at under overflaten er det en annen framtid som presser seg fram og til slutt vil sprenge seg gjennom overflaten og vinne fram. Dette er en framtid hvor kommunikasjonsmidlene er i hendene til folket. Fri Programvare, Åpne standarder og Åpne protokoller er det vi trenger, og det som til slutt vil vinne.

Det er er mange sosiale nettverk som er fri programvare under utvikling. De mest kjente er StatusNet, som alternativ til Twitter, og Diaspora, som alternativ til Facebook. Men det finnes et utall flere, og jeg har prøvd å samle en del av dem i en wiki på Two point Open, som jeg håper å utvikle til en slags AlternativeTo.net for webapps (men jeg trenger hjelp, så ta kontakt om du syns dette høres spennende ut.) I tillegg til disse enkelt-prosjektene finnes det også et veldig spennende prosjekt for å samle en rekke av disse systemene i én pakke og lage en superbillig mini-server som alle kan ha i sitt eget hjem med denne pakka: FreedomBox Foundation. Andre som jobber innen dette feltet er blant annet Autonomo.us, Unhosted, og Foo Corp.

Det er mange spennende sider ved disse prosjektene, men i denne sammenhengen er det først og fremst dette: 1) De er Fri programvare, så de er eid i fellesskap av oss alle, og kan endres og forbedres av hvem som helst, og 2) Mange av dem legger opp til å bruke åpne protokoller som lar dem snakke sammen på tvers av servere. Det betyr i praksis at jeg kan ha min egen “Twitter” eller “Facebook” her på forteller.net, som ingen andre bruker, mens du har din egen på din nettside, og vi to kan kan likevel venne/følge og snakke med hverandre like enkelt som vi gjør på Twitter eller Facebook i dag. Dette har jeg skrevet mer om her.

Dette i seg selv er ingen fullverdig løsning på Filter-boble-problemet, men det er et godt skritt på vei. For med denne løsningen vil 1) profitt ikke lenger være i høysetet i så stor grad, og 2) du blir ikke låst inne i ett bestemt system i samme grad som i dag.

Med jevne mellomrom er det ramaskrik over nye endringer i Facebook, enten det gjelder nytt utseende eller enda en ny undergraving av personvernet. Likevel er det alltid fort glemt og brukermassen fortsetter å vokse som aldri før. Hvorfor?

Fordi det er nesten umulig å velge et annet sosialt nettverk enn Facebook. For de som har brukt FB en stund er det umulig fordi de har lagt inn så mye data der (tekst, bilder, og relasjoner) som det ikke går ann å få ut på en meningsfull måte. Dette kalles en Walled Garden. Og for nye brukere fordi alle vennene deres er der.

Med distribuerte nettverk slik jeg beskriver over vil det ikke lenger ha noe å si hvor vennene dine er. Er du ikke fornøyd med måten én nettside gjør ting på, så kan du bare registrere deg et annet sted, eller sette opp din egen kopi om du er nerd nok til det. Eller du kan f.eks. sette opp et nettverk for din nærmeste famile, hvor du vet at ikke noe av det vennene deres sier vil bli filtrert bort.

Slik kan selv vanlige internettbrukere enkelt finne seg et ufiltrert sted, eller et sted hvor de selv har kontroll over hvordan filtreringen gjennomføres. De vil selvsagt ikke sette opp sin egen server, men på samme måte som at både Identi.ca og Brainbird er mye brukte StatusNet-servere, vil det bli en stor flora av muligheter for hvilken offentlig tilgjengelig server du vil bruke, uten at du mister noen av dine relasjoner uansett hvilken du velger.

Men selv om jeg mener at disse Frie, Åpne løsningene er de som vil vinne fram til slutt, så vil det ikke skje av seg selv. Og jeg er redd for at det kan ta alt for lang tid. Jonathan Zittrain tegner et skummelt bilde av en annen framtid i boka The Future of the Internet – And How to Stop It. Det er opp til oss å kjempe for å komme fram til denne åpne framtiden så fort som mulig, noe som til tider kan bety at vi må forsake det som ser ut som den beste, enkleste løsningen her og nå (som for eksempel lukkede plattformer som iPhone og Facebook. Les gjerne mine relevante tanker om iPad i Dagbladet), for å oppnå noe mye bedre i framtiden. Men som ansvarlige mennesker er vel dette noe vi vet at livet består av, er det ikke?

Oppdatering 27. mai: Du kan nå også høre Eli Parser snakke om dette temaet i dagens utgave av det eminente TV/radio/internett-programmet Democracy Now!.

Oppdatering 14. juni: Jeg vil sterkt anbefale dette utdraget fra boka The Filter Buble publisert i The Guardian.

Se også min relevante bloggpost om Google og deres holdninger til personvern.

Dette tror jeg er langt fra hele, men likevel en viktig del av en løsning på filter-bobble-problemet. Hva tror du? Er jeg for opptimistisk, for pessimistisk? Har du forslag til andre løsninger i stede eller i tillegg? Bli med på samtalen i kommentarfeltet under!

Oppdatering 5: Skriv under på dette nye brevet fra Stopp Datalagringsdirektivet!

Oppdatering 4: Jeg har startet på en liste over Høyrepolitikere mot Datalagringsdirektivet (og Høyrepolitikere for Datalagringsdirektivet) og trenger din hjelp til å utvide den, både ved å fylle inn flere navn som allerede er mot, og ved å overbevise flere om å bli mot.

Morten Larsen spør: “Hvorfor er alle så imot Datalagringsdirektivet (DLD)? Jeg har ingenting å skjule og vil at de som har noe å skjule lettere blir funnet”

Dette er jo selvsagt et veldig relevant spørsmål, som jeg regner med at det er mange som har stilt seg. Så hvorfor mener jeg at det er så viktig å si nei til DLD? (Usikker på hva Datalagringsdirektivet er? Les denne korte forklaringen først.)

La meg først ta det prinsipielle, før jeg går over på det mer praktiske:

Prinsipielle problemer med DLD

• Samfunnet går hele tiden mot mer og mer overvåkning. Som den berømte frosken som ikke merker at den blir kokt når vannet bare varmes sakte nok, vil kanskje ikke hver nye regel om overvåking synes å være så mye å rope høyt over. Men til sammen fører det lett til at vi til slutt ender i et totalt overvåkings-samfunn, uten at vi skjønner helt hvordan vi endte opp der. Ett sted må vi bestemme oss for å sette ned foten. Personlig syns jeg dette burde ha skjedd før, men heller nå ved DLD enn senere.
• Som sagt i forrige bloggpost går DLD langt utover bare å være enda et hakk opp på overvåkingens kokeplate. Med dette direktivet snus et av rettsstatens viktigste (slik jeg ser det) prinsipper på hodet, nemlig at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Under DLD anses alle som mistenkte, og behandles deretter. Som Bergens Tidende sier det handler det om en “En statlig mistillit mot egne borgere.” Rettsstats-prinsippene er det som gjør et land til et trygt og sivilisert land å leve i, og må beskyttes mot enhver fare.
• DLD er også på kollisjonskurs med et av prinsippene jeg ser på som viktigst ved demokratiet, nemlig hensynet til mindretallet. Dette kan Indregard forklare mye bedre enn meg:
  

  Når man er mot DLD, er det ikke av hensyn til sitt eget personvern. Jeg, blant mange andre, har lite å skjule i min nettleserhistorikk. Vi forsvarer prinsippet, på vegne av de som har bruk for privatlivets fred. Det kan være skaphomsen som lever en løgn av et heterofilt ekteskap, men ringer sextelefoner for homofile på kvelden. Det kan være studenten med bakgrunn fra rom-folket som historien på bitreste vis har lært å holde sin bakgrunn skjult for myndighetene. Eller det kan være en varsler i militæret som ønsker å gi inkriminerende dokumenter til Wikileaks.

  Ytringsfrihet, religionsfrihet og personvern har karakter av mindretallsgarantier — prinsipper som er innført for å begrense flertallets og maktas kompetanse til å gripe inn i andres liv. Det er, for å si det forsiktig, lite overbevisende som argument når tilhengerne poengterer at majoriteten har lite å frykte. Det har aldri vært noe problem å ytre seg i tråd med flertallet, å dyrke flertallets religion eller å gjøre det som folk flest gjør. Det er de andre vi må beskytte.

• For at demokratiet i det hele tatt skal fungere er det avhengig av en fri presse som kan utføre sin samfunnsplikt som vaktbikje ved å trygt kunne forfølge de sakene de syns er viktig, uten å være bekymret for egen eller sine kilders sikkerhet. Her er DLD et stort problem fordi det vil gjøre det mye lettere for myndighetene å finne journalistenes kilder. Ikke at jeg frykter at Norges regjering vil gå i fotsporene til USA og kidnappe, torturere og drepe dem de ikke liker, men potensielle varslere kan bli skremt vekk ved tanken på mulig fengselstraff. Norsk Journalistlag frykter for kildevernet og har gått ut med en svært kritisk uttalelse om DLD
• En så kraftig overvåking vil bety en voldsom svekking av personvernet. Privatlivets fred er også essensielt for demokratiet.

Tekniske problemer med DLD

Så langt det prinsipielle. For meg er dette mer enn god nok grunn i seg selv til å holde oss langt unna DLD. Men de mer tekniske sidene av saken er også veldig viktige, og skremmende. Her lar jeg først Martin Bekkelund få ordet:

• EU-ekspertene sier at konsekvensene av å benytte vetoretten er minimale
• Juristene påpeker (.pdf) at direktivet er i strid med Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK)
• Datatilsynet sier direktivet får store konsekvenser for personvernet og at direktivet er irreversibelt
• Teknologene sier at sikker lagring ikke er mulig, at det er svært enkelt å omgå og mulig å manipulere data og produsere falske beviser
• Pressen sier (.pdf) nei av hensyn til kildevernet
• Det er store interne stridigheter i EU. Blant annet har den tyske forfatningsdomstolen funnet at måten DLD er innført på er i strid med tysk grunnlov
• Alle de store operatørene og tilbyderne sier nei, av tekniske og personvernmessige årsaker

I tillegg kan VG melde følgende:

• Ingen krav om mistanke mot person for utlevering
• Informasjonen kan bli lagret i utlandet
• Ingen krav om kryptering
• Domstolene må gi politiet tilgang, men politiet kan i enkelte tilfeller sjekke selv
• PST kan få tilgang for «forebygging»
• Også hasjselging regnes som «alvorlig kriminalitet»
• Private kan få tilgang av Post og teletilsynet

Misbruk av dataene

Legg merke til punktet om kryptering. At det ikke kreves kryptering av de innsamlede dataene betyr sannsynligvis at de ikke vil bli kryptert. Det betyr igjen at det ikke finnes noen beskyttelse når kriminelle først får tak i dataene. Det er ikke tilfeldig at jeg sier når, for de siste årene har det vært så mye sensitive personopplysninger som har kommet på avveie over alt at det er liten tvil om at dette vil skje. Staten har jo til og med selv sendt ut CDer med tusenvis av personnummer, som anses som noen av de mest sensitive personopplysningene her i Norge. Trine Skei Grande ramser opp en rekke flere eksempler på personlig informasjon på avveie i Norge.

Og selv om du ikke tror at utenforstående kriminelle vil få tak i disse dataene, så vil det være mange mennesker som jobber innad i systemet som vil ha full tilgang. Det kan være snakk om en sjalu person som vil følge med på alle kjærestens kontaktpersoner og bevegelser i løpet av dagen, eller noen som ser sitt snitt til å få seg litt ekstra feriepenger fra et sladderblad for noen saftige opplysninger om denne ukens kjendiser. Eller det kan være noe helt annet. Bare fantasien setter grenser.

Ingen ting å skjule, ingen ting å frykte

Så var det dette med at Morten Larsen, og mange med ham, ikke føler at de har noe å skjule. Så hva er da problemet?

Du gjør ikke noe kriminelt når du går på do, likevel lukker og låser du døra. Du har ikke skumle hensikter når du går tur i skogen, men likevel kan det være deilig å finne seg en rolig plass langt fra andres øyne og ører. Selv om du ikke “har noe å skjule” som sådan, så trenger du, som alle andre, å ha privatlivet ditt i fred. Dette er essensiellt for det frie og tenkende menneske, og dermed for demokratiet.

At du ikke har noe å skjule betyr ikke at alle som har noe å skjule er kriminelle. Per-Yngve Monsen var ikke kriminell da han avslørte hvordan Siemens hadde lurt det norske forsvaret for 60 millioner kroner, noe som endte opp med å rulle opp Tysklands største korrupsjonsskandale. Likevel hadde han mye å skjule. I etterkant har han hatt det så vanskelig at han har angret på at han varslet om skandalen. Dette er bare ett av mange eksempler.

Du synes kanskje ikke at å trampe på ditt privatliv er noe å frykte, men å dermed si at ingen som ikke er kriminelle bør frykte det er helt feil. Å bruke dette argumentet er veldig selvsentrert. Vi må alltid ha i tankene hva nye lover vil ha å si ikke bare for oss selv, men for de mest utsatte gruppene i samfunnet.

Om du ikke er overbevist om at dette er et dårlig argument vil jeg anbefale deg å se på disse motargumentene. Og mange flere solide argumenter mot DLD finner du hos Vox populi.

Så hvordan stopper vi DLD?

Regjeringen har lagt fram forslag om å innlemme DLD i norsk lov. Men to av de tre regjeringspartiene gikk imot, så i praksis er det bare Arbeiderpartiet som har stemt for. Nå skal det stemmes over i Stortinget, og der er også alle partier imot, utenom Ap og kanskje Høyre. Det er altså her slaget ligger: Ap er for, og Høyre har ikke bestemt seg. Om Høyre stemmer ja til DLD er de to partiene store nok til å få flertall.

Derfor er det ekstremt viktig å snakke med så mange som mulig om dette temaet nå. Vi må spre informasjonen om hvorfor DLD er en dårlig idé til så mange som mulig, og spesielt til Høyre-politikere. Plukk opp telefonen og ring til Høyre-folk du kjenner. Gå på besøk, inviter på kafé, og generelt gjør det du kan for å fortelle Høyre-medlemmer du kjenner om at de må gi klar beskjed til ledelsen sin at de må stemme nei til DLD!

Om du er medlem i Høyre, har stemt Høyre, eller har vurdert å stemme Høyre, så la dem få vite hva du mener nå! Her er Høyres kontaktskjema. Benytt gjerne det, men det er sannsynligvis mer effektivt å kontakte deres representanter individuelt. Du finner e-postadressene deres her.
Det er også viktig å skrive under på oppropet mot DLD som nå har over 12000 nesten 14000 underskrifter. Det tar to sekunder, ikke vent!

Oppdatering: Hvis du trenger flere argumenter når du skal snakke om DLD med Høyre-folk, så bruk Høyres egne argumenter. Her er hva Trondheim og Omegn Senior Høyre har å si om saken. Merethe Baustad Ranum er en Høyrepolitiker og tidligere politijurist som spør Trenger vi datalagringsdirektivet? Høyres stortingspolitikere Nikolai Astrup og Torbjørn Røe-Isaksen er også mot DLD: “Det er å snu opp ned på et av de viktigste prinsippene i den liberale rettsstaten, og i likhet med tysk høyesterett har vi problemer med å være med på dette.” Adressa har også en god sak: “Nå handler det om Høyres sjel”. Det kan også være lurt å nevne at EU er midt i en endring av DLD. Hvis vi i det hele tatt skal innføre DLD så burde vi vel vente til vi vet hva DLD faktisk vil innebære? Innfører vi den i dag, og de endrer den til å omfatte flere ting vi ikke liker, så er det for sent.

Oppdatering 2: For en mye mer grundig gjennomgang av DLD, og tilbakevisning av argumentene som brukes for innføringen, se EFNs høringsuttalesle. EFN er en organisasjon som jobber for “dine borgerrettigheter i IT-samfunnet, for nettverks– og delingskultur, personvern og frihet fra overvåkning, åpne standarder, brukerstyrt programvare,retten til å kopiere, og styrking av det digitale sivilsamfunnet, m.m.” Om du liker å putte penga dine hvor munnen din er bør du melde deg inn i EFNs søsterorganisasjon EFF, som kjemper for disse viktige sakene i hele verden.

Oppdatering 3: Andre gode tekster om DLD (jeg vil prøve å holde denne løpende oppdatert):

• Carl Christian — 10 argumenter mot EUs datalagringsdirektiv, Professor og sikkerhetsekspert ved NTNU, Svein Knapskog, er mot DLD
• Merethe Baustad Ranum er en Høyrepolitiker og tidligere politijurist som spør Trenger vi datalagringsdirektivet?
• Jon Wessel-Aas, advokat i NRK, og aktivt styremedlem i Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling: Justismyndighetens omvendte tillitsperspektiv.
• Bjørn Erik Thon, Direktør i Datatilsynet, skriver om skumle sider ved DLD i dag og i framtiden i Datalagring uten angrerett.
• Gisle Hannemyr — Lex Simonnes: “I diskusjonen om direktivet har formålsutglidning vært nevnt som en risiko som hefter ved et slikt direktiv. Men når man allerede i lovforslaget tar høyde for at privat overvåking kan være et formål for bruken av de lagrede av data, er raset allerede gått.”

Igjen: Skriv under på dette nye brevet fra Stopp Datalagringsdirektivet!

Hvis du vil følge med på hva mer jeg har å si om Datalagringsdirektivet, WikiLeaks og andre viktige ting bør du følge meg på Identi.ca eller på Twitter, og/eller på Facebook eller Diaspora: forteller@joindiaspora.com.

Arbeiderpartiets oppførsel

Helt til slutt må jeg bare påpeke hvor arrogant og barnslig Arbeiderpartiet har oppført seg i denne saken. I utrolig lang tid nektet de plent å svare på konkrete spørsmål om direktivet og hva de mente om det, rett rundt valget. Det er uakseptabelt av Norges største parti å ikke svare om en så viktig sak, spesielt på et sånt tidspunkt. Og når de først skal legge fram DLD for stortinget, så gjør de det mens alle er for opptatt med fredsprisutdelingen og, forhåpentligvis, klimatoppmøtet i Cancún sin siste dag, til å tenke på andre ting. Det er ille nok å gjøre som mange gjør og prøve å skjule negative ting ved å fortelle om det på en fredag. Å gjøre det, med en så viktig sak (som til og med har visse paralleller til hva årets fredsprisvinner fikk prisen for å kjempe mot), på en slik fredag er så uprofesjonelt at jeg mangler ord.

Føl deg fri til å bruke hele eller deler av denne teksten akkurat som du vil! Lim den inn på egen blogg/forum/profil, bruk argumentene i samtaler, lag haiku av den og bygg det inn i en mosaikk av glass og fargede steiner. Kort sagt: Spre informasjonen på den måten du foretrekker!

I det siste har det vært mye snakk om Firesheep, en ekstremt enkel måte å logge seg inn på andre folk sine kontoer hos blant annet Facebook. At det er lett å lytte til informasjon sendt over nett, og så bruke det til hva man vil, som for eksempel å logge seg inn på andres kontoer, er ikke noe nytt. Men Firesheep gjør det så enkelt for hvem som helst å gjøre dette at det er lettere å se faren.

En måte å beskytte seg mot dette på er å bruke krypterte nettsider. Med kryptering blir det, om ikke umulig, så ihvertfall mye vanskeligere for tredjeparter å få tak i informasjonen som sendes fram og tilbake mellom deg og nettsiden. Du kan se om en side er kryptert ved å se etter om det står https:// istedenfor den vanlige http:// i starten av adressen (s for “secure”). De fleste nettlesere har også andre innebygde måter å vise at en side er kryptert på, som for eksempel en hengelås i adressefeltet, og/eller at hele adressefeltet farges gult.

Det er viktig å huske på at om siden du går inn på med kryptering bruker Google AdSense, Google Analytics, liker-knappen til Facebook eller annen kode som sender informasjon til andre, så vil fremdeles Google/Facebook/whatever få den samme infoen som før*. Det er utenforstående som ikke har kode inne på sida du går inn på og som prøver å lytte til hvilken info som sendes mellom deg og siden som blir stoppet. Det er også veldig viktig å huske at hvem som helst kan kryptere sidene sine, så at en side er kryptert betyr ikke at det er trygt å gi dem personlig informasjon. Siden mange banker og nettbutikker krypterer sidene sine vil også mange som prøver å lure folk til å tro at de er en bank eller nettbutikk (phishing) gjøre det samme.

HTTPS Everywhere er en Firefox-utvidelse fra den fantastiske organisasjonen EFF som automatisk videresender deg fra den ukrypterte versjonen av en nettside til den krypterte. Dette gjelder kun for de nettsidene HTTPS Everywhere vet at fungerer med https. Utvidelsen kommer med en innebygd liste over noen slike sider, som for eksempel Google, Facebook og Identi.ca. Jeg har laget noen rulesets for sider som ikke er på denne listen. Jeg kan ikke garantere at dette ikke vil knekke noen deler av disse sidene, fordi det ofte er slik at nettsider bare har kryptert deler av sidene. For eksempel kan du bruke https på det meste av finn.no, men ikke på katalog.finn.no og noen flere områder.

Hvis du likevel vil ta sjansen og hjelpe meg å teste om disse rulesetene funker som de skal, så gjør du følgende:

Installer HTTPS Everywhere og start Firefox på nytt. Høyreklikk på linkene under og lagre .xml-filene i mappa HTTPSEverywhereUserRules i Firefox-profil-mappa di (I Linux ligger den i ~/.mozilla/firefox. I Windows Vista/7 finner du mappen ved å lime inn %APPDATA%\Mozilla\Firefox i Start-menyen sin søkeboks). Restart Firefox igjen.

• Underskog
• Finn (Oppdatert: Fungerer nå også med www)
• Ubuntuone.com
• Qxl.no/.dk (Oppdatert: Bruker alltid www)
• Gulesider
• Aftenposten
• Ditt Distrikt
• Ny: Diskusjon.no
• Ny: Torrentz
• Ny: The Pirate Bay
• Ny: Bokelskere
• Ny: Komplett
• Ny: MPX
• Ny: Yaha
• Ny: Statcounter
• Ny 10. mars: Cultura Sparebank
• Ny 10. mars: Fokus Bank
• Ny 10. mars: Nordea
• Ny 10. mars: Storebrand

Hvis du lager dine egne rulesets så legg link til dem i kommentarfeltet så vi kan teste dem og. Etter å ha testa dem grundig kan vi sende dem inn til EFF så de blir med som standard i senere versjoner av utvidelsen. :)

Bonus-info: Det er ikke bare nettsider som kan krypteres, det kan du også gjøre med egen harddisk, e-post, IM-samtaler, osv. Dette vil jeg sterkt anbefale. Gjør et søk etter “encrypt e-mail”, “encrypt IM”, osv.

Så, hvis https er så flott, hvorfor bruker ikke jeg det her på forteller.net, og hvordan får du satt det opp på din nettside? Svaret er enkelt: Kryptering av nettsider krever at man kjøper et sertifikat, noe som er veldig dyrt. Derfor vil dette sjelden være noe enkeltpersoner bryr seg med. Om du likevel har lyst til å ha dette på din nettside, eller kanskje du har en bedrift som er interessert, så foreslår jeg at du gjør et søk etter “buy ssl certificate”.

NB: HTTPS Everywhere vil gjøre at Google.com ikke linker til Google bildesøk, men du kan fremdeles gå direkte inn på http://images.google.com/. Utvidelsen gjør også at chat-funksjonen på Facebook.com slutter å fungere. Om dette er viktig for deg kan du enten bruke chaten i en klient, eller slå av https på Facebook via HTTPS Everywhere sine innstillinger (selvsagt ikke anbefalt, men bedre enn å slå av hele HTTPS Everywhere). Facebook Chat fungerer nå med HTTPS. Du kan til og med slå på HTTPS i Facebookinnstillingene dine (under Sikkerhetsinnstillinger).

*Oppdatering: Du kan stoppe henholdsvis Google og Facebook fra å få informasjon om deg fra andre nettsider enn sine egne med OptimizeGoogle og Facebook Blocker eller disse filtrene til AdBlock Plus.

Oppdatering 22. Mars 2011: I dag er World Water Day. Om du vil bidra til saken økonomisk kan du donere til charity: water eller water.org.

(Se videoen før du leser!)

Hvis du er litt som meg, så begynner magen din å vrenge seg når du ser en person drikke vann som det der. Jeg vemmes bare ved tanken på å drikke det. Jeg føler at jeg heller ville dø enn å være nødt til å gi slikt vann til mine egne barn (om jeg hadde hatt det). Men det ville jeg selvsagt ikke. Hadde jeg vært i samme situasjon som de millionene av foreldre i verden i dag som ikke har tilgang på rent vann ville jeg hver dag svelget stoltheten, og kvalmen, sammen med det skitne, bakteriefyllte vannet. Jeg ville holdt tårene tilbake og helt sykdom inn i munnen på mitt lille barn med hver stinkende dråpe.

Ca. én milliard mennesker drikker, vasker seg, og koker maten sin i skittent vann. Det er omtrent 208 ganger flere mennesker enn det bor i Norge (4,8 millioner). 90% av de 42 000 menneskene (Sarpsborg kommune) som dør av dette hver uke er barn under 5 år. Til enhver tid brukes halvparten av verdens sykehusplasser på folk som er der på grunn av sykdommer knyttet til mangel på rent vann.

Slik så tallene ut fredag 15. oktober, den fjerde årlige Blog Action Day hvor temaet i år var vann.

Hvis vi ikke gjør noe vil dette snart bli sett på som gode tall. Vi pumper opp verdens grunnvann raskere enn det fylles opp igjen og klimaendringer fører til at vannlagrene i form av snø og is i fjellene tømmes og at havet stiger og ødelegger grunnvann i kystnære strøk. Framtidas ressurskriger vil stå om vann vel så mye, eller mer, enn om olje. Indias hovedkilder til vann er elver som renner gjennom Pakistan. Disse to landene er ikke kjente for å være særlig vennlig innstilte mot hverandre fra før, og de har allerede så smått begynt å krangle om vann på grunn av dårligere tilførsel fra Himalaya. Hva skjer når disse to atommaktene for alvor begynner å kjenne på smertegrensen for hvor lite vann de kan ta ut av disse elvene? Hvor sannsynlig er det at Pakistan vil ta ut mindre enn det de trenger for at det skal være nok igjen til India, og hvor mange andre land vil befinne seg i liknende situasjoner?

Vi tenker gjerne at klimaendringer er noe som vil ramme alle andre, men vi er rike og langt mot nord. Vi vil klare oss fint. Men om ikke de millioner av flyktninger som vil presse seg på Europas murer som følge av havstigning, matmangel og konvensjonelle kriger bekymrer deg, så er ihvertfall jeg redd for hva to gamle fiender med atomvåpen og demokrati kan finne på når innbyggerne deres begynner å dø av tørst og sult i et antall som ikke lenger tillater politikerne å bruke silkehansker.

Men jeg liker ikke frykt. I The Tradgedy of the Commons skriver Garrett Hardin:

Paul Goodman speaks from the modern point of view when he says: “No good has ever come from feeling guilty, neither intelligence, policy, nor compassion. The guilty do not pay attention to the object but only to themselves, and not even to their own interests, which might make sense, but to their anxieties”

Jeg mistenker at det samme kan sies om frykt. Så la oss heller fokusere på den framtiden vi ønsker oss, og som vi kan skape sammen.

FN har beregnet at det vil koste mellom 20 og 30 milliarder dollar i året å gi rent vann til alle, i tillegg til å gi grunnleggende sanitære forhold til de 1,4 milliarder flere menneskene som mangler det. Det tilsvarer mindre enn 10–15 dager av verdens samlede militære utgifter, eller under 1,5 ganger så mye som vi i de rike landene i verden bruker på mineralvann hvert år. Det er grusomt og uverdig at så mange mennesker lider og dør hver dag når det kan fikses med småpenger som dette. Å forhindre enda større lidelse fra vannmangel som følge av klimaendringer vil selvsagt koste mer, men å skulle tilpasse oss det i etterkant vil koste enda mye mer. Selv uten en atomkrig.

Vi mennesker har en utrolig evne til å oppnå de målene vi setter oss. Om vi bestemmer oss for å skaffe rent vann til alle og hindre de mest katastrofale klimaendringene, så er det bare å strekke oss litt og vi vil gripe det!

Utopien ligger der og venter på oss. For første gang i verdenshistorien har vi teknologien, pengene og ressursene som skal til for å gjøre verden til et levelig sted, og kanskje til og med et godt sted, for alle verdens innbyggere! Jeg ofrer gladelig både uker og måneder med militære og mineralvann for å leve i en sånn verden og gi den videre til neste generasjon.

Skriv under på Blog Action Day sin kampanje for rent vann for alle, og les Mashable sin Blog Action Day-post om HOW TO: Help Solve the Global Water Crisis with Social Media.

Oppdatering: Husk å delta på TV-aksjonen på søndag! Pengene går til Flyktningehjelpen, som blant annet vil bruke dem på å gi folk rent vann. Hver bøssebærer samler i gjennomsnitt inn 2000 kr. Ikke dårlig for en søndagstur. Meld deg som bøssebærer på blimed.no, eller ring 02025.

Oppdatering 2: TV-aksjonen er over, men du kan donere til charity: water eller water.org.

Hvor mye vann gikk med på å produsere middagen din i dag? (Hint: Kjøtt = veldig, veldig mye vann) Regn ut hvor mye vann du bruker i året på waterfootprint.org.

Noen norske blogger som skrev om vann på Blog Action Day:

• Amnesty Norge sin blogg — Det blå gullet
• Masterbloggen — Hvorfor og hvordan bry oss om vann
• Ting jeg tenker på — Vann er ikke en vare
• Adjunkt Sandholtbråten
• ujevnheter

Hvis du deltok på Blog Action Day, så gi meg en link i kommentarfeltet så jeg kan legge deg til på lista.

Om du likte denne bloggposten bør du abonnere på bloggen og følge meg på Identi.ca eller på Twitter. Du bør også sterkt vurdere å ansette meg. Ta kontakt på mail[krøll]forteller.net eller hvor du måtte ønske.

Han med svart dressjakke er statsministeren, han uten dressjakke er meg. Resten er fv. Bente Kalsnes, Knut Johannessen, Ingunn Kjøl Wiig og Céline Thommesen. Lisensiert under CC BY-ND av SMK.

Jeg har ikke fått muligheten til å snakke med ham om noe av dette, men til gjengjeld har jeg fått snakke med ham om en av mine andre hjertesaker: Bruk av internett og sosiale medier. Og om han lyttet til meg, og de fire andre bloggerene som var invitert, så får kanskje både du og jeg mulighet til å ta opp alle våre andre hjertesaker med de som styrer landet i framtiden.

Onsdag for to uker siden fikk jeg en mail fra Statsministerens Kontor (som altså ikke bare er et vanlig kontor, men en hel avdeling av regjeringen som tar opp, skulle jeg snart få vite, de tre øverste etasjene av hovedbygget i Regjeringskvartalet). Under emnet “Bloggmøte” var alt som sto at de ønsket at jeg skulle ringe dem opp. Jeg skjønte ingen ting, men ringte pliktskyldigst så snart jeg så mailen. Ingen tok telefonen. På torsdag ringte de tilbake og inviterte meg til et møte dagen etter med statsministeren og rådgivere sammen med fire andre bloggere. Møtet skulle handle om bruk av nettet og sosiale medier, under paraplyen Samarbeid for arbeid, en nettside om sykefravær og utdanning.

Hvorfor meg? Det eneste jeg fikk vite om det var at de hadde brukt samarbeidforarbeid.no til å spørre om hvilke bloggere de burde invitere. Men jeg har en mistanke om at det også har noe med at jeg tidligere har hatt et møte med en annen innen regjeringen, og nesten skrev en anbefaling på oppdrag fra dem, om det samme temaet.

I løpet av torsdagen fant vi fem inviterte bloggere hverandre og avtalte å treffes på en kafé i forkant av møtet med statsministeren kl. 12. De inviterte var Bente Kalsnes, Céline Thommesen, Knut Johannessen, Ingunn Kjøl Wiig, og meg. Vi spurte alle om tips til hva vi burde legge vekt på, de andre på hver sin blogg, og jeg på Underskog og mikrobloggene Identi.ca og Twitter. Tusen takk til alle som kom med innspill!

Resten av torsdagen brukte jeg på å lage en lang jukselapp på min N900. På mine fem tilmålte minutter klarte jeg selvsagt ikke å komme gjennom alt jeg hadde lyst til å si, men etter å ha snakket med Jens kommunikasjonsrådgiver Åse Solberg har jeg stor tro på at de følger med på hva som sies i bloggosfæren. Derfor vil jeg her legge fram alt jeg ønsket å si til statsministeren, både det jeg fikk tatt opp og det jeg måtte la ligge, med tiltro til at hans rådgivere tar til seg begge deler i like stor grad.

Les om hva de andre tok opp på deres blogger: Ingunn Kjøl Wiig, Bente Kalsnes, Céline Thommesen, Knut Johannessen. Dagen etter møtte Jens med Steinar J. Olsen fra Stormberg under samme overskrift.

En litt mer utfyllende versjon av det jeg sa til Jens

I de innledende ordene nevnte Jens at tidene har endret seg: Når staten trengte å nå ut med noe til folket tidligere kunne han bare stille opp i Dagsrevyen, og så var jobben gjort: Hele Norge visste om det. I dag må de bruke flere kanaler for å nå alle. Derfor passet det bra at det første punktet på jukselappen min var at sosiale medier ikke må brukes på samme måte som de gamle mediene. Sosiale medier er ikke flere kanaler for å dytte ut den samme informasjonen som før, det er steder hvor det foregår toveiskommunikasjon og hvor det er viktig å være tilstede. Man må lytte og svare. Det ligger i navnet: Sosiale medier.

Hvor bør staten være?

Men når man først er tilstede er det også viktig å være bevisst på hvor man er tilstede. Det er bra å være der hvor folk er, prøver du å presse folk dit du vil ha dem isteden vil du mest sannsynlig feile. Men man må også være veldig bevisst på den makten man gir til de nettverkene man bruker. Om man bare bruker de største nettverkene, som omtrent har monopol innen sitt felt, bygger man opp om det monopolet og gjør det vanskeligere for de mindre å konkurrere. Det er kommersielle aktører det er snakk om, og det må ikke kreves at man godtar et (bestemt) privat firmas vilkår for å kunne delta i den offentlige samtalen. Det er lettvint å bare bruke de store som alle snakker om, men det er viktig at staten også tar hensyn til de mindre aktørene, de norske tjenestene, og de som er basert på Fri Programvare.

Med tanke på dette fikk jeg tatt opp at samarbeidforarbeid.no bare er integrert med Twitter og Facebook. En annen ting jeg hadde tenkt å nevne er at det er bra at Regjeringen legger ut videoer på nett, slik de gjør på YouTube, men at jeg ikke forstår hvorfor valget falt på akkurat den tjenesten. Igjen er det snakk om å bygge opp om et nesten-monopol, uten at jeg ser noen stor fordel. Det er “der folk er”, men vil mange flere se videoene til Regjeringen fordi de dukker opp som related videos? Jeg tviler. De som er interessert i regjeringen sine videoer vil sannsynligvis klikke seg inn på dem via en link utenfra, og da kan videoene ligge hvor som helst. Hvorfor ikke velge en norsk tjeneste, eller helst flere?

Mitt forslag til hvordan man kan være der folk er, uten å bygge unødvendig mye opp om eksisterende monopoler er å bruke flere tjenester parallelt. Aller helst burde staten installere Fri Programvare–systemer som fungerer på samme måte som de populære kommersielle tjenestene. Ett eksempel jeg nevnte er muligheten for å installere en Twitter-liknende tjeneste (StatusNet), som også automatisk oppdaterer tilsvarende kontoer på Twitter. Jeg har allerede blogget om dette i Hvordan burde staten bruke sosiale medier for å snakke med folket? — En kritikk av departementenes rapport, under “Åpenhet — på mer enn én måte”.

Frie data i fri programvare

Staten burde generelt bruke, og utvikle Fri Programvare, og dele denne koden og kunnskapen mellom fylker, kommuner, byer, sykehus, skoler, osv. Vi bør også samarbeide med andre land på denne måten, så vi slipper å kaste bort offentlige ressurser og tid på at alle må sitte på hver sin haug og finne opp hjulet om igjen og om igjen.

I samme gate la jeg inn et par ord til støtte for det Bente Kalsnes tok opp, om at offentlige data må være offentlig. Det vil si at staten må i størst mulig grad gjøre sine data åpne, med åpne formater og frie lisenser. Det ble snakket om på møtet at det ligger mye ute i pdf-format, men dataene må ligge ute i datalesbare formater for å kunne brukes til spennende ting.

Aller helst bør vi lære av USA her, hvor alle data produsert av staten er uten opphavsrettslig beskyttelse. Det er bra at staten legger ut bilder på nett med en Creative Commons lisens som tillater deling og bruk av bildene, men CC-lisensen som er valgt tillater ikke at man endrer bildene, og det er ikke fritt nok. Bildene er produsert med våre penger, så vi må kunne bruke dem slik vi vil. Og dette er selvsagt enda viktigere for andre typer data. Lær av USAs data.gov og UKs data.gov.uk.

Skumle teknologier

Knut Johannessen er engasjert i arbeidet mot Datalagringsdirektivet og tok opp problemene med dette i sine fem minutter. Jeg måtte også bruke litt av min tid på å si meg enig med ham, og påpeke at overdreven overvåking kan virke dempende på yttringsfriheten og skade demokratiet. Ikke at vi er redde for dagens regjering, men data lekker alltid, noen av de som behandler dataene vil alltid bli fristet til å misbruke tilgangen sin, og vi vet ikke hvem som kommer til å sitte med makta, og dermed tilgangen på disse dataene, i framtiden.

Helt til slutt fikk jeg inn et ord om at for å kunne skjønne web 2.0 og sosiale medier, så må man faktisk kunne bruke dem, og det nytter ikke så lenge de fortsatt bruker Internet Explorer 6 i det offentlige. Åse Solberg kunne i etterkant berolige meg med at de holder på å fase ut IE6 i disse dager. Det var godt å høre.

I etterkant

Etter møtet med Jens var vi heldige nok til at hans politiske rådgiver Sindre Fossum Beyer og kommunikasjonsrådgiver Åse Solberg hadde tid til å sitte ned og slå av en prat. Da fikk jeg tatt opp et par ekstra ting:

• Ikke la opphavsrettslobbyen ødelegge det frie internettet, og dermed for innovasjon, ytringsfrihet, informasjonsfrihet, organisasjonsfrihet, og alle de andre essensielle sidene ved et moderne samfunn som nettet gir oss. Dette er ekstremt viktig, og jeg angrer på at jeg ikke kuttet ned på noe av det andre jeg sa til Jens til fordel for dette. Jeg hadde tenkt å be ham om å se noen foredrag av Lawrence Lessig om dette temaet, om han fremdeles klarte å finne dem etter at musikkbransjen har illustrert poenget så godt ved å gjøre sitt for å få fjernet foredragene hans. Dette er enda en grunn til å støtte opp om andre enn bare de største aktørene, for heldigvis ligger de fremdeles ute på Blip.tv, og jeg vil anbefale denne om du har god tid, og denne fra TED-konferansen om du ikke har det.
• Bente Kalsnes nevnte at Sverige mener at man må ta menneskerettighetene med i betraktning når man snakker om nettets framtid, og da fikk jeg anledning til å ta opp nettopp det punktet på min liste. Jeg hadde ikke hørt om dette i Sverige, men i Frankrike har høyesterett slått fast at internett er en menneskerett. Jeg mener at Norge må følge etter, nettopp fordi nettet er kilden til alle de tingene jeg nevnte over. Er noe en menneskerett må man også jobbe for at alle får tilgang på det, og jeg foreslår det jeg kaller et “Borgernett”, altså at alle får gratis tilgang til internett opp til en viss hastighet. Dette må også gjelde trådløst i byområder, slik at det blir mulig å rapportere live fra demonstrasjoner, valglokaler, osv. Dette kan ha stor innvirkning på demokratiet.
• Og til slutt fikk jeg grundig poengtert hva som var det heteste temaet da jeg spurte om tips på Underskog, nemlig hvor idiotisk det er at nav.no har åpningstider.

Det som ble liggende igjen på den digitale notatblokken

Jeg hadde også forberedt et par punkter jeg ikke fikk vært innom i det hele tatt.

• Det er veldig bra at Samarbeid for arbeid.no er basert på fri programvare (WordPress) og har en funksjon for å stemme saker opp og ned. At staten burde bruke slike Digg-aktige systemer var en av tingene jeg tok opp med Kjell fra NHD. Problemet med SFA.no er at det er for lite informasjon der. Hva er egentlig de sakene jeg kan stemme på, hva har det å si om jeg stemmer? Etter møtet fortalte Bente Kalsnes at en masse departementer og liknende i USA nå har slike sider for å sende inn egne ideer og stemme på andres. Dette hadde hun oppdaget via OpenGov Tracker, en side som aggregerer data fra nesten alle disse systemene. Om du har lest min bloggpost som handler om nettopp det å bruke slike systemer i politiske organer kan du tenke deg at jeg ble begeistret. Hvis de kan gjøre noe så direktedemokratisk i et land jeg ikke engang anser som et demokrati, så må vi ihvertfall kunne prøve det her i Norge.
• Når regjeringen vil ha deltagelse på nett må de gjøre det enkelt. Slike systemer for å stemme opp og ned saker er én måte. En annen ting er å ha ett og samme innloggingssystem over alt, slik som Ubuntu Single Sign On (jeg innser at det kan være personvernsproblemer her om dette utvides til alle offentlige tjenester på nett, men gjør ihvertfall innloggingssidene like), og å sende engangspassord på sms, slik som Skandiabanken, istedenfor på en papirlapp du hele tiden mister. Kanskje hver borger bør få sin egen OpenID?
• Legg til rette for at de som er tilstede på alle slags åpne møter o.l. kan spre informasjon derfra live. Det vil si, ha alltid åpne trådløse nettverk der. Stream og gjerne live, og legg ut opptak i etterkant for de som ikke kan komme.
• Siden samarbeidforarbeid.no, som har med både arbeid og skole å gjøre, var overskriften for møtet vurderte jeg også å nevne at det å forbedre Wikipedia-artikler kan være en god idé å bruke som skoleoppgaver.
• Aller sist hadde jeg lyst til å nevne et hyggelig møte jeg hadde med Audun Herning, den gang politisk rådgiver for den gang kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell, for en stund siden og den veldig kule ideen vi kom fram til om en slags lifestream for politikere. Men det ville selvsagt tatt alt for lang tid, og er noe som fortjener sin egen bloggpost snart.

Jeg tenkte at jeg skulle være smart og avslutte mine fem minutter med å gi en enkel nettadresse hvor Jens og rådgivere kunne gå inn og lese alle mine relevante bloggposter om temaet. Så jeg satte opp bit.ly/regjeringen, og ønsket å trykke den på små “visittkort” jeg kunne dele ut. Men jeg har ikke printer kobla til, og jeg kom aldri så langt som til å nevne adressen. Men nå kan ihvertfall du bruke den om du ennå ikke er lei av å lese mine tanker om hvordan regjeringen bruke nettet.

Og så håper jeg at til neste gang de skal invitere noen til bloggermøte føler seg trygge nok på internettet til å bare bruke mail direkte istedenfor som et verktøy for å komme i kontakt via god, gammeldags telefon. ;)

PS: Sjekk ut Regjeringens beta-blogg.

Om du likte denne bloggposten bør du følge meg på Identi.ca eller på Twitter, og abonnere på bloggen min. Du bør også sterkt vurdere å ansette meg. Mail meg på mail[krøll]forteller.net eller ta kontakt på LinkedIn, Facebook, Underskog, eller hvor du måtte ønske.

Spørsmålet om hvordan aviser skal kunne tjene penger på nett er spennende og noe som snakkes og skrives mye om for tiden. Jeg har gjort meg noen tanker om dette tidligere, men med et slikt direkte spørsmålet kom de små grå virkelig i sving. Det måtte bli en bloggpost ut av det (selv om jeg kanskje egentlig burde tatt meg betalt?). Jeg trodde den skulle bli kort. Jeg tok feil, som vanlig. Denne posten er altså beregnet på folk som jobber i avis eller av annen grunn er godt over gjennomsnittet interessert i avis og andre medier på nett (hei mikrobloggere!).

La meg ta det åpenbare først: Avisen må tilbys i det formatet jeg ønsker, og uten DRM. Det vil si at jeg må kunne velge mellom PDF, epub, Kindle-formatet, og så godt som alle andre formater som finnes. Gi meg råtekst (.txt) om jeg av en eller annen grunn skulle ønske det. Gjør det likevel enkelt for meg ved å f.eks. spørre meg om hvor jeg har tenkt å lese avisen (på PCn, på lesebrett X, på smarttelefon Y, osv.), om jeg vil ha bilder i artiklene, osv. og fortell meg så hvilket format som passer best til mitt bruk. Ingen DRM sier vel seg selv: Det fungere ikke, er dårlig for business, og vil bare irritere brukerne.

Utvidet nettavis

I tillegg til å kunne laste ned avisen vil jeg og ha alt på nett. Det vil si at hvis det finnes artikler i papir-avisa som ikke vanligvis publiseres på nett, så la abonnenter logge inn og se alle artiklene. Det blir en slags pay-wall, som jeg er imot, men når bare innhold som ellers ikke ville ligget på nett i det hele tatt er bak pay-wallen kan jeg ikke se at det kan være noe problem.

Jo, ett problem: Deling. Som sagt før: Anders Brenna sier “Står det ikke på nett, så har det ikke skjedd”. Jeg sier kan det ikke linkes til, så har det ikke skjedd. Hvis en abonnent leser noe hun liker og vil dele med venner på sin blogg eller sosiale nettverk, og de som klikker linken blir møtt av en stengt mur, så taper alle. Ikke minst avisen. Mitt forslag til å løse dette er at selv om man må ha et abonnement for å få tilgang på disse artiklene i første omgang, så vil man ikke trenge et abonnement om man følger en link til artikkelen (søkemotorer ikke inkludert).

Det høres kanskje “counter intuitivt” ut; Hvorfor vil noen gidde å tegne et abonnement om de likevel kan få alt gratis på nettsida? I tillegg til de andre forslagene mine nedenfor vil jeg svare dette: Fordi man ikke får tilgang til alt, bare det som noen i din krets synes er bra nok til at det fortjener en link (eller til og med en bloggpost, forum-tråd, e.l.). De som er i denne personens krets vil sannsynligvis også synes det er en bra artikkel (vår krets består oftest av folk som likner på oss), og å hindre disse i å lese en så god artikkel, og heller møte dem med en lite hyggelig feilmelding eller krav om betaling er ikke det lureste du kan gjøre.

Lyd og mobil

Å lese gode artikler er bra, men det er nok av tid i løpet av en dag når man ikke kan sitte og lese. Hvis jeg, i tillegg til å få hele avisen både på nett og til nedlasting i det formatet jeg ønsker, også fikk utvalgte artikler i lyd-format ville jeg blitt veldig fornøyd. Det kan for eksempel være snakk om noen av de lengste artiklene eller de som redaktøren anser som de beste fra dagens avis. De må selvsagt være lest av et menneske, uten DRM, og tilbudt i det formatet jeg foretrekker. Slik kan jeg starte på avisen ved frokostbordet, og fortsette på vei til skolen.

Og når vi er inne på mobilitet: Mange vil nok tenke at en mobil-app vil være en “killer feature”. Men jeg er ikke så sikker. Det kan være det, men noe slikt må lanseres for alle de viktige smarttelefon-operativsystemene samtidig. Det vil f.eks. si Windows Mobile, Symbian, Android, Maemo, og iPhone. For all del ikke slipp en app for iPhone lenge før alle andre og/eller som er mye bedre enn appen for andre telefoner. Det er utrolig frekt mot det store flertallet av smart-fon-eiere, og hvis du syns det er en god idé bør du kanskje vurdere å “dra iPhonen din ut av *****”.

Min personlige avis

La oss si at jeg liker kronikkene i Dagbladet, utenriks-stoffet i Klassekampen, kultur-sakene i Morgenbladet, artiklene til en bestemt skribent i et par andre aviser osv. Sannsynligheten for at jeg vil kjøpe alle disse avisene bare for å lese de forholdsvis få tingene i hver som interesserer meg er liten. I Tyskland har Wanja Oberhof laget en tjeneste, niiu, som lar deg sette sammen de beste delene av eksisterende aviser til din personlige papiravis. Hør et intervju med ham i CBCs podcast Spark.

I tillegg til det beste fra avisene vil jeg og kunne oppgi URLen til blogger jeg vil ha de nyeste postene til i “min avis” (takk til denne bloggposten av arnek for inspirasjon), profilen til en person på en foto-delingsside som jeg vil ha de nyeste bildene til, Wikipedia-artikler, osv. Men i slike tilfeller er det selvsagt viktig at disse tekstene og bildene er lisensiert med en lisens som tillater kommersielt bruk, eller at opphavsmennene blir betalt. Ikke begrens utvalget til bestemte blogger, eller bestemte fotodelingssider. Å begrense meg til å bare kunne velge en WordPress-basert blogg vil være latterlig. Det samme gjelder å bare la meg velge en bilde-stream fra Flickr.

Så til dagens store idé:

Spotify for aviser

Hvorfor liker folk ulovlig fildeling? En av de viktigste grunnene er at det er enkelt. Du har én nettside eller program å forholde deg til, uansett hva slags media du vil ha, og uansett hvilket firma som gir det ut. I tillegg er det ingen DRM eller andre ting som begrenser hvilke operativsystemer, programmer eller dingser du kan bruke filene på.

Hvorfor liker folk Spotify, og er til og med villige til å betale for det? Fordi det er enda enklere. Og mer praktisk.

Analogt abonnement er enkelt: Når du alikevel sjekker posten om morgenen ligger avisa der. For at et digitalt abonnement skal bli en suksess må det være like enkelt, eller nesten like enkelt og mer praktisk.

Det enkleste for avisen vil være å tilby den digitale avisen tilsendt per e-post og feed. En egen feed for lyd-artiklene kan være praktisk for bruk med en podcatcher. I tillegg må abonenten selsagt være automatisk innlogget på nettsiden, så hun får tilgang på alle artiklene, når hun går inn på nettsiden.

Men med en fil levert over mail eller feed må du laste den ned og overføre den til din dings manuelt. Og vi snakker fremdeles om den gamle metoden hvor mediene du kan være interessert i er spredt utover hele nettet. Vil du ha en ny avis må du først finne nettsiden dens og gå igjennom enda en registreringsprosess for å tegne et abonnement.

Dette er tungvindt og minner om noen av grunnene til at ulovlig fildeling er så populært. Derfor foreslår jeg en “Spotify for aviser”.

Alle norske aviser og mediehus burde gå sammen om å lage et kryssplattform (dvs. at den fungerer både på Linux, Mac OS og Windows, minst. Ekstra bonus om programmet er Fri programvare.) program som automatisk laster ned de avisene du abonnerer på i det formatet du ønsker, og synkronisere dem med alle slags lesebrett og smarttelefoner. Det samme gjøres med lyd-artiklene, utenom at disse selvsagt synkroniseres med portable musikkspillere.

Men det er bare basis-funksjonen. I tillegg bør programmet la deg se forsiden til, og lese utdrag av, dagens utgave av alle andre aviser, samt streame minst én av dagens lyd-artikler. Alt dette bør være gratis, og om man liker det man ser er det bare å klikke en knapp for å kjøpe resten av dagens avis, eller kjøpe et abonnement.

Når du åpner programmet kan du bli møtt av en velkomst-skjerm som likner på Spotify sin, bare at istedenfor nye album og “artists you may like” får du tips om de nyeste artiklene og “skribenter you may like”, f.eks. Et slikt program bør også gjøre det enkelt å finne andre artikler om samme tema eller fra samme område (geokodede artikler) innen samme avis og på tvers av avisene. Men dette kan og passe godt på nettsidene.

Flere mulige funksjoner:

Disse ideene kan gjennomføres uten et slikt “Spotify for aviser”, men mye av det kunne passet ekstra godt som en del av et slikt program:

• Research. Les avisa direkte i programmet, legg inn bokmerker, kommentarer, understrekninger, samle utklipp i en “scrapbook”, osv. Alt dette kan enten bare være privat eller deles.
• Interaktivitet. Gjør det enkelt å komme med forslag: Hva liker du og hva liker du ikke med avisa generelt, med måten vi behandler dette temaet, med denne artikkelen? Hvilket tema bør vi ha som hoved-tema en gang? Gi karakter/terningkast/stjerner på artikler, osv. Hvis folk merker at de blir hørt og får innflytelse vil de føle en mer personlig tilknytning og bli mer loyale.
• Bilder. Få noen av de beste bildene i dagens avis i høy kvalitet, og i forskjellige størrelser til bruk som bakgrunnsbilde. Avisa The Boston Globe har blitt velkjent på nett gjennom sin fotoblogg The Big Picture hvor de stadig legger ut masse store bilder i høy kvalitet.
• Fullstendige artikler. I de tilfellene hvor artikler har blitt kuttet ned kun for å få plass i den fysiske avisa, gi meg mulighet til å velge å få artikkelen i sin helhet.
• Bonus-materiale. La dere inspirere av The Office og bonus-materialet på DVDer: Lag behind the scenes-videoer, intervjuer av alt fra redaktør til avisbud og andre interessante “ekstra materialer” ting fra tid til annen. Hvordan bestemmer man seg for et hoved-tema, hva skjer på trykkeriet, hva skjer i minuttene etter at et brennhett 1000-tips har blitt ringt inn?

Jeg vil ikke gå inn på flere konkrete forslag her, men bare nevne at det her er utrolig mange spennende muligheter å ta tak i.

Betalingsmodeller

Jeg skriver her med utgangspunkt i den tradisjonelle abonnementes-modellen, men det er ikke nødvendigvis den beste. Den mentale kostnaden det er å måtte bestemme seg for om man vil betale for en artikkel eller ikke er grunnen til at jeg ikke har nevnt muligheten for mikro-betaling for enkeltartikler (les, eller lytt til, Free av Chris Anderson for mer om dette). Men dette kan også gjelde for betaling for dagens avis. Det kan være at en fast månedspris for å kunne lese alle landets aviser er en bedre modell. Det kan f.eks. tilbys fire prisnivåer:

1. Les og stream utvalgte (lyd-)artikler fra alle dagens aviser. Kun i programmet. (Gratis)
2. Les og stream alle (lyd-)artikler fra alle dagens aviser. Kun i programmet.
3. Les og stream alle (lyd-)artikler fra alle aviser, og hele arkivet. Kun i programmet.
4. Les, stream og last ned alle (lyd-)artikler fra alle aviser, og hele arkivet.

Prisnivåene kan se annerledes ut, eller hele betalingsmodellen være helt annerledes. Denne modellen kan kombineres med tradisjonell abonnements-modell, eller helt andre modeller. Bare husk å holde det så enkelt som mulig, samtidig som det er fleksibelt nok. Ikke gå i fellen som mobilopperatørene har gått i.

Det kan og lønne seg å gi et gratis lesebrett til alle abonnenter. Ikke at noen norske aviser har like stort opplag som NYT, men det er verdt å ha i tankene.

Geoapps

Til slutt vil jeg kort nevne at posisjons-baserte tjenester er i vinden for tiden, og at å komme tidlig inn på dette markedet kan være en god idé. Geotagg alle artikler, og lag apps som lar meg lese artikler basert på min posisjon. La meg og filtrere hvilke artikler jeg vil lese utfra tid (hva skjedde på dette stedet for 50 år siden, hva skjedde denne uka?), hvor viktig saken er (vanskelig å bestemme, selvsagt, men kan være veldig praktisk for steder hvor det ofte skjer mye), og kategori (Vis meg f.eks. alt annet enn sportsnyheter, eller vis meg anmeldelser av kulturarrangementer som skjer i nærheten akkurat nå).

Wikipedia har også mange geotaggede artikler, og bildedelingssider som Flickr og Ipernity har mange geotaggede bilder, så disse kan eventuelt trekkes inn for å gjøre opplevelsen enda rikere. Vær igjen oppmerksom på lisensen.

Hva syns du om disse ideene? Ville du betalt for en digital avis levert på denne måten, eller har du andre forslag? Fortell meg om det i en kommentar nedenfor!

Om du likte denne bloggposten bør du følge meg på OMB-nettverket (Identi.ca) eller på Twitter, og abonnere på bloggen min. Det er helt gratis. Du bør også sterkt vurdere å ansette meg. Mail meg på mail[krøll]forteller.net eller ta kontakt på LinkedIn, Facebook, Underskog, eller hvor du måtte ønske.

I fjor høst møtte jeg med Kjell Brataas i Nærings– og Handelsdepartementet for å ta en prat om regjeringen og departementenes mulige bruk av sosiale medier. Det var et hyggelig møte, og jeg følte jeg fikk fram mye av det viktigste jeg hadde å si om emnet til en lydhør person. Senere ble jeg spurt om å skrive en kort anbefaling til departementene, men de ombestemte seg og satte ned en intern arbeidsgruppe isteden. Det er altså denne arbeidsgruppen som nå har gitt ut en rapport om dette viktige temaet (direktelink, pdf). Siden jeg, og ting jeg har gjort, blir nevnt føler jeg det er min plikt å kommentere den. Finn fram en Fairtrade–sjokolade (eller –banan) og sett deg godt tilrette. Jeg er redd denne kommentaren kommer til å bli lang.

OBS: Det står mye bra i rapporten. Dessverre har jeg ikke mye tid nå, med mye skolearbeid og annet som skjer. Derfor vil jeg først og fremst fokusere på det jeg er uenig i, eller som jeg syns burde vært gjort bedre. Det er kjipt, jeg vet, men sånn må det bare bli akkurat nå.

OBS2: Vanligvis prøver jeg å skrive så enkelt og forståelig for alle som mulig. Dette har jeg ikke plass til nå, så om det er noe du ikke forstår håper jeg du legger igjen en kommentar, så skal jeg gjøre mitt beste for å svare. Det kan ta litt tid før du får svar, for jeg reiser bort for en uke nå.

Hvis du ikke er sikker på hva som ligger i uttrykket “sosiale medier” vil jeg anbefale deg å først lese min bloggpost “Web 2.0 — Et forsøk på å forklare fenomenet”. “Sosiale medier” er sånn ca. det nye ordet for “Web 2.0″. Jeg har tidligere skrevet om regjeringens bruk av sosiale medier, og hva det kan ha å si for demokratiet her og ikke minst her.

Flott start

Konklusjonen, som innleder rapporten, starter med denne flotte setningen (min utheving):

Sosiale medier tilbyr en enestående mulighet til å engasjere befolkningen i form av dialog og delaktighet i enkeltsaker og større prosesser. Brukt på rett måte vil sosiale medier bidra til bedre demokrati i Norge.

Jeg er hundre prosent enig, og det er nettopp dette som gjør at jeg bruker så mye tid og energi på sosiale medier, og til og med på å hjelpe en regjering som jeg egentlig er sterkt uenig med og kritisk til deres forvaltning av mine muligheter for å få en god framtid.

Så kommer en punkt-liste med konkrete anbefalinger, som ser kjent ut:

• ”Just do it”
• Gjør det selv – før andre gjør det for oss
• Bruk som lyttepost
• Velg eksisterende løsninger

Jeg mener å huske at jeg nevnte alle disse tingene i møtet jeg hadde med Kjell. Jeg la spesiellt vekt på at man må bruke mulighetene til å lytte til folket. Og det at andre vil gjøre det om de ikke får ut finger’n og gjør det selv har jeg jo personlig erfaring med.

Åpenhet — på mer enn én måte

Det med å velge eksisterende løsninger er jeg dog litt ambivalent til. På den ene siden er det bra å ikke bruke ressurser på å finne opp hjulet på nytt. På den annen side mener jeg at det er viktig at en stat har full kontroll over egne data, og legger dem ut på en mest mulig åpen måte. Det vil si ved hjelp av Fri programvare-løsninger og løsninger som bruker åpne standarder, så langt det er mulig. Den beste løsningen tror jeg ligger i å installere egne Friprog-systemer der slike finnes og bruke disse synkront med de private tredjepartssystemene som “folk flest” bruker. Hvis det ikke finnes eksisterende Friprog-løsninger syns jeg det er verdt det å utvikle sitt eget. Men det finnes allerede friprog-løsninger for de fleste ting. Et eksempel er mikrobloggsystemet StatusNet (tidligere Laconica). Dette kan installeres på f.eks. mikro.norge.no, hvor hver politiker og departement får sin egen konto å tweete på. Disse kontoene kan så automatisk kryssposte til tilsvarende kontoer på Twitter. Det geniale med StatusNet er at den bruker det åpne systemet OStatus for å gjøre det mulig å følge folk på tvers av servere, så selv om jeg som privatperson ikke kan lage en konto på mikro.norge.no, så kan jeg likevel følge @jensstoltenberg der fra min konto på identi.ca, en annen offentlig nettjeneste med støtte for OStatus, eller min egen installasjon på egen server.

Og nettopp dette med åpenhet er et viktig punkt som mangler fra listen, og som ikke får den oppmerksomheten det fortjener i rapporten som helhet. Det blir faktisk ikke nevnt før i et sitat av Obama på side 4, og etter det nevnes det ikke igjen før på side 13, hvor det kort nevnes at Fred Arne Ødegaard, som de har hatt møte med, syns åpenhet er viktig.

Hvis de nye mulighetene som nettet byr på virkelig skal utnyttes på en slik måte at det fremmer demokratiet, så må staten ikke bare bruke det til å lytte. De må også dele. Når alle dataene staten sitter på er betalt for av deg og meg, så sier det seg selv at disse dataene også må være tilgjengelige for oss. Og gjennom denne tilgjengeligheten, om den er gjort på riktig måte (med bruk av data-lesbare, åpne formater og standarder), vil vi få ny innsikt og kunne se nye sammenhenger, som gjør at vi faktisk kan gi nyttige tilbakemeldinger. For hva er vel poenget med å lytte om de færreste kan uttale seg basert på gode fakta?

Spørsmålet om lisensiering av tekst, bilder, og video røres heller ikke ved i denne rapporten. Det sier seg selv at jeg mener at lisensen må være så fri som mulig. Helst en total frigiving (“Public domain”). Eventuelt en så fri Creative Commons–lisens som mulig. Offentlig data må være offentlig.

Så som et ekstra punkt på listen ville jeg lagt til:

• Vær Åpne

Som et plaster på såret har arbeidsgruppen lagt ved Obamas memorandum om ”Transparency and Open Government” som et vedlegg. Dette er en kort tekst, med fryktelig bra uttalelser (som selvsagt ikke er juridisk bindende), og jeg vil anbefale alle å lese den.

En liten korreksjon

Det finnes en felles Twitter-konto for Regjeringen som en privatperson har holdt av. For øyeblikket er innholdet på denne Twitter-siden kun RSS-feed fra alle nyheter fra departementene. Arbeidsgruppen har bedt om å få overta kontoen.

Dette stemmer ikke. Det var jeg som holdt av denne kontoen, samt @regjeringen på Identi.ca, men det er nå nesten et halvt år siden jeg overlot kontrollen til et departement.

Men hvilke sosiale nettverk skal brukes?

På side 5–7 i rapporten er det en “kort beskrivelse av aktuelle sosiale medier”. Av alle sosiale medier som beskrives er det bare ett som ikke er et privat, for-profit selskap med hovedsete i USA; blogger.

I tillegg fins det få hint om at det finnes andre “sjangre” sosiale medier, eller andre konkrete sosiale medier innen de sjangrene som blir nevnt (Bildedeling, mikroblogging, nettverk, …). Når det listes opp hvilke sosiale medier departementene bruker finnes det ikke en mulighet for “annet”.

Skal ikke Norge være tilstede på noen norske nettsamfunn? Hva med sosiale medier som ikke er private firmaer, som f.eks. FriendFeed-aktige NoseRub (også et Friprog-system som kan installeres på egne servere om ønskelig)?

Oppdatering: Det er bra å være der de fleste er, men det er også utrolig viktig å lytte til de som ikke velger å bruke de samme verktøyene som alle andre.

Som et eksempel på en annen “sjanger” sosiale medier vil jeg nevne noe jeg syns er utrolig spennende: Systemer som gjør det enkelt å komme med ideer og stemme på andres ideer. Utsira kommune bruker et slikt system, og dette blir nevnt i avsnittet om kommuners bruk av sosiale medier.

Istedenfor et slikt system anbefaler rapporten nettmøter på regjeringen.no for å få innspill. Nettmøter er greit nok det, men jeg er skeptisk til hvor god kanal det er for å påvirke politikken. Et nettmøte finner sted på et bestemt tidspunkt, og det er stor pågang med spørsmål og kommentarer. Sannsynligvis så stor at politikeren som er i møtet må velge hvilke hun skal svare på, og da er det lett å velge vekk de som er mest ufordrende, enten bevisst eller ubevisst. I tillegg er det vanskelig å legge noen tyngde bak kommentarer. Du sender inn en kommentar, og politikeren ser det som noe én person mener. Hvis du heller kunne lagt ut kommentaren på en nettside hvor 100 000 nordmenn stemmer den opp, så får den en litt annen tyngde. Jeg er redd nettmøtene fort bare blir enda en kanal for staten å snakke til oss, ikke med oss. En FAQ-side hvor vi kommer med spørsmålene.

Dette gjelder også det som blir sagt om høringer. Rapporten anbefaler å legge ut et skjema folk kan bruke til å sende inn sine tanker. Man kan så publisere (deler av) disse høringsuttalelsene sies det. Virkelig? Et skjema? 1998 ringte, men jeg la på røret før de fikk sagt hva de ville, for jeg har et bedre forslag:

Her, akkurat som med mikroblogging, fins det allerede et godt friprog-system som bør brukes. IdeaTorrent likner på Get Satisfaction: Alle ideer som sendes inn publiseres automatisk, og alle andre kan stemme disse opp og ned og kommentere dem. Jeg har skrevet mer detaljert om dette og hvorfor det er bra her.

Rapporten nevner som et positivt eksempel hvordan Storbritannias regjering har svart på video-spørsmål. Jeg vil kanskje heller peke på Obama sitt “Open for Questions”-møte, hvor alle innsendte spørsmål lå ute på nett, og de som fikk flest stemmer av andre ble besvart via video.

Hva med kommentarer?

Departementene og SMK bør følge 10 Downing Streets eksempel og ikke tillate kommentarer på YouTube-sidene. Dette fordi kommentarer ikke kan forhånds-modereres, og det er viktig at språket på siden er av en slik art at det ikke støter noen.

Dette er en skikkelig FAIL. Det er forståelig at man ikke vil ha kommentarer på YouTube, eller andre steder for den saks skyld. Det kan være mange grunner til dette. Men grunnen bør ikke være manglende forhåndsmoderering, for slikt er en uting. Som Øyvind Solstad sier på NRKbeta:

Det virker som Norsk Journalistlag ikke har tatt inn over seg at i 2008 har nettet blitt sosialt. Her snakker vi med hverandre. Snakker.

En gang til: Snakker.

Tenk deg en samtale der du må hviske i øret til en av deltagerne hva du ønsker å si. Og hvis vedkommende synes det er ok, kan du si det høyt til alle de andre som hører på.

En gang til, fra rapporten:

Dessuten bør det presiseres […] at dersom den som henvender seg ønsker et formelt svar fra
departementet, eller at det skal settes i gang en saksbehandling, må vedkommende sende
en formell henvendelse per e-post eller vanlig brev.

Dette er for dårlig. Hvorfor kan ikke spørsmål og henvendelser gjort i full offentlighet få et formelt svar eller starte en saksbehandling? Om jeg, ihvertfall hvis jeg er en kjenning av media, skriver et leserinnlegg i avisa som kritiserer politikken til et parti eller politiker kan det fort skje at vedkommende svarer i et nytt leserinnlegg. Hvorfor er det greit med åpenhet i aviser, men ikke på nett?

Generelt blir håndtering av kommentarer tatt for lite opp. Dette er en stor svakhet i rapporten.

Diverse

Jeg vil legge til at staten bør bruke real-time web søkemotorer for å følge med på hva som blir sagt om regjeringen, departementene, og de forskjellige tjenestene på blogger, mikroblogger, osv. Gode bedrifter gjør det for å vite hva folk syns om dem, og for å kunne møte kritikk. En stat burde ikke være dårligere!

Jeg savner også noen tanker om hva som bør gjøres for å få folk til å bruke alle disse nye sosiale mediene. Hva har det å si at Jens Stoltenberg har en blogg, hvis ingen leser den, eller at Utsira Kommune tar imot forslag, hvis ingen kommer med dem? Dette er helt klart en meget viktig oppgave for staten, men problemstillingen blir ikke engang nevnt i rapporten.

Oppdatering: Jeg har nå skrevet en egen bloggpost om dette temaet: Hjelp søkes: hvordan få fram det demokratiske potensialet i sosiale medier?

Til slutt i rapporten er det blitt lagt ved en del statistikk, som jeg ikke kan gå inn på her, men som er vel verdt å kikke på, og som er veldig bra at de har tatt med.

Konklusjon

Så for å ta min konklusjon til slutt vil jeg si:

• Generelt mye bra i rapporten, spesielt liker jeg at innspill de har fått og gode eksempler fra andre trekkes inn, men..
• For lite fokus på sosiale medier som ikke er en av de store firmaene
• For lite fokus på norske sosiale medier
• For lite fokus på åpenhet i form av “transparancy”/åpne data og i form av fri programvare
• For lite fokus på håndtering av kommentarer
• For lite fokus på hva som skal til for å gjøre bruken av sosiale medier til en suksess; hvordan få folk til å bruke det, og når vet vi at vi har “lyktes”?

Hva synes du om rapporten og/eller min kritikk? Jeg vil veldig gjerne høre dine synspunkter, gjennom kommentar under, en egen bloggpost med ping/trackback, eller til og med en tweet til @forteller (tagg: #sosrapp). Bruk det mediet du føler for. Det viktige er at du lar din stemme bli hørt! Så lover jeg å svare så fort jeg får tid (som altså dessverre kan bli en uke til).

PS: Om ditt statlige organ (eller annet) skulle ha bruk for en social media guru, så er jeg åpen for enkeltoppdrag via mitt konsulent-enkeltmannsforetak Monochromatic Oeuvre, og for en deltidsjobb i høst og  fulltidsjobb til våren når jeg har gjort ferdig min bachelor i Digitale medier ved UiO.

Tradisjonen tro var Erling Borgen og Petter Skauen innom årets sommerSNU, 19. året på rad. De har alltid mye spennende å fortelle om. Desverre er det også for det meste tragisk, med noen flotte lysglimt innimellom, men jo mer tragisk, desto viktigere er det å bli opplyst om det.

På årets sommerSNU lanserte Changemaker sin nye kampanje Det er typisk norsk å tjene penger på krig, og dermed passet det godt at Erling og Petter blant annet snakket om dokumentarfilmen Et lite stykke Norge og hva som skjedde rundt den. Norge er verdens 6. største eksportør av våpen, i absolutte tall, og aller største målt i forhold til innbyggertall. Vi selger våpen til versting-stater som Saudi Arabia, De forente arabiske emirater, Tyrkia, og USA. Staten har aksjemajoritet i (altså makt over) de to største våpenfabrikantene; Kongsberg og Nammo.

Erling og Petter snakket også om opplevelser i Sør-Amerika, blant annet med en norsk konsulat i Columbia generalkonsul i Guatemala som syntes det var flott at 220 000 indianere var blitt drept, og gjerne ville at flere skulle drepes (konsulen fikk sparken etter at Erling og Petter intervjuet ham på TV), om Aker Kværners medvirkning til tortur på Guantanamo, hvorfor håpet ligger i kvinnene, og mye annet viktig. Erling og Petter er veldig engasjerend personer med mye viktig på hjertet og du vil ikke angre på å sette av litt tid til å høre dette foredraget!

Oppdatering: Etter at jeg gjorde Borgen oppmerksom på at jeg hadde lagt ut opptaket ba han meg fjerne det.

Etter fordraget gikk jeg bort til Erling og fortalte ham at han må skjerpe seg på nett. Han har så mye viktig å si, og han lager gode dokumentarer om det, men det hjelper ikke stort når bare noen hundre tusen nordmenn ser det på TV. Hva med alle dem som ikke har mulighet til å se det akkurat da, eller alle de som kan tenke seg å se det på nytt senere. For ikke å snakke om alle milliardene som ikke får inn norsk TV. Jeg sa at han i det minste må legge ut mange gode klipp på nettsider som lar deg embedde klippene når du blogger om de temaene. Deretter hadde jeg tenkt å spørre om det kanskje kunne være noen mulighet for å legge ut hele dokumenterene etterhvert.

Oppdatering: Resten av bloggposten fjernet, fordi jeg tror Borgen også ville at jeg skulle fjerne dette. Jeg beklager, men som alltid ligger det nok en kopi av teksten et annet sted på nett, utenfor min kontroll.

Samtidig mener jeg at det er viktig at de som stiller opp i media gir tilbakemeldinger når de ikke synes at saken portretteres på en god nok måte, slik som Virrvarr har gjort flere ganger (og som jeg også har gjort ovenfor TV2 tidligere), og til og med blitt berømmet for to ganger i en av avisene hun anmeldte.

Dermed tror jeg ikke løsningen på dilemmaet er å la være å gi kritikk når det er på sin plass, i frykt for å avskrekke media fra å dekke viktige saker i framtiden. Heller bør man gi konstruktiv kritikk, og skryt, når det er på sin plass, og håpe at dette snart blir så utbredt at media skjerpes av det og presses til å lage bedre saker i framtiden.

Med det i tankene har jeg noen ting jeg gjerne vil påpeke ved NRK Lørdagsrevyen, 18.07.09 sin sak med meg om friganisme og overforbruk (følg gjerne linken og se innslaget før du leser videre).

Hvor er det store bildet?

Det er, som nevnt, veldig bra at NRK tar opp problemet med kasting av mat i Norge. Som Kine Søyland sier kastes det rundt 50.000 tonn mat hvert år, bare i Norge. Dette er tragisk. Men det blir enda mer tragisk sett opp mot situasjonen i resten av verden.

I 2001 var det 2,7 milliarder fattige mennesker i verden, målt av Verdensbanken med utgangspunkt i 2 USD om dagen å leve for. Forrige måned kom tallet på underernærte mennesker i verden for første gang opp på 1 milliard. Jeg tør ikke drømme om hva de hadde følt om de visste om vårt sløseri.

En viktig grunn til at antall sultne har økt i det siste er den internasjonal matvarekrise som har vart noen år nå og fremdeles brer lidelse om seg i store deler av verden. The Economist hevder i følge Klassekampen at matvarekrisen har ført 1 million mennesker ut i sult, og ført til opptøyer i 60 land! Samtidig blir halvparten av all mat verden produserer kastet, noe jeg gjorde NRK oppmerksomme på. Men ikke noe av dette blir nevnt med ett ord i NRKs sak.

Hva med kritiske spørsmål?

Kine Søyland, informasjonssjef i NorgesGruppen, forteller i saken at “dagligvarebransjen kaster rundt regnet 50.000 tonn mat hvert år”. Ifølge Wikipedia har NG en andel av dagligvarebransjen på 36,7%. De eier bl.a. Kiwi, Meny, Spar, First Price, Eldorado, Fiskemannen, Slakter’n, og mye mer. De har med andre ord mye å si for vårt forbruk av, og sløseri med, mat. Derfor skulle man kanskje tro at media vil stille dem i det minste delvis ansvarlig for 36,7% av det hjerteskjærende sløseriet som Søyland snakket om. Ikke i NRK. De stiller et spørsmål som lar Søyland dytte ansvaret over på den enkelte forbruker, og lar det være med det.

Jeg syns jeg bør kunne kritisere media for å gjøre en for dårlig jobb uten å gjøre jobben for dem, men her er likevel ett eksempel på noe de kunne tatt tak i: Kiwi har en datogaranti som sier at om maten går ut på dato i morgen får du den gratis. Det betyr at Kiwi hver dag kaster store mengder mat som ennå ikke har gått ut på dato. På lørdagskvelden må de kaste all mat som går utpå dato på søndag, mandag, og tirsdag!

I tillegg burde NRK ha snakket med mattilsynet og forhørt seg om hvorfor de er så unødvendig strenge, og ikke lar butikker gi vekk “siste forbruksdag”-mat som har gått ut.

Hvorfor er NRK så tabloide?

Protest

Dette punktet i min kritikk er kanskje noe svakt. Jeg vet ikke sikkert hva flertallet av friganere tenker om dette, og derfor er det kanskje riktig å si at friganere lever av det andre kaster som en protest. Jeg gjør det derimot ikke, uansett hva NRK sier, og dette gav jeg beskjed om.

Jeg forklarte at jeg gjør det av tre årsaker:

• For å, i så stor grad som mulig, unngå å bidra til å ødelegge jorda.
• Av rettferdighets-årsaker: 20% av menneskeheten forbruker 82% av verdens resurser (FNs Human Development Report, 1999), klimaproblemene som i hovedsak har blitt forårsaket av rike, rammer i hovedsak fattige (dette kalles klimagjeld, og Norge har flere hundre milliarder kroner av det).
• Og fordi jeg ikke vil støtte store, internasjonale selskaper og andre firmaer som gjør mye ondt i verden. (Du kan få en oversikt over gode og dårlige ting firmaer gjør på den flotte oppslags-wikien Knowmore.org. Ta f.eks. Nestlé, som eier en enorm mengde merker, som Findus og Maggi, eller sjekk hvordan det ligger an med Coca-Cola, som også eier skremmende mange merker (i en del fattigere land er det omtrent som de har monopol på “soft drinks”), deriblant BonAqua, Fanta, Urge, osv..)

Jeg sier at protest-fokuset er tabloid fordi det er lettvint, forenklende, og fordi de fleste andre media jeg har vært borti av en eller annen grunn gjør det samme.

Valg av vinkling

NRK filmet meg i to omganger: Først på kvelden for å sjekke søpla til en matbutikk etter stengetid, og dernest et intervju hjemme hos meg. Til sammen kan jeg tenke meg de filmet i ca. en time. Intervjuet utgjorde litt over halvparten. Jeg drømte selvsagt aldri om at halvparten av dette materialet ville bli brukt i sendingen, men jeg må stille spørsmålstegn ved det materialet de valgte å bruke.

Jeg hadde fått et inntrykk av at NRK ville lage en sak om friganisme og overforbruk generelt. Første gang de tok kontakt sa de at de ville “lage et innslag om friganer og livsstilen deres, samt bruk og kast samfunnet vi har i Norge.” I senere korrespondanse sa de også at de ville se på alle tingene jeg har funnet. Jeg vet ikke med deg, men i mine øyne handlet ikke saken om bruk– og kast-samfunnet. Isteden ble det en sak om sløsing av mat og en som spiser fra søpla. At dette skulle være, eller kunne bli, den eneste vinklingen ble aldri nevnt.

Under intervjuet hjemme hos meg snakket vi om mange viktige saker, sånt som jeg har skrevet om her og spesielt her. Som for eksempel at forbruket i Norge har økt med 300% siden siden 50–60-tallet, men vi har ikke blitt lykkeligere. Ikke ett ord av dette ble brukt hverken på TV, hvor tiden selvsagt er begrenset, eller på video eller tekst på nett, hvor det ikke finnes begrensinger. Klær ble nevnt, men bare i en bisetning. Jeg forstår at Lørdagsrevyen kun har én kort time på seg og at temaer må spisses. Jeg forstår også at mat fra søpla er mer oppsiktsvekkende, at det har “ick”-faktor som gjør det til en god mediesak. I andre medier. Jeg forventet mer av NRK.

Overforbruket vårt av gjenstander er minst like viktig for ødeleggelsen av jorda som sløsingen med mat. Nesten alle andre medier jeg har vært i kontakt med har også satt hovedfokus på mat, men de har likevel for det meste samtidig nevnt annet overforbruk i større grad enn det NRK gjorde. Alle mediehus har et samfunnsansvar, men slik jeg ser det har NRK det i en spesielt stor grad. Derfor var dette, som jeg ser på som en veldig tabloidisering av saken, veldig skuffende (for ikke å si sløsing av min tid).

At de ikke i det minste la ut et lengre klipp på nettsidene forstår jeg ikke. Hvis de gjorde det til en vane på de sakene hvor de har mye opptak om viktige ting som de ikke får plass til i sendingen, kunne de og trukket mange til nettsidene sine. På den måten kunne de i alle sendinger reklamert for nettsidene sine med å si noe sånt som at “en mer utfyllende sak får du på nrk.no” (helst med en ferdig tinyurl (nrk.no/xyz), så man ikke trenger skrive ned en lang URL eller søke etter saken, og så den blir enkel å spre via mikroblogging og IM).

Det er på tide å behandle nettet som den førsterangs kanalen den er, og sette TV og radio ett hakk ned på pallen, hvor de hører hjemme. Bruk TV– og radio-sendinger til å trekke brukere til hovedkanalen: Nettsidene.

Filming

Da vi var bak butikken for å lete etter mat gav jeg beskjed til tv-fotografen og intervjueren om at jeg ikke ville at de skulle vise hvor vi var. Ikke fordi jeg vil skjule meg, men blant annet fordi jeg ikke vil at de som jobber der skal føle noe negativt rundt en sånn type oppmerksomhet, og fordi jeg ikke vil at ledelsen der skal se det og sette inn strengere tiltak for å hindre folk i å lete i søpla. Det lovet de å passe på, men det merket jeg ikke noe til da jeg så saken. Selv på det første bildet som brukes thumbnail/bilde på nett-saken er det lett å skjønne hvor dette er om man kjenner stedet.

Jeg er redd dette ble en krassere, for ikke å si lengre, post enn det jeg så for meg da jeg startet. Derfor må jeg avslutte denne “anmeldelsen” på samme måte som jeg gjorde da jeg kritiserte TV2 (som var mye verre); Med å gi NRK (i dette tilfellet :)) all ære for å i det hele tatt ta opp temaet overforbruk og friganisme. Dette er temaer som er ekstremt viktige, men som for det meste blir oversett av media. Det var et greit første skritt, NRK, jeg håper dere vil gjøre det enda bedre neste gang! Og jeg håper det blir snart, for tiden renner ut.

PS: Til slutt håper jeg du vil ta en titt på min nye nettside rødgrønn.no, samt på NUs flotte oversikt over hva naturen ville ha stemt. Det er 54 dager til valget.

Den 12. februar i år var Erik Fosse på Det Norske Studentersamfund og fortalte om det han opplevde i Gaza under blokaden og bombingene. Jeg var der og tok, som vanlig, opp foredraget. Det er på 1 time og 43 minutter og veldig viktig å få med seg for alle som vil få en bedre forståelse om hvordan det er å leve i en krigssone, noe som spesielt vi nordmenn burde sette oss inn i nå som vi deltar i en krig.

Lytt ved å holde musen over høyttaleren: eller last ned MP3. (Høyreklikk, Lagre lenke som)

Den 19. mars var Wenche Aaretun fra Den norske palestinakomiteen i “Sånn er livet” på NRK P2 og fortalte om hvordan situasjonen er i Gaza nå etter at bombene har stilnet, men blokaden fortsatt er der og gjør livet fryktelig vanskelig for alle de 1,5 millioner menneskene som er presset inn på Gazastripens 360 km² (til sammenligning er Oslo kommune på 454 km²).

Lytt eller last ned

Hvis du ikke bare vil høre andres erfaring men se selv hvordan det var under krigen, kan du ta en titt på Al Jazeeras nokså omfattende videoarkiv fra krigen som de har frigitt under en Creative Commons-lisens.

Jeg var en av mange som var sterkt opprørt over Israels overgrep mot menneskene i Gaza. Den 30. desember i fjor deltok jeg i en demonstrasjon mot Israel, som dessverre utartet seg i voldelig retning.

Jeg er sterkt imot voldelige demonstrasjoner, og det er klart at det blir spesielt “på trynet” når det er en fredsdemonstrasjon. Likevel har jeg forståelse for at unge folk med slekt og venner presset sammen på et knøttlite område langt vekke, hvor de alltid lider under en overlegen militærmakt, at man da klikker når denne samme makten går til angrep og gjør livet til et enda større helvete. Du går rundt i angst for om din næreste familie og kjæreste venner fremdeles lever, fra minutt til minutt. Jeg skjønner også at noen ungdommer vil utnytte situasjonen til å kaste stein og oppføre seg som idioter, selv om forståelsen er langt mindre der.

Men man kan oppleve det samme, uten å reagere på en voldelig måte, og det er de som virkelig fortjener min respekt. Et godt eksempel på dette er Tamilene som de siste månedene fredelig har demonstrert dag ut og dag inn for rettferdighet for sitt folk. Ikke bare har disse opplevd at sitt folk har blitt undertrykt og angrepet i årtier, men i det siste har de til og med måttet leve med at opprøret på Sri Lanka har blitt helt knust.

Borgerkrigen på Sri Lanka er en av verdens blodigste og har krevd nesten 100 000 menneskeliv. Tamiltigrene er lagt fra skyldfrie i konflikten, men i 2008 var det den Sri Lankiske stat som trakk seg fra våpenhvilen med Tigrene. Jeg mener ikke å forsvare alt hva Tigrene har gjort, men det er ingen tvil om at regjeringen i landet undertrykker det tamilske folk urettmessig.

Og her kommer jeg til poenget: Den norske stat støtter Sri Lankas myndigheter ved å bruke oljefondets penger på å kjøpe statsobligasjoner av dem (en slags aksjer for landet, bare uten bestemmelsesrett, selvsagt)! Vi støtter også Israel på samme måten.

Og det er da jeg lurer på hvor engasjementet er blitt av. Det manglet ikke på demonstrasjoner, både fredelige og voldelige, debatter, kampanjer, artikler, og alt mulig under Gaza-krigen. Og det er flott! Men i Sri Lanka-saken, hvor vår stat altså også har et direkte medansvar for de overgrepene som skjer, så er det helt stille i forhold. Klart det har vært noen skriverier og tv-innslag, men hvor er demonstrasjonene og engasjementet? Jeg lurer også på hvorfor det ikke var mer fokus på Norges pengestøtte til Israel, som nå er på 268 millioner kroner, og krav om å trekke disse ut. Vi støtter også Colombia (verdens farligste land for fagorganiserte), Russland (Tsjetsjenia), osv på samme måten. Som den kjente homo-aktivisten Larry Kramer sa på Democracy Now! (uten sammenlikning av de to sakene forøvrig), og som jeg ofte har tenkt siden: “where is the outrage?”

Heldigvis er det noen som gjør noe.

Fordi Norge ikke er direkte innblandet i denne saken tar jeg det bare i en PS: Vi må heller ikke glemme militærkuppet og den uretten mot folket som det fører til på Honduras i disse dager.

Jeg avsluttet den bloggposten på en litt annen tone, og det er det jeg skal skrive om nå:

Helt til slutt kunne jeg ikke la være å snike inn noe som var litt på siden av temaet, men som jeg har drømt om så lenge, og som jeg helt seriøst tror kan revolusjonere folkets forhold til både staten og politikerne, og hvordan byer, kommuner, og til og med nasjonen blir styrt, og slik også øke vanlige folks politiske engasjement.

Det jeg snakker om vet jeg ikke om har et generelt navn, men det var Dell som pionerte det i stor skala med sin IdeaStorm. IdeaStorm er en nettside hvor hvem som helst kan registrere seg og legge ut ideer til hva Dell burde gjøre, eller ikke gjøre. Deretter kan alle registrerte brukere, med ett eneste klikk, stemme ideer opp eller ned, litt sånn som saker blir stemt inn på forsida på Digg. Dell har tatt ibruk mange av ideene som har kommet inn via IdeaStorm, blant annet kom det meget vellykkede eksperimentet med å selge maskiner med Ubuntu Linux istedenfor Windows ut av denne idéstormen. Siden har blant annet Ubuntu Linux selv, BBC, og Starbucks satt opp tilsvarende sider.

Enda mer interessant er det at den danske kommunen Skanderborg har satt opp en slik side på Ideoffensiv.dk, og det ser ut til at det har vært et overveiende positivt prosjekt. Men allerede før jeg hørte om Ideoffensiv hadde jeg drømt om at politiske enheter, slik som byer og kommuner, kunne benytte seg av et slikt verktøy for å lytte til sine innbyggere. Ja, til og med kanskje et helt land. Jeg var veldig usikker på hvordan dette ville bli mottatt av min byråkrat-venn på andre siden av bordet, men til min glede virket han faktisk ganske positiv til tanken. Jeg fortalte om hvordan Canonical, firmaet bak Ubuntu Linux, har utviklet et fri programvare-system, IdeaTorrent, for å gjøre det lett å sette opp en slik side, alt du trenger å gjøre er å installere programmet på en server, tilpasse det med farger og logo, og du er oppe og kjører. Dette systemet brukes av blant andre Ubuntu og BBC og sponses av to svenske universiteter og LFV-gruppen, eiere av Arlanda flyplass i Stockholm.

Oppdatering: En annen Friprog-løsning har kommet på banen: BBYIDX, utviklet av Best Buy for bruk på Best Buy Idea X. Reddit er også Fri programvare og kan brukes på samme måte, selv om den ikke er beregnet på det.

Det finnes også minst to tjenester, Get Satisfaction og User Voice, som setter opp og hoster slike IdeaStorm-aktige sider for deg, altså tilsvarende wordpress.com som hoster dinblogg.wordpress.com for deg. Dette er også en idé jeg hadde før jeg hørte om det, og det er veldig bra for små firmaer, nettsider, e.l. som gjerne vil få feedback fra sine brukere på en enklest mulig måte. Men jeg mener bestemt at dette ikke er veien å gå for offentlige organer. Hvorfor? Det ligger i ordet. Det offentlige tilhører offentligheten, oss, og deres data tilhører dermed også oss. Det offentlige må derfor, så langt det er mulig, drive sine egne systemer, med åpen og fri programvare, ikke benytte seg av tredjepartstjenester som når som helst kan legges ned eller bestemme seg for å gå bak sine kunders rygg og utnytte dataene på uetiske måter.

Det vakre med slike nettsider som IdeaStorm er at de eliminerer terskelen for å gi uttrykk for hva man syns bør gjøres av et firma, organisasjon, eller politisk enhet. Tidligere har det alltid vært en mer eller mindre høy terskel. Du måtte f.eks. skrive et brev eller få navnet ditt på trykk i et avisinnlegg. Det har blitt lettere med e-post, men også det er en terskel som ikke alltid er så lav, ihvertfall hvis du har vanskelig for å uttrykke deg skriftlig, er totalt utmattet hver dag etter jobb, bare har tilgang på datamaskiner på biblioteket, eller en av mange andre grunner. Med en IdeaStorm-aktig side er terskelen så godt som lik null. Du trenger ikke å ha tid eller evner til å skrive godt for deg. Alt du trenger er å kunne styre en mus rundt på skjermen og enten klikke på pil opp eller ned på forslag som andre har skrevet for deg. Dette gir oss muligheten for den største styrkingen av demokratiet siden kvinner fikk stemmerett!

Så det åpner for fantastiske muligheter, men du kan også si at det åpner for fryktingytende scenarioer. Du trenger ikke å ha dukket mange centimeter ned i Dagbladets kommentarfelt for å lese det jeg har skrevet over med en konstant dommedagsvisjon for øynene.

Har jeg ufrivillig gløttet på lokket til Panodras eske? Det blir spennende å se. Men mye godt har altså kommet ut av dette både for Dell, Ubuntu Linux, og kommunen Skanderborg i Danmark.

Hva har skjedd siden sist?

Mye spennende har skjedd innen de tingene jeg skrev om i “del 1″ siden den gang. Det var en stund snakk om at jeg muligens skulle skrive en anbefaling for Nærings– og handelsdepartementet om hvordan de burde ta i bruk mikroblogging, men det har blitt lagt på is foreløpig. Til gjengjeld har de satt opp en blogg (med åpen kildekode-systemet WordPress), ført i pennen av Kjell Brataas, hvor de ber om tilbakemeldinger på hvordan departementene kan bruke sosiale medier. At de starter med å lytte og be om råd er et veldig godt tegn! I sin nyeste bloggpost nevner Kjell Idéoffensiv, og viser at han lyttet til meg.

I tillegg har en del partier, politikere, departementer, og til og med noen kommuner begynt med mikroblogging. Dessverre, og dessverre ikke overraskende, er de fleste av dem bare på Twitter. Jeg vil komme tilbake senere med en liste over alle sammen, men akkurat nå vil jeg bare gjøre litt ekstra ære på de som omfavner åpenhet og frihet ved å benytte en åpen tjeneste (i disse tilfellene identi.ca, men det kunne vært en hvilken som helst mikroblogg basert på åpen kildekode med støtte for OpenMicroBlogging). Om du vet om flere setter jeg pris på om du gir beskjed i kommentarfeltet.

• Kommuner: Kongsvinger, Utsira, Hole, Trondheim.
• Partier: Rødt, Rødt Oslo, Rælingen Høyre, Sosialistisk Ungdom, Miljøpartiet De Grønne, Venstre, Arbeiderpartiet.
• Politikere: Marit Halse (Tiram) (R), Stig Ove Voll (H), Aksel Hagen (SV), Hans Petter de Fine (R) — folkevalgt i Oslo, Kyrre Sørensen (MDG), Bjørn Tore Ødegården (leder Buskerud Ap), Mads Opheim (leder Sør-Trøndelag SU)
• Annet: Stortinget, Forbrukerrådet. Fornyings– og administrasjonsdepartementet (FAD), Regjeringen

Helt til slutt må det selvsagt også nevnes at regjeringen nå har en offisiell mikrobloggkonto, på Twitter; @rodgronne, og Dette var selvfølgelig en tullekonto. at jeg har blitt kontaktet av Stortinget om å ta over @stortinget, både på Twitter og identi.ca! Jeg har nevnt for regjeringen at jeg holder av @regjeringen for dem, men de vil visst ikke ha den. Hmm.. Bør jeg selge den til høystbydende i stedet mon tro..? :P

Oppdatering 12. mars: Jeg glemte å nevne at Utsira kommune faktisk har satt opp en konto på Get Satsisfaction. Dette er veldig bra, fordi det viser at de vil lytte til sine innbyggere, men og dårlig fordi de bruker en lukket tredjepart. Riktignok ser det ikke ut til at de har gjort noe særlig for å gjøre innbyggerene sine oppmerksomme på dette ennå, så det blir spennende å se hva som skjer der framover.

Etter at jeg publiserte denne posten har Kjell Brataas tatt kontakt og sagt at de gjerne vil ta over @regjeringen. Jeg har ennå ikke svart ham eller Stortinget, fordi jeg er treig og har andre ting å tenke på. Jeg skal prøve å få gjort det så fort som mulig og oppdatere her med hva som skjer videre.

Samtidig åpner regjeringen for å prøvebore (les rasere) ved Sularevet, et vernet koralrev, (som om vi ikke har få nok av dem igjen på kloden) og får meg nok en gang til å lure på hvorfor jeg hjelper disse drittsekkene som ødelegger framtida vår (vel, kanskje ikke så mye sin egen, men ihvertfall min og din). Jeg håper vel på at dette skal gjøre dem mer lydhøre for fornuftige stemmer i folket. Skriv under opprop mot boringene, og join Facebook-gruppa om du er der. Du kan også poste om det på identi.ca eller på Twitter.

Nå er det tid for å handle, mener Kristin Halvorsen. Økonomien er på vei nedover, så nå må det handles for å sikre arbeidsplassene. Forbruk er som kjent det som får verden til å gå rundt, og begynner vi å forbruke mindre, ja da går alt til helvete.

Jevn økning i forbruket er det som må til, slik at vi får en økonomisk vekst fra år til år. Jo høyere økonomisk vekst i prosent, jo bedre. De med høyest vekst omtales som “tigere”, og har det normalt vært en høy økonomisk vekst, som så blir litt lavere, ja da snakkes det med en gang om en krise og “dårlige tider”. Skulle det til og med gå så langt at prosentene blir negative så er man inne i en depresjon. Uff, stakkars landet. Og som med oss mennesker så er det medisinering som er den foreskrevne kuren for å komme seg ut av en depresjon på. Hell på med litt prozac, eller i tilfellet med land; shop til det svir. (Riktignok avviser Halvorsen at hun har sagt “shop så det svir”, som mange har trodd (visstnok VG sin formulering), men poenget står likevel: vi må shoppe “som normalt” for å holde hjulene igang.)

Det er klart shopping skaper arbeidsplasser. Noen må utvinne råvarene, lage delene, sette dem sammen, pakke dem inn, kjøre dem land og strand rundt mellom hvert av de tidligere nevnte leddene, selge dem, administrere alle sammen, og så videre. Det er enorme systemer med tusenvis av mennesker som holdes igang bare av etterspørselen etter telysestaker av glass til 4,95 på ICA. Tenk om folk hadde begynt å gi lysestakene til sine venner når de ikke lenger har bruk for dem istedenfor å kaste dem. Så mange arbeidsplasser som hadde gått tapt.

Dessverre fører forbruket med seg mye mer enn bare arbeidsplasser. På et rent personlig og håndfast plan kan man si at jo mer man skal forbruke av ting jo mer forbruker tingene av din viktigste resurs: Tiden din. Du må bruke mer tid på å jobbe for å tjene penger nok til å bruke tid i kjøpesentere og på nettsider med anmeldelser for å finne det beste produktet, som du så må bruke tid på å få i hus, og kanskje skru sammen. Og når du så har brukt så mye penger på denne tingen så kan den jo ikke akkurat stå der og støve ned, nei du må bruke tid på den.

All denne tiden må nødvendigvis tas fra andre aktiviteter, sannsynligvis fra den tiden vi kunne ha brukt med venner og familie. Og som de sosiale vesenene vi er er det vel få som trives bedre på jobb og med ting og tang enn med venner og familie. Jeg tror dermed at økt forbruk over et visst punkt fører til dårligere trivsel. Dårlig trivsel fører forresten også til dårligere helse.

Forskning på lykke og velstand viser at det er en sterk positiv korrelasjon mellom de to. Øker velstanden, øker lykken. Men dette gjelder bare opp til et visst punkt. Etter det kan velstanden øke så mye den vil, nesten uten at det merkes på graden av lykke.

På tross av en jevn økonomisk vekst i Norge, faktisk hele 2,7% økning i realinntekten hvert år de siste 100 årene viser målinger av hvor lykkelige vi er at graden av lykke ikke har økt siden 50–60-tallet (pdf), hverken i Norge eller i andre rike land! Forbruket har steget med 300%, men vi er like (lite) lykkelige.

Går vi litt lenger vekk fra oss selv og ser på det større bildet dukker det opp en del andre problemer som forbruket fører med seg.

Syns du det er fælt at halve verdens befolkning lever på under 2 dollar om dagen, og at 1 milliard lever på under 1 dollar om dagen? Syns du verden er urettferdig fordi 40 000 30 000 barn dør av, for oss rike, lett kurerbare, fattigdomsrelaterte årsaker hver dag? Allerede i dag er det slik at 20% av verdens befolkning forbruker 82% av verdens resurser ifølge FNs Human Development Report i 1999. Og om du skulle være i tvil, ja du er en del av de 20. Og 2009 blir året da vi for første gang oversteg en milliard sultne mennesker. Riktignok er det sant som de sier at du ikke hjelper de “fattige barna i Afrika” om du spiser opp all maten din, men det er også slik at det bare finnes en begrenset mengde resurser vi mennesker kan benytte oss av, og jo større del av kaka vi i det rike mindretallet tar, jo mindre blir det igjen til alle andre.

Rettferdighet er en side, miljøet er en annen (selv om disse henger litt for tett sammen). Hver gang ting produseres, fraktes, brukes, fraktes igjen, og kastes fører hvert av leddene med seg større eller mindre skader på miljøet og utslipp av klimagasser. Alt dette ødelegger jorda og har ført oss alle midt inn i en klimakrise som ramme de aller fattigste hardest, selv om det er vi rike, som har nyt mest godt av det, som har skapt den.

Alle disse problemene har selvsagt også en økonomisk side ved seg, og når vi ser på hvor mye det koster å rette opp i de skadene som forbruket av enkelte varer fører til, men som de som produserer disse varene aldri trenger å bry seg om, snakker vi om eksternalisering av utgifter. Samfunnet må ta på seg de problemene som firmaer og enkeltpersoners forbruk fører til. Jeg kunne sagt mye mer om dette, men jeg vil heller at du skal se på Story of Stuff som tegner og forklarer mye bedre enn meg:

Så akkurat som at noen plutselig, etter 8 år med foreskreven prozac (virkestoffet Fluoxetine kom på markedet i Belgia i 1986), fant ut at dette legemiddelet faktisk ikke virker særlig godt mot depresjon (noe som ble mer kjent i fjor, 22 år etter) så kan det være at økt forbruk ikke er den smarteste tingen i verden.

Og det er da jeg lurer på: Er det ikke på tide å tenke litt nytt? Både for Halvorsen og for de politiske partiene?

Er det virkelig bare ved at hver og en av oss går en ekstra runde, eller fem, i handlegata at vi kan sørge for at vi ikke alle plutselig mister jobbene våre? Er det ikke mulig å skape arbeidsplasser uten å tære mer og mer på jorda og tråkke på gassen på vei mot (klima)stupet?

Jeg er ingen politiker, men jeg har et par forslag her som jeg føler er verdt å tenke over som alternativer til å oppfordre til enda større fråtsing i våre begrensede resurser. Det er viktig for meg å legge vekt på at disse punktene er ment som tips til alle politikere, ikke spesielt Halvorsen. Faktisk har jeg latt meg fortelle at Halvorsen er for flere av punktene under (Takk til Lasse Dahl for god hjelp før jeg publiserte artikkelen) .

• Bygge høyhastighetstog: Utbygging av høyhastighetstog mellom Oslo-Bergen-Stavanger vil kreve mye innsats, og vil skape en rekke arbeidsplasser. Ikke mange nok sier du? Det er greit, bare sleng på noen flere byer på linja. Oppdatering 15.01.09: Høyhastighetstog er også ti ganger bedre for miljøet enn fly ifølge en ny rapport fra Naturvernforbundet.
• Ruste opp skoler og holde andre offentlig bygg vedlike: Jeg vet ikke hvor mange år folk har klaget over falleferdige skoler med mugg og jeg vet ikke hva. Å pusse opp alle sammen vil kreve en god del anleggsarbeidere, og vil føre til at barna trives bedre på skolene, som igjen vil føre til mindre sykdom, og en bedre utrustet oppvoksende generasjon.
• Pøse penger inn i forskning: En dag vil olja ta slutt. Hva skal vi leve av da? Hvis vi er føre var kan vi bli det landet alle andre drar til for å kjøpe teknologi til å utvinne ren energi om ikke alt for mange år. Samtidig vil det skape en rekke arbeidsplasser innen forskning og utvikling i dag. Obama ser ut til å ha skjønt at her ligger det gode muligheter for å skape nye arbeidsplasser og ymter om å ville satse tilsvarende 1–2 hele oljefond på grønne jobber. Når skal norske politikere skjønne tegninga?
• Ta vare på mangfoldet i naturen og passe på skoger og parker: I Norge er hele 3886 arter satt på den såkalte “rødlista”, som vil si at de er i faresonen. Av disse er 1988 direkte truede, slik som f.eks. kysttorsken og piggsvinet. Men mange mener at staten ikke gjør nok for å ta vare på det biologiske mangfoldet, og organisasjonen Norsk Naturarv har blitt opprettet for å gjøre den jobben staten selv burde gjøre. Her er mulighetene for å skape arbeidsplasser mange.
• Helsepersonell i fulle stillinger og flere omsorgsyrker: Det er et stort antall helsepersonell her i landet som ønsker seg full stilling, men som ikke får mer enn deltids fordi sykehus, eldrehjem, osv. ikke har råd til å ha dem i full stilling. Arbeidstiden blir fryktelig slitsom pga. for få folk på jobb, pasienten får ikke den pleien de trenger, for ikke å snakke om å ha tid til å sette seg ned og lytte og vise omsorg. Og bekymring for sin personlige økonomi gjør nok ikke at pleierne gjør noen bedre jobb.
• Gratis, utvidet kollektivtilbud: Jeg vet ikke hvor mange flere sjåfører som må ansettes om kollektivtilbudet ble gjort gratis og utvidet slik at det faktisk blir et reelt alternativ for flere enn det er i dag, men jeg kan tenke meg at det ville vært et betydelig antall. Dette sammen med høyhastighetstog vil gjøre det unødvendig å bygge ut veinettet i særlig grad, men på den annen side vil man kunne få mange arbeidsplasser til utbygging av T-bane-tunneler og annen nødvendig infrastruktur.
• Gratis tannpleie: Akkurat som med kollektivtrafikk vil det å gjøre det gratis føre til mange flere kunder, og det er det logiske og riktige å gjøre. Skal vi ikke ha gratis helsetjenester i dette landet? Likevel koster tannhelse, som er så kritisk, en formue. I dag er det visstnok for få tannleger og gratis tannpleie med en gang vil ikke føre til annet enn enorme lønninger til de som finnes, men start forsiktig med å senke prisene og støtte opp under utdanningen av flere, så kan prisene synke i takt med hvor mange flere tannleger som utdannes.
• Gjør offentlige data mer tilgjengelig og få staten inn i internettalderen: Det er mye som kan gjøres på nettet for å gjøre staten mer transparent og øke engasjementet og deltagelsen i demokratiet. Hva med en offisiell utgave av TheyWorkForYou.com, som viser hvilke politikere som stemmer på hva? Sett inn tiltak for å offentliggjøre offentlige data i større grad og med åpne standarder tilpasset bruk på nett av tredjeparter, begynn å utnytte de sosiale mediene på nett, frigjør kartdataene og gi dem til OpenStreetMap. Mulighetene er enorme. Antallet direkte skapte arbeidsplasser er kanskje ikke fullt så mange, men innovasjonen dette kan føre til vil indirekte føre til mange nye arbeidsplasser; kartdataene alene kan skape “en potensiell årlig verdiskapning på hele 5 milliarder kroner”.

Folket har skjønt at dette er veien å gå, og dette er bare noen få eksempler på alt det vi kan få til sammen. Jeg er sikker på at du kan komme på enda flere ting vi kan gjøre for å bidra til sysselsettingen uten å ødelegge alt vi er avhengige av for å overleve i lengden. Kom med dine forslag til politikerne i kommentarfeltet!

Men igjen: Halvorsen/SV er langt fra de(n) verste. Hun vil tross alt bare at vi skal “handle som normalt”, mens mange andre mener at det er enda mer shopping som må til. Hvem dette gjelder ser du på hvem som fokuserer på skattelette, det vil si økt privat forbruk på bekostning av offentlig forbruk,  som måten å komme ut av uføret på, og jeg håper at du nå har fått en forståelse for at det kanskje ikke er det smarteste. Det enorme private forbruket er jo nettopp en stor del av roten til de største verdensomspennende krisene vi har havnet i.

Men om du innser at noe må gjøres og er frustrert over dagens regjerings manglende vilje til å gjøre det som trengs, og i likhet med meg har følt deg skuffet gang på gang, både av Halvorsen og SV, er det avgjørende at du forstår at å “straffe” SV eller regjeringen ved å stemme til høyre ikke er løsningen! Alle partiene til høyre for SV er enda mindre villige til å, for en gangs skyld, la offentlig forbruk gå litt på bekostning av privat forbruk, istedenfor motsat. De tror at alle er egoistiske og at veien til velgernes hjerter går gjennom en tykkere lommebok, som skal brukes i butikkene. Det paradoksale er at det er mer “egoistisk” å gå den motsatte veien, fordi det er det som faktisk vil gjøre oss lykkeligere. Økt privat forbruk har blitt forkynt som den eneste løsningen fra høyresiden i tiår, og nå begynner endelig vi i den rike delen av verden også å merke hva det faktisk fører til.

Om du er skuffet over dagens regjering må du derfor ikke se deg om etter de mest nærliggende alternativene, for dessverre ligger alle de store politiske partiene i Norge til høyre for SV. Sørg heller for at neste regjeringing har en motsatt maktbalanse enn i dag, eller enda bedre: Tørr å gå et skritt til venstre og stem Rødt eller Miljøpartiet De Grønne. Ja, de er små, men det er vår skyld. Det er vi som har makt til å gjøre et parti stort eller lite, og de som vil dytte oss alle nærmere stupet, på vegne av “folk flest”, fortjener ikke å være større enn dem som vil snu skuta i tide, uansett hva du måtte synes om resten av politikken deres.

Til slutt vil jeg gi staten kudos for prosjektet Klimakur 2020 hvor de ber om innspill på hva de kan gjøre for å redusere utslippene av klimagasser fram mot år 2020. Det er en god start, så får vi se hva som kommer ut av det. Har du en god ide håper jeg du tar turen innom klimakur2020.no og tipser staten om det. Kanskje nettopp din ide kan være med og redde verden!

Er du like seint ute med julegaveinkjøpet som meg? Frykt ikke, her får du mange forslag, og det til og med med en ekstra god følelse for deg som gir! (om du måtte lure er dette en oppdatert versjon av posten jeg skrev på denne tiden i fjor.)

Ting til å legge under treet:

• Friends Fair Trade er norges første Fairtrade–butikk, og har mange flotte klær og gaveartikler og mye annet.
• Jack & Jones har begynt å selge jeans, t-skjorter, pologensere, og hettegensere av Fairtrade-merket bomull. Gå i din nærmeste Jack & Jones-butikk og spør etter JJ Eco. Du kan se alle JJ Eco-klærne her. Det finnes mange andre som selger Fairtrade-merkede klær. Du finner en liste på etiskforbruk.no.
• Direkte fra Fairtrade Norge kan du kjøpe bøker om kaffe, te, og sjokolade, kopper, og handlenett og t-skjorter av Fairtrade-sertifisert bomull.
• Oxfam selger bøker, musikk, spill, klær, elektronikk, og mer. Varene er mer eller mindre etiske og pengene går til en bra hjelpeorganisasjon.
• Konfekt av den eksklusive sorten finner du hos Passion of Scandinavia. Alt sammen Fairtrade-sertifisert.
• Etiskforbruk.no har ikke bare oversikt over klær. De har også lister over butikker som selger litt mer etiske leker, interiørprodukter, og smykker. Du finner linker til disse under “Etiske produkter” på denne siden, hvor du også finner smarte tips til andre typer gaver, slik som teaterbilletter, spennende turer, kurs, nisjemat, masasje, og mer.
• Men noe av det beste å legge under treet er selvsagt brukte ting. Brukt trenger på ingen måte å bety dårlig eller fillete. Stikk innom din nærmeste bruktbutikk, eller plukk ut et par fine bøker fra bokhylla som du likevel ikke leser igjen. Minimalt skadelig for de fattigste på jorda og dine egne barn, og lett for lommeboka.

Og til den som har alt, som det står i så mange jule-reklamer, hvorfor putte noe under treet i det hele tatt? Gi heller noe som virkelig betyr noe:

• Beskyttelse av regnskogen med Nemis juletre
• Utdanning for barn via Redd Barna
• Mat til sultne via FNs World Food Programme
• Dyr, myggnetting, solcellepanel, trær, eller en do via Kirkens Nødhjelp
• Sykkel, solcellepaneler, drikkevann, dyr, og mye mer via Oxfam. Hvis du kjøper for mer enn £50 får du med en eske med flott Fairtrade-sjokolade.
• Gi noen synet tilbake via Sightsavers International
• Trær, skolebøker, utdanning, enda flere dyr, og liknende via ActionAid
• Korn, vannpumpe, en hel liten skog, esel, og annet
• Framtiden i våre hender foreslår å gi gavekort på et klimaprosjekt, eller på din egen tid (gratis gavekort til å printe ut). Vet du ikke hva du kan gi tid-gavekort på? Grønn Hverdag har mange gode forslag, fra A (Aketur, Akupunktur) til Å (Årskort).

Dette er bare et lite utvalg av alle mulighetene som finnes. Igjen kommer etiskforbruk.no til unnsetning med en lang liste over muligheter, både med og uten gjenstander å putte under treet, inkludert Flyktningehjelpen, WWF, Røde Kors, Unicef, og mange fler. Men vær obs på at geiter kan være et problem med tanke på spredning av ørken (via SerendipityCat som har sin egen gave-liste som er mye finere enn min), men om det gjelder der hvor disse organisasjonene sender geiter vet jeg ikke.

Ellers er også medlemsskap i en organisasjon en ypperlig gave! Slik får organisasjonen penger direkte av deg, de får mer penger fra staten i medlesstøtte, de får mer inflytelse og slagkraft gjennom større medlemsmasse, og vedkommende du gir det til får informasjon om arbeidet organisasjonen gjør. Ganske mye på én gang, med andre ord. Her kan du f.eks. gi medlemsskap i Amnesty, eller kontakt din favoritt-organisasjon og fortell dem at du vil gi bort et medlemsskap.

Dagens fakta: Halve verdens befolkning lever på under 2 dollar om dagen. I Norge bruker vi mer penger på julegaver enn hele forsvarsbudsjettet vårt. Hva med å bruke noen av de pengene på å gjøre verden til et litt bedre sted? Så trenger vi kanskje ikke å bruke like mye på forsvar heller..?

Litt på siden, men til slutt må jeg nevne at Folkevett, Framtiden i våre henders medlemsblad, har noen flotte og spennende oppskrifter på miljøvennlig julemat.

[Mye av dette er via En anderledes ønskeliste og Charity giving: Goats are so two years ago.]

Oppdatering 13.12.08: Jeg glemte å nevne en gave jeg har veldig sansen for: Gavekort hos Kiva. Kiva er et system for mikrokreditt, hvor du selv finner ut hvem du vil låne penger til. Med et slikt gavekort kan mottageren av kortet få gleden av å se gjennom alle mulighetene og bestemme seg for noen å låne pengene til, og når pengene blir betalt tilbake kan vedkommende velge å ta pengene ut, eller låne dem ut på ny. Et slikt gavekort kan med andre ord føre til glede, både for den som får julegaven, og for noen i et fattig land som trenger en liten håndsrekning i mange, mange år framover.

Det er alltid veldig hyggelig når noen tar kontakt med meg gjennom bloggen på en eller annen måte, enten det bare er en kort hilsen i en kommentar for å si at noe jeg har skrevet er bra eller dårlig (helst begrunnet hvis det er dårlig, da), eller via kommentarfeltet. Men her for en stund siden dumpet det inn en ekstra spennende melding. En melding jeg har ventet lenge på. Faktisk har jeg ventet mer enn et halvt år på den. For i begynnelsen av april skrev jeg følgende på Twitter:

Denne korte lange (faktisk nøyaktig så lang som over hodet mulig i de fleste mikroblogger: 140 tegn) posten utløste en interessant debatt om staten og dens bruk av, eller rettere sagt manglende bruk av, sosiale medier på nettet. Medier/kommunikasjonskanaler som på en måte er nye, men som jo tross alt ikke er så nye lenger. Debatten utspilte seg gjennom en rekke mikrobloggposter, noen bloggposter, og til og med en artikkel i Dagbladet.

Men debatten kom og gikk, og jeg hørte ingen ting fra hverken Statsministerens Kontor eller Andre Undersekretær i kommunikasjonsavdelingen til fiskeridepartementet. Så, etter et tips fra en jeg dessverre ikke husker lenger, satte jeg opp @regjeringen til å spy ut innholdet fra en av regjeringen.no sine feeds (?), og lot den ellers leve sitt eget liv, mens @stortinget lå brakk. Da identi.ca kom på banen, en fri programvare/åpen kildekode–mikrobloggingstjeneste (altså “konkurrent” til Twitter. Les mer om identi.ca og hvorfor bruke den framfor Twitter på min nye side med en liste over nordmenn på identi.ca!) registrerte jeg både meg selv og @regjeringen og @stortinget der også og gjorde det samme med kontoene der som jeg hadde gjort på Twitter (senere har jeg satt opp @stortinget på identi.ca til å sende ut en av stortinget.no sine feeds, som de til min gledelige overraskelse har mange av). Og slik gikk tiden..

Helt til litt tidligere i høst. En dag fikk jeg en melding via bloggen med et spørsmål om det var jeg som drev @regjeringen på Twitter. Meldingen var underskrevet Kåre Kjell Braaten Brataas (Oppdatering: Jeg fikk akkurat beskjed fra @lenagi om at jeg har tatt feil av navnet og at Brataas faktisk heter Kjell til fornavn, ikke Kåre. Dette var fryktelig flaut og jeg beklager sterkt!), senior kommunikasjonsrådgiver i Nærings– og Handelsdepartementet. Hurra! Det første jeg gjør er selvsagt å mikroblogge det (dvs. skrive om det på identi.ca og Twitter. Jeg har dessverre ikke kommet så langt som til å skrive en bloggpost om mikroblogging ennå, men én av grunnene til at jeg har blogget så ekstra lite de siste månedene er altså at jeg har blitt hekta på mikroblogging istedet.) Først fortelle verden, så svare.

Noen få mailer fram og tilbake og noen uker etter, og jeg sitter rundt et lite bord i kantina på R5, det bygget i Regjeringskvartalet som du har på høyre side når du sykler nedover Akersgata. Rett ovenfor meg sitter Kjell Brataas og sier han syns det passer å starte med å spørre meg hvem jeg er. Jeg gir et nokså dårlig svar på spørsmålet, men det er greit, vi går rett på sak:

Kjell (for å bryte med trenden vil jeg fra nå av omtale Kjell ved fornavn alene, kun fordi han er mann) forteller at regjeringen har tenkt å prøve å skjerpe seg litt på nettet (mine ord, ikke hans), og vil gjerne ta over @regjeringen etterhvert. Men først vil han gjerne høre om jeg har noen smarte tanker han kan ta med seg videre i prosessen. Og det har jeg selvsagt.

Jeg starter med å trekke fram @DowningStreet som et veldig godt eksempel på hvordan en regjering, i dette tilfellet den britiske, kan engasjere seg på sosiale media på nett. Kjell forteller meg, til min gledelige overraskelse, at det er de klar over, og at de har fulgt Downing Street på nettet en stund. Deretter sier jeg litt om hvorfor det er viktig å engasjere seg i disse “nye” kanalene, blant annet at det øker Regjeringens troverdighet og kan skape engasjement i folket.

Jeg dedikerer litt mer tid til å innprente viktigheten av på hvilken måte de engasjerer seg. Bruken av sosiale medier på nett må være preget av dialog og lytting. Mikrobloggingstjenester må ikke bare brukes som en alternativ feed, det må være ekte folk der som svarer når noen henvender seg til dem, og man må merke at de faktisk bryr seg om hva folk sier ved at de for eksempel bruker tjenesten til å lufte ideer og be om forslag og tilbakemeldinger.

Men de må ikke bare lytte passivt til dem som kontakter dem direkte, men aktivt oppsøke dem som snakker om regjeringen, staten, stortinget, osv. Jeg anbefaler å bruke en søkemotor slik som Tweet Scan til å søke etter et par slike nøkkelbegreper og abonnere på feeden til disse søkene. Oppdatering: Etter at jeg skrev dette har det kommet et par nye, og mye bedre søkemotorer for mikroblogger. Se her for en oversikt. Dette må brukes til å aktivt kommunisere med dem som snakker om dem; “Hei vi så hva du sa om oss, takk for kritikk/tanker/ideer, dette skal vi ta med videre/ta opp med gjeldende statsråd/…”

Jeg nevnte så kort hvordan Twitter f.eks. har blitt brukt av CBC (Canadas svar på NRK) til å dekke hva folk sa og mente om valget i Canada som var ganske nylig.

Deretter benyttet jeg anledningen til å fremme en annen ting som opptar meg stort, nemlig at det offentlige må benytte seg av åpne standarder og åpen kildekode så langt det er mulig. Jeg forklarte hvordan Twitter er et proprietært selskap med hovedmål, som så godt som alle andre selskaper, om å tjene penger, og at de låser deg inne i sin “walled garden”. Så fortalte jeg om identi.ca som et alternativ til dette systemet. At identi.ca er fri programvare, og bygger på åpne standarder som gjør det mulig for forskjellige tilsvarende tjenester å snakke sammen, selv om de skulle være eid av forskjellige firmaer. Jeg forklarte også at det finnes klienter som kobler seg til både Twitter og identi.ca på én gang, slik at de bare trenger å følge med, og skrive ting, ett sted, ikke to, og hvordan de, om de skulle føle for det, kan ta koden til identi.ca, Laconica StatusNet, og installere det på sin egen server. For eksempel for å ha ett samlet sted hvor man kan gå for å finne mikrobloggen til hvert departement o.l. en gang i framtiden. Og at selv om de skulle finne på å gjøre det, så vil fremdeles alle som bruker identi.ca, eller en annen kompatibel tjeneste, kunne følge dem uten problemer. Jeg snakket om hvorfor det er så viktig for det offentlige å bruke åpne løsninger i størst mulig grad. Kort og gæli: Det er våre data, og de må være tilgjengelige for alle, og ikke eies av et firma av noe slag. Som exador23 nylig sa det så treffende:

Jeg hadde tenkt å minne om at Heidi Grande Røys har pålagt det offentlige å bruke åpne dokumentformater, men jeg glemte det. Heldigvis virket det som at Kjell var veldig enig i det jeg sa om åpenhet, og forsåvidt om det meste annet. Jeg er ganske sikker på at var det opp til ham så ville regjeringen sørge for å dobeltposte på identi.ca og Twitter, slik jeg foreslo, for å både være mest mulig åpne og tilgjengelige. Dessverre så er det nok ikke opp til ham alene, og det er aldri godt å si hva som skjer når ting som dette har blitt presset gjennom byråkratiet. Men jeg fikk ihvertfall et godt inntrykk av at Kjell oppriktig var opptatt av de samme verdiene som meg i dette. Så det var veldig bra. Jeg prøver bare å holde forventningene nede for å ikke bli alt for skuffa.

Helt til slutt kunne jeg ikke la være å snike inn noe som ikke egentlig var helt på agendaen, men som likevel passet inn, som jeg har drømt om lenge, og som jeg helt seriøst tror kan revolusjonere folkets forhold til både staten og politikerne, og endre hvordan byer, kommuner, og til og med land blir styrt, og slik også øke vanlige folks politiske engasjement.

Men det får jeg skrive om i et annet innlegg, for dette har blitt mer enn langt nok. Vil du få beskjed om når jeg skriver om mitt revolusjonerende ønske fremmet til regjeringen kan du abonnere på feeden!

PS: Før jeg dro for å møte Kåre spurte jeg mine mikrobloggingsvenner om hva de syns jeg burde ta opp. Takk til @andreasl, @benteka, @eirikso for gode tips som jeg tok med videre! Har jeg glemt deg på lista så håper jeg du sier fra så jeg kan gi den den kreden du fortjener!

Oppdatering: Mener du at det er noen momenter jeg manglet som jeg burde ha nevnt eller har du noen kommentarer til det jeg tok opp setter jeg veldig pris på om du nevner det i en kommentar under! Dette var bare de tingene jeg ser på som viktig, kanskje du mener noe annet er vel så viktig, eller kanskje du har ideer som rett og slett ikke slo meg, viktige eller bare “burde bli nevnt i en bisetning”. Kom med det!

Del to finner du nå her

Om du likte denne bloggposten bør du følge meg på Identi.ca eller på Twitter, og abonnere på bloggen min. Du bør også sterkt vurdere å ansette meg. Mail meg på mail[krøll]forteller.net eller ta kontakt på LinkedIn, Facebook, Underskog, eller hvor du måtte ønske.

Nesten total overvåking av ditt digitale liv

EUs Datalagringsdirektiv kan, gjennom EØS-avtalen, snart komme til Norge. Dette direktivet krever at dine internett– og telefon-leverandører (ISPer) lagrer omtrent all informasjon du legger igjen digitalt i minst et halvt år, maks to år. Når du ringer noen vil klokkeslett, varighet, hvem du ringer til, og hvor du befant deg da du ringte, bli lagret. Dette gjelder også for IP-telefoni (men ikke VoIP som Skype, SIP, etc.) og når du logger på internett. Når du sender en sms eller mms vil den samme informasjonen lagres, i tillegg til innholdet i meldingen. Og dette gjelder også e-post. Dette betyr at for oss vanlige mennesker vil det ikke være mange muligheter igjen for å kommunisere anonymt og uten å være redd for at myndigheten når som helst kan kreve å få utlevert alle disse opplysningene om oss, samtidig som kriminelle nettverk og terrorister, som denne loven offisielt er laget for å gjøre livet surere for, vil fortsette å bruke andre metoder for kommunikasjon og ikke vil bli påvirket på noen særlig måte. Og persondata som er tilgjengelig vil en dag bli misbrukt og/eller tilgjengelige for utenforstående på en eller annen måte. Men kanskje det verste med dette direktivet er at den gjør slutt på et av de viktigste prinsippene vi som en rettsstat har, nemlig at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Fra og med innføringen av dette direktivet i norsk lov vil din status være “mistenkt”, uansett hvem du er, uansett hva du gjør. Du blir sett på som mistenkt og må holdes øye med av staten til enhver tid. Dette har enorme konsekvenser for vår oppfatning av staten, og omvendt, og er veldig skummelt. Innenfor EØS-avtalen har Norge lov til å legge ned veto mot å implementere direktiver fra EU i eget lovverk, men så langt har dette aldri skjedd. Men denne gangen må det bli annerledes, dette er så viktig at vi må bruke vår vetorett mot EU for første gang! Liberaleren har startet en kampanje mot direktivet, et opprop mot direktivet har til nå nesten 10000 underskrifter, og jeg håper du også vil skrive under! Om du er på Facebook kan du også bli med i gruppa Nei til Datalagringsdirektivet. Jeg kommer til å skrive mer om dette senere, men om du vil vite mer nå finner du mange linker i gruppa Ja til Rettsstaten! på bokmerkingstjenesten Ma.gnolia (tenk del.icio.us), hvor du også er velkommen til å bli med og samle bokmerker som er relevante for saken (om du vil bruke en annen tjeneste tagg bokmerkene med “jatilretsstaten”)!

Immunitet for ulovlig overvåking i USA

Også i USA skjer det i disse dager ting for å undergrave personvernet i anti-terrorismens navn. Mange store ISPer, som AT&T, har villig hjulpet myndighetene med storskala, ulovlig avlytting av telefonsamtaler mellom landets innbyggere. Nå ser det ut til at disse firmaene vil få immunitet mot å bli tiltalt i retten (altså en lov med tilbakevirkende kraft). Ingen skal stå over loven, selv ikke staten, men det prinsippet ser ut til å ha blitt slettet fra hukommelsen til Bush-regjeringen (akkurat som de 5 millioner e-postene de slettet, også ulovlig) i en hel rekke saker! Om du har Amerikansk statsborgerskap håper jeg du vil skrive under på EFFs kampanje mot immunitet.

Video av Mark Fiore (gå dit for bedre kvalitet).

Del ditt internett

Når vi snakker om sikkerhet, så vil jeg gjerne nevne noe litt mer hyggelig også. Den kjente datasikkerhetseksperten Bruce Schneier forklarer i denne Wired-artikkelen hvorfor du godt kan la ditt trådløse nettverk stå åpent. Dette er jeg helt enig i, har ikke moren din lært deg at du skal dele, kanskje..? :) Fon, som lir nevnt mot slutten av artikkelen er også tilgjengelig i Norge, noe du kan lese mer om hos NRKbeta.

Verktøykasse for nettutviklere fra NRK

NRKbeta skriver, ikke overraskende, også om litt mer NRK-relaterte saker, og en av de beste tingene med NRKbeta er at de gjerne spør om råd og tilbakemeldinger. Tidligere har de spurt om hvordan vi i framtiden vil ha det vi i dag tar inn via tv og radio fra dem, og de har til og med begynt å levere. Nå spør de hva slags data, og på hvilken måte, nettutviklere er interessert i å trekke ut data fra nettjenestene deres på via en API. En API kan brukes til å laga såkalte mashups av nettjenester som utvider funksjonaliteten deres. En viktig grunn til at noen av de største tjenestene på nettet har blitt så store er nettopp de gode APIene deres. Eksempler på dette er Google Maps, som har fått sin egen uoffisielle blogg som bare skriver om forskjellige mashups, Twitter, og Flickr. Jeg skrev litt mer om APIer og mashups i min bloggpost om Web 2.0. Tjenester som NRK har som de vil lage APIer til inkluderer nyheter, nett-tv, nett-radio, kalender-info, og spillelister. Så om du er en nettutvikler (eller bare har noen ideer) som kunne tenke deg å leke deg med slike data fra NRK har du nå en gylden mulighet til å påvirke utviklingen på NRKbeta.

Firefox 3 beta 3

Og når vi er inne på bra, ny teknologi; Mozilla har nettopp sluppet Firefox 3 beta 3! Dette er den nest siste betaen av Firefox 3 før den er helt ferdig, og er veldig stabil. Firefox 3 er et langt steg i riktig retning, og gjør verdens beste nettleser mye bedre. Når Firefox 3 er sluppet skal jeg nok skrive mer om dette vidunderet, men i mellomtiden kan du lese mer hos Mozilla Links, og laste ned programmet her.

Kjedelig meta-prat

Dermed kommer vi til noen små oppdateringer om denne bloggen:

Twitter

Fra og med denne posten kan du nå følge med på mine bloggposter via Twitter. Om du har en Twitter-konto blir jeg veldig glad for om du følger fortellerblogg, for der, i motsetning til feeds, kan jeg faktisk få nøyaktig oversikt over hvor mange som følger bloggen. Om du vil følge med på min personlige Twitter-konto, hvor jeg publiserer tanker og ideer, så finner du den, overraskende nok, på /forteller.

Statistikk

Snakker om statistikk; Jeg har egentlig lenge hatt en offentlig tilgjengelig statistikk for denne bloggen, men det hjelper jo ikke så mye når jeg ikke har gjort den tilgjengelig på sida. Men om du noen gang har lurt på hvor mange besøkende jeg har kan du nå finne alle de tallene du skulle ønske på blogg.forteller.net/statistikk, som du også finner en link til øverst på sida.

WordPress 2.3.3

WordPress 2.3.3 har blitt sluppet, og jeg har oppgradert alle mine blogger. Om du ikke har gjort det samme vil jeg anbefale deg å gjøre det så fort som mulig. indregard.no ventet litt for lenge og fikk spam puttet inn i feeden sin gjennom et sikkerhetshull i 2.3.2 som nå har blitt tettet. Jeg ventet også for lenge og noe tull har skjedd med min feed også, men jeg tror det er fiksa nå (om du legger merke til noe feil med feeden min så er det flott om du gir beskjed). Neste gang skal jeg sørge for å oppgradere med én gang!

Gi meg penga dine

Når du opplever god service på en restaurant legger du gjerne igjen litt tips, og nå kan du gjøre det samme på gode nettsider/bloggposter ved hjelp av TipJoy. TipJoy er en ekstremt enkel måte å gi små summer, standard er 10 cent, ca. 50 øre, men man kan også starte på 5 cent, til folk som har skrevet/gjort noe bra på nettet. Klikk på “tip this”-knappen og 10 cent blir lagt til regningen din, du kan så gi mer om du syns vedkommende fortjener det. Om noen gir deg tips blir beløpet trukket fra regningen din og du bestemmer selv når, og til og med om, du vil betale. TipJoy er et veldig godt alternativ til reklame-modellen for å få inn litt penger på en blogg, og den har den ekstra bonusen at det fungerer som en tilbakemelding på hvilke bloggposter folk liker. Jeg vil fra nå av legge til “tip this”-knapper på innleggene mine, ihvertfall en stund, og så får vi se om det på sikt kan la meg slette kontoen min hos Text Link Ads. Men det forutsetter selvsagt at jeg skriver godt, og sånn passe ofte. Foreløpig kan man bare ta ut pengene som Amazon-gavekort eller donasjoner til veldedige formål, og om jeg skulle få inn noe på dette vil jeg gjøre det siste. Les mer om TipJoy hos TechCrunch.

Neste kampsak bør være å fjerne DRM fra film. Ingen av de store filmselskapene selger nedlastbar film uten DRM, og det skal godt gjøres å finne DVDer uten DRM–systemet kallt CSS, som ikke er godt for annet (blant annet takket være Jon Lech Johansen) enn å hindre brukere av Linux å spille av DVDer “ut av boksen” (selv om det for det meste er ekstremt enkelt å legge til støtte for DVD–avspilling, men dette vil i mange land være ulovlig). Du finner ihvertfall ingen DVDer fra Hollywood uten DRM. Men drømmen er at, akkurat som at du en gang ikke kunne kjøpe ny musikk fra noen av de store uten DRM, men nå (snart) kan det fra alle, at filmselskapene en dag vil innse det åpenbare; at vi som forbrukere av media selv vil bestemme når, hvor, og på hvilken avspiller vi vil se på det vi betaler for. Hvis ikke det skjer får vi bare finne oss et annet sted å bli underholdt. På nettet, av mer eller mindre uavhengige produsenter, for eksempel.

PS: I tillegg kommer den glade nyheten om at EMI muligens vil trekke sin støtte fra IFPI, og at det kan bety slutten for RIAA, organisasjonen som blant annet saksøker bestemødre som aldri har eid en datamaskin, døde personer, og fattige studenter som de veit at ikke har råd til å forsvare seg i retten, og dermed blir tvunget til å “settle out of court”. Hvis det faktisk skjer, og RIAA går dukken inviterer jeg på fest.. ;)

I del 1 avslørte jeg altså at jeg til en viss grad identifiserer meg med frigan/freegan-bevegelsen og at jeg får det meste av min mat ved å aktivt benytte meg av Kiwi og Bunnpris sine datogarantier. Men friganisme er mer radikalt enn som så.

En sped begynnelse

Der jeg bor er alle de store søppelkassen samlet i egne rom hvor lyset står på 24 timer i døgnet, året rundt. Ikke fordi det må det, men fordi ingen gidder å trykke på bryteren rett ved siden av døra i det de går ut (og fordi lyset ikke reguleres av bevegelses-sensorer, slik som det selvsagt burde). Ett av disse søppelrommene er rett ved inngangsdøren min, så etter en stund begynte jeg å gå innom der og slå av lyset hver gang jeg går ut eller kommer hjem. Og så begynte jeg å gjøre det samme med de andre søppelrommene når jeg likevel går forbi dem. Det er jo tross alt ikke verre enn å åpne døra og trykke på en bryter. [Les også om myten om lysbrytere]

Jeg begynte også å tenke på all strømmen som går bort ved at lyset står på hele natta, når ingen bruker søppelrommet likevel, så en gang iblant gikk jeg ut en tur rett før leggetid og slo av lysene. Dette førte til at jeg var innom søppelrommene, spesielt det ved inngangsdøren min, ganske ofte, og det tok ikke lang tid før jeg begynte å legge merke til ting som stakk opp av de store søppelkassene. Ting som svarte søppelsekker fulle av helt normale, ikke-ødelagte klær.

Jeg klarte ikke å la være å tenke på for en skam det er at alle disse flotte klærne skulle kastes og bli til et miljø-problem, samtidig som andre går i butikken og kjøper akkurat de samme klærne, gjerne laget av fattige, utnyttede arbeidere av bomull som bruker enorme mengder vann og som er srøytet fulle av kjemikalier (20.000 mennesker dør hvert år på grunn av bruken av sprøytemidler på bomull), før de har blitt fraktet halve jorden rundt. Alt det bare for å bli dumpet på svære søppelhauger kort tid etter.

Er dette søppel?

Så jeg begynte å gå fra søppelkasse til søppelkasse og ta med meg de brukbare tingene jeg fant på toppen de gangene jeg gikk ut om kvelden for å slå av lyset. Men snart klarte jeg ikke å dy meg for å se litt lenger nedi søppelkassene heller, og jeg ble ganske sjokkert over alt jeg fant; Enorme mengder klær, det aller, aller meste er jenteklær, og noe er faktisk både vaska og bretta sammen før det har blitt slengt i søpla, kjøkkenutstyr av alle mulige slag, alt fra bestikk og glass til vannkokere, noen sekker, vesker og bager, vaskepulver, Omo, tøymyknere og rengjøringsmidler av alle mulige slag. En pose full av bøker, flere av dem av George Orwell, et par mobiltelefoner, flytende såpe, sjampo, barberskum, og en og annen ubrukt hårfarge og dyr parfyme har jeg også funnet. Men det som kanskje overrasket meg mest var hvor utrolig mye mat jeg fant; Hermetikk, bakevarer som sukker, mel, gjær, osv., krydder, og tørrmat som pasta, ris, knekkebrød, buljongterninger og saus– og suppeposer, og det har heller ikke blitt så rent lite te og kaffe. I tillegg kommer det en rekke mer diverse ting sånn som tørkestativ, potter til planter, hovedkort til PCer, ruller med aluminiumfolie, osv., osv. En gang iblant titter jeg også oppi en kasse med elektrisk avfall som står på en butikk i nærheten, og mobilen jeg bruker i dag har jeg derfra.

Og, ja, jeg tar faktisk med meg dette. Jeg går ikke på søppelrommene hver dag, akkurat nå er det faktisk veldig lenge siden jeg har vært der, men selv de periodene da jeg gikk innom hver dag hadde jeg alltid med meg minst to bæreposer med brukbare ting ut igjen, og det bare fra det ene av rommene. De gangene jeg ikke hadde vært innom på en liten stund endte jeg fort opp med et par søppelsekker.

Klærne sorterer jeg, kaster det verste, vasker det som trenger det, og gir bort resten til folk jeg kjenner eller til Fretex eller liknende, når jeg ikke selv kan bruke det, og det kan jeg nesten aldri. Andre ting, sånn som en stol, en del kjøkkenutstyr, og såper og sjampoer, bruker jeg selv.

Hva med maten?

Og maten, ja den spiser jeg faktisk. Husk at det her, i 98% av tilfellene, er snakk om tørmat, det er ikke noe forråtnelse på gang her. Det hender at jeg også tar med meg ferskmat, sånn som et par ganger hvor jeg fant mat som var kastet direkte fra fryseren, og helt tydelig fremdeles var frossen, men dette er sjelden. I tillegg er maten nesten alltid samlet i egne, lukkede poser, som bare inneholder mat, og hvert produkt er også pakket i sin egen emballasje, så jeg spiser ikke mat som har vært i kontakt med alt mulig annet søppel.

Og det var spesielt denne siste delen av min avsløring som gjorde at jeg i første del nevnte at jeg har vært ganske usikker på om dette er noe jeg vil “stå fram med”. For jeg vet at mange kan føle at dette er fælt og ekkelt. Ja, noen ser kanskje for seg skitne uteliggere grave i møkkete containere fulle av forråtnelse og dritt når jeg nevner dette, og synes det er helt sykt at jeg kan spise noe som har vært i en søppelkasse.

Magisk søppelbøtte?

Mat, som ikke er fordervet eller full av støv og skitt, er mat, og det er ikke noe problem å spise det. Det er ingen magiske egenskaper ved en søppelbøtte som gjør at mat, som er beskyttet av en pose, blir uspiselig om den posen har oppholdt seg i en slik en stund. I en verden hvor 40.000 barn dør av sultrelaterte årsaker hver dag så bruker vi av jordas ressurser på å produserer mat bare for å kaste det rett på dynga, hvor det blir til et miljøproblem. Og så rynker vi på nesa om noen finner på å redde noe av denne maten fra søpla og heller spise det istedenfor å kjøpe ny mat, som jo vil føre til enda mer produksjon enn nødvendig.

Jeg sier ikke at du rynker på nesa av det, men jeg vet at mange gjør det. Det er ikke sosialt akseptert, og det gjør det både vanskelig å snakke om det, samtidig som jeg syns det er såpass viktig, og burde være akseptert, at jeg velger å skrive om det. Når jeg får alt jeg trenger for å leve, utenom noen matvarer (melk, brød, grønnsaker), fra andres overskudd, så betyr det at utenom strømforbruket mitt lever jeg nesten uten å forurense! Jeg er nok ikke helt der hvor No Impact Man, som prøver å nå et mål om å leve helt klima-nøytralt, midt i New York, i løpet av et år, er, men jeg er ikke så veldig langt unna. Og når jeg kan leve godt på den lille andelen av datovarer på noen få butikker, og de brukbare tingene som blir kastet, som jeg klarer å finne, tenk da bare hvor mange mennesker som kunne levd helt og holdent på all “søppla” fra hele landet.

Forbruk og klima

Den fjerde rapporten fra FNs klimapanel, IPCC, som kom for en uke siden, viste at global oppvarming skjer raskere, og at konsekvensene er tydeligere enn tidligere antatt, men den ble med én gang kritisert for å være for forsiktig. Og klimaforandringer eller ei, et slikt overforbruk er forferdelig for planeten, uansett. Når jeg da kan leve godt nesten uten å skape et større forbruk, og dermed større utslipp og klimaendringer, og når det har den ekstra bonusen for meg at jeg lever omtrent gratis, da ser jeg ikke noe galt i det.

Vel, uansett hva du måtte synes om det jeg gjør, så håper jeg at du forstår tankegangen min, og at tanken på å bruke noe andre har kastet kanskje har blitt litt mindre ekkel. Da har jeg nådd mitt mål. Om noen til og med lar seg inspirere en smule av dette, ikke nødvendigvis til å leve som meg, men til å tørre å ta med seg brukbare ting man finner, og ta med datovarer fra butikken en gang i blant, vil jeg være lykkelig. Om du har noen tanker eller spørsmål setter jeg pris på om du legger igjen en kommentar nedenfor!

Til slutt i denne sendingen bringer vi deg denne meldingen fra Reverend Billy fra the Church of Stop Shopping:

Fra filmen What Would Jesus Buy?.

La oss ta følgende scenario som ett, av mange mulige, eksempler: Naboen din er en irriterende, ufordragelig, liten djevel som aldri kan la en sjanse til å gå deg på nervene gå fra seg, og du har alltid hatt lyst til å slå tilbake, bokstavelig talt. Noen ganger går det til og med så langt at du kunne tenke deg å ta det helt ut og drepe det verdiløse svinet. Da er en karrière i politiet den perfekte løsning.

Riktignok kan du nok ikke bare ta med deg tjenestepistolen din, hoppe over gjerdet, og gi ham en lærepenge, slik helt uten videre. Men kanskje du vet litt om vanene til naboen? Liker han å feste en gang i blant kanskje? Prøv å snakke med ham og finn litt ut om planene for neste fest. Sørg så for å bytte vakter med noen, eller på annen måte vær i nærheten av der du vet at naboen din skal være den kvelden. Om du er heldig drikker han nok til å bli litt for bråkete for personalet på baren, som ender opp med å tilkalle politiet. Om du ikke er fullt så heldig kan du jo “tilfeldigvis” gå rett utenfor utestedet akkurat idet naboen er ute og trekker litt frisk luft etter å ha fått i seg nok drikke til å bli litt mer energisk enn vanlig. Da griper du, igjen bokstavelig talt, sjansen og anholder mannen. For å være på den sikre siden bør du gjøre eller si noe som du veit vil gjøre ham ekstra sint. På den måten vil han kjempe enda mer imot pågripelsen enn han vanligvis ville gjort. Nå er det bare å sørge for at du har et tak på mannen som forhindrer tilgang på surstoff, og vite at han aldri vil irritere deg igjen.

Statistikken på din side

Som sagt er dette bare ett eksempel. Om du er en sadist som kunne tenke deg å banke opp, eller drepe, noen kun for nytelsen i å gjøre det, eller om du rett og slett bare er en god, gammaldags rasist, er også en karrière i politiet verdt å vurdere. Statistikken er ihvertfall på din side. I 2001 ble 589 av 591 saker behandlet av Politiets Særskilte Etterforskningsorgan (SEFO) henlagt ifølge Dagbladet, og i fjor ble 93% av anmeldelsene mot politiet henlagt ifølge NRK. Den siste tiden har debatten rast rundt Trond Volden, en politimann som tre ganger har blitt anmeldt for vold mot mørkhudede personer. Først legger han en vaskehjelp i bakken og kaller henne “faens svarting”, alt foran overvåkingskameraer (les mer om Baidoo-saken hos NRK). Omtrent på samme tiden tar han halsgrep på en annen innvandrer, også han ender opp i horisontalen. Og nå i fjor tar Trond Volden kvelertak på Eugene Obiora, for så å, sammen med de tre andre politimennene han var sammen med, frakte ham til sykehuset liggende med ansiktet mot gulvet og hendene i håndjern på ryggen, ifølge de ansatte ved sykehuset. Det hele endte med at Obiora “døde som følge av kvelning på grunn av surstoffmangel. Det skyldes press mot hals og mageleie, men også på grunn av hans egne motstridelser under pågripelsen” (Sitat Jan Egil Presthus, sjef for Spesialenheten, ifølge Dagbladet). I rapporten fra Spesialenheten for Politisaker (usensurert versjon, takk til adressa.no) kan man lese at årsaken var en “kombinasjon av flere faktorer”:

Surstoffmangel eller oksygenunderskudd antas å ha oppstått som følge av pusteproblemer etter press mot halsen, egne anstrengelser for å motsette seg pågripelsen, plasseringen i mageleie over noe tid og at politiets maktanvendelse for å holde han nede og i ro har gitt press mot hardt underlag.

Likevel ender rapporten med at

Saken henlegges for politibetjent A, politibetjent B og politibetjent C i forhold til straffeloven § 228, første og annet ledd, annet straffalternativ, straffeloven § 229, tredje straffalternativ, straffeloven § 239 og straffeloven § 325 første ledd nr. 1 etter bevisets stilling.

Saken henlegges for politibetjent D som intet straffbart forhold anses bevist.

Foretakstraff anses ikke hensiktsmessig.

Volden slipper straff, igjen, han er fremdeles i jobb, og i tillegg “finnes det ikke holdepunkt for å reise disiplinærsak mot politimennene” ifølge politimester Per M. Marum (ifølge Dagbladet).

Redd

Jeg blir redd. Politiet er statens voldsmonopol i Norge. Politiet er de som skal sørge for lov og orden. Om det skjer noe skal du kunne rette deg til politiet og kunne stole på dem, stole på at de håndterer saken på en skikkelig måte, og gjør det som er best for deg og samfunnet. Og nettopp på grunn av dette er det ekstra alvorlig om en polititjenestemann begår en forbrytelse, og da spesielt vold og drap. Politifolk som gjør slike lovbrudd burde straffes hardere enn andre nettopp fordi de bryter den loven de er ansatt for å opprettholde, og forbryter seg mot dem de er til for å beskytte! Likevel er det helt omvendt. Om du er politi kan du gjøre omtrent hva som helst, så lenge omstendighetene tilsier at du må gjøre noe, uten at det får noen konsekvenser, og uten at du stilles til ansvar! Dette er utrolig skummelt og gjør meg mer redd for min personlige sikkerhet enn noe annet (på kort sikt. Global oppvarming er en soleklar vinner over litt lengre tid). Hvordan kan dette tillates? Dette må ikke få lov til å fortsette!

Demonstrasjoner

Derfor arrangeres det i dag demonstrasjoner i store deler av landet. I Oslo møtes vi utenfor Justisdepartementet [kart] klokka 16.00 [Underskog]. I Trondheim blir det demonstrasjon på Torget klokka 19.00 [Underskog], i Bergen skjer det utenfor Politihuset klokka 18.00 [Underskog], og i Skien kan du møte opp utenfor Arkaden klokka 19.00 [Underskog].

Jeg håper du vil møte opp og si klart og tydelig fra til regjeringen at vi ikke kan leve med slike tilstander i et demokratisk samfunn! Vi må kunne stole på de som blir utrustet med våpen for å beskytte oss, de må bli holdt til ansvar når de oppfører seg som våre fiender, hvis ikke er det ikke godt å si om de faktisk er det!

Denne posten har blitt lang, men det er fremdeles mye mer å si om denne saken. Om du vil vite mer kan du ta en titt på disse bloggpostene:

• LeftPunch — Voldens sanne ansikt: Ad hoc-blogg om Obiora-saken
• Indregard.no — Volden; Skrevet før saken ble henlagt
• Revolusjonens Røst — Stopp Volden!: Mimir, leder i Rød Ungdom
• Den røde tumleplassen — her er kvælersnuten
• VamPus’ Verden — Oppsiktsvekkende: Noe det også er at jeg faktisk er enig med VamPus for en gangs skyld
• Gud Bedre — Mordet på Eugene Ejike Obiora: Skrevet i september i fjor
• Tiramteateret — Obiora-saka henlagt
• Tiramteateret — Stopp politivolden — rettferdighet for Obiora
• Over 200 resultater ved søk etter “Obiora” på Technorati

Om det er noen demonstrasjoner eller bra bloggposter jeg ikke har fått med meg så er det bare å gi beskjed så vil jeg legge dem til!

Oppdateringer:

• Takk til Knut Stian Olsen (i kommentar) og elling_bz (på Underskog) for å påpeke den utrolig dårlige feilen min hvor jeg identifiserte politimann Trond Volden som Tore Volden. Dette er nå fikset.
• Adressa.no illustrerer poenget mitt veldig godt når de skriver:
  

  Samtidig presiseres det at en eventuell bistand fra kommunens side ikke betyr at man tar på seg ansvar for det som skjedde forut for dødsfallet, og at ansatte i kommunen fortsatt skal tilkalle hjelp fra politiet når de oppfatter situasjonen som truende.

  Når det må påpekes at man fremdeles må tilkalle politiet når en situasjon er ute av kontroll så er det noe alvorlig galt!

• Ballade skriver om saken, og nevner at det også er planlagt en demonstrasjon i Tromsø. De vet ikke tid eller sted, så om du vet noe mer om dette er det fint om du legger igjen en kommentar.
• Merk: Jeg hverken hevder eller tror at Trond Volden hadde planlagt eller ment å drepe Obiora, eller at han kjente ham på forhånd. Ingen har anklaget meg for dette, men jeg føler at det jeg har skrevet kan oppfattes slik, og vil derfor påpeke at det ikke er det jeg mener. Likevel vil jeg si at scenarioet jeg har diktet opp ovenfor er vel verdt å bruke som et eksempel, fordi slik systemet er i dag kan man faktisk gjøre det på den måten, og Trond Volden kan også ha ønsket å drepe Obiora.

IPCC WG I–rapporten ble sluppet den 2. februar. Den slo fast at menneskene med all mulig sannsynlighet er hovedårsaken til de voldsomme klimaendringene vi allerede har begynt å se følgene av. IPCC WG II tar for seg følgene av disse endringene, og det er ikke lystig lesning. I Aftenposten kan vi lese:

Dramatisk økte problemer med vannforsyning i tropiske strøk, tørke i store områder, men mer nedbør i fra før fuktige områder på høyere breddegrader. Opptil 30 prosent av verdens plante– og dyrearter trues av snarlig utryddelse med 2–3 [grader Celsius, børges anmrk.] økt gjennomsnittstemperatur om 20–50 år, Matproduksjonen i sør vil synke, mens den vil øke noe på nordlige breddegrader ved en forsiktig temperaturøkning. Men allerede et sted mellom en og to grader økt global snitttempeartur vil verdens samlede matproduksjon synke.

Likevel jobbet USA, Kina (storforbrukere av olje og kull) , og Saudi Arabia (søkkrike pga. produksjon av olje) hardt for å få det 20 sider lange politiske sammendraget av de 1572 sidene med vitenskapelige fakta som ligger bak rapporten til å høres så lite alvorlig ut som mulig. Flere av vitenskapsfolkene holdt på å forlate konferansen på grunn av disse landenes stadige evne til å presse setninger som “svært sannsynlig” til å bli omgjort til “sannsynlig”, selv om altså faktaene som ligger bak sammendraget burde tale klart nok for seg selv.

Om alle verdens innbyggere i dag skulle hatt samme levestandard som vi i de rike landene har så hadde vi trengt fire ekstra jordkloder (NRK nett-tv). Om verden går sin gang som i dag vil vi om noen tiår vil vi passere 11,5 milliarder innbyggere, og de rike vil forbruke enda mye mer enn i dag. Hvor mange ekstra kloder vi vil ha bruk for da om alle skal leve på samme nivå som oss tør jeg ikke engang å tenke på. Ifølge Wikipedia har hvert menneske 1,9 “global hektar” til rådighet (dvs. produktivt land/hav/vann-areal som hver enkelt har til rådighet til å produsere mat, energi, bygningsmasse og alt annet man kan forbruke). I dag bruker en gjennomsnittsnordmann 7,9 globale hektar i følge Earth Day Footprint Quiz. Ta så med i beregningen det som ble sagt under Kirkens Nødhjelps mijøseminar [lydopptak tilgjengelig] for noen uker siden og ting begynner å se mørkt ut.

La oss håpe, arbeide for, og, om du tror det hjelper, be om at også vi får oppleve en påskemorgen. Du kan starte nå med å skrive under på Kirkens Nødhjelps krav til regjeringen om at Norge faktisk må gjøre det vi forpliktet oss til gjennom Kyoto-avtalen, og med å slå av lyset. Så lenge vi jobber for en bedre verden er ikke håpet dødt.

Torsdag 15. mars avholdt Forbrukerombudet et seminar om digitale ytelser. Jeg sørget for å komme til den viktigste delen, lunsj, og ble ut seminaret. Som seg hør og bør sørget jeg for å ta opp de delene av seminaret som jeg fikk med meg. De som talte da var Gisle Hannemyr, forfatter og lektor ved UiO, Thomas Gramstad, leder i Elektronisk Forpost Norge, og Thomas Rieber-Mohn, stipendiat ved Senter for rettsinformatikk, UiO.

Høyreklikk og velg “Lagre lenke som…“for å laste ned:
Gisle Hannemyr — Forbruker på Internett (MP3 — 46,8 MB)
Gisle Hannemyr — Forbruker på Internett (Ogg — 33,8 MB)

Thomas Gramstad — Nettverksnøytralitet (MP3 — 31,3 MB)
Thomas Gramstad — Nettverksnøytralitet (Ogg — 22,2 MB)

Thomas Rieber-Mohn — Opphavsrett og DRM i møtet med forbrukerens forventninger ved kjøp av digitale ytelser (MP3 — 58,6 MB)
Thomas Rieber-Mohn — Opphavsrett og DRM i møtet med forbrukerens forventninger ved kjøp av digitale ytelser (Ogg — 42,1 MB)

Jeg har ikke så mye å si om det som ble sagt på seminaret, men én ting må jeg kommentere. Det siste utsagnet som kom i spørsmålsrunden etter Thomas Rieber-Mohns innlegg gir uttrykk for en så himmelropende dum tankegang at jeg ikke kan annet enn å påpeke det. Som dere hører er det ikke Rieber-Mohn som uttaler dette. Det var en person som jeg ikke fikk helt med meg hvor kom fra, men som jeg tror representerte Apple. Utsagnet han kommer med som jeg reagerer så sterkt på går omtrent slik: “filosofien bak utviklingen av DRM har vært at man må ha barrièrer nok til å holde ærlige folk ærlige.” Dette er så åpenlyst idiotisk at jeg har vanskelig for å vite hvor jeg skal begynne.

For det første: Ærlige folk er ærlige.
Den eneste personen som blir utsatt for DRM er en “ærlig forbruker” (altså en som kjøper musikken/filmen/etc. på lovlig vis). De som ikke bryr seg om å kjøpe, men bare laster ned ulovlig, vil aldri støte på DRM. DRM er et system som skal sørge for at du kan gjøre mindre med de dataene som er beskyttet av DRMen, men i tillegg fører DRM ofte med seg ekstra vanskeligheter, noe som blant annet gir seg utslag i at 75% av kundeservicen gitt av Musicload, en av de største musikknedlastings-butikkene i Europa, har med DRM å gjøre. Om du påfører dine ærlige kunder nok restriksjoner og problemer vil de, med større og større sannsynlighet, se seg om etter andre alternativer, selv om de egentlig ikke har noe ønske om å “stjele” (jemnfør at ærlige folk er ærlige). Og når barrièren din først har drevet kundene dine til å bli nedlastere så vil ikke lenger barrièren hindre dem i noen ting. For du har fått dem til å laste ned, ikke til å spre ulovlige kopier som de lager fra sine lovlig kjøpte kopier. Det trengs bare at én person lager én DRM-fri kopi av et album for at det kan spres ulovlig på nettet i all evighet. Når 90% av all musikk som selges selges uten DRM, og den musikken som selges med DRM alltid vil være enkel å knekke for noen, så sier det seg selv at den ene kopien som må til alltid vil komme ut på fildelingsnettverkene. Ergo vil ingen DRM i verden holde ærlige folk ærlige, men sannsynligheten for at den driver ærlige mennesker til å laste ned ulovlig er stor. Om du vil holde ærlige forbrukere ærlige så er ikke det vanskeligere enn å gi dem det samme tilbudet som de er vant til, og som de er fornøyd med, fra før av, og ikke gi dem et dårligere tilbud enn det “uærlige forbrukere” får gratis! Hvor vanskelig kan det være å forstå?

Men nå stemmer det jo selvsagt ikke at tankegangen bak DRM er å “holde ærlige forbrukere ærlige.” Istedenfor er det en måte å låse ærlige forbrukere til dine produkter på, sånn at de mister valgfriheten sin og ikke kjøper fra konkurrentene. Men det er litt for mye å komme inn på nå.

Vi har alle hørt om folk som er verdensberømte i Norge, men visste du at det også er folk som er verdensberømte alle andre steder enn Norge? Johan Galtung er en slik person. Han stiftet i sin tid det første fredsforskningsinstituttet i Europa, PRIO, holder 12 æresdoktor og –professor-titler, blant annet ved universitetene i Uppsala, Tokyo, Torino og Berlin, har vært megler i 45 store konflikter rundt om i verden, er konsulent for FN, og har kontakt med de aller fleste utenriksdepartementer i verden. Johan Galtung er sannsynligvis den internasjonalt mest kjente nålevende nordmann, likevel vet “nesten ingen” i Norge hvem han er.

Til vanlig jobber Johan Galtung som leder for TRANSCEND — A Peace and Development Network for Conflict Transformation by Peaceful Means, som han også stiftet, som rektor ved TRANSCEND Peace University (TPU), og som foredragsholder rundt om i hele verden. Derfor er det sjelden han har tid til å komme tilbake til hjemlandet, og av en eller annen grunn er vi ikke særlig glade i ham her. Galtung er en mann Norge burde vært stolte av, som vi burde lært om på skolen og slått oss på brystet med når vi er i utlandet. Amundsen dro til Sydpolen, Galtung skaper fred. Jeg vet hvem jeg helst vil bli forbundet med. Men istedenfor å være stolte prøver “fredsnasjonen” Norge så godt vi kan å late som om han ikke eksisterer.

Men på mandag fikk jeg, og de tusen andre som fikk plass i Storsalen på Chateau Neuf, æren av å være tilstede på et av de forholdsvis få foredragene Galtung har holdt på norsk jord. Og for alle dere som enten kom for seint, ikke hadde muligheten til å komme, ikke visste om det, eller ikke visste at det var verdt å få med seg før nå, tok jeg med meg min fantastiske DAP/PMP (såkalt “mp3-spiller”) Meizu M6 miniPlayer og tok opp hele foredraget, samt spørsmålsrunden etterpå. Jeg jobber også med å skrive av hele foredraget, og håper på å ha denne “transcripten” ferdig i om et par dager. Dette gav jeg dessverre opp. I tillegg kommer det til å bli lagt ut en video av foredraget om kort tid. Jeg kommer til å linke til denne når det skjer. Dette skjedde aldri, så vidt jeg vet. Det var ikke jeg som sto bak videoopptaket.

MP3:

Johan Galtung — Det amerikanske imperiums nedgang og fall – og hva så? (64,2 MB)

Spørsmålsrunden etter foredraget (46,8 MB)

Ogg Vorbis:

Johan Galtung — Det amerikanske imperiums nedgang og fall – og hva så? (47 MB)

Spørsmålsrunden etter foredraget (34,2 MB)

(Legg merke til at ogg-filene er gjort om fra mp3-filene. Dette betyr at de har en noe lavere kvalitet fordi begge formatene er “lossy” formater (ikke-tapsfrie). Men de er fremdeles av god kvalitet og tar mindre plass.)

Jeg beklager den plagsomme høyfrekvente lyden som kan høres gjennom deler av begge filene. Denne er spesielt plagsom i begynnelsen av spørsmålsrunden, men det verste går over etter et par minutter.

På MythBusters Results har noen samlet sammen et kort sammendrag av resultatene fra alle MytBusters-episoder noen sinne. Det er mye spennende, men totalt unyttig informasjon der, som at det i teorien er mulig for to første verdenskrig-geværkuler å treffe hverandre i luften og smelte sammen til én kule, og at det er umulig for en pirat (eller noen annen for den saks skyld) å dempe et fall fra masten ved å kutte opp seilet med kniven på vei nedover.

Men det er en god del nyttig informasjon der også, og det var spesielt én interessant ting jeg bet meg merke i. Hvor mange ganger har du vel ikke hørt at om du bare skal ut av rommet i noen få timer så bør du la lyset stå på, fordi det tar mer strøm å slå på pæren/lysrøret enn det tar å la den skinne i de timene du er borte. MythBusters tok tak i denne myten og bustet den fullstendig. Det viser seg nemlig at lyspærer bare bruker strøm nok til å lyse i bare en brøkdel av et sekund når de blir slått på, mens lysstoffrør bruker kraft tilsvarende 23 sekunder konstant lys! De får heller ikke en merkbart mindre levetid av å bli slått av og på, som denne myten gjerne også hevder. Dette vil si at uansett hvor kort eller lenge du skal være borte bør du alltid slå av lyset når du forlater et rom!

Temporarily leaving a light on is more engery efficient than turning it off and back on.

busted

Through numerous tests, the MythBusters calculated that the power surge from turning on a light would only consume as much power as leaving it on for a fraction of a second (except for fluorescent tube lights; the startup consumed about 23 seconds worth of power). Furthermore, the wear and tear of turning the light on and off repeatedly did not reduce the bulb’s total life expectancy enough to offset the increased electricity usage. Therefore, it is far more economical to turn a light off rather than leaving it on.

Innebygd stavekontroll

Det finnes over 30 forskjellige ordbøker for Firefox som kan installeres etter eget ønske, deriblant norsk bokmål og nynorsk. Får å legge til en ny ordbok høyreklikker du i et hvilket som helst tekstområde (slik som der du skriver bloggpostene dine) og velger “Legg til ordbøker…” For å slå på eller av automatisk stavekontroll høyreklikker du du og velger “Stavekontroller dette feltet”, og får å bytte ordbok høyreklikker du og velger “Språk” -> Ordbok du vil bruke. Når stavekontrollen er slått på vil alle ord den regner med er feilstavet bli understreket med en rød, stiplet linje. Høyreklikk på ordet for å få opp en liste over rettingsforslag, samt en mulighet til å legge ordet til ordboka om det faktisk er riktig. Så nå er det slutt på å måtte skrive innlegget i et tekstredigeringsprogram først før du klipper og limer det inn i nettleseren!

Styring av faner

Om du er som meg så har du ganske mange faner (tabs) åpne samtidig. Tidligere ble fanene bare mindre og mindre etterhvert som flere måtte presses sammen på linja. De blir fremdeles mindre, men nå bare til et visst punkt. Etter det dukker det opp en liten pil i hver ende som du bruker til å “scrolle” bortover linja. Hver tab har nå også sin egen lukke-knapp, på samme måte som i Opera, istedenfor at alle fanene lukkes av den samme knappen helt til høyre. En mer spennende nyhet når det kommer til faner er at det nå er enkelt å åpne på nytt faner som du lukker ved en feiltagelse. Bare høyreklikk på fanelinjen og velg “Angre lukking av fane” for å få den tilbake, inkludert historikken til fanen. Om du har lukket flere faner og ønsker å åpne en eller flere av dem på nytt kan du gjøre dette fra “Historikk” -> “Nylig lukkede faner”.

Sesjoner

Firefox har nå innebygd støtte for sesjoner (sessions). Dette betyr at du kan lukke Firefox med flere faner åpne, og neste gang du åpner Firefox vil den huske hvilke faner og nettsider du hadde oppe og åpne dem på nytt. Firefox husker også tekst du har skrevet i tekstområder. Dette er også en funksjon Opera allerede har hatt en stund. Men om den støtter innskrevet tekst er jeg usikker på.

Beskyttlese mot phishing

phishing er et stadig økende problem. Det går i korte trekk ut på at en nettside gir seg ut for å være en annen nettside enn den er for å lure deg til å gi fra deg informasjon så som kredittkortnummer eller brukernavn og passord. Det kan i mange tilfeller være nærmest umulig for mennesker å se forskjell på en ekte nettside, til f.eks. en bank eller nettbutikk, og en phishing-side som gir seg ut for å være den samme banken/butikken. I Firefox 2.0 er det en funksjon som advarer deg når du kommer inn på kjente phishing-sider. Du kan velge mellom to måter å teste en nettside: Enten tester Firefox siden opp mot en liste på maskinen din som oppdateres jevnlig, eller så sender den informasjon om alle sider du går inn på til Google som så sjekker sida opp mot sin database. Det er den første metoden som er valgt som standard. Dette gir selvsagt ikke den aller mest oppdaterte, og dermed sikreste, funksjonaliteten, men jeg føler meg ikke komfortabel med å la Google få vite hver eneste nettside jeg surfer innom.

Søkemotorliste

Det er blitt lettere å behandle søkemotorene i Firefox. Du kan nå få opp en liste over alle søkemotorene dine ved å klikke på ikonet ved siden av søkefeltet og klikke “Behandle søkemotorer…”. Der kan du enkelt slette de du ikke er interessert i, og forandre rekkefølgen på de resterende søkemotorene. Noen søkemotorer har også støtte for enkelt å bli lagt til lista. Når du er inne på en slik søkemotor, som Technorati og BitTorrent, vil det komme en lysende, blå kant rundt ikonet til venstre for søkeområdet i Firefox. Klikk der, og nederst, under listen over allerede installerte søkemotorer vil du bli spurt om du vil legge til den nye søkemotoren. Klikk der og den blir lagt til lista. Det er ikke så mange søkemotorer enda som har implementert støtte for dette, men det kommer helt sikkert. Om du vil legge til en søkemotor som ikke har slik støtte gjøres det på gamlemåten. Gå til “Behandle søkemotorer…”, klikk “Last ned flere søkemotorer…”, og last ned en fra lista, eller klikk deg videre til mycroft.mozdev.org og søk etter den søkemotoren du ønsker deg. De fleste ligger der.

Forbedret støtte for feeds

Du kan nå enkelt velge en annen feed-leser å bruke til å abonnere på feeds (RSS, Atom, etc.). Til nå har feeds automatisk blitt lagt til i Firefox som et levende bokmerke, men nå kan du velge fra en liste over online og offline feed-lesere. Du kan selv legge til nye feed-lesere som ikke står på lista.

Dette er bare noen av de viktigste oppdateringene i Firefox 2.0. For en mer komplett gjennomgang se listen beregnet på vanlige folk, eller listen for den mer teknisk interesserte.

I tillegg har den offisielle siden for utvidelser (extensions), utseender (themes), og andre tillegg, Firefox Add-ons, fått en liten overhaling. Denne siden gjør det enkelt å utvide Firefox med akkurat de funksjonene du måtte ha bruk for.

Nyt nettet med Firefox 2.0! :)

På midten av 1970-tallet var det, akkurat som i dag, mange land rundt i verden som slet med å brødfø befolkningen sin. Ett av disse landene var lille Norge. Vel, egentlig slet ikke Norge så veldig med å brødfø hele befolkningen, men det var én del av innbyggerne som var redde for levebrødet sitt: Båtbyggerne. Båtbyggerne i Norge jobbet sammen i store skipsverft, og på den tiden var det veldig harde kår for de norske skipsverftene. Den norske stat bekymret seg for situasjonen og bestemte seg for at de måtte gjøre noe. De kunne jo ikke godt bare sitte der og se på at verftene gikk konkurs. Mange arbeidsplasser sto på spill. Hvordan skulle vel de stakkars båtbyggerne skaffe mat på bordet og salt i smøret til familien sin om skipsverftene gikk dukken? Etter å ha tenkt lenge og vel over problemet kom den norske stat fram til en genial løsning på problemet. En løsning som ikke bare ville redde skipsverftene og alle båtbyggerne og deres familier fra den visse død, men som også ville få nordmenn, som det internasjonale samfunnet, til å se hvor flott og uselvisk et land Norge var: Ved å låne bort masse penger til noen av verdens fattigste kyst-stater, mot at de bandt seg til å bruke pengene på å kjøpe fiskebåter fra norske skipsverft ville den norske stat redde skipsverftene og båtbyggerne og som et ekstra lite rødt kirsebær på toppen ville Norges renommé som et snilt lite land øke internasjonalt. For tenk så vennligsinnet av dem å gi en utstrakt arm til disse stakkars, fortapte landene.

Og slik ble det. I 1976, nøyaktig tretti år siden i år, satte den norske stat igang det som ble kjent som skipseksportkampanjen. Norge strakte ut sin arm og lot det regne millioner av norske kroner over en rekke land, deriblant Myanmar, Sudan, Ecuador, Peru, Egypt, Jamaica og Sierra Leone. Disse landene vendte seg i sin tur, pent og pyntelig som de hadde lovet, tilbake til Norge, til de skadeskutte norske skipsverftene, og bestilte store mengder norske fiskebåter. Disse bestillingene formelig blåste livspusten tilbake inn i skipsverftene. Båtbyggerne ristet av seg angsten for at oppsigelsens time kunne komme rett rundt neste sving, og tok med liv og lyst til med å bygge store, flotte, norske fiskebåter til land som riktig nok kunne trenge litt ekstra fisk på bordet. Kanskje gikk båtbyggerne der og tenkte med glede på hvordan nettopp deres fiskebåt kanskje ville øke den daglige fangsten på en kyststrekning fra fem fisk til nok til å mette fem tusen, eller enda fler, mens de jobbet og slet, og slett ikke mistet jobbene sine. De bygget og bygget, helt til alle båtene var sendt ut i verden, og alle pengene som var lånt ut var trygt tilbake i norske lommer. Alt var bare fryd og gammen.

Det var bare en liten detalj som ikke var helt som den skulle, ett lite skår i gleden: Skipene kom aldri til nytte for noen i de fattige landene. Alle båtene var bygget for norske forhold, og da de ankom kjøper-landene var det ikke engang tid til å ta dem i bruk før de var blitt helt ubrukelige! Det var forresten ikke et skår i gleden i Norge. En liten ripe i lakken, muligens, men gleden var like stor. Alle skipsverftene var jo reddet, ingen båtbyggere hadde mistet jobben, ingen båtbyggerbarn måtte gå sultne til sengs om kvelden, og det hadde ikke kostet Norge en krone, for alle pengene skulle jo betales tilbake, med renter. Problemet var bare at det var et stort skår i gleden for de fattige landene. Plutselig satt de i dyp gjeld til et av verdens rikeste land, uten å ha fått noe som helst igjen for det. De hadde sett fram til å kunne skaffe mat til sine innbyggere, og det var de selvsagt villige til å betale for, men nå måtte de betale for å ha noen vrak ligge og ruste i bakgården!

Og betale gjorde de. I tretti lange år fløt det en elv av penger fra disse fattige landene og inn i Norges pengebinge. Noen av landene var riktig nok så fattige at de fikk slettet skipseksportgjelden noen år tidligere. Ikke fordi Norge innså at de gjorde en urett ved å tvinge dem til å betale i årevis for ingen ting, men rett og slett bare fordi de var fattige (en del av det internasjonale gjeldssletteinitiativet for de fattigste landene (Heavily Indebted Poor Countries; HIPC)). Det var noen kloke hoder i Norge som skjønte at dette ikke var helt riktig, daværende statsråd Hilde Frafjord Johnson f.eks. kalte skipseksportkampanjen for “en skamplett på norsk historie,” men å rette opp i feilen var det ingen som gjorde.

Før nå. Til en viss grad. Jeg skulle så gjerne ha gitt en gedigen, uforbeholden gratulasjon til regjeringen og det norske folk for det som nå endelig har skjer: Norge sletter skipseksportgjelden til de aller fleste landene! Men dessverre kan jeg ikke det, og det smerter meg. Selvsagt er det fantastisk at det endelige har skjedd noe med denne elendigheten, og det er mye ved det som har skjedd som er stor grunn til å feire. Men begge disse tingene, både de negative og de positive aspektene ved denne gjeldssletten vil jeg komme tilbake til i en senere post som jeg håper du vil komme tilbake og lese. Foreløbig vil jeg nøye meg med å si:

Gratulerer Norge, gratulerer storting og regjering, gratulerer Aksjon Slett U-landsgjelda, Changemaker og alle andre som har strevd i så mange år for å få staten til å slette denne gjelda, og gratulerer alle nordmenn! På tross av en del kjipe ting så er det fantastisk at vi endelig innrømmer, og tar konsekvensen av, den urett vi begikk!

• Why not societies with ZERO murders?
• Why not a world with ZERO poverty?
• Why not workplaces with ZERO discrimination?
• Why not transportation with ZERO emission?
• Why not a time with ZERO wars?
• Why not energy with ZERO climate changes?
• Why not politicians with ZERO lies?
• Why not medicines with ZERO patents?
• Why not media with ZERO DRM?
• Why not schools with ZERO bullying?
• Why not culture with ZERO “all rights reserved” copyrights?
• Why not governments with ZERO corruption?
• Why not homes with ZERO violence?
• Why not a future with ZERO weapons?
• Why not minds with ZERO prejudices?
• Why not an internet with ZERO spam?

I et slikt samfunn hadde det muligens vært litt flere, litt mere reflekterte mennesker, og det hadde vært et samfunn jeg kunne trives litt bedre i.

Har du forslag til flere spørsmål som godt kunne vært klistret opp på gater og streder i steden for dagens reklameplakater?

PS: Coca Cola, som står bak denne dritt-kampanjen, har tatt seg den frihet å spamme over 40 norske nettfora (derav siste spørsmål på listen min). Som om de har behov for å snike til seg gratis reklame.. [Via teknotum]

Oppdatering: Få litt kunnskap om firmaet du putter penger i lomma på hver dag, les artikkelen om Coca-Cola på Knowmore!

Jeg er stolt av å kunne annonsere at EFN i disse dager utgir Grisen og Kassen, en gratis og fri barnebok som jeg, i samarbeid med Roy Hvaara og Thomas Gramstad, har oversatt til norsk, bokmål. The Pig and the Box, som boken heter på orginalspråket, er en moderne fabel skrevet av MCM, som for barn handler om verdien av å være generøs og stole på folk, og som for voksne handler om hvor feilslått DRM–systemet (kopibeskyttelse) for å beskytte digitale filer egentlig er (noe jeg muligens kommer litt nærmere innpå snart). Boken ble skrevet som en reaksjon på det kanadiske Access Copyrights propagandiske bruk av en “superhelt”-figur de kaller Captain Copyright. Grisen og Kassen er utgitt under Creative Commons–lisensen Attribution-ShareAlike 2.5 Canada, som betyr at du kan gjøre hva du vil med den (lage en film, skrive videre på, bruke karakterene i en tegneserie, selge den, oversette den til røverspråket, eller fra engelsk til norsk på nytt, etc.) så lenge du krediterer MCM og gir ut alle nye verk basert på hele eller deler av boka under den samme lisensen. Grisen og Kassen kan lastes ned i pdf-format fra bokens norske nettside hos EFN. Den engelske utgaven, en hel rekke andre oversettelser, samt “kildekoden” til boka finner du på MCMs blogg.

Merk at jeg bare er en helt vanlig fyr, uten noen utdannelse eller spesielle kunnskaper innen hverken norsk eller engelsk, som selv valgte å frivillig oversette boken fordi jeg synes den er bra og tar opp et viktig tema på en god måte. Om du ikke skulle være fornøyd med arbeidet jeg, Roy og Thomas har gjort har du, som nevnt, alle rettigheter til å oversette boken på nytt. En nynorsk oversettelse hadde forsåvidt også vært fint.

Å oversette Grisen og Kassen krevde mer arbeid enn jeg først hadde trodd, men det er veldig morsomt nå som den endelig er ferdig. For å feire utgivelsen vil jeg dele ut et gavekort på hundre kroner hos en kjent norsk nettbasert bokhandel til 5 personer som laster ned boken og gir meg tilbakemelding på den i en kommentar til denne bloggposten. Tilbakemeldingen kan være positiv eller negativ, men må bestå av mer enn et “bra.” Kom gjerne med konkrete forslag til forbedringer av oversettelsen! Om et par dager vil jeg trekke “vinnerene” tilfeldig blant kommentarene som oppfyller kravet. Oppdatering: Et pingback/trackback gjør seg selvsagt like bra som en kommentar.

Oppdatering 2: Gavekort gitt bort. Takk alle sammen!

Andre som har skrevet om Grisen og Kassen:

• Lasses hjemmeside — Grisen og kassen
• teknotum — Grisen og kassen: Barnebok om DRM på norsk
• Abakus Web — EFN utgir fri gratis barnebok om DRM
• no.kultur.diverse — EFN utgir fri og gratis barnebok om DRM
• ITavisen.no — Gir ut barnebok om kopisikring
• NRK Musikk — EFN gir ut barnebok
• ROOT.no — EFN utgir gratis barnebok om DRM
• digi.no — Microsoft i kappløp med DRM-hackere (ikke om boken, men den nevnes)
• Diskusjon.no — Elektronisk Forpost gir ut bok: Grisen og Kassen
• ITbloggen — Grisekopiering
• Ballade — EFN med barnebok om grådige svin og DRM
• Ballade — EFN: — Mye Ballade om DRM-barnebok
• JonblOGG — Grisen og kassen

Jeg kommer til å utvide listen etterhvert som boka blir nevnt flere steder.

Jeg er heller ikke særlig komfortabel med disse passene. Det er ikke spesielt vanskelig å lage en RFID-skimmer (avleser), og så bruke den til å klone RFID-brikken. Det er faktisk så åpenlyst at dette er farlig at selv regjeringa i USA har innrømt at pass med RFID-brikker kan utgjøre en fare for landets innbyggere (Via Boing Boing) . Men istedenfor å fortsette som før uten RFID-brikker vil de heller bare forandre på designet av brikkene for å gjøre dem sikrere. Som om de som leser av disse passene av uetiske årsaker ikke utvikler ny teknologi som kommer til å bryte de nye sikkerhetstiltakene innen kort tid.. Selvsagt kan du jo bare kjøpe deg en Hello Kitty anti-skimming mappe å putte passet ditt i, men det ødelegger jo hele poenget med å kunne lese av passet på avstand, og i noen tilfeller må du jo uansett ta passet ut av mappa, og da er du like sårbar igjen.

Da Justis– og politidepartementet introduserte de nye elektroniske passene i september i fjor hevdet de blant annet at “de nye passene er vanskeligere å forfalske og misbruke, blant annet reduseres mulighetene for identitetstyveri.” Men for meg virker det åpenbart at dette mangedobler faren for identitetstyveri. Om noen napper veska de i det de går forbi deg på gata kan du gjøre som i Andeby og rope “stopp tyven!” og løpe etter personen, men om noen går forbi deg og rapper all personlig informasjon med en RFID-skimmer vil du ikke merke noe før du får regninger i posten for ting utført i ditt navn.

Om du vil sette en RFID-brikke ut av spill kan du enkelt putte den i mikroen i noen sekunder, eller du kan bruke et engangskamera til å lage en RFID-Zapper (Via Boing Boing).

Cnet News.com hadde en artikkel om RFID-brikker i 2003 som fremdeles er leseverdig: “RFID tags: Big Brother in small packages”