Gjør noe!
Vi er fem miljøengasjerte studenter som nå lanserer miljøkampanjen Hverdagshelt. Vi har brukt dette som utgangspunkt: For å vinne det store miljøslaget trenger vi hverdagshelter. Vi trenger personer som orker å ta ut mobilladeren av kontakten, slå av lyset og samtidig resirkulere hver eneste dag!

Ikke lett
Vi skjønner at dette er vanskelig. Alle disse små hverdagstingene føles så meningsløse sammenlignet med dimensjonene i miljøproblemene. Det er lett å tenke: — Hva kan egentlig jeg gjøre? Svaret er at vi kan gjøre mye bare vi alle gjør det samtidig. Det som gjør noen til hverdagshelter er at de tar i et tak på daglig basis og tåler å vente litt på resultatene.

Ja. Vi trenger “hverdagshelter” som gjør det de kan. Det er viktig å slå av lyset, resirkulere, og trekke ut kontakter. Alle de tusen små tingene vi bruker av verdens resurser på helt unødvendig baller på seg til å skape enorme konsekvenser for miljøet. Det er ingen tvil om det.

Men småtingene føles meningsløst. Spesielt når de som oppfordrer til å gjøre dem selv har mulighet til å gjøre store ting, men ikke gidder. Da føler man at oppfordringen om å gjøre småting for miljøet ikke er annet enn et grønt alibi slik at de andre kan slippe å gjøre noe, men fremdeles se bra ut.

Premiering
Men selv hverdagshelter trenger premiering og spesielt bra er det hvis premieringen i seg selv er miljøvennlig. Vi samarbeider med Studentboligene. De stiller opp med nye avfallstasjoner for metall/glass i forskjellige formater ved alle studenthus hvis beboerne sparer 2 % på energiforbruket i perioden 1. februar til 1. april. Dette er vinn/vinn for miljøet. Vi sparer energi og oppnår bedre resirkulering, så stå på!

Det er her haken min faller ned og munnen roper et stort WTF!?

Så SiO tror at måten å få studenter til å skåne miljøet er å love oss resirkuleringsbokser om vi er flinke? Det eneste denne såkallte “premien” forteller meg er at SiO driter i miljøet. For om de faktisk hadde brydd seg så hadde de satt inn glass– og metall-kontainere på alle studentbyer sine søppelrom for lenge siden! De hadde ihvertfall gjort det nå med én gang istedenfor å kreve at vi sparer bittelitt strøm først.

I tillegg hadde de gjort en rekke andre ting. De kunne satt inn bevegelsessensor (og lyssensor der det er store vinduer)  på lyset på søppelrommene, postrommene, sykkelrommene, gangene, felleskjøkkenene som deles av mer enn to personer osv.. De kunne ha sørget for at vinduene er godt isolert så det ikke er 10 grader inne når man står opp om morgenen, selv om radiatoren har stått på for fullt hele natta. Når det snør inn lukkede vinduer er det vanskelig å ta et ønske om at vi må spare strøm alvorlig.

De kunne også fått oss til å betale for den strømmen vi faktisk bruker, i steden for å ta en fast avgift for strømbruken uansett hvor lite eller mye vi bruker slik det er i dag.

Utover strøm er forbruket av ting også et enormt miljøproblem. Hver dag kastes det store mengder brukbare ting på alle studentbyer, og dette tar helt av rundt semesterslutt når folk flytter ut. Samtidig flytter folk inn og kjøper inn mye av de samme tingene splitter nytt. Det er en tragisk sirkel. SiO kunne bøtet på mye av dette ved å gjøre det enkelt å gi fra seg brukbare ting istedenfor å kaste dem. Til vanlig kunne det for eksempel stått et par hyller på søppelrommene hvor alle kunne sette fra seg, og ta, brukbare ting. Og ved semesterslutt og –start kunne de satt av et større område hvor utflyttere kunne satt det de ikke vil ha med seg og innflyttere kunne plukket det opp. Klart det er problemer knyttet til dette, og vaktmesterene måtte gå igjennom hyllene fra tid til annen og kastet det som aldri ble tatt, men dette ville gjort en stor forskjell for miljøet.

Dette er måten å få folk til å bli mer miljøvennlige: Gjør det så enkelt at man omtrent ikke trenger å tenke over det, og appeller til lommeboka. Hadde SiO gjort dette ville de spart miljøet for mye større påkjenninger enn det vi beboere kan ved å følge tipsene om å slå av lys og dra ut kontakter. Noe bare de færreste kommer til å gjøre. De ville også signalisert at dette er noe de faktisk bryr seg om, og på den måten kanskje fått flere til å gjøre disse små tingene, som selvsagt også er viktig.

Dette er bare noen få ideer fra en vanlig beboer som har tenkt litt på dette, men de ville betydd mye både rent praktisk, og symbolsk. Og jeg er sikker på at om SiO kontakter ENØK, så vil de raskt kunne få flere og enda bedre tips om hvordan SiO kan være ekte “hverdagshelter”.

Slik det er i dag virker Hverdagshelt-kampanjen som ren grønnvasking: Noe SiO gjør for å framstå som miljøvennlige, uten at de trenger å gjøre det skapte grann selv.

Før publisering sendte jeg denne bloggposten til SiO så de kunne få et tilsvar. Istedenfor å svare selv sendte de det likså godt videre til en av de beboerne som de har rekruttert til å lage og drive Hverdagshelt-kampanjen for seg. Her er svaret hun sendte meg:

Hei Børge,
Fikk videresendt mailen fra Studentboligene, her er mitt svar på bloggposten. Jeg er student og redaktør på hverdagshelt.no.

Supert at du engasjerer deg i miljøet! Bloggposten din inneholder også flere gode tips både til oss studenter og Studentboligene.

Du har helt rett, i en ideel verden ville Studentboligene allerede ha gjort disse tiltakene. Men du må huske at SiO verken er en miljøorganisasjon eller en vanlige kommersiell aktør. SiO er derimot en samskipnad som plikter å bruke pengene sine på studentvelferd. Skal vi få bedre kildesortering må de finne disse pengene et sted. Akkurat dette mener vi at vi har løst på en god måte i Hverdagshelt: Vi sparer energi og får kildesortering tilbake. Som studenter både gir vi og får vi, men miljøet vinner uansett! Så derfor må du ikke reagere negativt på at Studentboligene får noe ut av dette. Nemlig mindre utgifter til energi. Det er nettopp dette som er selve poenget. Miljøtiltak koster penger. Denne kampanjen har altså som mål å frigjøre penger til miljøtiltak som kildesortering.

En ting til; målet med Hverdagshelt er ikke på noen måte å gi Studentboligene et ”grønt alibi”. Målet er å vise at det nytter å være miljøvennlig for hver enkelt av oss. Hvis vi som studenter husker å gjøre de ”små” miljøvennlige handlingene som egentlig ikke koster oss som individer så mye, får vi dobbel gevinst: Vi sparer energi og får kildesortering som premie.

Med vennlig hilsen
Bergitte Lowzow

Spørsmålet om hvordan aviser skal kunne tjene penger på nett er spennende og noe som snakkes og skrives mye om for tiden. Jeg har gjort meg noen tanker om dette tidligere, men med et slikt direkte spørsmålet kom de små grå virkelig i sving. Det måtte bli en bloggpost ut av det (selv om jeg kanskje egentlig burde tatt meg betalt?). Jeg trodde den skulle bli kort. Jeg tok feil, som vanlig. Denne posten er altså beregnet på folk som jobber i avis eller av annen grunn er godt over gjennomsnittet interessert i avis og andre medier på nett (hei mikrobloggere!).

La meg ta det åpenbare først: Avisen må tilbys i det formatet jeg ønsker, og uten DRM. Det vil si at jeg må kunne velge mellom PDF, epub, Kindle-formatet, og så godt som alle andre formater som finnes. Gi meg råtekst (.txt) om jeg av en eller annen grunn skulle ønske det. Gjør det likevel enkelt for meg ved å f.eks. spørre meg om hvor jeg har tenkt å lese avisen (på PCn, på lesebrett X, på smarttelefon Y, osv.), om jeg vil ha bilder i artiklene, osv. og fortell meg så hvilket format som passer best til mitt bruk. Ingen DRM sier vel seg selv: Det fungere ikke, er dårlig for business, og vil bare irritere brukerne.

Utvidet nettavis

I tillegg til å kunne laste ned avisen vil jeg og ha alt på nett. Det vil si at hvis det finnes artikler i papir-avisa som ikke vanligvis publiseres på nett, så la abonnenter logge inn og se alle artiklene. Det blir en slags pay-wall, som jeg er imot, men når bare innhold som ellers ikke ville ligget på nett i det hele tatt er bak pay-wallen kan jeg ikke se at det kan være noe problem.

Jo, ett problem: Deling. Som sagt før: Anders Brenna sier “Står det ikke på nett, så har det ikke skjedd”. Jeg sier kan det ikke linkes til, så har det ikke skjedd. Hvis en abonnent leser noe hun liker og vil dele med venner på sin blogg eller sosiale nettverk, og de som klikker linken blir møtt av en stengt mur, så taper alle. Ikke minst avisen. Mitt forslag til å løse dette er at selv om man må ha et abonnement for å få tilgang på disse artiklene i første omgang, så vil man ikke trenge et abonnement om man følger en link til artikkelen (søkemotorer ikke inkludert).

Det høres kanskje “counter intuitivt” ut; Hvorfor vil noen gidde å tegne et abonnement om de likevel kan få alt gratis på nettsida? I tillegg til de andre forslagene mine nedenfor vil jeg svare dette: Fordi man ikke får tilgang til alt, bare det som noen i din krets synes er bra nok til at det fortjener en link (eller til og med en bloggpost, forum-tråd, e.l.). De som er i denne personens krets vil sannsynligvis også synes det er en bra artikkel (vår krets består oftest av folk som likner på oss), og å hindre disse i å lese en så god artikkel, og heller møte dem med en lite hyggelig feilmelding eller krav om betaling er ikke det lureste du kan gjøre.

Lyd og mobil

Å lese gode artikler er bra, men det er nok av tid i løpet av en dag når man ikke kan sitte og lese. Hvis jeg, i tillegg til å få hele avisen både på nett og til nedlasting i det formatet jeg ønsker, også fikk utvalgte artikler i lyd-format ville jeg blitt veldig fornøyd. Det kan for eksempel være snakk om noen av de lengste artiklene eller de som redaktøren anser som de beste fra dagens avis. De må selvsagt være lest av et menneske, uten DRM, og tilbudt i det formatet jeg foretrekker. Slik kan jeg starte på avisen ved frokostbordet, og fortsette på vei til skolen.

Og når vi er inne på mobilitet: Mange vil nok tenke at en mobil-app vil være en “killer feature”. Men jeg er ikke så sikker. Det kan være det, men noe slikt må lanseres for alle de viktige smarttelefon-operativsystemene samtidig. Det vil f.eks. si Windows Mobile, Symbian, Android, Maemo, og iPhone. For all del ikke slipp en app for iPhone lenge før alle andre og/eller som er mye bedre enn appen for andre telefoner. Det er utrolig frekt mot det store flertallet av smart-fon-eiere, og hvis du syns det er en god idé bør du kanskje vurdere å “dra iPhonen din ut av *****”.

Min personlige avis

La oss si at jeg liker kronikkene i Dagbladet, utenriks-stoffet i Klassekampen, kultur-sakene i Morgenbladet, artiklene til en bestemt skribent i et par andre aviser osv. Sannsynligheten for at jeg vil kjøpe alle disse avisene bare for å lese de forholdsvis få tingene i hver som interesserer meg er liten. I Tyskland har Wanja Oberhof laget en tjeneste, niiu, som lar deg sette sammen de beste delene av eksisterende aviser til din personlige papiravis. Hør et intervju med ham i CBCs podcast Spark.

I tillegg til det beste fra avisene vil jeg og kunne oppgi URLen til blogger jeg vil ha de nyeste postene til i “min avis” (takk til denne bloggposten av arnek for inspirasjon), profilen til en person på en foto-delingsside som jeg vil ha de nyeste bildene til, Wikipedia-artikler, osv. Men i slike tilfeller er det selvsagt viktig at disse tekstene og bildene er lisensiert med en lisens som tillater kommersielt bruk, eller at opphavsmennene blir betalt. Ikke begrens utvalget til bestemte blogger, eller bestemte fotodelingssider. Å begrense meg til å bare kunne velge en WordPress-basert blogg vil være latterlig. Det samme gjelder å bare la meg velge en bilde-stream fra Flickr.

Så til dagens store idé:

Spotify for aviser

Hvorfor liker folk ulovlig fildeling? En av de viktigste grunnene er at det er enkelt. Du har én nettside eller program å forholde deg til, uansett hva slags media du vil ha, og uansett hvilket firma som gir det ut. I tillegg er det ingen DRM eller andre ting som begrenser hvilke operativsystemer, programmer eller dingser du kan bruke filene på.

Hvorfor liker folk Spotify, og er til og med villige til å betale for det? Fordi det er enda enklere. Og mer praktisk.

Analogt abonnement er enkelt: Når du alikevel sjekker posten om morgenen ligger avisa der. For at et digitalt abonnement skal bli en suksess må det være like enkelt, eller nesten like enkelt og mer praktisk.

Det enkleste for avisen vil være å tilby den digitale avisen tilsendt per e-post og feed. En egen feed for lyd-artiklene kan være praktisk for bruk med en podcatcher. I tillegg må abonenten selsagt være automatisk innlogget på nettsiden, så hun får tilgang på alle artiklene, når hun går inn på nettsiden.

Men med en fil levert over mail eller feed må du laste den ned og overføre den til din dings manuelt. Og vi snakker fremdeles om den gamle metoden hvor mediene du kan være interessert i er spredt utover hele nettet. Vil du ha en ny avis må du først finne nettsiden dens og gå igjennom enda en registreringsprosess for å tegne et abonnement.

Dette er tungvindt og minner om noen av grunnene til at ulovlig fildeling er så populært. Derfor foreslår jeg en “Spotify for aviser”.

Alle norske aviser og mediehus burde gå sammen om å lage et kryssplattform (dvs. at den fungerer både på Linux, Mac OS og Windows, minst. Ekstra bonus om programmet er Fri programvare.) program som automatisk laster ned de avisene du abonnerer på i det formatet du ønsker, og synkronisere dem med alle slags lesebrett og smarttelefoner. Det samme gjøres med lyd-artiklene, utenom at disse selvsagt synkroniseres med portable musikkspillere.

Men det er bare basis-funksjonen. I tillegg bør programmet la deg se forsiden til, og lese utdrag av, dagens utgave av alle andre aviser, samt streame minst én av dagens lyd-artikler. Alt dette bør være gratis, og om man liker det man ser er det bare å klikke en knapp for å kjøpe resten av dagens avis, eller kjøpe et abonnement.

Når du åpner programmet kan du bli møtt av en velkomst-skjerm som likner på Spotify sin, bare at istedenfor nye album og “artists you may like” får du tips om de nyeste artiklene og “skribenter you may like”, f.eks. Et slikt program bør også gjøre det enkelt å finne andre artikler om samme tema eller fra samme område (geokodede artikler) innen samme avis og på tvers av avisene. Men dette kan og passe godt på nettsidene.

Flere mulige funksjoner:

Disse ideene kan gjennomføres uten et slikt “Spotify for aviser”, men mye av det kunne passet ekstra godt som en del av et slikt program:

• Research. Les avisa direkte i programmet, legg inn bokmerker, kommentarer, understrekninger, samle utklipp i en “scrapbook”, osv. Alt dette kan enten bare være privat eller deles.
• Interaktivitet. Gjør det enkelt å komme med forslag: Hva liker du og hva liker du ikke med avisa generelt, med måten vi behandler dette temaet, med denne artikkelen? Hvilket tema bør vi ha som hoved-tema en gang? Gi karakter/terningkast/stjerner på artikler, osv. Hvis folk merker at de blir hørt og får innflytelse vil de føle en mer personlig tilknytning og bli mer loyale.
• Bilder. Få noen av de beste bildene i dagens avis i høy kvalitet, og i forskjellige størrelser til bruk som bakgrunnsbilde. Avisa The Boston Globe har blitt velkjent på nett gjennom sin fotoblogg The Big Picture hvor de stadig legger ut masse store bilder i høy kvalitet.
• Fullstendige artikler. I de tilfellene hvor artikler har blitt kuttet ned kun for å få plass i den fysiske avisa, gi meg mulighet til å velge å få artikkelen i sin helhet.
• Bonus-materiale. La dere inspirere av The Office og bonus-materialet på DVDer: Lag behind the scenes-videoer, intervjuer av alt fra redaktør til avisbud og andre interessante “ekstra materialer” ting fra tid til annen. Hvordan bestemmer man seg for et hoved-tema, hva skjer på trykkeriet, hva skjer i minuttene etter at et brennhett 1000-tips har blitt ringt inn?

Jeg vil ikke gå inn på flere konkrete forslag her, men bare nevne at det her er utrolig mange spennende muligheter å ta tak i.

Betalingsmodeller

Jeg skriver her med utgangspunkt i den tradisjonelle abonnementes-modellen, men det er ikke nødvendigvis den beste. Den mentale kostnaden det er å måtte bestemme seg for om man vil betale for en artikkel eller ikke er grunnen til at jeg ikke har nevnt muligheten for mikro-betaling for enkeltartikler (les, eller lytt til, Free av Chris Anderson for mer om dette). Men dette kan også gjelde for betaling for dagens avis. Det kan være at en fast månedspris for å kunne lese alle landets aviser er en bedre modell. Det kan f.eks. tilbys fire prisnivåer:

1. Les og stream utvalgte (lyd-)artikler fra alle dagens aviser. Kun i programmet. (Gratis)
2. Les og stream alle (lyd-)artikler fra alle dagens aviser. Kun i programmet.
3. Les og stream alle (lyd-)artikler fra alle aviser, og hele arkivet. Kun i programmet.
4. Les, stream og last ned alle (lyd-)artikler fra alle aviser, og hele arkivet.

Prisnivåene kan se annerledes ut, eller hele betalingsmodellen være helt annerledes. Denne modellen kan kombineres med tradisjonell abonnements-modell, eller helt andre modeller. Bare husk å holde det så enkelt som mulig, samtidig som det er fleksibelt nok. Ikke gå i fellen som mobilopperatørene har gått i.

Det kan og lønne seg å gi et gratis lesebrett til alle abonnenter. Ikke at noen norske aviser har like stort opplag som NYT, men det er verdt å ha i tankene.

Geoapps

Til slutt vil jeg kort nevne at posisjons-baserte tjenester er i vinden for tiden, og at å komme tidlig inn på dette markedet kan være en god idé. Geotagg alle artikler, og lag apps som lar meg lese artikler basert på min posisjon. La meg og filtrere hvilke artikler jeg vil lese utfra tid (hva skjedde på dette stedet for 50 år siden, hva skjedde denne uka?), hvor viktig saken er (vanskelig å bestemme, selvsagt, men kan være veldig praktisk for steder hvor det ofte skjer mye), og kategori (Vis meg f.eks. alt annet enn sportsnyheter, eller vis meg anmeldelser av kulturarrangementer som skjer i nærheten akkurat nå).

Wikipedia har også mange geotaggede artikler, og bildedelingssider som Flickr og Ipernity har mange geotaggede bilder, så disse kan eventuelt trekkes inn for å gjøre opplevelsen enda rikere. Vær igjen oppmerksom på lisensen.

Hva syns du om disse ideene? Ville du betalt for en digital avis levert på denne måten, eller har du andre forslag? Fortell meg om det i en kommentar nedenfor!

Om du likte denne bloggposten bør du følge meg på OMB-nettverket (Identi.ca) eller på Twitter, og abonnere på bloggen min. Det er helt gratis. Du bør også sterkt vurdere å ansette meg. Mail meg på mail[krøll]forteller.net eller ta kontakt på LinkedIn, Facebook, Underskog, eller hvor du måtte ønske.

Jeg husker tilbake i 2008. Da var jeg fornøyd med at jeg hadde klart å skrive én bloggpost bra/viktig nok til å havne i NB-kategorien (som i et tidligere theme her på bloggen alle ble merket med en stjerne) i måneden. I 2009 så ting anderledes ut; Da var det bare så vidt jeg klarte å skrive én post i måneden. Mer nøyaktig skrev jeg en og en halv post i måneden i gjennomsnitt, altså 18 innlegg på 12 måneder.

Januar hoppet jeg glatt over. I februar fant jeg bare tid til å skryte av at bildet mitt ble brukt i en fotobok laget på frivillig basis, til inntekt for kampen mot MS.

I mars ble det litt mer spennende, med to poster om ting som ligger mitt hjerte nært. Først publiserte jeg endelig andre og siste del av min “rapport” fra møtet jeg hadde med Kjell Brataas i Nærings– og Handelsdepartementet om hvordan regjering og departementer bør bruke sosiale medier. I denne posten presenterte jeg min visjon for hvordan man kan revolusjonere demokratiet med sosiale medier. Tankene jeg la fram ble godt mottatt, og med 17 kommentarer var det en av mine best kommenterte saker. #Moltemyr-saken flommet over den norske mikrobloggosfæren i slutten av måneden, og med den fokuset på Twitter som den eneste mikrobloggplatformen i verden. Dette gav meg inspirasjon til å skrive om noe jeg hadde hatt lyst til å skrive om lenge, nemlig om verdien av en stemme “utenfra”, dvs. utenfra de mest populære (i vår omgangskrets) sosiale nettverkene.

April og mai hoppet jeg også glatt over, og i juni blogget jeg bare at MCM har gitt ut en versjon 2.0 av barneboken jeg oversatte til norsk i 2006.

Hele tre poster klarte jeg å publisere i juli, men bare to av dem var selvskrevet. Først publiserte jeg mitt opptak av Erik Fosse sin gjenfortelling av det han opplevde under Gaza-krigen i 2008, og beklaget meg over manglende engasjement mot Norges økonomiske støtte til Sri Lankiske myndigheter. Den 14. juli reblogget jeg, med noen små endringer, Carl Christians Creative Commons-lisensierte artikkel Regjeringen må ta stilling nå — si nei til datalagringsdirektivet!, og den 22. postet jeg en lengre kritikk av saken NRK viste på Lørdagsrevyen på bakgrunn av et intervju de gjorde med meg.

Jeg har lenge irritert meg over hvor mye fantastisk viktig informasjon og kunnskap som “kastes bort” av organisasjoner og liknende som ikke gjør opptak av sine foredrag, konferanser, og møter. I august fikk denne frustrasjonen endelig utløp i en bloggpost, som ble spredt rundt på mikroblogger og endte opp med å bli min mest besøkte post noen sinne. Innlegget hadde det fengende navnet Til alle gode krefter: Bruk internettet, for svingende!. Deretter fulgte en lang tweet om at du burde stemme på Regnskogfondet som mottager av pengene fra Oslo Twestival. Jeg endte måneden med å skrive litt om Changemaker, Erling Borgen, og Petter Skauen.

I september tok jeg helt av, med hele fire bloggposter. Jeg startet enkelt med en regelrett copypasta av Virrvarrs reklame for Oslo Twestival. Jeg forsatte klippingen med en sak sakset fra Framtiden i våre hender om hvordan Norge har 12 milliarder kroner i ExxonMobil, sansynligvis verdens ondeste firma, og at vi bruker den makten det gir oss til å stemme nei til konstruktive miljøforslag. Da jeg skulle publisere mitt opptak av et nesten-privat intervju med Cory Doctorow, samt paneldebatten om opphavsrett i forbindelse med lanseringen av den norske utgaven av Doctorows bok Little Brother, prøvde jeg meg på min aller første engelskspråklige bloggpost. Bloggmåneden ble avsluttet med en liten liste over bøker jeg leste i sommer.

Jeg startet oktober med en lang kritikk av departementenes rapport om “Regjeringens bruk av sosiale medier — Veien til mer demokrati i Norge?”, som jeg håper du vil lese om du er halvparten så interessert i forbindelsen mellom politikk og sosiale medier som det jeg er. Oktober er den tiende måneden i året, og det betyr ny utgave av Ubuntu Linux. Denne gangen har faktisk jeg bidratt med et bakgrunnsbilde til dette flotte operativsystemet, og det måtte selvsagt nevnes.

Etter bloggposten om at organisasjoner må skjerpe seg og legge ut opptak på nett kom jeg på flere og flere momenter som også burde vært nevnt. Dermed endte det med en Bruk nettet, for svingende! Del 2 i november. Årets aller siste bloggpost kom også i november, og denne var et rop om hjelp for å finne ut hva vi kan gjøre for å få flere til å delta politisk i nettets sosiale medier. Jeg kom også med et par forslag selv.

18 poster i 2009, altså. Det er en kraftig nedgang fra 2006 da det gikk på samlebånd og jeg hadde like mange poster i løpet av de tre første månedene, og endte opp på hele 109 tilsammen. I 2008 skrev jeg 25 bloggposter, så også fra det ene året til det andre har det gått noe ned.

Så hva har skjedd? Vel, det er vel åpenbart hva som har skjedd: Mikroblogging. Hele året har rett og slett stått i mikrobloggingens tegn for min del. Jeg har ikke nøyaktig tall, men det ble omtrent 5070 tweets iløpet av fjoråret. Det vil si nesten 14 stykk om dagen i gjennomsnitt. Om du ikke syns det blir slitsomt, så følg meg på OMB-nettverket (Identi.ca), eller på Twitter om du liker lukkede siloer.

Men nok om meg. Ting skjedde andre steder også i 2009, tro det eller ei. Desverre skjedde det ikke så mye i USA som man skulle ha håpet. Change-en lot liksom vente på seg kan man si. Noen ting ble litt bedre, men for det meste er det desverre vanskelig å se forskjell på Bush og Obama. Hvordan kan jeg si noe sånt? Det er mange grunner, og her er en god oppsummering av noen av dem, fra Democracy Now!

I tillegg kan jeg nevne at han fortsetter å beskytte teleselskapene som ulovlig overvåket amerikanere, nekter å føre sak mot Bush-regjeringen for at de brøt internasjonal lov ved å bruke tortur (noe som i segselv er et brudd på internasjonal lov), fortsetter Bush sin tradisjon med å nekte de som er fengslet på Guantanamo, og andre, (som i stor grad er uskyldige mennesker) forsvarer og retssak, støtter opp om den forferdelige, hemmelige, opphavsrettsloven ACTA, fornyet PATRIOT Act, vil bare kutte CO₂–utslippene med 4% siden 1990-nivå fram til 2020 (mindre enn de var villige til under Kyoto)…

På internett har det skjedd mer, og Pingdom har samlet mange tall som forteller mye om disse endringene.

Om du vil vite hva som skjedde i verden mer generelt i 2009, fra et annet perspektiv enn de mediene vi vanligvis følger med på, vil jeg anbefale Democracy Now! sin oppsummering av året, som de sendte, mer passende enn min oppsummering, den 1. januar.

God 2010. La oss håpe vi får se mer forandring i år. Til det bedre.

*Jeg holder på å se Firefly for andre gang for tiden.

Til min kritikk av departementenes rapport om regjeringens bruk av sosiale medier fikk jeg inn en kommentar av Thomas, som jeg syns tar opp så viktige ting at den fortjener en egen bloggpost:

Hei, syns du har veldig gode innspill og prinsipper rundt det med friprog, demokratisering etc. Jeg er ikke like optimistisk som deg når det gjelder hva vi kan få til innenfor dagens rammer (det politiske systemet vi har i dag, og partiene som regjerer i det) — jeg tror det uansett vil være toppstyrt, preget av elite-tankegang og stor avstand mellom folket og topp-politikerne. Skal dette endres, må noe drastisk skje.

Så er det også et problem hvem som bruker de sosiale tjenestene. Nå er riktignok facebook veldig utbredt, men utover det er det vel gjerne middelklassen, studenter og mediefolk som er flittigst når det gjelder å bruke sosiale medier i en politisk sammenheng. Skal man drive demokratisering, må man også ta med dette problemet i beregningen. Hvordan kan folk flest, arbeidere, slitere osv få være med å ta avgjørelsene?

Men tas de ikke uansett i EØS, WTO, WB, NATO, FN osv?

Man kan si mye om de politiske utspillene i denne kommentaren, og jeg er selv veldig skeptisk til at Norge aldri sier nei til direktiver vedtatt i EU, gjerne av byråkrater og ikke av valgte politikere. Så om arbeidet med bruk av sosiale medier for å styrke demokratiet skal ha noen hensikt, må vi helt klart også jobbe med de mer grunnleggende demokratiske spørsmålene. Tas avgjørelsene til syvende og sist andre steder, av andre folk? Hva kan vi isåfall gjøre med det?

Men dette er et betent tema, med mange sider, og mange andre debattarenaer. Jeg vil helst ikke gå alt for mye innpå det her, utenom å anerkjenne at det er et viktig tema, som også vi netthoder, som helst bare snakker web 2.0 hele dagen, må være oppmerksomme på. Ikke bare fordi det er viktig, samfunnsmessig sett, men og fordi det absolutt er relevant for det vi driver med. Det jeg vil fokusere på er det andre temaet Thomas tar opp: Hvem bruker de sosiale mediene?

På tirsdag forrige uke var jeg på et seminar ved navn “Amatørene kommer! Hva gjør mediene?”, og Iacob Prebensen fra NRK hadde et interessant foredrag hvor han spurte om det faktisk stemmer at “amatørene kommer”. Her tok han tak i nettopp dette med hvor mange og hvem som bruker Facebook og Twitter (det er jo de eneste sosiale mediene, eller hva? :/ ), og det var skremmende å se hvor stor andel av Twitter-brukere som har en inntekt på over 600 000 kr.!

Dette er helt klart et problem, og her har teknologioptimister som meg et forklaringsproblem. Nettopp derfor kritiserte jeg departementenes rapport om bruk av sosiale medier for å ikke si noe om hvordan de skal få flere til å bruke disse mulighetene på nett.

Men samtidig som jeg kritiserer, så må jeg bare innrømme at jeg har tenkt alt for lite på denne problemstillingen selv, og heller ikke har mange forslag. Dette må jeg helt klart fokusere mer på, men de tankene jeg har til nå er:

• Vi må følge i Frankrikes fotspor og erklære at internett-tilgang er en menneskerett. Deretter må vi oppfylle denne retten for hele Norges befolkning. I 2008 hadde 85% av Norges befolkning internett hjemme. Dette må økes til 100%, og alle som ikke har et hjem må også ha en god mulighet til å komme seg på nett (via bibliotek, overnattingssteder for hjemløse, etc.). Noen mener at man bør ha en borgerlønn. Jeg foreslår et borgernett: En minimum-tilkobling som alle borgere får gratis. Om man vil ha et raskere nett står man fritt til å kjøpe det, akkurat som i dag.
• En viktig hindring for et større demokratisk engasjement på nett er at folk ikke orker å bruke tid og krefter på å sette seg inn i det. Man har rett og slett for mye annet å gjøre. Derfor mener jeg at mer fritid vil være en et godt skritt på veien. Som en ekstra bonus vil det også gjøre oss lykkeligere, til og med før vi har fått følelsen av større kontroll over vårt eget land. Dessverre er jeg redd for at dette krever en nokså grunnleggende endring av samfunnet. Derfor er det kanskje ikke dette som bør være første prioritet når vi bare snakker om utvidet bruk av sosiale medier, men det er vel verdt å ha i bakhodet.
• Dette er bare et tankeeksperiment, og jeg er langt fra sikker på hvor god ideen er: For å senke vanskelighetsgraden kunne det være en idé å utnytte potensialet i OpenID i større grad. Om staten i så stor grad som mulig prøver å benytte seg av sosiale medier som støtter OpenID, og samtidig leverer en OpenID til alle borgere (ved fødsel), vil man slippe det mentale orket det er å opprette en ny konto med brukernavn og passord og all mulig annen informasjon over alt. Du har én ID, med ett passord, det er alt. Det vil bli like enkelt å registrere seg første gang på en ny tjeneste, som det er å logge inn på en eksisterende tjeneste, og dermed vil mange flere orke å prøve den første gangen. Regjeringen i USA har begynt å eksperimentere med OpenID.

Som du skjønner har jeg ikke veldig mange forslag, og hvor gode de jeg har er kan nok diskuteres. Derfor trenger jeg, trenger vi, din hjelp! Hva er din beste idé for å få flere til å bruke sosiale medier og delta i de nye demokratiske mulighetene på nett? Skriv en kommentar nedenfor, eller skriv din egen bloggpost med ping/trackback hit.

Men det var noen viktige poenger jeg glemte, og derfor gjør jeg som alle fornuftige mennesker som snubler over en suksess: Jeg kommer med en oppfølger.

Temaet for forrige post var hvordan du sprer kunnskapen etter konferansen eller møtet. Først vil jeg nevne et par ting til innen det temaet, og så vil jeg gå over på et annet tema: hva du skal gjøre under arrangementet.

Kanskje du tenker at du bare kan laste opp selve videofilen til din egen server og la folk laste den ned derfra. Da vil jeg minne deg om at hvis det som blir sagt under konferansen er bra nok, og du ikke legger det ut på en videotjeneste som lar folk streame og embedde videoen, så vil noen andre gjøre det for deg. Det er selvsagt et kompliment, men det betyr at du ikke har kontroll over egne data. I tillegg går du glipp av tilgang til statistikken for videoen, som alltid er morsomt å ha. Husk NRKbeta-doktrinen: The only way to control your content is to be the best provider of it. Husk også lærepengen fra Monty Python på YouTube.

Jeg skrev at om du tar opp video bør du laste dem opp på flere steder. Dette kan høres ut som mye jobb, men det er det ikke. Grunnen er at om du først legger den ut på blip.tv, så vil de sørge for å automatisk legge den ut på YouTube og de andre stedene du måtte ønske for deg.

Men vær oppmerksom på hvilke rettigheter du gir fra deg når du laster opp filmer til disse forskjellige nettsidene. Det er veldig stor forskjell på hva vilkårene (Terms of Service) sier om hvordan tjeneste kan bruke ditt materiale til egen vinning. Om de faktisk kommer til å gjøre det, og om slike ToSer kan forsvares i norsk rettsvesen er ikke godt å vite, men det er likevel verdt å tenke over. Blip.tv, og noen andre, lar deg bruke en Creative Commons-lisens om du ønsker det. Her og her sammenlignes forskjellige siders vilkår.

Til slutt på dette temaet vil jeg nevne at Participatory Culture Foundation, folkene bak Miro, nå har laget Miro Community, en friprog-tjeneste som lar deg samle alle videoene dine, fra forskjellige video-delingssider, og vise dem fram på én flott side. Du får samtidig en Miro-kanal, som alle kan abonnere på med ett klikk, og dermed få alle nye videoer fra deg direkte levert til sin maskin, akkurat som en podcast. Du kan bruke systemet hos dem, eller installere det på egen server (Tenk forskjellen på WordPress.com og WordPress)

Da har vi sørget for kunnskapen brer seg i etterkant av arrangementet. Men hadde det ikke vært flott om informasjonen fløt fritt også mens det hele foregår?

Det finnes mange tjenester for å streame video live, slik som Ustream, Justin.tv, Qik, osv. Dette er veldig bra, og bør brukes, men det er ikke det jeg brenner for akkurat nå. Det jeg ønsker meg er at du skal la deltagerne få kommunisere med omverdenen mens de fylles med all informasjonen som dere øser ut!

La meg gi deg et selvopplevd eksempel: I sommer var jeg på Changemaker sitt sommerSNU. Jeg hadde selvsagt med meg min netbook. Men nesten like selvsagt fantes det ikke noe åpent trådløst nett der (Ikke fordi det var Changemaker, men fordi det alltid er sånn). Jeg la merke til at noen andre satt med et PC på fanget, og spurte om de var på nett. Joda, det var de, og om jeg lovet å ikke fortelle hvor jeg hadde det fra, så kunne jeg få brukernavn og passord av dem.

Under møtet om våpeneksport-kampanjen Det er typisk norsk å tjene penger på krig satt jeg og live-tweetet de viktigste poengene om hva de forskjellige partiene sier om våpeneksport i sine partiprogrammer. Partiene som fikk dårligst skussmål var Høyre, FrP, og Rødt. Før møtet var over hadde jeg fått svar fra Rødt, hvor de svarte at de skulle se på det. Jeg gikk fram og videreformidlet deres budskap, til stor applaus. Jeg fikk også svar fra Venstre, men dessverre kom det senere.

Poenget er altså: Legg opp til at folk skal kunne fortelle omverdenen om alt det fantastiske de lærer, live fra møtet. Ha alltid åpent trådløst nett tilgjengelig. Om de som eier lokalet ikke har et åpent nett, men bare et system som krever brukernavn og passord har dere to alternativer: Enten kan dere gjøre logginn-infoen lett tilgjengelig for alle som er tilstede (ikke bare vis det på prosjektor før foredraget starter, sånn at de som kommer litt sent ikke får det med seg), eller dere kan sette opp deres eget trådløse nett med en enkel trådløs ruter, slik Håkon Wium Lie gjorde på eget initiativ under lanseringen av Delte Meninger.

Om du likte dette bør du følge meg på OMB-nettverket, eller på Twitter. En kommentar nedenfor vil bli satt stor pris på og gi meg energi til å fortsette å blogge. Takk.

Mange har skrevet mye om 9.10, så jeg skal heller linke til noen av dem enn å si mer. Men først vil jeg skryte over at mitt bilde har blitt valgt ut som ett av bakgrunnsbildene som følger med Ubuntu 9.10. Dette er det samme bildet som jeg har fått på trykk i en bok til inntekt for MS-saken. Høyreklikk på skrivebordet, velg Change Desktop Background, og der ser du den. Over ser du hvordan Ubuntu 9.10 kan se ut med mitt bakgrunnsbilde.

Her er noen anbefalte artikler om Ubuntu 9.10. Listen kan bli oppdatert.

• Guardian: Review: Ubuntu 9.10 v Windows 7
• Bryan Lunduke: Windows 7 vs Ubuntu 9.10 vs OS X 10.6
• Bryan Lunduke: Ubuntu 9.10 — Almost Perfect

Om du lurer på hvordan du kan bytte ut Windows med Ubuntu har jeg skrevet noen steg-for-steg guider for det på Linux for nybegynnere. De er ganske gamle nå, men det aller meste er likt fremdeles. Start med guiden for å laste ned Ubuntu.

Husk at du kan teste Ubuntu Linux på din egen maskin for å se hva du syns om det, uten å endre systemet ditt overhodet.

I fjor høst møtte jeg med Kjell Brataas i Nærings– og Handelsdepartementet for å ta en prat om regjeringen og departementenes mulige bruk av sosiale medier. Det var et hyggelig møte, og jeg følte jeg fikk fram mye av det viktigste jeg hadde å si om emnet til en lydhør person. Senere ble jeg spurt om å skrive en kort anbefaling til departementene, men de ombestemte seg og satte ned en intern arbeidsgruppe isteden. Det er altså denne arbeidsgruppen som nå har gitt ut en rapport om dette viktige temaet (direktelink, pdf). Siden jeg, og ting jeg har gjort, blir nevnt føler jeg det er min plikt å kommentere den. Finn fram en Fairtrade–sjokolade (eller –banan) og sett deg godt tilrette. Jeg er redd denne kommentaren kommer til å bli lang.

OBS: Det står mye bra i rapporten. Dessverre har jeg ikke mye tid nå, med mye skolearbeid og annet som skjer. Derfor vil jeg først og fremst fokusere på det jeg er uenig i, eller som jeg syns burde vært gjort bedre. Det er kjipt, jeg vet, men sånn må det bare bli akkurat nå.

OBS2: Vanligvis prøver jeg å skrive så enkelt og forståelig for alle som mulig. Dette har jeg ikke plass til nå, så om det er noe du ikke forstår håper jeg du legger igjen en kommentar, så skal jeg gjøre mitt beste for å svare. Det kan ta litt tid før du får svar, for jeg reiser bort for en uke nå.

Hvis du ikke er sikker på hva som ligger i uttrykket “sosiale medier” vil jeg anbefale deg å først lese min bloggpost “Web 2.0 — Et forsøk på å forklare fenomenet”. “Sosiale medier” er sånn ca. det nye ordet for “Web 2.0″. Jeg har tidligere skrevet om regjeringens bruk av sosiale medier, og hva det kan ha å si for demokratiet her og ikke minst her.

Flott start

Konklusjonen, som innleder rapporten, starter med denne flotte setningen (min utheving):

Sosiale medier tilbyr en enestående mulighet til å engasjere befolkningen i form av dialog og delaktighet i enkeltsaker og større prosesser. Brukt på rett måte vil sosiale medier bidra til bedre demokrati i Norge.

Jeg er hundre prosent enig, og det er nettopp dette som gjør at jeg bruker så mye tid og energi på sosiale medier, og til og med på å hjelpe en regjering som jeg egentlig er sterkt uenig med og kritisk til deres forvaltning av mine muligheter for å få en god framtid.

Så kommer en punkt-liste med konkrete anbefalinger, som ser kjent ut:

• ”Just do it”
• Gjør det selv – før andre gjør det for oss
• Bruk som lyttepost
• Velg eksisterende løsninger

Jeg mener å huske at jeg nevnte alle disse tingene i møtet jeg hadde med Kjell. Jeg la spesiellt vekt på at man må bruke mulighetene til å lytte til folket. Og det at andre vil gjøre det om de ikke får ut finger’n og gjør det selv har jeg jo personlig erfaring med.

Åpenhet — på mer enn én måte

Det med å velge eksisterende løsninger er jeg dog litt ambivalent til. På den ene siden er det bra å ikke bruke ressurser på å finne opp hjulet på nytt. På den annen side mener jeg at det er viktig at en stat har full kontroll over egne data, og legger dem ut på en mest mulig åpen måte. Det vil si ved hjelp av Fri programvare-løsninger og løsninger som bruker åpne standarder, så langt det er mulig. Den beste løsningen tror jeg ligger i å installere egne Friprog-systemer der slike finnes og bruke disse synkront med de private tredjepartssystemene som “folk flest” bruker. Hvis det ikke finnes eksisterende Friprog-løsninger syns jeg det er verdt det å utvikle sitt eget. Men det finnes allerede friprog-løsninger for de fleste ting. Et eksempel er mikrobloggsystemet StatusNet (tidligere Laconica). Dette kan installeres på f.eks. mikro.norge.no, hvor hver politiker og departement får sin egen konto å tweete på. Disse kontoene kan så automatisk kryssposte til tilsvarende kontoer på Twitter. Det geniale med StatusNet er at den bruker det åpne systemet OMB for å gjøre det mulig å følge folk på tvers av servere, så selv om jeg som privatperson ikke kan lage en konto på mikro.norge.no, så kan jeg likevel følge @jensstoltenberg der fra min identi.ca– eller kvitre.no-konto.

Og nettopp dette med åpenhet er et viktig punkt som mangler fra listen, og som ikke får den oppmerksomheten det fortjener i rapporten som helhet. Det blir faktisk ikke nevnt før i et sitat av Obama på side 4, og etter det nevnes det ikke igjen før på side 13, hvor det kort nevnes at Fred Arne Ødegaard, som de har hatt møte med, syns åpenhet er viktig.

Hvis de nye mulighetene som nettet byr på virkelig skal utnyttes på en slik måte at det fremmer demokratiet, så må staten ikke bare bruke det til å lytte. De må også dele. Når alle dataene staten sitter på er betalt for av deg og meg, så sier det seg selv at disse dataene også må være tilgjengelige for oss. Og gjennom denne tilgjengeligheten, om den er gjort på riktig måte (med bruk av data-lesbare, åpne formater og standarder), vil vi få ny innsikt og kunne se nye sammenhenger, som gjør at vi faktisk kan gi nyttige tilbakemeldinger. For hva er vel poenget med å lytte om de færreste kan uttale seg basert på gode fakta?

Spørsmålet om lisensiering av tekst, bilder, og video røres heller ikke ved i denne rapporten. Det sier seg selv at jeg mener at lisensen må være så fri som mulig. Helst en total frigiving (“Public domain”). Eventuelt en så fri Creative Commons–lisens som mulig. Offentlig data må være offentlig.

Så som et ekstra punkt på listen ville jeg lagt til:

• Vær Åpne

Som et plaster på såret har arbeidsgruppen lagt ved Obamas memorandum om ”Transparency and Open Government” som et vedlegg. Dette er en kort tekst, med fryktelig bra uttalelser (som selvsagt ikke er juridisk bindende), og jeg vil anbefale alle å lese den.

En liten korreksjon

Det finnes en felles Twitter-konto for Regjeringen som en privatperson har holdt av. For øyeblikket er innholdet på denne Twitter-siden kun RSS-feed fra alle nyheter fra departementene. Arbeidsgruppen har bedt om å få overta kontoen.

Dette stemmer ikke. Det var jeg som holdt av denne kontoen, samt @regjeringen på Identi.ca, men det er nå nesten et halvt år siden jeg overlot kontrollen til et departement.

Men hvilke sosiale nettverk skal brukes?

På side 5–7 i rapporten er det en “kort beskrivelse av aktuelle sosiale medier”. Av alle sosiale medier som beskrives er det bare ett som ikke er et privat, for-profit selskap med hovedsete i USA; blogger.

I tillegg fins det få hint om at det finnes andre “sjangre” sosiale medier, eller andre konkrete sosiale medier innen de sjangrene som blir nevnt (Bildedeling, mikroblogging, nettverk, …). Når det listes opp hvilke sosiale medier departementene bruker finnes det ikke en mulighet for “annet”.

Skal ikke Norge være tilstede på noen norske nettsamfunn? Hva med sosiale medier som ikke er private firmaer, som f.eks. FriendFeed-aktige NoseRub (også et Friprog-system som kan installeres på egne servere om ønskelig)?

Oppdatering: Det er bra å være der de fleste er, men det er også utrolig viktig å lytte til de som ikke velger å bruke de samme verktøyene som alle andre.

Som et eksempel på en annen “sjanger” sosiale medier vil jeg nevne noe jeg syns er utrolig spennende: Systemer som gjør det enkelt å komme med ideer og stemme på andres ideer. Utsira kommune bruker et slikt system, og dette blir nevnt i avsnittet om kommuners bruk av sosiale medier.

Istedenfor et slikt system anbefaler rapporten nettmøter på regjeringen.no for å få innspill. Nettmøter er greit nok det, men jeg er skeptisk til hvor god kanal det er for å påvirke politikken. Et nettmøte finner sted på et bestemt tidspunkt, og det er stor pågang med spørsmål og kommentarer. Sannsynligvis så stor at politikeren som er i møtet må velge hvilke hun skal svare på, og da er det lett å velge vekk de som er mest ufordrende, enten bevisst eller ubevisst. I tillegg er det vanskelig å legge noen tyngde bak kommentarer. Du sender inn en kommentar, og politikeren ser det som noe én person mener. Hvis du heller kunne lagt ut kommentaren på en nettside hvor 100 000 nordmenn stemmer den opp, så får den en litt annen tyngde. Jeg er redd nettmøtene fort bare blir enda en kanal for staten å snakke til oss, ikke med oss. En FAQ-side hvor vi kommer med spørsmålene.

Dette gjelder også det som blir sagt om høringer. Rapporten anbefaler å legge ut et skjema folk kan bruke til å sende inn sine tanker. Man kan så publisere (deler av) disse høringsuttalelsene sies det. Virkelig? Et skjema? 1998 ringte, men jeg la på røret før de fikk sagt hva de ville, for jeg har et bedre forslag:

Her, akkurat som med mikroblogging, fins det allerede et godt friprog-system som bør brukes. IdeaTorrent likner på Get Satisfaction: Alle ideer som sendes inn publiseres automatisk, og alle andre kan stemme disse opp og ned og kommentere dem. Jeg har skrevet mer detaljert om dette og hvorfor det er bra her.

Rapporten nevner som et positivt eksempel hvordan Storbritannias regjering har svart på video-spørsmål. Jeg vil kanskje heller peke på Obama sitt “Open for Questions”-møte, hvor alle innsendte spørsmål lå ute på nett, og de som fikk flest stemmer av andre ble besvart via video.

Hva med kommentarer?

Departementene og SMK bør følge 10 Downing Streets eksempel og ikke tillate kommentarer på YouTube-sidene. Dette fordi kommentarer ikke kan forhånds-modereres, og det er viktig at språket på siden er av en slik art at det ikke støter noen.

Dette er en skikkelig FAIL. Det er forståelig at man ikke vil ha kommentarer på YouTube, eller andre steder for den saks skyld. Det kan være mange grunner til dette. Men grunnen bør ikke være manglende forhåndsmoderering, for slikt er en uting. Som Øyvind Solstad sier på NRKbeta:

Det virker som Norsk Journalistlag ikke har tatt inn over seg at i 2008 har nettet blitt sosialt. Her snakker vi med hverandre. Snakker.

En gang til: Snakker.

Tenk deg en samtale der du må hviske i øret til en av deltagerne hva du ønsker å si. Og hvis vedkommende synes det er ok, kan du si det høyt til alle de andre som hører på.

En gang til, fra rapporten:

Dessuten bør det presiseres […] at dersom den som henvender seg ønsker et formelt svar fra
departementet, eller at det skal settes i gang en saksbehandling, må vedkommende sende
en formell henvendelse per e-post eller vanlig brev.

Dette er for dårlig. Hvorfor kan ikke spørsmål og henvendelser gjort i full offentlighet få et formelt svar eller starte en saksbehandling? Om jeg, ihvertfall hvis jeg er en kjenning av media, skriver et leserinnlegg i avisa som kritiserer politikken til et parti eller politiker kan det fort skje at vedkommende svarer i et nytt leserinnlegg. Hvorfor er det greit med åpenhet i aviser, men ikke på nett?

Generelt blir håndtering av kommentarer tatt for lite opp. Dette er en stor svakhet i rapporten.

Diverse

Jeg vil legge til at staten bør bruke real-time web søkemotorer for å følge med på hva som blir sagt om regjeringen, departementene, og de forskjellige tjenestene på blogger, mikroblogger, osv. Gode bedrifter gjør det for å vite hva folk syns om dem, og for å kunne møte kritikk. En stat burde ikke være dårligere!

Jeg savner også noen tanker om hva som bør gjøres for å få folk til å bruke alle disse nye sosiale mediene. Hva har det å si at Jens Stoltenberg har en blogg, hvis ingen leser den, eller at Utsira Kommune tar imot forslag, hvis ingen kommer med dem? Dette er helt klart en meget viktig oppgave for staten, men problemstillingen blir ikke engang nevnt i rapporten.

Oppdatering: Jeg har nå skrevet en egen bloggpost om dette temaet: Hjelp søkes: hvordan få fram det demokratiske potensialet i sosiale medier?

Til slutt i rapporten er det blitt lagt ved en del statistikk, som jeg ikke kan gå inn på her, men som er vel verdt å kikke på, og som er veldig bra at de har tatt med.

Konklusjon

Så for å ta min konklusjon til slutt vil jeg si:

• Generelt mye bra i rapporten, spesielt liker jeg at innspill de har fått og gode eksempler fra andre trekkes inn, men..
• For lite fokus på sosiale medier som ikke er en av de store firmaene
• For lite fokus på norske sosiale medier
• For lite fokus på åpenhet i form av “transparancy”/åpne data og i form av fri programvare
• For lite fokus på håndtering av kommentarer
• For lite fokus på hva som skal til for å gjøre bruken av sosiale medier til en suksess; hvordan få folk til å bruke det, og når vet vi at vi har “lyktes”?

Hva synes du om rapporten og/eller min kritikk? Jeg vil veldig gjerne høre dine synspunkter, gjennom kommentar under, en egen bloggpost med ping/trackback, eller til og med en tweet til @forteller (tagg: #sosrapp). Bruk det mediet du føler for. Det viktige er at du lar din stemme bli hørt! Så lover jeg å svare så fort jeg får tid (som altså dessverre kan bli en uke til).

PS: Om ditt statlige organ (eller annet) skulle ha bruk for en social media guru, så er jeg åpen for enkeltoppdrag via mitt konsulent-enkeltmannsforetak Monochromatic Oeuvre, og for en deltidsjobb i høst og  fulltidsjobb til våren når jeg har gjort ferdig min bachelor i Digitale medier ved UiO.

• Delte meninger. Fornyingsdepartementet sin Creative Commons-lisensierte bok om debatt, sammarbeid, åpenhet, og andre sider ved “Web 2.0″. Fornyingsminister Heidi Grande Røys er redaktør, og tekstene er skrevet av en rekke kjente og ukjente folk, som Eirik Solheim fra NRKbeta, Gisle Hannemyr, osv. Delte Meninger hadde en semi-åpen debattside, som nå er lukket for kommentarer, men hvor alle artikklene fra boka fremdeles ligger. Jeg har aldri hørt om at en stat har gitt ut en CC-lisensiert bok tidligre. Dette fortjener Fornyingsdepartementet mye skryt for!
• Y — The Last Man. Dette er en tegneserie jeg hørte skryt om for en stund siden, men jeg dømte boka på coveret og tenkte den ikke var noe for meg. Men i sommer stakk jeg innom det flotte, nye biblioteket i Drammen, og da jeg gikk der og browsa så jeg første bok i serien og tenkte hvorfor ikke prøve. Noen sider inn i boka var jeg hekta, og etter det leste jeg alle de 10 bøkene i rask rekkefølge. Y er skrevet av Brian K. Vaughan og handler om en mann som lever i en verden hvor alle andre menn døde plutselig av mystiske årsaker. Det betyr at de fleste statsoverhoder, militære, og religiøse, ledere, ble borte over natten. Post-akopalyptisk historie med humor og mer enn et snev av kritikk mot den overdrevent patriakalske verden vi lever i (for dem som vil se det). Er det rart jeg likte det?

• The Pride of Baghdad. Kort historie fra samme forfatter som av Y, om en løveflokk som rømmer fra Baghdad Zoo under de innledende bombingene under Irak-krigen.
• Sandman. Ble ikke helt ferdig med denne, holder på med bok 8 av 10 nå. Neil Gaimans Sandman blir hyllet som noe av det beste verden kan by på av “graphic novels”. Hver bok består av kapittler (de opprinnelige bladene) som tilsammen utgjør én historie, nokså mange av kapitlene er en liten historie som står for seg selv. Alle historiene handler på forskjellig vi om Drøm (også kjent under navnene Morpheus, Sandman, og mange flere), og hans brødre og søstre.
• Marvel 1602. Neil Gaiman forteller oss hva som ville skjedd om mer og mindre kjente superhelter og superskurker levde på 1600-tallet istedenfor i dag.
• Persepolis. Enda en grafisk novelle. Persepolis er historien om forfatterenes, Marjane Satrapi, oppvekst i Iran. Vi får et lite innblikk i alle de kriger, revolusjoner, og diktaturer som har herjet landet de siste tiårene. Persepolis har også blitt filmatisert.
• Volund Smed fra Store skauby. En liten barnebok av J.R.R. Tolkien. En smed som får en spesiell gave og møter alver.
• Don’t Make Me Think. Hvis du skal lage en nettside noen gang er dette obligatorisk lesing. Steve Krug gir deg enkle, men viktige tips om brukervennlighet i en kort og lettfattelig bok. Sterkt anbefalt selv om du ikke skal lage nettsider.
• Little Brother. Jeg husker ikke helt når jeg leste denne. Jeg er redd det egentlig var en god stund før sommeren, men den er så bra og viktig at jeg må ta den med. Du kan laste ned boka gratis fra den offisielle sida på engelsk og på norsk. I forbindelse med lanseringen av norsk-oversettelsen var Cory Doctorow i Oslo, og jeg var der og tok det opp. Oppdatering: Takket være Memiary oppdaget jeg nå at det var så tidlig som i desember i fjor at jeg leste ferdig Little Brother.

Hva leser jeg nå?

Flere av disse bøkene startet jeg på før sommeren, til og med lenge før, men rørte ikke i sommer.

• Sandman. Som nevnt.
• Da kvinnen fikk sjel — og andre historier. Bjørn Are Davidsen prøver å få fram sannheten om d forskjellige historiene som omsvermer kristendommens tidlige tid. Det er ikke snakk om renvasking fra alle anklager, men heller et forsøk på å balansere det ensidig negative bildet som mange har. Hvor mørk var middelalderen, hva var egentlig greia med heksebrenningene og inkvisasjonen, hvor hard var striden mellom vitenskapsfolk og kirken? Dette og mye mer legges fram med gode kildehenvisninger (selv om de godt kunne vært enda bedre) i denne boka. Anbefales for alle som er mer interessert i sannheten enn i å ha et behagelig svartmalt syn på kristendommen.
• Rettferdig krig? — Om militærmakt, etikk og idealer. Hvordan kan “rettferdig krig” defineres? Er det i det hele tatt mulig å snakke om rettferdighet i krig? Henrik Syse tar for seg den historiske rettferdig krig-tankegangen og ser på historiske og nåtidige tanker om rettferdighet før, under, og etter en krig.
• The Myst Reader. Dette er en samling av de tre bøkene basert på Myst-universet; The Book of Atrus, The Book of Ti’ana, og The Book of D’ni. Myst var det mest solgte dataspillet i sin tid, og det var hundre prosent fortjent. Denne serien er en fantastisk opplevelse, og jeg og faren min har hatt mange timer med kvalitetstid både foran skjermen, og med grubling på løsninger vekke fra skjermen, i oppveksten.
• Geek Mafia. Dette er den eneste boken som selges i EFF sin nettbutikk, og den anbefales av Cory Doctorow. Og siden EFF er en fantastisk organisasjon som kjemper for våre alles digitale rettigheter, og Doctorow er en likandes kar som gjør det samme, så måtte jeg jo kjøpe den. Har bare såvidt starta, så kan ikke si noe om hva jeg syns ennå. Skrevet av Rick Dakan.

Jeg kan fort vekk ha glemt noe. Men dette er tydeligvis det som har gjort mest inntrykk. Så da vet du det. Hvis du sitter der og tenker at jeg har gått glipp av noe stort ved å ikke lese X, så si for all del fra i kommentarfeltet!

Update: The first audio recording is now back. Sorry about that, and thanks for the patience.

Cory Doctorow. Veslebror ser deg in the front. Licensed CC BY-SA 2.0 by NRKbeta.

In connection with the translation of his latest novel, the brilliant Little Brother, into Norwegian (“Veslebror ser deg”), Cory Doctorow hopped on a plane and flew to Norway. Here the Norwegian publisher of Little Brother, Samlaget, was planing two gigs for him: First a meeting with school children at 13:00, and then a debate at 19:00. Meeting with school children was a great idea, since that’s who the book is for, and it’s crucial for our future that young people get more aware of the threats on our freedoms that Little Brother talks about. The problem was just that Norway had the audacity to arrange an election on the same day, and thus all school children had the day off. Samlaget became aware of this only a short time in advance, so they didn’t have much time to announce that anyone could come.

When I arrived at the venue ~ 12:30 there was no one there that looked like they had anything to do with the talk. 15 minutes later I still saw no signs of either other spectators or the arrangers. Shortly after two women from the publishing house showed up and opened the doors to the auditorium. When Cory Doctorow came in the door, there was only me, the two women who worked there, and one more spectator present.

It was kinda bizarre to sit down with one of the webs greatest celebrities (for doing important things, not for stupid/unimportant reasons like many other celebrities), and a man that has been my hero for many years, in such a small setting. The auditorium was packed full of people that night, but now we where only five people. It was no personal chat, of course, and the other spectator was a freelance journalist, so he asked some interviewee questions, which Cory answered with mostly the same things I’ve heard, and read, him say in interviews, on Boing Boing, etc. many times before. But still; it was quite awesome! Unfortunately I’m an idiot and did not take any pictures to prove this crazy happenstance, but you can see the video taken by the other spectator here (and you can see my knee!). But my audio recording contains more of it, so listen to that instead )Please still keep in mind that the questions you hear is being asked by the other guy. I’m the first person who talks to Cory in this recording):

Download (.mp3, 23 min 30 sec, 23,4 MB)

If I had been the only person who wasn’t there because I was paid to take care of him, I guess Cory Doctorow would’ve excused himself and done something more important, like working on the two books he’s in the process of finishing, or some of the other thousand things he does. And rightly so.

But still: After this I have not been able not to think that I was one person away from getting an exclusive interview/recorded chat with The Cory Doctorow for my blog. Except that I didn’t know it in advance, so I guess it would mostly have been a waste of his time. If, however, I had known, and I did get an exclusive interview, this is some of the things I would’ve asked:

• What can we do to prevent a future reminiscent of the one described in Little Brother, where our human and citizen rights are taken away even more so than they are today as a natural evolution of the path we’re already walking?
• How do we get more people aware of these dangers, and how do we make them care?
• I’ve been following the piracy/copyright debate closely for quite some time, but it’s nothing compared to you. Even though I see how important this is, and I’m personally engaged in it, I find myself tiring of it. You have to keep up with every minute detail, year after year. Don’t you ever get sick and tired? What else do you care about? Do you ever wish you could work on some of those issues, but you just don’t have the time?
• I would not use the iPod because of its tie-in with Apple’s DRM and because of its almost monopolistic stranglehold over the “mp3-player” mindshare (and thus the market) (and because I don’t want to give money to a company that works so hard to lock in their users). Even though you’re one of the greatest fighter we have for digital rights and freedom, and even though there are very many better alternatives (quality– and price-wise at the same time) in the pocket-jukebox market, you still use the iPod. Why is that?
• Can you say anything about the movie based on Little Brother? ETA, studio, will it have famous actors, anything?
• You fly a lot, and I have no objection to this, because that’s just what you have to do. But do you think about your ecological footprint, and do you pay for offsets? (I actually did ask him this, and I recorded part of his answer (yes))
• Update: I did ask about using Identi.ca, the Free/Open Source microbloging tool (similar to Twitter, built on StatusNet and using the Open standard OMB to be distributed). He told me it was on his to-do list, but that he’s just too busy right now. I had stopped my recording before I asked this. If you care about digital freedoms I would highly recommend you to use Identi.ca (in addition to Twitter. It can auto-crosspost every tweet, so it’s no more work). Read more about it here [no]
• Update: Since Little Brother is a book that partly is about teaching how to use todays available technology to circumvent the surveilance society, will you update the book as new technology develops?

At the debate that same night the place was packed (as I said), and Cory held a great talk. Again I knew most of what he had to say, but it’s always good to be reminded, and you can’t help but being captivated by Corys talks, no matter how many times you’ve heard the facts. After the event he told someone that he had learned from Lawrence Lessig to give the same talk over and over again, so he can practice it and make it better. Lessig knows what he does, for his talks are renowned for their greatness.

Panel with Doctorow, Newth, Kalsnes, Buset. Licensed under CC BY-SA 2.0 by NRKbeta.

Download talk + debate (.mp3, 86.2 MB)

The debate wasn’t all that good, but I don’t think anyone expected it to solve the problem (even though Cory tried to at the end), and Eirik Newth and Bente Kalsnes came with some good points that made it worthwhile to listen to. I can’t say I was very impressed by Bjarne Buset, the representative from Gyldendal, one of the largest publishing houses in Norway. He was quite clearly on the other side of the debate from Doctorow, though far from as bad as the RIAA and MPAA.

Afterwards Cory Doctorow stayed for an amazingly long time, and I stayed and chatted with more nationally important (and very nice) people like Thomas Gramstad from EFN, the Norwegian equvilant of EFF, Martin Bekkelund from the Norwegian Open Source Competence Center, a couple of people from FriBit, Espen Andersen, Eirik Solheim from the Norwegian public broadcaster NRK, and lots of other great people.

Update: Lastly I must give huge kudos to Samlaget for translating the book, but at the same time I can’t help but being mad at them for not including the afterwords or (more importantly) the literature list. That was a very important resource for those that want to learn more, and we need kids that learn more about these things! It would also’ve been better if the translation was Creative Commons-licensed.

Others writing about the book, the gig, or the man in connection to this (Norwegian): Klassekampen, TU (Anders Brenna var selvsagt tilstede og kommer med et intervju med Doctorow senere), NRKbeta, Dagsavisen, Aftenposten Si;D, NRK. Le Monde har en sak som ikke handler om Doctorow, men likevel tar opp opphavsrett, overvåking, osv. og er veldig akutell.

PS: This is my first blogpost in english. Hey all international people! I’d appreciate it if you’d like to leave a comment and tell me how you think it went. :)

– Norges Bank holder oss for narr, sier Arild Hermstad, leder i Framtiden i våre hender. Banken har stemt nei til viktige og konstruktive klimaforslag på ExxonMobils generalforsamling. Det til tross for Norges Bank i tre år har hatt klima som et hovedsatsingsfelt for utøvelse av aktivt eierskap.

Dette er bare enda en ting som hives på haugen av elendigheter som gjør at jeg mener regjeringen er mer brun enn rødgrønn. Det er tragisk nok at vi i det hele tatt investerer penger i et sånt selskap (som lenge har støttet falske “grasrotgrupper” som prøver å overbevise om at klimakatastrofen ikke eksisterer, jobbet hardt mot klimalovgiving i USA, og har et årlig overskudd på godt over 45 milliarder USD!), men når vi i tillegg ikke investerer der for å gjøre dem bedre, men tvert imot hindrer en positiv utvikling, så er det helt, helt sykt!

Hos Knowmore.org kan du lese mye mer om alle ExxonMobils synder mot mennesker og miljø.

På ExxonMobils generalforsamling i 2008 ble det fremmet flere klimaforslag fra aksjonærer i selskapet, anført av Rockefeller familien, melder The New York Times.

Norges Bank valgte å stemme ned fire av forslagene, dette bekrefter kommunikasjonsdirektør Siv Meisingseth i banken overfor E24. Forslagene fikk støtte fra en rekke andre fond, blant andre CalPers, det offentlige pensjonsfondet i California. Norges Bank stemte imot å øke satsingen på fornybar energi. Banken stemte også imot at ExxonMobil skal måtte rapportere om bedriftens utvikling av ny teknologi.

– Stemmegivningen er en skandale, sier Hermstad. Finansministeren må kalle lederen for Norges Banks eierskapsgruppe inn på teppet. Vi forventer at statens eiermakt i ExxonMobil – aksjer verdt 12,2 milliarder kroner – bidrar til at selskapet tar klimaspørsmålet alvorlig.

Exxon Mobil er verdens største oljeselskap. Selskapet har vært kjent for å motarbeide en streng klimalovgiving i USA, og har i mange år støttet villedende klimakampanjer.

Blockquote-et tekst klippet fra FIVHs nettside (klippet alt, ikke mer info der), via @heianaturen

Det er tydelig at Oljepartiet vant både dette, og forrige, valg.

Sosiale media er et redskap du kan bruke for å gjøre ting. Twestival er et av prosjektene folk har satt i gang internasjonalt, og er lokale twitter-festivaler som skjer samtidig over hele verden for å finne penger og kompetanse til et godt formål.

Oslo Twestival går av stabelen 11. september kl. 17 på Onkel Donald og pengene skal gå til en organisasjon som heter Sabona. Hvordan man valgte ut organisasjon, sier du? Folk på Twitter foreslo en rekke organisasjoner, og vinneren ble kåret med avstemning.

Sabona er en liten, grasrotorientert organisasjon som driver med hjelpearbeid i Zimbabe. De startet med å undervise om HIV-problematikk på starten av 2000-tallet og gikk videre til å løse problem etter problem sammen med lokalbefolkningen.

Pengene som samles inn fra Twestival Oslo skal gå uavkortet til et undervisningsfond Sabona setter opp. I tillegg ønsker Sabona seg frivillig arbeid – både hjelp med hjemmesider, servere og andre ting.

Du kan også bidra med ting til selve arrangementet, som underholdning. Jeg har sagt at jeg kan bidra med å lese høyt og lage stemning fra scenen. Du kan se en full liste over hva folk bidrar med her.

Det koster 100 kr å komme inn. Billettpengene går til Sabona. Så: Jeg vet det er litt kort varsel, kjære lesere, men jeg synes det hadde vært veldig hyggelig om noen av dere tok turen innom ^_^

Denne teksten er copyright Virrvarr og første gang publisert på http://www.virrvarr.net/blog/2009/09/10/kom-pa-oslo-twestival/ under en Creative Commons Attribution-Noncommercial-No Derivative Works 3.0 Unported

Som nevnt i teksten over er din hjelp ønsket. Om du eller din bedrift kan bidra med underholdning til Twestivalen eller hjelp til Sabona på noen måte, for eksempel utstyr eller kompetanse direkte til Sabona eller som gaver til utlodding til inntekt for Sabona, se her og kontakt dem så snart som mulig.

Du kan spre ordet på de vanlige måtene, og ved å melde deg på i Underskog og/eller på Facebook. Slik påmelding er ikke påkrevd.

Tradisjonen tro var Erling Borgen og Petter Skauen innom årets sommerSNU, 19. året på rad. De har alltid mye spennende å fortelle om. Desverre er det også for det meste tragisk, med noen flotte lysglimt innimellom, men jo mer tragisk, desto viktigere er det å bli opplyst om det.

På årets sommerSNU lanserte Changemaker sin nye kampanje Det er typisk norsk å tjene penger på krig, og dermed passet det godt at Erling og Petter blant annet snakket om dokumentarfilmen Et lite stykke Norge og hva som skjedde rundt den. Norge er verdens 6. største eksportør av våpen, i absolutte tall, og aller største målt i forhold til innbyggertall. Vi selger våpen til versting-stater som Saudi Arabia, De forente arabiske emirater, Tyrkia, og USA. Staten har aksjemajoritet i (altså makt over) de to største våpenfabrikantene; Kongsberg og Nammo.

Erling og Petter snakket også om opplevelser i Sør-Amerika, blant annet med en norsk konsulat i Columbia generalkonsul i Guatemala som syntes det var flott at 220 000 indianere var blitt drept, og gjerne ville at flere skulle drepes (konsulen fikk sparken etter at Erling og Petter intervjuet ham på TV), om Aker Kværners medvirkning til tortur på Guantanamo, hvorfor håpet ligger i kvinnene, og mye annet viktig. Erling og Petter er veldig engasjerend personer med mye viktig på hjertet og du vil ikke angre på å sette av litt tid til å høre dette foredraget!

Oppdatering: Etter at jeg gjorde Borgen oppmerksom på at jeg hadde lagt ut opptaket ba han meg fjerne det.

Etter fordraget gikk jeg bort til Erling og fortalte ham at han må skjerpe seg på nett. Han har så mye viktig å si, og han lager gode dokumentarer om det, men det hjelper ikke stort når bare noen hundre tusen nordmenn ser det på TV. Hva med alle dem som ikke har mulighet til å se det akkurat da, eller alle de som kan tenke seg å se det på nytt senere. For ikke å snakke om alle milliardene som ikke får inn norsk TV. Jeg sa at han i det minste må legge ut mange gode klipp på nettsider som lar deg embedde klippene når du blogger om de temaene. Deretter hadde jeg tenkt å spørre om det kanskje kunne være noen mulighet for å legge ut hele dokumenterene etterhvert.

Oppdatering: Resten av bloggposten fjernet, fordi jeg tror Borgen også ville at jeg skulle fjerne dette. Jeg beklager, men som alltid ligger det nok en kopi av teksten et annet sted på nett, utenfor min kontroll.

Det er også viktig at du sprer ordet så mye som mulig. Klikk her for å poste på Twitter og klikk her for å poste på Identi.ca. Du kan og poste på Facebook ved å klikke her. Jeg håper og selvsagt at du sprer ordet på egen blogg og på alle andre sosiale nettverk av digital og mer håndfast form. KortURLen er http://bit.ly/regnskogival, og for å legge inn avstemningen slik jeg har gjort over bruker du denne koden (dette fungerer ikke over alt):
<script type=“text/javascript” language=“javascript” src=“http://s3.polldaddy.com/p/1883624″></script>

Hvorfor regnskogfondet? Dette er hva jeg skrev da jeg nominerte dem:

Kreft og ME er selvsagt viktige problemer å ta seg av, og de skaper mye smerte. Likevel: Dette er ting som først og fremst er problemer for mennesker i den rike delen av verden, og rammer forholdsvis få personer. Jeg syns pengene bør gå til noen som jobber med å forhindre klimakatastrofen som kommer til å ramme oss alle veldig, veldig hardt. Spesielt de fattigste i verden, men også oss når oversvømmet jordbruksområder, vannmangel, osv. fører til store flyktningestrømmer.

Det er ikke så nøye for meg hvilken organisasjon som jobber med miljøvern pengene går til, så lenge de gjør en god jobb, men jeg vil nominere @Regnskogfondet. Å beskytte regnskog tror jeg er noe av det viktigste vi kan gjøre for miljøet, samtidig beskytter det de fattige menneskene som lever i, og av, regnskogen, og det kan komme til nytte for oss mer direkte også gjennom oppdagelse av nye stoffer som kan brukes som medisin, og nye måter å gjøre ting på som kan brukes i “biomimicry”. I tillegg tar det vare på mange utrydningstruede dyrearter.

Oppdatering: Oslo Twestival trenger hjelp til å finne et bra lokale og bra bidragsytere og konfransierer. Les mer om det og kom med forslag på bloggen deres.

Dette er et åpent brev til alle gode krefter som noensinne arrangerer møter, foredrag, seminarer, konferanser, og lignende. Det er en redigert mail til arrangørene av en spesifikk konferanse, men det gjelder dessverre for veldig mange viktige organisasjoner og grupperinger som lar store mengder viktig informasjon og kunnskap gå til spille (som Anders Brenna sier: “Står det ikke på nett så har det ikke skjedd”). Jeg er så vant til nå at ingen tar opp de foredragene de har, på tross av at de sitter inne med så mye viktig kunnskap, at jeg alltid tar dem opp med min lille portable musikkspiller, og ofte legger dem ut her på bloggen og på en egen nettside. Dette syns jeg er ekstremt frustrerende, og har derfor dette å si:

Jeg har tenkt å delta på konferansen deres, men, som alltid, har jeg bare mulighet til å delta på en brøkdel av alle de bra foredragene og panelene som er satt opp. Likevel er jeg heldig. Jeg har ingen jobb eller studiegang som hindrer meg fra å delta på hele konferansen, jeg har ingen små barn som jeg ikke klarer å finne, eller ikke har råd til, barnevakt til, og om jeg hadde hatt jobb, så hadde jeg hatt økonomi til å ta meg fri noen dager. I tillegg tilhører jeg den nokså lille promillen av verdens befolkning som forstår norsk (eller engelsk, på de engelskspråkelige foredragene), som faktisk bor nærme nok til å kunne reise til konferansen. På grunn av alt dette har jeg mulighet til å delta på deler av opplegget. Men likevel kan jeg ikke delta på alle de delene jeg skulle ønske.

Av hensyn til alle disse som altså ikke har mulighet til å få med seg alt, eller, i de aller fleste tilfeller, noe som helst, av konferansen deres er det jeg skriver til dere nå. Jeg vil be dere så pent om å ta opp foredragene, panelene, osv. og så legge det ut på nettet. Om dere bruker mikrofoner og høyttalere er det veldig enkelt å koble til en opptaksenhet til systemet via mixeren. Hvis høyttaleranlegg  ikke benyttes kreves det ikke mer enn å legge en lydopptaker på bordet nær foredragsholderen, eller sette opp et billig filmkamera i rommet. Oppdatering: Om dere ikke har råd til å kjøpe inn dette selv er det helt sikkert noen blant dere som kan ta det med hjemmefra, eller dere kan prøve å få til en låneordning med andre organisasjoner.

Hvis dere er redde for at dette vil gjøre at færre vil komme, og dermed føre til mindre inntekter, tror jeg dere bekymrer dere uten grunn. Faktisk tror jeg det er stor grunn til å forvente at det motsatte vil skje. Men likevel kan dere forhindre dette ved f.eks. å vente en stund før dere legger ut opptakene. Dere kan også ta imot donasjoner når dere legger ut opptakene. Jeg vil gladelig donere penger om jeg får mulighet til å laste ned alle foredragene så jeg kan bruke tiden på bussen og trikken til noe fornuftig. Husk at f.eks. TED-konferansen, som koster 6000 US dollar å delta på, legger ut video– og lyd-opptak av alle sine foredrag, til og med under en Creative Commons-lisens, som lar andre bruke, spre, og remixe foredragene slik de ønsker. Dette bør dere også vurdere om dere vil at flest mulig skal dra nytte av den kunnskapen dere sitter inne med. (Om dere vil vite mer om hvordan TED kan legge ut opptak av alt, og samtidig få flere deltagere hvert år, vil jeg anbefale boka Free av Chris Anderson. Den kan lastes ned som gratis lydbok her.)

Når dere legger ut opptakene er det av stor betydning på hvilken måte de legges ut. Om dere vil at informasjonen skal konsumeres og spres så mye som mulig er det viktig at opptakene kan streames, så man slipper å laste det ned, men bare kan se/høre på det rett i nettleseren. I tillegg er det viktig at de kan embedes på andres nettsider/blogger slik man kan med YouTube-videoer. På grunn av den monopol-liknende posisjonen Google-eide YouTube har blant streaming video-tjenester liker jeg dem ikke helt, men jeg vil likevel anbefale å legge ut videoer der, ihvertfall de viktigste, for å nå flest mulig. I tillegg bør dere legge ut på noen andre streaming-tjenester slik som blip.tv (som har støtte for Creative Commons) eller Dailymotion (som støtter åpne video-standarder) . Det er disse jeg ville embedet og linka til på egne nettsider, for å støtte opp om de mindre aktørene, samtidig som dere når dem som finner videoer direkte på YouTube.

Men video er ikke så viktig. Lyd er vel så bra for å få ut all kunnskapen dere sitter inne med. Det er for eksempel mye enklere å laste ned lyd og høre på på bussen eller mens man går tur enn med video. Likevel er det bra å tilby både streaming og embeding av lyd også. For dette kan dere benytte tjenester som Imeem, Houndbite, eller SoundLantern.

Mulighet for embeding er viktig fordi det gir et signal om at dere vil at folk skal bruke, og diskutere, materialet deres, og dermed vil det også skje. Bloggere vil embedde og kommentere, andre vil linke til disse bloggene, osv.

Om dere vil ta det enda lenger kan dere og sette opp en kanal på Miro og iTunes, men det er langt fra like viktig. Ikke la dere bli overveldet over alle mulighetene så dere faller i staver. Det er mye bedre å ta små skritt om gangen enn å fortsette å holde kunnskapen deres bak lås og slå!

Vi vil jo alle at alle disse flotte tankene, ideene og personene som vil komme fram på konferansen skal være tilgjengelig for så mange som mulig, og spesielt for de som ikke har råd til å komme på en slik konferanse, vil vi ikke?

Det er på høy tid at vi som skal forandre verden til det bedre begynner å benytte de mulighetene nettet gir til å spre budskapet og de utrolige mengdene med informasjon og kunnskap vi sitter på til flest mulig mennesker! Om vi skal nå målet må vi ha med oss så mange som mulig, og det begynner å haste!

Her er igjen linken til der jeg legger ut mine opptak. Jeg håper den sida snart vil miste livets rett, fordi alle tar til fornuften og legger det ut selv!

Gå videre til Bruk nettet, for svingende! Del 2.

Samtidig mener jeg at det er viktig at de som stiller opp i media gir tilbakemeldinger når de ikke synes at saken portretteres på en god nok måte, slik som Virrvarr har gjort flere ganger (og som jeg også har gjort ovenfor TV2 tidligere), og til og med blitt berømmet for to ganger i en av avisene hun anmeldte.

Dermed tror jeg ikke løsningen på dilemmaet er å la være å gi kritikk når det er på sin plass, i frykt for å avskrekke media fra å dekke viktige saker i framtiden. Heller bør man gi konstruktiv kritikk, og skryt, når det er på sin plass, og håpe at dette snart blir så utbredt at media skjerpes av det og presses til å lage bedre saker i framtiden.

Med det i tankene har jeg noen ting jeg gjerne vil påpeke ved NRK Lørdagsrevyen, 18.07.09 sin sak med meg om friganisme og overforbruk (følg gjerne linken og se innslaget før du leser videre).

Hvor er det store bildet?

Det er, som nevnt, veldig bra at NRK tar opp problemet med kasting av mat i Norge. Som Kine Søyland sier kastes det rundt 50.000 tonn mat hvert år, bare i Norge. Dette er tragisk. Men det blir enda mer tragisk sett opp mot situasjonen i resten av verden.

I 2001 var det 2,7 milliarder fattige mennesker i verden, målt av Verdensbanken med utgangspunkt i 2 USD om dagen å leve for. Forrige måned kom tallet på underernærte mennesker i verden for første gang opp på 1 milliard. Jeg tør ikke drømme om hva de hadde følt om de visste om vårt sløseri.

En viktig grunn til at antall sultne har økt i det siste er den internasjonal matvarekrise som har vart noen år nå og fremdeles brer lidelse om seg i store deler av verden. The Economist hevder i følge Klassekampen at matvarekrisen har ført 1 million mennesker ut i sult, og ført til opptøyer i 60 land! Samtidig blir halvparten av all mat verden produserer kastet, noe jeg gjorde NRK oppmerksomme på. Men ikke noe av dette blir nevnt med ett ord i NRKs sak.

Hva med kritiske spørsmål?

Kine Søyland, informasjonssjef i NorgesGruppen, forteller i saken at “dagligvarebransjen kaster rundt regnet 50.000 tonn mat hvert år”. Ifølge Wikipedia har NG en andel av dagligvarebransjen på 36,7%. De eier bl.a. Kiwi, Meny, Spar, First Price, Eldorado, Fiskemannen, Slakter’n, og mye mer. De har med andre ord mye å si for vårt forbruk av, og sløseri med, mat. Derfor skulle man kanskje tro at media vil stille dem i det minste delvis ansvarlig for 36,7% av det hjerteskjærende sløseriet som Søyland snakket om. Ikke i NRK. De stiller et spørsmål som lar Søyland dytte ansvaret over på den enkelte forbruker, og lar det være med det.

Jeg syns jeg bør kunne kritisere media for å gjøre en for dårlig jobb uten å gjøre jobben for dem, men her er likevel ett eksempel på noe de kunne tatt tak i: Kiwi har en datogaranti som sier at om maten går ut på dato i morgen får du den gratis. Det betyr at Kiwi hver dag kaster store mengder mat som ennå ikke har gått ut på dato. På lørdagskvelden må de kaste all mat som går utpå dato på søndag, mandag, og tirsdag!

I tillegg burde NRK ha snakket med mattilsynet og forhørt seg om hvorfor de er så unødvendig strenge, og ikke lar butikker gi vekk “siste forbruksdag”-mat som har gått ut.

Hvorfor er NRK så tabloide?

Protest

Dette punktet i min kritikk er kanskje noe svakt. Jeg vet ikke sikkert hva flertallet av friganere tenker om dette, og derfor er det kanskje riktig å si at friganere lever av det andre kaster som en protest. Jeg gjør det derimot ikke, uansett hva NRK sier, og dette gav jeg beskjed om.

Jeg forklarte at jeg gjør det av tre årsaker:

• For å, i så stor grad som mulig, unngå å bidra til å ødelegge jorda.
• Av rettferdighets-årsaker: 20% av menneskeheten forbruker 82% av verdens resurser (FNs Human Development Report, 1999), klimaproblemene som i hovedsak har blitt forårsaket av rike, rammer i hovedsak fattige (dette kalles klimagjeld, og Norge har flere hundre milliarder kroner av det).
• Og fordi jeg ikke vil støtte store, internasjonale selskaper og andre firmaer som gjør mye ondt i verden. (Du kan få en oversikt over gode og dårlige ting firmaer gjør på den flotte oppslags-wikien Knowmore.org. Ta f.eks. Nestlé, som eier en enorm mengde merker, som Findus og Maggi, eller sjekk hvordan det ligger an med Coca-Cola, som også eier skremmende mange merker (i en del fattigere land er det omtrent som de har monopol på “soft drinks”), deriblant BonAqua, Fanta, Urge, osv..)

Jeg sier at protest-fokuset er tabloid fordi det er lettvint, forenklende, og fordi de fleste andre media jeg har vært borti av en eller annen grunn gjør det samme.

Valg av vinkling

NRK filmet meg i to omganger: Først på kvelden for å sjekke søpla til en matbutikk etter stengetid, og dernest et intervju hjemme hos meg. Til sammen kan jeg tenke meg de filmet i ca. en time. Intervjuet utgjorde litt over halvparten. Jeg drømte selvsagt aldri om at halvparten av dette materialet ville bli brukt i sendingen, men jeg må stille spørsmålstegn ved det materialet de valgte å bruke.

Jeg hadde fått et inntrykk av at NRK ville lage en sak om friganisme og overforbruk generelt. Første gang de tok kontakt sa de at de ville “lage et innslag om friganer og livsstilen deres, samt bruk og kast samfunnet vi har i Norge.” I senere korrespondanse sa de også at de ville se på alle tingene jeg har funnet. Jeg vet ikke med deg, men i mine øyne handlet ikke saken om bruk– og kast-samfunnet. Isteden ble det en sak om sløsing av mat og en som spiser fra søpla. At dette skulle være, eller kunne bli, den eneste vinklingen ble aldri nevnt.

Under intervjuet hjemme hos meg snakket vi om mange viktige saker, sånt som jeg har skrevet om her og spesielt her. Som for eksempel at forbruket i Norge har økt med 300% siden siden 50–60-tallet, men vi har ikke blitt lykkeligere. Ikke ett ord av dette ble brukt hverken på TV, hvor tiden selvsagt er begrenset, eller på video eller tekst på nett, hvor det ikke finnes begrensinger. Klær ble nevnt, men bare i en bisetning. Jeg forstår at Lørdagsrevyen kun har én kort time på seg og at temaer må spisses. Jeg forstår også at mat fra søpla er mer oppsiktsvekkende, at det har “ick”-faktor som gjør det til en god mediesak. I andre medier. Jeg forventet mer av NRK.

Overforbruket vårt av gjenstander er minst like viktig for ødeleggelsen av jorda som sløsingen med mat. Nesten alle andre medier jeg har vært i kontakt med har også satt hovedfokus på mat, men de har likevel for det meste samtidig nevnt annet overforbruk i større grad enn det NRK gjorde. Alle mediehus har et samfunnsansvar, men slik jeg ser det har NRK det i en spesielt stor grad. Derfor var dette, som jeg ser på som en veldig tabloidisering av saken, veldig skuffende (for ikke å si sløsing av min tid).

At de ikke i det minste la ut et lengre klipp på nettsidene forstår jeg ikke. Hvis de gjorde det til en vane på de sakene hvor de har mye opptak om viktige ting som de ikke får plass til i sendingen, kunne de og trukket mange til nettsidene sine. På den måten kunne de i alle sendinger reklamert for nettsidene sine med å si noe sånt som at “en mer utfyllende sak får du på nrk.no” (helst med en ferdig tinyurl (nrk.no/xyz), så man ikke trenger skrive ned en lang URL eller søke etter saken, og så den blir enkel å spre via mikroblogging og IM).

Det er på tide å behandle nettet som den førsterangs kanalen den er, og sette TV og radio ett hakk ned på pallen, hvor de hører hjemme. Bruk TV– og radio-sendinger til å trekke brukere til hovedkanalen: Nettsidene.

Filming

Da vi var bak butikken for å lete etter mat gav jeg beskjed til tv-fotografen og intervjueren om at jeg ikke ville at de skulle vise hvor vi var. Ikke fordi jeg vil skjule meg, men blant annet fordi jeg ikke vil at de som jobber der skal føle noe negativt rundt en sånn type oppmerksomhet, og fordi jeg ikke vil at ledelsen der skal se det og sette inn strengere tiltak for å hindre folk i å lete i søpla. Det lovet de å passe på, men det merket jeg ikke noe til da jeg så saken. Selv på det første bildet som brukes thumbnail/bilde på nett-saken er det lett å skjønne hvor dette er om man kjenner stedet.

Jeg er redd dette ble en krassere, for ikke å si lengre, post enn det jeg så for meg da jeg startet. Derfor må jeg avslutte denne “anmeldelsen” på samme måte som jeg gjorde da jeg kritiserte TV2 (som var mye verre); Med å gi NRK (i dette tilfellet :)) all ære for å i det hele tatt ta opp temaet overforbruk og friganisme. Dette er temaer som er ekstremt viktige, men som for det meste blir oversett av media. Det var et greit første skritt, NRK, jeg håper dere vil gjøre det enda bedre neste gang! Og jeg håper det blir snart, for tiden renner ut.

PS: Til slutt håper jeg du vil ta en titt på min nye nettside rødgrønn.no, samt på NUs flotte oversikt over hva naturen ville ha stemt. Det er 54 dager til valget.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele– og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15. mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at samtlige politiske partier – og ikke minst regjeringen – sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik som de fleste politiske partiene på Stortinget (med unntak av Venstre og SV) har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Du kan bli med på kampanjen ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, identi.ca, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafé og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med å lese artikkelen Alle nordmenn skal overvåkes på Dagbladet.no. For mer detaljert informasjon se EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS.

“Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake til Carl Christians orginale bloggpost.

Du finner denne teksten, inkludert HTML-koden for linker og bilde, her (OBS: Vær oppmerksom på at den siden er en wiki som alle kan endre. Husk å forhåndsvise bloggposten din og teste om alle linker er riktige før du publiserer).

Den 12. februar i år var Erik Fosse på Det Norske Studentersamfund og fortalte om det han opplevde i Gaza under blokaden og bombingene. Jeg var der og tok, som vanlig, opp foredraget. Det er på 1 time og 43 minutter og veldig viktig å få med seg for alle som vil få en bedre forståelse om hvordan det er å leve i en krigssone, noe som spesielt vi nordmenn burde sette oss inn i nå som vi deltar i en krig.

Lytt ved å holde musen over høyttaleren: eller last ned MP3. (Høyreklikk, Lagre lenke som)

Den 19. mars var Wenche Aaretun fra Den norske palestinakomiteen i “Sånn er livet” på NRK P2 og fortalte om hvordan situasjonen er i Gaza nå etter at bombene har stilnet, men blokaden fortsatt er der og gjør livet fryktelig vanskelig for alle de 1,5 millioner menneskene som er presset inn på Gazastripens 360 km² (til sammenligning er Oslo kommune på 454 km²).

Lytt eller last ned

Hvis du ikke bare vil høre andres erfaring men se selv hvordan det var under krigen, kan du ta en titt på Al Jazeeras nokså omfattende videoarkiv fra krigen som de har frigitt under en Creative Commons-lisens.

Jeg var en av mange som var sterkt opprørt over Israels overgrep mot menneskene i Gaza. Den 30. desember i fjor deltok jeg i en demonstrasjon mot Israel, som dessverre utartet seg i voldelig retning.

Jeg er sterkt imot voldelige demonstrasjoner, og det er klart at det blir spesielt “på trynet” når det er en fredsdemonstrasjon. Likevel har jeg forståelse for at unge folk med slekt og venner presset sammen på et knøttlite område langt vekke, hvor de alltid lider under en overlegen militærmakt, at man da klikker når denne samme makten går til angrep og gjør livet til et enda større helvete. Du går rundt i angst for om din næreste familie og kjæreste venner fremdeles lever, fra minutt til minutt. Jeg skjønner også at noen ungdommer vil utnytte situasjonen til å kaste stein og oppføre seg som idioter, selv om forståelsen er langt mindre der.

Men man kan oppleve det samme, uten å reagere på en voldelig måte, og det er de som virkelig fortjener min respekt. Et godt eksempel på dette er Tamilene som de siste månedene fredelig har demonstrert dag ut og dag inn for rettferdighet for sitt folk. Ikke bare har disse opplevd at sitt folk har blitt undertrykt og angrepet i årtier, men i det siste har de til og med måttet leve med at opprøret på Sri Lanka har blitt helt knust.

Link til en god artikkel/bloggpost som forklarer hva som har skjedd. Tips mottas med takk.

Borgerkrigen på Sri Lanka er en av verdens blodigste og har krevd nesten 100 000 menneskeliv. Tamiltigrene er lagt fra skyldfrie i konflikten, men i 2008 var det den Sri Lankiske stat som trakk seg fra våpenhvilen med Tigrene. Jeg mener ikke å forsvare alt hva Tigrene har gjort, men det er ingen tvil om at regjeringen i landet undertrykker det tamilske folk urettmessig.

Og her kommer jeg til poenget: Den norske stat støtter Sri Lankas myndigheter ved å bruke oljefondets penger på å kjøpe statsobligasjoner av dem (en slags aksjer for landet, bare uten bestemmelsesrett, selvsagt)! Vi støtter også Israel på samme måten.

Og det er da jeg lurer på hvor engasjementet er blitt av. Det manglet ikke på demonstrasjoner, både fredelige og voldelige, debatter, kampanjer, artikler, og alt mulig under Gaza-krigen. Og det er flott! Men i Sri Lanka-saken, hvor vår stat altså også har et direkte medansvar for de overgrepene som skjer, så er det helt stille i forhold. Klart det har vært noen skriverier og tv-innslag, men hvor er demonstrasjonene og engasjementet? Jeg lurer også på hvorfor det ikke var mer fokus på Norges pengestøtte til Israel, som nå er på 268 millioner kroner, og krav om å trekke disse ut. Vi støtter også Colombia (verdens farligste land for fagorganiserte), Russland (Tsjetsjenia), osv på samme måten. Som den kjente homo-aktivisten Larry Kramer sa på Democracy Now! (uten sammenlikning av de to sakene forøvrig), og som jeg ofte har tenkt siden: “where is the outrage?”

Heldigvis er det noen som gjør noe.

Fordi Norge ikke er direkte innblandet i denne saken tar jeg det bare i en PS: Vi må heller ikke glemme militærkuppet og den uretten mot folket som det fører til på Honduras i disse dager.

I 2006 oversatte jeg, i samarbeid med Roy Hvaara og Thomas Gramstad, MCM sin Creative Commons-lisensierte barnebok The Pig and the Box, til norsk. Jeg hadde den store ære at den oversatte boken ble utgitt av EFN, og at den fikk en del oppmerksomhet (se linker her). Boken er, som jeg skrev den gangen:

[…] en moderne fabel […], som for barn handler om verdien av å være generøs og stole på folk, og som for voksne handler om hvor feilslått DRM–systemet (kopibeskyttelse) for å beskytte digitale filer egentlig er […]. Boken ble skrevet som en reaksjon på det kanadiske Access Copyrights propagandiske bruk av en “superhelt”-figur de kaller Captain Copyright. Grisen og Kassen er utgitt under Creative Commons–lisensen Attribution-ShareAlike 2.5 Canada, som betyr at du kan gjøre hva du vil med den (lage en film, skrive videre på, bruke karakterene i en tegneserie, selge den, oversette den til røverspråket, eller fra engelsk til norsk på nytt, etc.) så lenge du krediterer MCM og gir ut alle nye verk basert på hele eller deler av boka under den samme lisensen. Grisen og Kassen kan lastes ned i pdf-format fra bokens norske nettside hos EFN. Den engelske utgaven, en hel rekke andre oversettelser, samt “kildekoden” til boka finner du på MCMs blogg.

Nå har MCM finpusset The Pig and the Box, og gitt ut en ny utgave. Fremdeles gratis, fremdeles fri til å gjøre hva man vil med (men andreutgaven har også en IkkeKommersiell-klausul, som betyr at du ikke kan tjene penger på det du lager basert på boka, med mindre du inngår en avtale om det). Så om du ikke var fornøyd med min amatør-oversettelse i 2006 er dette den perfekte anledning til å foreta en ny-oversettelse. Jeg er helt sikker på at EFN vil være mer enn glad for å gi ut den oppdaterte versjonen også. Last ned den oppdaterte The Pig and the Box her.

Siden 2006 har MCM utgitt flere bøker og laget en TV-serie. Men kanskje mest spennende er hans TorrentBoy-prosjekt. Det starter med en Creative Commons-lisensiert barnebok, men det skal utvides til så mye mer, og poenget er at alle som vil skal delta og utvikle universet og produktene som skapes rundt det (bøker, musikk, effekter, etc.). Torrentboy handler, i likehet med The Pig and the Box, om digitale rettigheter:

We’re trying to make a new franchise for kids from the point of view of Internet folks. Whether it’s the absurdity of DRM or the value of free-flowing communication, there are themes that don’t get much traction in traditional media that TorrentBoy will tackle, in an entertaining way.

Om du syns dette høres interessant ut kan du gå til TorrentBoy sin hjemmeside for å lese mer eller delta i utviklingen. En norsk oversettelse av den første TorrentBoy-boka hadde heller ikke vært så dumt… *hint, hint*

I kjølvannet av denne samtalen kom det noen artikler på forskjellige nettsider. Den første jeg kom over var hos Oslo Elev– og lærlingombud. I sin artikkel linket de til et søkeresultat hos mikrobloggingstjenesten Twitter sin søkemotor. Dette reagerer jeg på, og i en kommentar ber jeg dem bytte linken til å peke til Twingly sitt mikrobloggsøk istedet:

Så bra at dere skriver om dette!

Det var jeg som postet den første mikroblogg-posten om denne saken i dag, og jeg hadde blitt glad om dere byttet “internettets søkelys”-linken til Twinglys mikroblogg-søk i stedenfor Twitter sin. Grunnen er at Twitter er bare en av mange mikroblogger (selv bruker jeg hovedsakelig identi.ca av årsaker dere kan lese om her, og Twitter på siden), og Twingly søker gjennom mange av disse, ikke bare Twitter.

Oppdatering: Etter at jeg skrev dette har Social Mention kommet opp som et bedre alternativ, fordi den søker gjennom enda flere mikroblogger (bl.a. norkse kvitre), og fordi den gir mye fin metadata samtidig.

Før jeg går videre på det jeg skal skrive om må jeg si at jeg ikke hadde gjort en god nok jobb med å undersøke fakta (ironisk nok) før jeg sa at jeg hadde første tweet om saken. @Virrvarr var visstnok først ute, riktignok dagen før, men også i går var noen før meg. Jeg var tidlig ute, og jeg hadde ikke sett andre tweets om det (selv så jeg saken på Underskog), men jeg var ikke først. Beklager.

Så tilbake til saken: Kort tid etter kom Telenor-eide ABC Nyheter med en artikkel om Moltemyr, og også her linkes det til et Twitter-søk. Fordi ABC Nyheter krever registrering for å kommentere og ikke støtter OpenID ber jeg forfatterne av artikkelen, Andreas H. Lunde (@andreasl, AHL fra nå) og Henrik Vold (@hevold), om å bytte link ved å sende dem en link til min kommentar hos Oslo Elev– og lærlingombud via Twitter. AHL svarte at han ikke ville bytte link.

Jeg tror AHL misforsto mitt mål med å be om å bytte link. Jeg mener at Moltemyr-saken er en viktig sak i seg selv, og at det ikke tjener noe formål å prøve å bruke den for å få oppmerksomhet om en annen sak. Men jeg tror det var slik AHL oppfattet min forespørsel. De som har fulgt enten min mikroblogging eller blogging en stund nå vil ha fått med seg at jeg evangeliserer mye for, noen vil si maser om, at folk bør begynne å bruke det åpne mikrobloggingnettverket OpenMicroBlogging (OMB), f.eks. gjennom identi.ca i steden for, eller i tillegg til, Twitter. Hvorfor kan du lese om her.

Riktignok nevnte jeg at jeg bruker identi.ca i min kommentar, og jeg forstår at de som tidligere har blitt overlesset av pro-identi.ca-tweets fra meg kan ha lagt mer vekt på den delen av min kommentar enn det jeg selv gjorde da jeg skrev den, men det var altså ikke dette som var mitt poeng. Mitt poeng var heller:

Hvem lytter vi til?

Se for deg en alternativ verden: Mikroblogging finnes ikke, og i steden foregår samtalen på blogger. Google sin Blogger har et stort flertall av bloggene, men noen få bruker også systemer som LiveJournal, WordPress, osv. Så skjer det noe som får mye oppmerksomhet i bloggosfæren og som på den måten blir oppdaget av journalister som innser at dette er en viktig sak. Dette må media ta tak i. Gode journalister som de er vil de ikke skjule hvordan denne saken kom på dagsorden, men vil linke til bloggosfæren. Dette kan selvsagt ikke gjøres med hundre linker til alle bloggpostene. Man må bruke én link til en søkemotor som har samlet dem alle. Se også for deg at det finnes en rekke søkemotorer beregnet på blogger. Én av disse er eid av Google og søker bare gjennom blogger på Blogger-systemet, og en annen heter Technorati og søker gjennom de fleste blogger, (nesten) uavhengig av system. Hvilken syns du journalister bør linke til? Om du personlig bruker et annet system enn Blogger, blir det da feil av deg å be om at en annen bloggsøkemotor enn Google sin blir brukt?

Dette handler ikke om hvilket system som er best å bruke til mikroblogging, det handler om hvem vi skal lytte til. Ved å eksklusivt bruke Twitter sin egen søkemotor sier man at om du ikke benytter deg av dette ene firmaet sitt system, så har ikke din stemme verdi. Om du vil at noen skal få med seg hva du sier må du bruke det samme systemet som flertallet, her er det ingen nåde. Når det er like enkelt å linke til én søkemotor som til en annen, så synes jeg det er besynderlig at man velger å linke til den som bare viser resultater fra ett system, når gode alternativer finnes. At det i dag er veldig få som bruker andre systemer i forhold til hvor mange som bruker Twitter er ikke et argument. Akkurat som at man må lytte like mye til dem som mikroblogger fra en maskin med Linux eller Mac OS like mye som dem som gjør det fra en Windows-maskin, selv om Windows har ca. 90% markedsandel. Jeg ville ment det samme uavhengig av hvilket system jeg personlig foretrakk.

I en så viktig sak som Moltemyr-saken må alles stemmer lyttes til, selv fra dem som er sære og ikke holder seg til “monopolisten” som alle andre bruker.

Oppdatering: Dette gjelder selvsagt også for slike ting som Dagbladets automatisk oppdaterte Twitter-stream som de har i en del artikler, som denne om Moltemyr.

Jeg avsluttet den bloggposten på en litt annen tone, og det er det jeg skal skrive om nå:

Helt til slutt kunne jeg ikke la være å snike inn noe som var litt på siden av temaet, men som jeg har drømt om så lenge, og som jeg helt seriøst tror kan revolusjonere folkets forhold til både staten og politikerne, og hvordan byer, kommuner, og til og med nasjonen blir styrt, og slik også øke vanlige folks politiske engasjement.

Det jeg snakker om vet jeg ikke om har et generelt navn, men det var Dell som pionerte det i stor skala med sin IdeaStorm. IdeaStorm er en nettside hvor hvem som helst kan registrere seg og legge ut ideer til hva Dell burde gjøre, eller ikke gjøre. Deretter kan alle registrerte brukere, med ett eneste klikk, stemme ideer opp eller ned, litt sånn som saker blir stemt inn på forsida på Digg. Dell har tatt ibruk mange av ideene som har kommet inn via IdeaStorm, blant annet kom det meget vellykkede eksperimentet med å selge maskiner med Ubuntu Linux istedenfor Windows ut av denne idéstormen. Siden har blant annet Ubuntu Linux selv, BBC, og Starbucks satt opp tilsvarende sider.

Enda mer interessant er det at den danske kommunen Skanderborg har satt opp en slik side på Ideoffensiv.dk, og det ser ut til at det har vært et overveiende positivt prosjekt. Men allerede før jeg hørte om Ideoffensiv hadde jeg drømt om at politiske enheter, slik som byer og kommuner, kunne benytte seg av et slikt verktøy for å lytte til sine innbyggere. Ja, til og med kanskje et helt land. Jeg var veldig usikker på hvordan dette ville bli mottatt av min byråkrat-venn på andre siden av bordet, men til min glede virket han faktisk ganske positiv til tanken. Jeg fortalte om hvordan Canonical, firmaet bak Ubuntu Linux, har utviklet et fri programvare-system, IdeaTorrent, for å gjøre det lett å sette opp en slik side, alt du trenger å gjøre er å installere programmet på en server, tilpasse det med farger og logo, og du er oppe og kjører. Dette systemet brukes av blant andre Ubuntu og BBC og sponses av to svenske universiteter og LFV-gruppen, eiere av Arlanda flyplass i Stockholm.

Det finnes også minst to tjenester, Get Satisfaction og User Voice, som setter opp og hoster slike IdeaStorm-aktige sider for deg, altså tilsvarende wordpress.com som hoster dinblogg.wordpress.com for deg. Dette er også en idé jeg hadde før jeg hørte om det, og det er veldig bra for små firmaer, nettsider, e.l. som gjerne vil få feedback fra sine brukere på en enklest mulig måte. Men jeg mener bestemt at dette ikke er veien å gå for offentlige organer. Hvorfor? Det ligger i ordet. Det offentlige tilhører offentligheten, oss, og deres data tilhører dermed også oss. Det offentlige må derfor, så langt det er mulig, drive sine egne systemer, med åpen og fri programvare, ikke benytte seg av tredjepartstjenester som når som helst kan legges ned eller bestemme seg for å gå bak sine kunders rygg og utnytte dataene på uetiske måter.

Det vakre med slike nettsider som IdeaStorm er at de eliminerer terskelen for å gi uttrykk for hva man syns bør gjøres av et firma, organisasjon, eller politisk enhet. Tidligere har det alltid vært en mer eller mindre høy terskel. Du måtte f.eks. skrive et brev eller få navnet ditt på trykk i et avisinnlegg. Det har blitt lettere med e-post, men også det er en terskel som ikke alltid er så lav, ihvertfall hvis du har vanskelig for å uttrykke deg skriftlig, er totalt utmattet hver dag etter jobb, bare har tilgang på datamaskiner på biblioteket, eller en av mange andre grunner. Med en IdeaStorm-aktig side er terskelen så godt som lik null. Du trenger ikke å ha tid eller evner til å skrive godt for deg. Alt du trenger er å kunne styre en mus rundt på skjermen og enten klikke på pil opp eller ned på forslag som andre har skrevet for deg. Dette gir oss muligheten for den største styrkingen av demokratiet siden kvinner fikk stemmerett!

Så det åpner for fantastiske muligheter, men du kan også si at det åpner for fryktingytende scenarioer. Du trenger ikke å ha dukket mange centimeter ned i Dagbladets kommentarfelt for å lese det jeg har skrevet over med en konstant dommedagsvisjon for øynene.

Har jeg ufrivillig gløttet på lokket til Panodras eske? Det blir spennende å se. Men mye godt har altså kommet ut av dette både for Dell, Ubuntu Linux, og kommunen Skanderborg i Danmark.

Hva har skjedd siden sist?

Mye spennende har skjedd innen de tingene jeg skrev om i “del 1″ siden den gang. Det var en stund snakk om at jeg muligens skulle skrive en anbefaling for Nærings– og handelsdepartementet om hvordan de burde ta i bruk mikroblogging, men det har blitt lagt på is foreløpig. Til gjengjeld har de satt opp en blogg (med åpen kildekode-systemet WordPress), ført i pennen av Kjell Brataas, hvor de ber om tilbakemeldinger på hvordan departementene kan bruke sosiale medier. At de starter med å lytte og be om råd er et veldig godt tegn! I sin nyeste bloggpost nevner Kjell Idéoffensiv, og viser at han lyttet til meg.

I tillegg har en del partier, politikere, departementer, og til og med noen kommuner begynt med mikroblogging. Dessverre, og dessverre ikke overraskende, er de fleste av dem bare på Twitter. Jeg vil komme tilbake senere med en liste over alle sammen, men akkurat nå vil jeg bare gjøre litt ekstra ære på de som omfavner åpenhet og frihet ved å benytte en åpen tjeneste (i disse tilfellene identi.ca, men det kunne vært en hvilken som helst mikroblogg basert på åpen kildekode med støtte for OpenMicroBlogging). Om du vet om flere setter jeg pris på om du gir beskjed i kommentarfeltet.

• Kommuner: Kongsvinger, Utsira, Hole, Trondheim.
• Partier: Rødt, Rødt Oslo, Rælingen Høyre, Sosialistisk Ungdom, Miljøpartiet De Grønne, Venstre.
• Politikere: Marit Halse (Tiram) (R), Stig Ove Voll (H), Aksel Hagen (SV), Hans Petter de Fine (R) — folkevalgt i Oslo, Kyrre Sørensen (MDG), Bjørn Tore Ødegården (leder Buskerud Ap), Mads Opheim (leder Sør-Trøndelag SU)
• Annet: Stortinget, Forbrukerrådet. Fornyings– og administrasjonsdepartementet (FAD), Regjeringen

Helt til slutt må det selvsagt også nevnes at regjeringen nå har en offisiell mikrobloggkonto, på Twitter; @rodgronne, og at jeg har blitt kontaktet av Stortinget om å ta over @stortinget, både på Twitter og identi.ca! Jeg har nevnt for regjeringen at jeg holder av @regjeringen for dem, men de vil visst ikke ha den. Hmm.. Bør jeg selge den til høystbydende i stedet mon tro..? :P

Oppdatering 12. mars: Jeg glemte å nevne at Utsira kommune faktisk har satt opp en konto på Get Satsisfaction. Dette er veldig bra, fordi det viser at de vil lytte til sine innbyggere, men og dårlig fordi de bruker en lukket tredjepart. Riktignok ser det ikke ut til at de har gjort noe særlig for å gjøre innbyggerene sine oppmerksomme på dette ennå, så det blir spennende å se hva som skjer der framover.

Etter at jeg publiserte denne posten har Kjell Brataas tatt kontakt og sagt at de gjerne vil ta over @regjeringen. Jeg har ennå ikke svart ham eller Stortinget, fordi jeg er treig og har andre ting å tenke på. Jeg skal prøve å få gjort det så fort som mulig og oppdatere her med hva som skjer videre.

Samtidig åpner regjeringen for å prøvebore (les rasere) ved Sularevet, et vernet koralrev, (som om vi ikke har få nok av dem igjen på kloden) og får meg nok en gang til å lure på hvorfor jeg hjelper disse drittsekkene som ødelegger framtida vår (vel, kanskje ikke så mye sin egen, men ihvertfall min og din). Jeg håper vel på at dette skal gjøre dem mer lydhøre for fornuftige stemmer i folket. Skriv under opprop mot boringene, og join Facebook-gruppa om du er der. Du kan også poste om det på identi.ca eller på Twitter.

Jeg har den store ære og glede av at Sophie har valgt ut ett av mine bilder, White Orchid, til sin nyeste fotobok: White as a colour.

White Orchid er, akkurat som all egenprodusert tekst og bilder jeg har på denne bloggen, lisensiert under en Creative Commons-lisens, nærmere bestemt Navngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår (BY-NC-SA). Det betyr at du kan redigere og bruke bildet på den måten du ønsker, så lenge du krediterer meg, ikke bruker det i kommersiell sammenheng, og at du fortsetter å dele det, og det verket du eventuelt har laget ved hjelp av bildet, under samme lisens/vilkår.

Jeg kjenner til at andre norske bloggere har fått sine CC-lisensierte bilder brukt i forskjellige sammenhenger. F.eks. har Eirik Newth bl.a. fått brukt ett av sine bilder i BT, og et bilde i et magasin, og Eirik Solheim har bl.a. fått et bilde brukt i en lærebok i Colombia. Dette er første gang, som jeg er klar over (selv om du må kreditere meg, så kreves det ikke at du gir meg beskjed om at bruker mine verk), at et av mine CC-lisensierte verk har blitt brukt på denne måten, og jeg er veldig glad for det! Jeg får ikke noen penger for dette, men jeg bidrar til en god sak og flere får se mitt bilde og navn, som forhåpentligvis gjør meg fortjent til et par Whuffies.

White as a color koster 14,87 britiske pund (billigere med pund enn dollar for oss i Norge) og 15 US dollar går til Multiple Sclerosis Society of Canada. Du kan ta en titt på alle bildene i boka her. Om du kjøper et eksemplar håper jeg du lar meg få vite det i en kommentar nedenfor! Hvis du bor i Oslo kan vi kanskje gå sammen og spare på porto?

White as a colour

Photographers for …

By Sophie Addison

Book Preview

Nå er det tid for å handle, mener Kristin Halvorsen. Økonomien er på vei nedover, så nå må det handles for å sikre arbeidsplassene. Forbruk er som kjent det som får verden til å gå rundt, og begynner vi å forbruke mindre, ja da går alt til helvete.

Jevn økning i forbruket er det som må til, slik at vi får en økonomisk vekst fra år til år. Jo høyere økonomisk vekst i prosent, jo bedre. De med høyest vekst omtales som “tigere”, og har det normalt vært en høy økonomisk vekst, som så blir litt lavere, ja da snakkes det med en gang om en krise og “dårlige tider”. Skulle det til og med gå så langt at prosentene blir negative så er man inne i en depresjon. Uff, stakkars landet. Og som med oss mennesker så er det medisinering som er den foreskrevne kuren for å komme seg ut av en depresjon på. Hell på med litt prozac, eller i tilfellet med land; shop til det svir. (Riktignok avviser Halvorsen at hun har sagt “shop så det svir”, som mange har trodd (visstnok VG sin formulering), men poenget står likevel: vi må shoppe “som normalt” for å holde hjulene igang.)

Det er klart shopping skaper arbeidsplasser. Noen må utvinne råvarene, lage delene, sette dem sammen, pakke dem inn, kjøre dem land og strand rundt mellom hvert av de tidligere nevnte leddene, selge dem, administrere alle sammen, og så videre. Det er enorme systemer med tusenvis av mennesker som holdes igang bare av etterspørselen etter telysestaker av glass til 4,95 på ICA. Tenk om folk hadde begynt å gi lysestakene til sine venner når de ikke lenger har bruk for dem istedenfor å kaste dem. Så mange arbeidsplasser som hadde gått tapt.

Dessverre fører forbruket med seg mye mer enn bare arbeidsplasser. På et rent personlig og håndfast plan kan man si at jo mer man skal forbruke av ting jo mer forbruker tingene av din viktigste resurs: Tiden din. Du må bruke mer tid på å jobbe for å tjene penger nok til å bruke tid i kjøpesentere og på nettsider med anmeldelser for å finne det beste produktet, som du så må bruke tid på å få i hus, og kanskje skru sammen. Og når du så har brukt så mye penger på denne tingen så kan den jo ikke akkurat stå der og støve ned, nei du må bruke tid på den.

All denne tiden må nødvendigvis tas fra andre aktiviteter, sannsynligvis fra den tiden vi kunne ha brukt med venner og familie. Og som de sosiale vesenene vi er er det vel få som trives bedre på jobb og med ting og tang enn med venner og familie. Jeg tror dermed at økt forbruk over et visst punkt fører til dårligere trivsel. Dårlig trivsel fører forresten også til dårligere helse.

Forskning på lykke og velstand viser at det er en sterk positiv korrelasjon mellom de to. Øker velstanden, øker lykken. Men dette gjelder bare opp til et visst punkt. Etter det kan velstanden øke så mye den vil, nesten uten at det merkes på graden av lykke.

På tross av en jevn økonomisk vekst i Norge, faktisk hele 2,7% økning i realinntekten hvert år de siste 100 årene viser målinger av hvor lykkelige vi er at graden av lykke ikke har økt siden 50–60-tallet (pdf), hverken i Norge eller i andre rike land! Forbruket har steget med 300%, men vi er like (lite) lykkelige.

Går vi litt lenger vekk fra oss selv og ser på det større bildet dukker det opp en del andre problemer som forbruket fører med seg.

Syns du det er fælt at halve verdens befolkning lever på under 2 dollar om dagen, og at 1 milliard lever på under 1 dollar om dagen? Syns du verden er urettferdig fordi 40 000 barn dør av, for oss rike, lett kurerbare, fattigdomsrelaterte årsaker hver dag? Allerede i dag er det slik at 20% av verdens befolkning forbruker 82% av verdens resurser ifølge FNs Human Development Report i 1999. Og om du skulle være i tvil, ja du er en del av de 20. Og 2009 blir året da vi for første gang oversteg en milliard sultne mennesker. Riktignok er det sant som de sier at du ikke hjelper de “fattige barna i Afrika” om du spiser opp all maten din, men det er også slik at det bare finnes en begrenset mengde resurser vi mennesker kan benytte oss av, og jo større del av kaka vi i det rike mindretallet tar, jo mindre blir det igjen til alle andre.

Rettferdighet er en side, miljøet er en annen (selv om disse henger litt for tett sammen). Hver gang ting produseres, fraktes, brukes, fraktes igjen, og kastes fører hvert av leddene med seg større eller mindre skader på miljøet og utslipp av klimagasser. Alt dette ødelegger jorda og har ført oss alle midt inn i en klimakrise som ramme de aller fattigste hardest, selv om det er vi rike, som har nyt mest godt av det, som har skapt den.

Alle disse problemene har selvsagt også en økonomisk side ved seg, og når vi ser på hvor mye det koster å rette opp i de skadene som forbruket av enkelte varer fører til, men som de som produserer disse varene aldri trenger å bry seg om, snakker vi om eksternalisering av utgifter. Samfunnet må ta på seg de problemene som firmaer og enkeltpersoners forbruk fører til. Jeg kunne sagt mye mer om dette, men jeg vil heller at du skal se på Story of Stuff som tegner og forklarer mye bedre enn meg:

Så akkurat som at noen plutselig, etter 8 år med foreskreven prozac (virkestoffet Fluoxetine kom på markedet i Belgia i 1986), fant ut at dette legemiddelet faktisk ikke virker særlig godt mot depresjon (noe som ble mer kjent i fjor, 22 år etter) så kan det være at økt forbruk ikke er den smarteste tingen i verden.

Og det er da jeg lurer på: Er det ikke på tide å tenke litt nytt? Både for Halvorsen og for de politiske partiene?

Er det virkelig bare ved at hver og en av oss går en ekstra runde, eller fem, i handlegata at vi kan sørge for at vi ikke alle plutselig mister jobbene våre? Er det ikke mulig å skape arbeidsplasser uten å tære mer og mer på jorda og tråkke på gassen på vei mot (klima)stupet?

Jeg er ingen politiker, men jeg har et par forslag her som jeg føler er verdt å tenke over som alternativer til å oppfordre til enda større fråtsing i våre begrensede resurser. Det er viktig for meg å legge vekt på at disse punktene er ment som tips til alle politikere, ikke spesielt Halvorsen. Faktisk har jeg latt meg fortelle at Halvorsen er for flere av punktene under (Takk til Lasse Dahl for god hjelp før jeg publiserte artikkelen) .

• Bygge høyhastighetstog: Utbygging av høyhastighetstog mellom Oslo-Bergen-Stavanger vil kreve mye innsats, og vil skape en rekke arbeidsplasser. Ikke mange nok sier du? Det er greit, bare sleng på noen flere byer på linja. Oppdatering 15.01.09: Høyhastighetstog er også ti ganger bedre for miljøet enn fly ifølge en ny rapport fra Naturvernforbundet.
• Ruste opp skoler og holde andre offentlig bygg vedlike: Jeg vet ikke hvor mange år folk har klaget over falleferdige skoler med mugg og jeg vet ikke hva. Å pusse opp alle sammen vil kreve en god del anleggsarbeidere, og vil føre til at barna trives bedre på skolene, som igjen vil føre til mindre sykdom, og en bedre utrustet oppvoksende generasjon.
• Pøse penger inn i forskning: En dag vil olja ta slutt. Hva skal vi leve av da? Hvis vi er føre var kan vi bli det landet alle andre drar til for å kjøpe teknologi til å utvinne ren energi om ikke alt for mange år. Samtidig vil det skape en rekke arbeidsplasser innen forskning og utvikling i dag. Obama ser ut til å ha skjønt at her ligger det gode muligheter for å skape nye arbeidsplasser og ymter om å ville satse tilsvarende 1–2 hele oljefond på grønne jobber. Når skal norske politikere skjønne tegninga?
• Ta vare på mangfoldet i naturen og passe på skoger og parker: I Norge er hele 3886 arter satt på den såkalte “rødlista”, som vil si at de er i faresonen. Av disse er 1988 direkte truede, slik som f.eks. kysttorsken og piggsvinet. Men mange mener at staten ikke gjør nok for å ta vare på det biologiske mangfoldet, og organisasjonen Norsk Naturarv har blitt opprettet for å gjøre den jobben staten selv burde gjøre. Her er mulighetene for å skape arbeidsplasser mange.
• Helsepersonell i fulle stillinger og flere omsorgsyrker: Det er et stort antall helsepersonell her i landet som ønsker seg full stilling, men som ikke får mer enn deltids fordi sykehus, eldrehjem, osv. ikke har råd til å ha dem i full stilling. Arbeidstiden blir fryktelig slitsom pga. for få folk på jobb, pasienten får ikke den pleien de trenger, for ikke å snakke om å ha tid til å sette seg ned og lytte og vise omsorg. Og bekymring for sin personlige økonomi gjør nok ikke at pleierne gjør noen bedre jobb.
• Gratis, utvidet kollektivtilbud: Jeg vet ikke hvor mange flere sjåfører som må ansettes om kollektivtilbudet ble gjort gratis og utvidet slik at det faktisk blir et reelt alternativ for flere enn det er i dag, men jeg kan tenke meg at det ville vært et betydelig antall. Dette sammen med høyhastighetstog vil gjøre det unødvendig å bygge ut veinettet i særlig grad, men på den annen side vil man kunne få mange arbeidsplasser til utbygging av T-bane-tunneler og annen nødvendig infrastruktur.
• Gratis tannpleie: Akkurat som med kollektivtrafikk vil det å gjøre det gratis føre til mange flere kunder, og det er det logiske og riktige å gjøre. Skal vi ikke ha gratis helsetjenester i dette landet? Likevel koster tannhelse, som er så kritisk, en formue. I dag er det visstnok for få tannleger og gratis tannpleie med en gang vil ikke føre til annet enn enorme lønninger til de som finnes, men start forsiktig med å senke prisene og støtte opp under utdanningen av flere, så kan prisene synke i takt med hvor mange flere tannleger som utdannes.
• Gjør offentlige data mer tilgjengelig og få staten inn i internettalderen: Det er mye som kan gjøres på nettet for å gjøre staten mer transparent og øke engasjementet og deltagelsen i demokratiet. Hva med en offisiell utgave av TheyWorkForYou.com, som viser hvilke politikere som stemmer på hva? Sett inn tiltak for å offentliggjøre offentlige data i større grad og med åpne standarder tilpasset bruk på nett av tredjeparter, begynn å utnytte de sosiale mediene på nett, frigjør kartdataene og gi dem til OpenStreetMap. Mulighetene er enorme. Antallet direkte skapte arbeidsplasser er kanskje ikke fullt så mange, men innovasjonen dette kan føre til vil indirekte føre til mange nye arbeidsplasser; kartdataene alene kan skape “en potensiell årlig verdiskapning på hele 5 milliarder kroner”.

Folket har skjønt at dette er veien å gå, og dette er bare noen få eksempler på alt det vi kan få til sammen. Jeg er sikker på at du kan komme på enda flere ting vi kan gjøre for å bidra til sysselsettingen uten å ødelegge alt vi er avhengige av for å overleve i lengden. Kom med dine forslag til politikerne i kommentarfeltet!

Men igjen: Halvorsen/SV er langt fra de(n) verste. Hun vil tross alt bare at vi skal “handle som normalt”, mens mange andre mener at det er enda mer shopping som må til. Hvem dette gjelder ser du på hvem som fokuserer på skattelette, det vil si økt privat forbruk på bekostning av offentlig forbruk,  som måten å komme ut av uføret på, og jeg håper at du nå har fått en forståelse for at det kanskje ikke er det smarteste. Det enorme private forbruket er jo nettopp en stor del av roten til de største verdensomspennende krisene vi har havnet i.

Men om du innser at noe må gjøres og er frustrert over dagens regjerings manglende vilje til å gjøre det som trengs, og i likhet med meg har følt deg skuffet gang på gang, både av Halvorsen og SV, er det avgjørende at du forstår at å “straffe” SV eller regjeringen ved å stemme til høyre ikke er løsningen! Alle partiene til høyre for SV er enda mindre villige til å, for en gangs skyld, la offentlig forbruk gå litt på bekostning av privat forbruk, istedenfor motsat. De tror at alle er egoistiske og at veien til velgernes hjerter går gjennom en tykkere lommebok, som skal brukes i butikkene. Det paradoksale er at det er mer “egoistisk” å gå den motsatte veien, fordi det er det som faktisk vil gjøre oss lykkeligere. Økt privat forbruk har blitt forkynt som den eneste løsningen fra høyresiden i tiår, og nå begynner endelig vi i den rike delen av verden også å merke hva det faktisk fører til.

Om du er skuffet over dagens regjering må du derfor ikke se deg om etter de mest nærliggende alternativene, for dessverre ligger alle de store politiske partiene i Norge til høyre for SV. Sørg heller for at neste regjeringing har en motsatt maktbalanse enn i dag, eller enda bedre: Tørr å gå et skritt til venstre og stem Rødt eller Miljøpartiet De Grønne. Ja, de er små, men det er vår skyld. Det er vi som har makt til å gjøre et parti stort eller lite, og de som vil dytte oss alle nærmere stupet, på vegne av “folk flest”, fortjener ikke å være større enn dem som vil snu skuta i tide, uansett hva du måtte synes om resten av politikken deres.

Til slutt vil jeg gi staten kudos for prosjektet Klimakur 2020 hvor de ber om innspill på hva de kan gjøre for å redusere utslippene av klimagasser fram mot år 2020. Det er en god start, så får vi se hva som kommer ut av det. Har du en god ide håper jeg du tar turen innom klimakur2020.no og tipser staten om det. Kanskje nettopp din ide kan være med og redde verden!

Siden det nå er så enkelt å installere utvidelser vil jeg anbefale disse:

• OpenID
• Kramer
• Google (XML) Sitemaps Generator
• Simple Tags
• TypePad AntiSpam
• Wordpress Download Monitor
• WP-Gravatar
• Ajax Edit Comments

PS: Husk at jeg gjerne setter opp WordPress for deg! :)

Er du like seint ute med julegaveinkjøpet som meg? Frykt ikke, her får du mange forslag, og det til og med med en ekstra god følelse for deg som gir! (om du måtte lure er dette en oppdatert versjon av posten jeg skrev på denne tiden i fjor.)

Ting til å legge under treet:

• Friends Fair Trade er norges første Fairtrade–butikk, og har mange flotte klær og gaveartikler og mye annet.
• Jack & Jones har begynt å selge jeans, t-skjorter, pologensere, og hettegensere av Fairtrade-merket bomull. Gå i din nærmeste Jack & Jones-butikk og spør etter JJ Eco. Du kan se alle JJ Eco-klærne her. Det finnes mange andre som selger Fairtrade-merkede klær. Du finner en liste på etiskforbruk.no.
• Direkte fra Fairtrade Norge kan du kjøpe bøker om kaffe, te, og sjokolade, kopper, og handlenett og t-skjorter av Fairtrade-sertifisert bomull.
• Oxfam selger bøker, musikk, spill, klær, elektronikk, og mer. Varene er mer eller mindre etiske og pengene går til en bra hjelpeorganisasjon.
• Konfekt av den eksklusive sorten finner du hos Passion of Scandinavia. Alt sammen Fairtrade-sertifisert.
• Etiskforbruk.no har ikke bare oversikt over klær. De har også lister over butikker som selger litt mer etiske leker, interiørprodukter, og smykker. Du finner linker til disse under “Etiske produkter” på denne siden, hvor du også finner smarte tips til andre typer gaver, slik som teaterbilletter, spennende turer, kurs, nisjemat, masasje, og mer.
• Men noe av det beste å legge under treet er selvsagt brukte ting. Brukt trenger på ingen måte å bety dårlig eller fillete. Stikk innom din nærmeste bruktbutikk, eller plukk ut et par fine bøker fra bokhylla som du likevel ikke leser igjen. Minimalt skadelig for de fattigste på jorda og dine egne barn, og lett for lommeboka.

Og til den som har alt, som det står i så mange jule-reklamer, hvorfor putte noe under treet i det hele tatt? Gi heller noe som virkelig betyr noe:

• Beskyttelse av regnskogen med Nemis juletre
• Utdanning for barn via Redd Barna
• Mat til sultne via FNs World Food Programme
• Dyr, myggnetting, solcellepanel, trær, eller en do via Kirkens Nødhjelp
• Sykkel, solcellepaneler, drikkevann, dyr, og mye mer via Oxfam. Hvis du kjøper for mer enn £50 får du med en eske med flott Fairtrade-sjokolade.
• Gi noen synet tilbake via Sightsavers International
• Trær, skolebøker, utdanning, enda flere dyr, og liknende via ActionAid
• Korn, vannpumpe, en hel liten skog, esel, og annet
• Framtiden i våre hender foreslår å gi gavekort på et klimaprosjekt, eller på din egen tid (gratis gavekort til å printe ut). Vet du ikke hva du kan gi tid-gavekort på? Grønn Hverdag har mange gode forslag, fra A (Aketur, Akupunktur) til Å (Årskort).

Dette er bare et lite utvalg av alle mulighetene som finnes. Igjen kommer etiskforbruk.no til unnsetning med en lang liste over muligheter, både med og uten gjenstander å putte under treet, inkludert Flyktningehjelpen, WWF, Røde Kors, Unicef, og mange fler. Men vær obs på at geiter kan være et problem med tanke på spredning av ørken (via SerendipityCat som har sin egen gave-liste som er mye finere enn min), men om det gjelder der hvor disse organisasjonene sender geiter vet jeg ikke.

Ellers er også medlemsskap i en organisasjon en ypperlig gave! Slik får organisasjonen penger direkte av deg, de får mer penger fra staten i medlesstøtte, de får mer inflytelse og slagkraft gjennom større medlemsmasse, og vedkommende du gir det til får informasjon om arbeidet organisasjonen gjør. Ganske mye på én gang, med andre ord. Her kan du f.eks. gi medlemsskap i Amnesty, eller kontakt din favoritt-organisasjon og fortell dem at du vil gi bort et medlemsskap.

Dagens fakta: Halve verdens befolkning lever på under 2 dollar om dagen. I Norge bruker vi mer penger på julegaver enn hele forsvarsbudsjettet vårt. Hva med å bruke noen av de pengene på å gjøre verden til et litt bedre sted? Så trenger vi kanskje ikke å bruke like mye på forsvar heller..?

Litt på siden, men til slutt må jeg nevne at Folkevett, Framtiden i våre henders medlemsblad, har noen flotte og spennende oppskrifter på miljøvennlig julemat.

[Mye av dette er via En anderledes ønskeliste og Charity giving: Goats are so two years ago.]

Oppdatering 13.12.08: Jeg glemte å nevne en gave jeg har veldig sansen for: Gavekort hos Kiva. Kiva er et system for mikrokreditt, hvor du selv finner ut hvem du vil låne penger til. Med et slikt gavekort kan mottageren av kortet få gleden av å se gjennom alle mulighetene og bestemme seg for noen å låne pengene til, og når pengene blir betalt tilbake kan vedkommende velge å ta pengene ut, eller låne dem ut på ny. Et slikt gavekort kan med andre ord føre til glede, både for den som får julegaven, og for noen i et fattig land som trenger en liten håndsrekning i mange, mange år framover.

Hvorfor skal du gidde å reservere deg? Fordi du slipper å irritere deg over at postkassa de blir fylt opp, fordi du slipper å bære et par kilo søppel fra postkassen til søppelkassen, fordi det er så enkelt å gjøre det, og fordi telefonkatalogene tilsammen utgjør syv millioner kilo søppel, og hver gang noen reserverer seg blir både den haugen litt mindre, og sannsynligheten for at den samme sløsingen fortsetter år etter år etter år blir også litt mindre.

Sungame sier det slik:

Å si at tida har gått fra papirutgaven av telefonkatalogen, vil være noe i retning av decenniets understatement. Etter at den farlege verdsveven blei allemannseie har papirkatalogen blitt en stor, tung og klossete dinosaur som raserer skog og har en svært uheldig effekt på omgivelsene¹. Dessverre nekter beistet å dø. Ifølge Naturvernforbundet går sju av ti utsendte kataloger rett i søpla. Likevel fortsetter Telenor — med samferdselsministerens velsignelse — å spy ut uønska papiravfall til det norske folk.

Så reserver deg mot telefonkatalogen og mot Ditt Distrikt nå!

Som jeg sa i fjor er det mye lettere å bruke telefonkatalogen direkte fra nettleseren:

Om du har lasta ned norsk versjon av Firefox har du allerede en mye enklere tilgang på Telefonkatalogen oppe i høyre hjørne av nettleseren din. Om du ikke har det kan du skaffe deg det hos Mycroft.

Og når du først er igang, hvorfor ikke skrive under på kampanjen Neitakk.no mot uadressert reklame? Saken avgjøres i Stortinget den 20.11.2008, så ikke utsett det til imorgen. Alt de ber om er ditt navn og hjemmekommune!

Forslag til ny markedsføringslov skal vedtas i Stortinget i 2008. I forslaget er dagens ordning med reservasjon opprettholdt, slik at de som ikke ønsker å motta reklame selv må sørge for å si fra om dette ved å sette en ”nei takk”-lapp på postkassa. Kampanjen Neitakk.no krever at dette prinsippet snus, slik at de som ønsker reklame heller markerer dette med å si ja takk.

Det er alltid veldig hyggelig når noen tar kontakt med meg gjennom bloggen på en eller annen måte, enten det bare er en kort hilsen i en kommentar for å si at noe jeg har skrevet er bra eller dårlig (helst begrunnet hvis det er dårlig, da), eller via kommentarfeltet. Men her for en stund siden dumpet det inn en ekstra spennende melding. En melding jeg har ventet lenge på. Faktisk har jeg ventet mer enn et halvt år på den. For i begynnelsen av april skrev jeg følgende på Twitter:

Denne korte lange (faktisk nøyaktig så lang som over hodet mulig i de fleste mikroblogger: 140 tegn) posten utløste en interessant debatt om staten og dens bruk av, eller rettere sagt manglende bruk av, sosiale medier på nettet. Medier/kommunikasjonskanaler som på en måte er nye, men som jo tross alt ikke er så nye lenger. Debatten utspilte seg gjennom en rekke mikrobloggposter, noen bloggposter, og til og med en artikkel i Dagbladet.

Men debatten kom og gikk, og jeg hørte ingen ting fra hverken Statsministerens Kontor eller Andre Undersekretær i kommunikasjonsavdelingen til fiskeridepartementet. Så, etter et tips fra en jeg dessverre ikke husker lenger, satte jeg opp @regjeringen til å spy ut innholdet fra en av regjeringen.no sine feeds (?), og lot den ellers leve sitt eget liv, mens @stortinget lå brakk. Da identi.ca kom på banen, en fri programvare/åpen kildekode–mikrobloggingstjeneste (altså “konkurrent” til Twitter. Les mer om identi.ca og hvorfor bruke den framfor Twitter på min nye side med en liste over nordmenn på identi.ca!) registrerte jeg både meg selv og @regjeringen og @stortinget der også og gjorde det samme med kontoene der som jeg hadde gjort på Twitter (senere har jeg satt opp @stortinget på identi.ca til å sende ut en av stortinget.no sine feeds, som de til min gledelige overraskelse har mange av). Og slik gikk tiden..

Helt til litt tidligere i høst. En dag fikk jeg en melding via bloggen med et spørsmål om det var jeg som drev @regjeringen på Twitter. Meldingen var underskrevet Kåre Kjell Braaten Brataas (Oppdatering: Jeg fikk akkurat beskjed fra @lenagi om at jeg har tatt feil av navnet og at Brataas faktisk heter Kjell til fornavn, ikke Kåre. Dette var fryktelig flaut og jeg beklager sterkt!), senior kommunikasjonsrådgiver i Nærings– og Handelsdepartementet. Hurra! Det første jeg gjør er selvsagt å mikroblogge det (dvs. skrive om det på identi.ca og Twitter. Jeg har dessverre ikke kommet så langt som til å skrive en bloggpost om mikroblogging ennå, men én av grunnene til at jeg har blogget så ekstra lite de siste månedene er altså at jeg har blitt hekta på mikroblogging istedet.) Først fortelle verden, så svare.

Noen få mailer fram og tilbake og noen uker etter, og jeg sitter rundt et lite bord i kantina på R5, det bygget i Regjeringskvartalet som du har på høyre side når du sykler nedover Akersgata. Rett ovenfor meg sitter Kjell Brataas og sier han syns det passer å starte med å spørre meg hvem jeg er. Jeg gir et nokså dårlig svar på spørsmålet, men det er greit, vi går rett på sak:

Kjell (for å bryte med trenden vil jeg fra nå av omtale Kjell ved fornavn alene, kun fordi han er mann) forteller at regjeringen har tenkt å prøve å skjerpe seg litt på nettet (mine ord, ikke hans), og vil gjerne ta over @regjeringen etterhvert. Men først vil han gjerne høre om jeg har noen smarte tanker han kan ta med seg videre i prosessen. Og det har jeg selvsagt.

Jeg starter med å trekke fram @DowningStreet som et veldig godt eksempel på hvordan en regjering, i dette tilfellet den britiske, kan engasjere seg på sosiale media på nett. Kjell forteller meg, til min gledelige overraskelse, at det er de klar over, og at de har fulgt Downing Street på nettet en stund. Deretter sier jeg litt om hvorfor det er viktig å engasjere seg i disse “nye” kanalene, blant annet at det øker Regjeringens troverdighet og kan skape engasjement i folket.

Jeg dedikerer litt mer tid til å innprente viktigheten av på hvilken måte de engasjerer seg. Bruken av sosiale medier på nett må være preget av dialog og lytting. Mikrobloggingstjenester må ikke bare brukes som en alternativ feed, det må være ekte folk der som svarer når noen henvender seg til dem, og man må merke at de faktisk bryr seg om hva folk sier ved at de for eksempel bruker tjenesten til å lufte ideer og be om forslag og tilbakemeldinger.

Men de må ikke bare lytte passivt til dem som kontakter dem direkte, men aktivt oppsøke dem som snakker om regjeringen, staten, stortinget, osv. Jeg anbefaler å bruke en søkemotor slik som Tweet Scan til å søke etter et par slike nøkkelbegreper og abonnere på feeden til disse søkene. Oppdatering: Etter at jeg skrev dette har det kommet et par nye, og mye bedre søkemotorer for mikroblogger. Se her for en oversikt. Dette må brukes til å aktivt kommunisere med dem som snakker om dem; “Hei vi så hva du sa om oss, takk for kritikk/tanker/ideer, dette skal vi ta med videre/ta opp med gjeldende statsråd/…”

Jeg nevnte så kort hvordan Twitter f.eks. har blitt brukt av CBC (Canadas svar på NRK) til å dekke hva folk sa og mente om valget i Canada som var ganske nylig.

Deretter benyttet jeg anledningen til å fremme en annen ting som opptar meg stort, nemlig at det offentlige må benytte seg av åpne standarder og åpen kildekode så langt det er mulig. Jeg forklarte hvordan Twitter er et proprietært selskap med hovedmål, som så godt som alle andre selskaper, om å tjene penger, og at de låser deg inne i sin “walled garden”. Så fortalte jeg om identi.ca som et alternativ til dette systemet. At identi.ca er fri programvare, og bygger på åpne standarder som gjør det mulig for forskjellige tilsvarende tjenester å snakke sammen, selv om de skulle være eid av forskjellige firmaer. Jeg forklarte også at det finnes klienter som kobler seg til både Twitter og identi.ca på én gang, slik at de bare trenger å følge med, og skrive ting, ett sted, ikke to, og hvordan de, om de skulle føle for det, kan ta koden til identi.ca, Laconica StatusNet, og installere det på sin egen server. For eksempel for å ha ett samlet sted hvor man kan gå for å finne mikrobloggen til hvert departement o.l. en gang i framtiden. Og at selv om de skulle finne på å gjøre det, så vil fremdeles alle som bruker identi.ca, eller en annen kompatibel tjeneste, kunne følge dem uten problemer. Jeg snakket om hvorfor det er så viktig for det offentlige å bruke åpne løsninger i størst mulig grad. Kort og gæli: Det er våre data, og de må være tilgjengelige for alle, og ikke eies av et firma av noe slag. Som exador23 nylig sa det så treffende:

Jeg hadde tenkt å minne om at Heidi Grande Røys har pålagt det offentlige å bruke åpne dokumentformater, men jeg glemte det. Heldigvis virket det som at Kjell var veldig enig i det jeg sa om åpenhet, og forsåvidt om det meste annet. Jeg er ganske sikker på at var det opp til ham så ville regjeringen sørge for å dobeltposte på identi.ca og Twitter, slik jeg foreslo, for å både være mest mulig åpne og tilgjengelige. Dessverre så er det nok ikke opp til ham alene, og det er aldri godt å si hva som skjer når ting som dette har blitt presset gjennom byråkratiet. Men jeg fikk ihvertfall et godt inntrykk av at Kjell oppriktig var opptatt av de samme verdiene som meg i dette. Så det var veldig bra. Jeg prøver bare å holde forventningene nede for å ikke bli alt for skuffa.

Helt til slutt kunne jeg ikke la være å snike inn noe som ikke egentlig var helt på agendaen, men som likevel passet inn, som jeg har drømt om lenge, og som jeg helt seriøst tror kan revolusjonere folkets forhold til både staten og politikerne, og endre hvordan byer, kommuner, og til og med land blir styrt, og slik også øke vanlige folks politiske engasjement.

Men det får jeg skrive om i et annet innlegg, for dette har blitt mer enn langt nok. Vil du få beskjed om når jeg skriver om mitt revolusjonerende ønske fremmet til regjeringen kan du abonnere på feeden!

PS: Før jeg dro for å møte Kåre spurte jeg mine mikrobloggingsvenner om hva de syns jeg burde ta opp. Takk til @andreasl, @benteka, @eirikso for gode tips som jeg tok med videre! Har jeg glemt deg på lista så håper jeg du sier fra så jeg kan gi den den kreden du fortjener!

Oppdatering: Mener du at det er noen momenter jeg manglet som jeg burde ha nevnt eller har du noen kommentarer til det jeg tok opp setter jeg veldig pris på om du nevner det i en kommentar under! Dette var bare de tingene jeg ser på som viktig, kanskje du mener noe annet er vel så viktig, eller kanskje du har ideer som rett og slett ikke slo meg, viktige eller bare “burde bli nevnt i en bisetning”. Kom med det!

Del to finner du nå her

Jeg har ingen tro på at dette skal gjøre USA til et bra land. Jeg tror ikke dette blir så fantastisk som han, og alle blodfansen, skal ha det til. Langt fra, er jeg redd. USA har vært noen totalt drittsekker lenge før Bush tok (nei, ikke fikk) makta, og det kommer ikke til å ende nå. USA vil sannsynligvis fremdels tillate patenter på medisiner, som dreper tusenvis av mennesker unødvendig hvert år, de vil sannsynligvis ikke forby gribbe-fond, de vil ikke slutte å forbruke en sykt stor del av verdens resurser (noe vi gjør selv og, forresten), jeg er veldig usikker på om det blir særlig forandring i måten de forholder seg til fattige land på gjennom blant annet deres politikk i Verdensbanken og Verdens Handelsorganisasjon (WTO), påtvinging av genmodifisert mat til land som ikke vil ha det, og så videre, og så videre…

Men jeg feirer også. For det er selvsagt ingen tvil om at dette var langt det beste utkommet av kampen mellom disse to kandidatene!

Gratulerer USA, gratulerer verden! Måtte dette være starten på en forandring, som gjør at den neste presidenten er enda hakket litt bedre, og den neste etter det enda litt bedre, helt til dere faktisk blir den lederskikkelsen og katalysatoren for det gode i verden som dere så gjerne skryter av å være i dag!

Uansett hva som måtte komme av dette, uansett graden av politisk forandring, så er dette et historisk øyeblikk. For første gang har en mørkhudet person blitt valgt til president i verdens mektigste land. De trengte 43 hvite, og for det meste eldre, menn først, men nå har rekken blitt brutt. Det i seg selv er grunn til å være glad!

Da er det bare å begynne å telle ned til 20. januar, når Obama flytter inn i Det hvite hus. Først da kan vi begynne å se hvor mange av løftene sine han faktisk holder.

Ett eksempel på at det nok ikke blir så mye forandring som vi utenfor USA skulle håpe har vi allerede. I en del av de andre sakene som ble stemt over i natt, slik som om homofiles rett til å gifte i California seg skal bli trukket tilbake (Proposition 8), ser resultatene nokså dystre ut!

Uansett:

Til USA

Takk!
Og lykke til framover, det blir ikke lett. Men det kan bli historisk (og på en positiv måte denne gangen).

Mvh,
Verden

Det er faktisk ikke mange ukene siden jeg selv tenkte på å sette opp en slik liste over garantimerker. I en tid når så mange bedrifter finner på sine egne merker for å framstå som miljøvennlige eller etisk ansvarlige, er det viktig å ha resurser som gjør det mulig å vite hvilke merker som ikke bare er funnet opp av de som selger produktet, men som det faktisk står et pålitelig, uavhengig organ bak. Merkesaken.no fortjener ros for å være en slik resurs!

Men det er dessverre ett stort problem med Merkesaken.no: Det nevnes bare et lite fåtall av de legitime garantimerkene som finnes på produkter i Norge. Dette er med på å skape større forvirring, ikke mindre. Faren er at dette lett kan føre til at mange ikke vil stole på alle de andre helt legitime merkene, som ikke blir nevnt noe sted på Merkesaken.no. Jeg er klar over at denne kampanjen drives, og betales, av de som står bak merkene Ø-merket, Svanen og Blomsten, og Fairtrade, og at det derfor er logisk at disse merkene blir fokusert på. Men om dere mener det dere sier om at det å ta riktige valg for miljø, klima, og etikk i hverdagen er det viktigste, og ikke bare bryr dere om å selge mer selv, så bør dere tenke over hvilke konsekvenser denne unnlatelsen vil ha. For som Bertine Zetelitz sier, så er det ikke lett å orientere seg i merkejungelen, og nettopp derfor er det så viktig at dere er med på å opplyse, ikke på å skape enda større forvirring og mistillit til de gode merkene.

Jeg vil derfor oppfordre dere sterkt til å ta med en oversikt over andre garantimerker som også er til å stole på. Jeg mener ikke at disse nødvendigvis skal få like mye oppmerksomhet i kampanjen deres, men de må nevnes! Sett for eksempel inn en ny knapp i menyen på nettsiden som går til en side kalt “Andre merker”. Der kan dere ha en kort tekst om at disse merkene er det også uavhengige organer som står bak, og de er til å stole på, og så en liste over disse merkene. Om dette er for mye å be om, så legg i det minste inn en godt synlig link til en oversikt over slike merker på en annen nettside, for eksempel Grønn Hverdag sin liste: http://www.gronnhverdag.no/tema.php?tema_id=9.

Om dere ikke på noen måte vil gjøre folk oppmerksomme på at de fire merkene dere viser fram på Merkesaken.no i dag ikke er de eneste merkene det er mulig å stole på, så mister jeg fullstendig min tillit til at målet med kampanjen er å hjelpe folk å ta riktige etiske valg i hverdagen. Da signaliserer dere sterkt at det viktigste for dere ikke er at folk velger riktige produkter, men at folk velger deres produkter.

Jeg sier med Kåre Willoch: La ord bli til bærekraftig handling!

Sist var hele Studentersamfundets storsal fylt til randen, og selv om salen tar 1000 mennesker, så måtte flere stenges ute på grunn av plassmangel. Denne gangen, søndag 8. oktober, var det bare et nokså lite knippe av mennesker tilstede, og det var synd, for han hadde, som alltid, mye bra å komme med. Om du ikke var en av dem som var til stede vil jeg på det sterkeste anbefale å laste ned opptakene mine og putte dem på din portable speledåse.

MP3:
Johan Galtung om USA og retten til å drepe
Spørsmålsrunden etter foredraget

Oppdatering 13.10.08: Dette foredraget var på en måte innledningen til Amnestys dødsstraff-uke. Du kan starte uka med å skrive under på kampanjen mot henrettelsen av Richard W. Cooey i USA. Om du vil få beskjed om nye underskriftskampanjer fra Amnesty kan du sende en SMS med ordet Appell til 1960, eller følge @amnestyaksjon på identi.ca eller på Twitter.

I dag samles mennesker i 27 byer i Europa for å markere sin motstand mot den stadig økende overvåkingen som vi alle utsettes for, og som i liten grad faktisk gjøre oss tryggere:

En overvåkingsmani sprer seg. Regjeringer og bedrifter registrerer, overvåker, og kontrollerer vår oppførsel i større og større grad. Uansett hva vi gjør, hvem vi ringer og snakker med, hvor vi går, hvem vi er venner med, hva våre interesser er, hvilke grupper vi deltar i – “storebror”-regjeringer og “lillebror”-firmaer vet stadig mer om det. Den resulterende mangel på privatliv og konfidensialitet gjør at vi utsetter vår bekjennelsesfrihet og ytringsfrihet, samt arbeidet til leger, hjelpetelefoner, advokater, og journalister for stor risiko.

[…]

Vi mener at respekt for privatlivet er en viktig del av den menneskelige verdighet. Et fritt og åpent samfunn kan ikke eksistere uten betingelsesløse private rom og kommunikasjon.

Les mer og se en liste over byer med markeringer på freedom-not-fear.eu

Ta gjerne en titt på mine bokmerker om overvåking.