Mars!

Merk: Denne teksten er mer enn ett år gammel. Jeg kan ikke garantere at alt som står her fremdeles er riktig eller det jeg mener. Les likevel og skriv en kommentar om du lurer på noe! English: Old post, might be outdated.

Etter en reise på omtrent 563 millioner kilometer og 8 måneder landet det rullende laboratoriet Curiosity trygt på Mars forrige uke. Dette er den syvende roveren vi har sendt til Mars, men den fjerde, og største, vi faktisk har klart å lande. Hovedmålene til Curiosity, sånn rent vitenskapelig, er å hjelpe oss å finne ut om Mars noen gang har hatt mulighet for liv, hvilken rolle vann spiller der, og å studere Mars’ klima og geologi.


Panorama fra Mars! Er det ikke fantastisk!?

Utforskning av verdensrommet er viktig av mange årsaker. En av de rent praktiske grunnene er at det gir oss økt innsikt og kunnskap som vi kan benytte oss av for å hjelpe vår egen planet. Ett eksempel, som Carl Sagan skriver om i boka «Pale Blue Dot«, er den store betydningen forskningen på Venus sin atmosfære hadde for vår forståelse av hvordan CO2 påvirker jordens klima. Sannsynligvis vil Curiosity også gi oss nye oppdagelser som vil være til hjelp for å skape en bedre framtid for oss alle.

Samtidig kan romutforskning minne oss på hvor små og sårbare både vi og vår planet faktisk er. Disse perspektivene er viktige å reflektere over, ettersom en slik erkjennelse kan øke engasjementet for å redde den eneste planeten vi kan leve på (og som vi vet om og kan nå fram til). Å nå de store, hårete målene, som NASA nå igjen har gjort, gir oss alle del i noe større enn oss selv, noe vi alle kan ta del i, uavhengig av religion, nasjonalitet eller annen tilknytning til hver våre mindre «større enn oss selv»-ting.

Vi får en forståelse for at det ikke er et «oss» og «de andre», men at det er et felles «vi» som lever på dette lille støvkornet som svever i tomrommet. Og på samme måte som månelandingen vil det inspirere kommende generasjoner med forskere og vitenskapskvinner og -menn, noe vi virkelig trenger for å møte morgendagens utfordringer. Spesielt i disse dager når oppslutningen om realfagene synker. Utforskning av verdensrommet er altså utrolig viktig for menneskehetens fremtid og selvforståelse – og selvbergelse.

A new consciousness is developing which sees the earth as a single organism and recognizes that an organism at war with itself is doomed. We are one planet. One of the great revelations of the age of space exploration is the image of the earth finite and lonely, somehow vulnerable, bearing the entire human species through the oceans of space and time.

-Carl Sagan, i TV-serien Cosmos.

Takk NASA for denne bragden, på tross av at dere stadig får budsjettet kuttet! Norge har drevet med romforskning i 50 år, men langt ifra noe i nærheten av dette nivået her. Det er på høy tid at vi satser mer på verdensrommet!


Video fra The Sagan Series. Hele serien er sterkt anbefalt!

Om du lurer på om det virkelig er verdt å bruke så mye penger på å reise ut i verdensrommet når vi har så mange problemer å ta oss av her hjemme, må du lese dette brevet fra en av sjefene ved NASA’s Marshall Space Flight Center. Ett sitat, av mange gode jeg kunne valgt ut:

… Higher food production through survey and assessment from orbit, and better food distribution through improved international relations, are only two examples of how profoundly the space program will impact life on Earth. I would like to quote two other examples: stimulation of technological development, and generation of scientific knowledge. …

Oppdatering 26.08: En uke etter publiseringen av denne posten døde Neil Armstrong, det første mennesket som noen gang satte sin fot på månen. I løpet av de 43 årene han fikk leve etter det historiske øyeblikket har datamaskinene blitt så små og kraftige at det har blitt normalt i vårt lille rike hjørne av verden å gå med en maskin i lomma som er så kraftige sammenliknet med datamaskinene på Apollo 11 at det nesten ikke går an å sammenlikne dem. Likevel fikk Neil Armstrong aldri oppleve å se en søster eller bror lande på Mars eller noe annet himmellegeme. Det er en skam.

I Neil Armstrongs minne, og i hele denne bloggpostens ånd, føles det nødvendig å linke til dette illustrerte sitatet av Edgar Mitchell, det sjette mennesket som gikk på månen.

Denne posten er skrevet sammen med, og etter initiativ fra, Andrea Miranda Sand Bruer. Takk! :)