Kjære Caroline Halvorsen

Merk: Denne teksten er mer enn ett år gammel. Jeg kan ikke garantere at alt som står her fremdeles er riktig eller det jeg mener. Les likevel og skriv en kommentar om du lurer på noe! English: Old post, might be outdated.

Jeg leste din gode kommentar i Si;D 10. februar, hvor du sier:

Jeg skriver en blogg, men har fått beskjed gang på gang om ikke å skrive, fordi det kan ødelegge for meg senere i livet. Jeg har fått beskjed om at jeg i hvert fall ikke må gå ut med navn og bilde, for da er løpet kjørt. Jeg kan få problemer når jeg skal finne meg en jobb og når jeg skal leie leilighet. Drømmejobben kan gå tapt. Men er det slik at sykdommer ikke skal prates om?

Psykiske lidelser er tabubelagt fordi det ødelegger for dem som er rammet av det. Sykdommen er ikke selvforskyldt. Psykisk sykdom er som fysisk sykdom. Det er ingen som kan noe for at man brekker et ben. Det er heller ingen som kan noe for at man blir rammet av en depresjon. Er det slik at arbeidsgivere er redde for at arbeidstageren ikke møter på jobb? Og er det slik at utleieren er redd for at leietageren ikke skal kunne betale for seg? Det finnes selvfølgelig eksempler på at dette skjer, men blir man rammet av sykdom, så blir man rammet av sykdom, enten den er fysisk eller psykisk.

Ærlig talt, Norge, gi mennesker en sjanse. Det at noen velger å fortelle hvordan de har det, skal ikke ramme dem. De som er ærlige om slike ting, hjelper andre. Det er vanskelig å godta en psykisk sykdom, men hvis man ser at man ikke er alene, og ikke minst at andre tør å fortelle om det, tenk hvor mye lettere det kan gjøre situasjonen. Gi mennesker en sjanse, og slutt å dømme dem på grunn av en diagnose.

Jeg ønsker å takke deg for at du gir oss, utaknemlige samfunn, en mulighet til å få litt innsikt i hvordan livet er for de som er litt anderledes enn det vi (ønsker å) tro(r) er normalen.

I en tidligere bloggpost, Blogger jeg skulle ønske fantes, skrev jeg:

Dette syn­tes jeg var synd fordi jeg tror blog­ger skre­vet av men­nes­ker fra mar­gi­na­li­serte, utsatte, og/eller lite syn­lige grup­per i sam­fun­net kan ha en stor og vik­tig betyd­ning i å gi alle oss andre større inn­sikt i hvor­dan det er å være “den andre”. På den måten kan vi få mer for­stå­else, noe som vil gjøre sam­fun­net bedre for oss alle.

En slik blogg vil også kunne være til enorm hjelp for de som er i samme situa­sjon. De kan se at det er flere som har det på samme måten, og de kan lære av deres erfa­rin­ger (og kan­skje hjelpe til­bake med egne erfa­rin­ger i kom­men­ta­rene). Det kan også være til hjelp indi­rekte, ved at folk som står nær noen i samme situa­sjon får større for­stå­else for ved­kom­mende, og kan­skje det kan bli let­tere å snakke om det.

[…]

Det er nett­opp fordi vi hol­der oss til “våre egne” hele tiden at slike blog­ger er så vik­tige. Om vi vil at sam­fun­net vårt skal komme seg videre må vi alle få mer inn­sikt i hvor­dan det er å være en del av andre grup­per enn våre egne.

Derfor: Takk for at du tør å gjøre verden til et litt bedre sted! Denne er til deg:

xkcd - Fuck. That. Shit
xkcd – Dreams, av Randall Munroe. Creative Commons BY-NC 2.5.