En åpen betalingsmur?

Merk: Denne teksten er mer enn ett år gammel. Jeg kan ikke garantere at alt som står her fremdeles er riktig eller det jeg mener. Les likevel og skriv en kommentar om du lurer på noe! English: Old post, might be outdated.

Cory Doctorow var nok ikke den eneste da han kritiserte New York Times nye betalingsmur («paywall») kraftig, med det ene solide argumentet etter det andre. Jeg har alltid stått på siden til de som er mot betalingsmurer, men jeg tror likevel at en slags betalingsmur kan fungere godt i noen tilfeller.

Spesielt har jeg tenkt på Klassekampen som noen som kunne lykkes med noe slikt.I dag legger de ut veldig få artikler på nett. Det vil si at med en betalingsmur vil de ikke sperre innholdet sitt inne, men heller for første gang faktisk legge det ut slik at flere kan få glede av det.

Et av de store problemene med betalingsmurer er at folk ikke kan linke til artiklene bak dem. Eller de linker til dem uten å tenke på at artikkelen er bak en mur, og så blir de som klikker linken sure.

Men hvor ofte linker du til noe som ikke ligger på nett i det hele tatt? Det hender selvsagt at man skriver om ekstra gode saker man har lest i en papiravis, men det er sjeldent og det er dårlig både for leseren og avisen at man da ikke kan gå inn og lese hele artikkelen.

På en måte er det forståelig at Klassekampen ikke legger så mye på nett. De er små, og jeg kan tenke meg at de av ideologiske årsaker både er strenge på hvilke typer reklame de vil bruke og mengden. I tillegg skriver de utabloid og ofte kritisk om både det ene og de andre, så de kan ha problemer med å finne annonsører.

Samtidig er det veldig trasig. Klassekampen er full av veldig godt og viktig stoff. På samme måte som mange organisasjoner sitter de på masse viktig kunnskap som flere trenger å få vite om, men som «kastes bort» fordi det ikke er tilgjengelig. Og så var det dette med samtalen rundt temaene: Folk skriver bloggposter og linker så det griner etter fra alle slags fora og sosiale medier, og folk svarer på dette. blir engasjerte, osv, osv.

Klassekampen går med andre ord glipp av masse reklame og «buzz», og verden går glipp av kunnskap og engasjement for viktige temaer.

Men hva er løsningen? Å legge alt gratis på nett uten særlig reklame vil føles som et tapsprosjekt. Om det faktisk vil være det er jeg ikke sikker på. Som jeg var inne på i forrige post finnes det forfattere som gir bort e-utgaven av bøkene sine og mener at det er god forretning (fordi noen leser litt på skjermen og så går de og kjøper boka, sprer boka mye mer, osv.). Det er også mange musikere og serie/film-skapere som baserer seg på å gi bort det vi tidligere har sett på som produktet (men egentlig er en tjeneste) for så å leve av andre ting rundt det (konserter, merchandise, donasjoner, limited editions, og mye mer). Det er mye mulig at dette er en modell som fungerer for lange tekster, musikk og film, men ikke for avisartikler. Det skulle ikke forundre meg, men jeg vet ikke nok om dette.

En åpen mur

Essaouira av Lauge65 på Ipernity. Creative Commons by-nc-sa 3.0

Det er her min tanke om en slags «åpen betalingsmur» kommer inn. Jeg abonnerte en periode på Klassekampen, men i lengden ble det rett og slett alt for mye papir. Det gjorde vondt både i plassen på min lille hybel, miljøsamvittigheten og lommeboka.

Men når jeg er villig til å betale for Klassekampen, hvorfor kan jeg ikke betale for å få den elektronisk? Og ikke bare som en pdf eller ePub, men som vanlige nettsider.

Min idé er at jeg burde kunne kjøpe et abonnement på klassekampen.no slik at jeg kan logge inn der og se alt de har å tilby både i dagens avis og hele arkivet. Om jeg ikke logger inn ser jeg bare de antall artikler som de legger ut med det systemet de har idag.

Men i motsetning til en vanlig betalingsmur ville jeg deretter kunne linke til hvilken som helst sak jeg ønsker å skrive om eller dele med andre på andre måter. La oss si at jeg leser en artikkel om at Havforskningsinstituttet og Det Norske Veritas mener at det er farligere for miljøet, både i og utenfor Lofoten, å bore etter olje i ett av de områdene som nå har blitt åpnet for konsekvensutredning (Nordland V) enn i de områdene som er reddet for en periode (Lofoten, Vesterålen, Senja), og at også Klima- og forurensingsdirektoratet advarer mot denne åpningen. Dette leste jeg faktisk om i Klassekampen i dag. En slik sak ønsker jeg selvfølgelig å spre, så jeg går til klassekampen.no, hvor jeg oppdager at den ikke ligger på nett.

Oppdatering: Du kan nå høre om denne saken på NRK Dagsrevyen fra 5. april.

Hadde jeg tenkt å spre artikkelen på et sosialt nettverk ville jeg nå droppa det. Hadde jeg tenkt å skrive en bloggpost hvor jeg forklarer saken og føyer til egne tanker er sannsynligheten for at jeg gjør det blitt mye mindre. Om jeg likevel gjør det vil Klassekampen ha tapt noens oppmerksomhet, og kanskje noen nye kunder. Kanskje de til og med har fått noen flere som er negativt innstilt mot dem fordi jeg gjør oppmerksom på at her skulle det vært en link, men (ikke på nett).

Med min foreslåtte betalingsmur vil alle som betaler kunne lese alle artikler på nett. De vil også kunne linke til så mange artikler de vil, på så mange steder de vil. Og de som klikker disse linkene vil ikke ha noen begrensing på hvor mange ganger de kan gjøre det (slik som NYTimes vil begrense til 20 artikler). Om avisen ønsker det kan de vise mer reklame til de som ikke er abonnenter, og disse vil ikke se linker videre til alle de andre artiklene i avisen (utenom liknende artikler hvis avisen vil. Eller linker som er en slags egenreklame: «Hvis du blir abonnent i dag kan du også lese disse sakene»). Innlinkede lesere vil selvsagt også, på en minst mulig plagsom måte, bli spurt om de kan tenke seg å bli abonnenter og få forklart fordelene ved dette.

På den måten vil man kunne selge abonnement til alle de som, som meg, ikke ønsker masse papir levert på døra hver dag, man vil få spredd artiklene sine mye mer, bli mye mer omtalt og mye mer relevant i dagens nettbaserte verden. Samtidig vil man gi folk et godt insentiv til å betale ved å ikke åpne opp fullstendig. Man måtte selvsagt hatt et system for å hindre noen fra å for eksempel lage en Identi.ca– eller Twitter-strøm som ikke gjør annet enn å linke til alle artikler i dagens avis. Å ha en klausul som er romslig men hindrer misbruk burde lett la seg gjøre.

Oppdatering: Dagen etter jeg publiserte dette tweetet Cory Doctorow om @freenytimes, som er nøyaktig det jeg nevner ovenfor: En Twitter-strøm som kun linker til alle New York Times-artikler, slik at du kan lese flere enn de 20 de egentlig begrenser til.

Oppdatering 2: Kristoffer Egil Bonarjee tipser meg i kommentarfeltet om at Linux Weekly News har en veldig lik betalingsmur som den jeg etterspør her.

Som jeg har stjålet og vridd litt på fra Anders Brenna tidligere: Kan det ikke linkes til, så har det ikke skjedd.

PS: Jeg mener også at alle aviser og andre tjenester bør la sine brukere få velge om de vil betale med penger istedenfor med sin oppmerksomhet (reklame) og personlige informasjon (unødvendig registrering, sporing).

Se også mine tanker om Spotify for aviser og andre ideer for digitalt abonnement.