Automatiske filtre har vurdert at du vil like denne bloggposten: Hva kan vi gjøre med filter-boblen?

Merk: Denne teksten er mer enn ett år gammel. Jeg kan ikke garantere at alt som står her fremdeles er riktig eller det jeg mener. Les likevel og skriv en kommentar om du lurer på noe! English: Old post, might be outdated.

Det har lenge vært en advarsel fra mange teknologi-kritiske: Internett vil ende opp som et enormt, personlig ekko-kammer, hvor alle kun får se det de vil se, høre meningene til dem de allerede er enige med, og aldri bli utfordret med nye tanker eller høre om temaer utenfor det de allerede bryr seg om. Det er et mareritt-scenario hvor 1) verdens kriser går for seg i det stille, fordi ubehagelige saker ikke er relevant for det noen har klikket på tidligere. Alle vil bare ha kjendiseri, katter og underholdning og slippe å tenke for mye. 2) Folks personlige utvikling stopper opp fordi de aldri ser «de andres» side av noen saker. Ateister blir aldri utsatte for de religiøses argumenter, men bombardert med kjendis-ateistenes poenger, de på én politisk fløy preker til menigheten, men får aldri sagt noe til noen andre, fordi de blir filtrert bort fra dem som i utgangspunktet er uenige. En slik virkelighet er selvsagt totalt ødeleggende for den gode samtalen, det blir vanskelig å endre mening, og demokratiet mister sitt grunnlag.

Det er en dystopisk tanke, og jeg husker godt første gang jeg så den levende framstilt i EPIC 2014 i 2004 (nedenfor ser du den oppdaterte versjonen EPIC 2015), og siden den gang har kritikerne fått vann på mølla med framveksten av sosiale medier hvor du selv velger i mye større grad enn tidligere hvilke kilder du vil ha informasjon fra.


Epic 2015 by robertvinet

Jeg ser på meg selv som en skeptisk og kritisk person, og slik har jeg vært lydhør for denne kritikken og var for en utvikling i den retningen. Samtidig er jeg også, dog forsiktig, litt av en teknologi-optimist (kanskje et av få områder hvor jeg kan beskrive meg som en optimist?). Så jeg har i stor grad lagt fra meg redselen for denne hyper-tilpassede dystopien med denne forklaringen:

Riktignok velger du i dag selv hvem du vil følge, og ja, da velger du mest sannsynlig i overveldende grad personer som allerede er enig med deg og som snakker om/linker til temaer som allerede interesserer deg. Dette i motsetning til tidligere hvor du gikk til en avis eller annet medium for informasjon, som for det meste tar opp temaer også utenfor, og med en annen vinkel, enn det du allerede er interessert i. Dette er kjernen i kritikken, og så langt er jeg med.

Men det jeg mener at kritikerne ignorer er at alle personene du velger å følge også er sammensatte personer med mange forskjellige interesser. Kanskje jeg velger å begynne å følge person A på grunn av at jeg er enig med personen politisk og vil underbygge mine egne synspunkter ved å få dem verifisert av det A sier og linker til. Men samtidig er A sannsynligvis også opptatt av noen andre temaer, som jeg ikke er interessert i. La oss si at A har en helt annen musikksmak enn meg, og fordi jeg følger A for å få bygget opp under mine egne meninger innen ett felt, blir jeg også utsatt for musikk av en type jeg aldri ellers ville kommet borti. På liknende vis kan det være at jeg begynner å følge musiker B fordi jeg liker hennes musikk, men B har også et engasjement for en helt annen politikk enn det jeg har, og snakker fra tid til annen om dette. Og så videre, og så videre. Til sammen, har mitt argument vært, vil det være så mange forskjellige mennesker jeg følger på grunn av interesse/tema/mening X, som også hver for seg snakker om tema Y, Z, Æ, Ø og Å, at jeg likevel ikke blir isolert i min egen ekko/filter-boble slik mange har fryktet.

Men i dag så jeg Eli Pariser sin TED talk Beware online «filter bubbles». Eli har og gitt ut bok om samme tema (se offisiell nettside med oppfølgende blogg), som Cory Doctorow har skrevet en interessant anmeldelse av på Boing Boing (kikk også på kommentarene under). Jeg må si at den fikk meg til å tenke litt nytt og gjøre meg litt mer bekymret.

Ett av poengene Eli legger fram er at Facebook ikke bare lar deg filtrere selv hvem sine oppdateringer du vil se i nyhetsstrømmen din. Facebook filtrerer også automatisk bort oppdateringene til de av vennene dine som de kommer fram til at du ikke bryr deg så mye om. Og dette skjer helt i det skjulte. Du har hverken kontroll over i hvor stor grad de skal filtrere dine venners oppdateringer (utenom å slå av/på), eller innsyn i hvordan de regner seg fram til hva som bør filtreres bort. Selv om du hadde hatt slik innsyn ville du ikke hatt noen makt til å endre på disse algoritmene.

Du kan slå av denne automatiske filtreringen ved å klikke på Endre innstillinger helt nederst på forsiden din og velge «Alle venner og sider» under «Vis innlegg fra:», men merk at du fremdeles må klikke på Siste nytt øverst på siden nesten hver gang du går inn på Facebook for å se alt. Oppdatering 27. mai: Les om flere måter du kan slå av filtere i Facebook her.

Dette er skummelt. Det virker kanskje ikke så skummelt for deg, men du må huske på at hvis du har kommet så langt i denne bloggposten så er du ikke en normal internett-bruker. Du er en som bryr deg om disse temaene og kan ta deg bryet med å slå av denne filtreringen. Vanlige nett-brukere er ikke engang klar over at denne filtreringen foregår, langt mindre at det er noe de kan gjøre noe med.

Derfor tror jeg ikke løsningen er at du og jeg slår av filtreringen, og lar utviklingen fortsette å gå i den retning den tilsynelatende går i nå. Eli oppfordrer sosiale medier-firmaer til å innse sitt samfunnsansvar og handle tilsvarende: Putte inn noen flere kriterier, slik som viktighet, nye perspektiver og ubehagelighet inn i filteringskriteriene. Men jeg har ikke mye tro på å overlate framtiden til demokratiet og menneskenes utvikling i hendene til firmaer som er juridisk bundet til å ikke sette noe høyere enn (aksje)eiernes profitt.

Ovenfor sa jeg «tilsynelatende» om utviklingen. Det er fordi det på overflaten ser ut til at Facebook og andre profitt-drevne gigant-firmaer vinner. På kort sikt er det nok også det. Men som den teknologi-opptimisten jeg er har jeg tro på at under overflaten er det en annen framtid som presser seg fram og til slutt vil sprenge seg gjennom overflaten og vinne fram. Dette er en framtid hvor kommunikasjonsmidlene er i hendene til folket. Fri Programvare, Åpne standarder og Åpne protokoller er det vi trenger, og det som til slutt vil vinne.

Det er er mange sosiale nettverk som er fri programvare under utvikling. De mest kjente er StatusNet, som alternativ til Twitter, og Diaspora, som alternativ til Facebook. Men det finnes et utall flere, og jeg har prøvd å samle en del av dem i en wiki på Two point Open, som jeg håper å utvikle til en slags AlternativeTo.net for webapps (men jeg trenger hjelp, så ta kontakt om du syns dette høres spennende ut.) I tillegg til disse enkelt-prosjektene finnes det også et veldig spennende prosjekt for å samle en rekke av disse systemene i én pakke og lage en superbillig mini-server som alle kan ha i sitt eget hjem med denne pakka: FreedomBox Foundation. Andre som jobber innen dette feltet er blant annet Autonomo.us, Unhosted, og Foo Corp.

Det er mange spennende sider ved disse prosjektene, men i denne sammenhengen er det først og fremst dette: 1) De er Fri programvare, så de er eid i fellesskap av oss alle, og kan endres og forbedres av hvem som helst, og 2) Mange av dem legger opp til å bruke åpne protokoller som lar dem snakke sammen på tvers av servere. Det betyr i praksis at jeg kan ha min egen «Twitter» eller «Facebook» her på forteller.net, som ingen andre bruker, mens du har din egen på din nettside, og vi to kan kan likevel venne/følge og snakke med hverandre like enkelt som vi gjør på Twitter eller Facebook i dag. Dette har jeg skrevet mer om her.

Dette i seg selv er ingen fullverdig løsning på Filter-boble-problemet, men det er et godt skritt på vei. For med denne løsningen vil 1) profitt ikke lenger være i høysetet i så stor grad, og 2) du blir ikke låst inne i ett bestemt system i samme grad som i dag.

Med jevne mellomrom er det ramaskrik over nye endringer i Facebook, enten det gjelder nytt utseende eller enda en ny undergraving av personvernet. Likevel er det alltid fort glemt og brukermassen fortsetter å vokse som aldri før. Hvorfor?

Fordi det er nesten umulig å velge et annet sosialt nettverk enn Facebook. For de som har brukt FB en stund er det umulig fordi de har lagt inn så mye data der (tekst, bilder, og relasjoner) som det ikke går ann å få ut på en meningsfull måte. Dette kalles en Walled Garden. Og for nye brukere fordi alle vennene deres er der.

Med distribuerte nettverk slik jeg beskriver over vil det ikke lenger ha noe å si hvor vennene dine er. Er du ikke fornøyd med måten én nettside gjør ting på, så kan du bare registrere deg et annet sted, eller sette opp din egen kopi om du er nerd nok til det. Eller du kan f.eks. sette opp et nettverk for din nærmeste famile, hvor du vet at ikke noe av det vennene deres sier vil bli filtrert bort.

Slik kan selv vanlige internettbrukere enkelt finne seg et ufiltrert sted, eller et sted hvor de selv har kontroll over hvordan filtreringen gjennomføres. De vil selvsagt ikke sette opp sin egen server, men på samme måte som at både Identi.ca og Brainbird er mye brukte StatusNet-servere, vil det bli en stor flora av muligheter for hvilken offentlig tilgjengelig server du vil bruke, uten at du mister noen av dine relasjoner uansett hvilken du velger.

Men selv om jeg mener at disse Frie, Åpne løsningene er de som vil vinne fram til slutt, så vil det ikke skje av seg selv. Og jeg er redd for at det kan ta alt for lang tid. Jonathan Zittrain tegner et skummelt bilde av en annen framtid i boka The Future of the Internet – And How to Stop It. Det er opp til oss å kjempe for å komme fram til denne åpne framtiden så fort som mulig, noe som til tider kan bety at vi må forsake det som ser ut som den beste, enkleste løsningen her og nå (som for eksempel lukkede plattformer som iPhone og Facebook. Les gjerne mine relevante tanker om iPad i Dagbladet), for å oppnå noe mye bedre i framtiden. Men som ansvarlige mennesker er vel dette noe vi vet at livet består av, er det ikke?

Oppdatering 27. mai: Du kan nå også høre Eli Parser snakke om dette temaet i dagens utgave av det eminente TV/radio/internett-programmet Democracy Now!.

Oppdatering 14. juni: Jeg vil sterkt anbefale dette utdraget fra boka The Filter Buble publisert i The Guardian.

Se også min relevante bloggpost om Google og deres holdninger til personvern.

Dette tror jeg er langt fra hele, men likevel en viktig del av en løsning på filter-bobble-problemet. Hva tror du? Er jeg for opptimistisk, for pessimistisk? Har du forslag til andre løsninger i stede eller i tillegg? Bli med på samtalen i kommentarfeltet under!