børge forteller om livet

Sosiale medier er et kraf­tig verk­tøy som bør bru­kes når ting ikke er som de burde. Det gjel­der alt fra å samle støtte mot grove men­neske­ret­tig­hets­brudd og pur ond­skap, som f.eks. grib­be­fond (video fra Democracy Now! med mer info), til å klage på ser­vi­cen til butik­ken på hjør­net. Men man må også bruke hodet, og hjertet.

Her om dagen var jeg og en venn på et apo­tek for å ta ut en resept­be­lagt medi­sin. Kølap­pen vi trek­ker lig­ger litt bak tal­let på skjer­men. Det er bare å belage seg på å vente, så vi fin­ner hver vår stol og slap­per av. Men etter hvert som kvar­te­rene går og tal­lene på skjer­men nes­ten aldri end­rer seg begyn­ner vi å bli litt irri­terte. Vi kik­ker sta­dig bort på skran­kene og ser at ingen ting ser ut til å skje. Selv de som blir eks­pe­dert sit­ter på hver sin krakk, som er satt fram foran hver kasse. Det er tyde­lig at apo­te­ket reg­ner med at folk må vente lenge. Noe sånt har jeg aldri vært borti før.

Jeg så ikke på klokka da vi kom inn, men det har sann­syn­lig­vis gått over en time. Noen har blitt eks­pe­dert, men det står frem­de­les fem-seks folk i en kø som ikke beve­ger seg, og to-tre kas­ser står tomme. Da leg­ger vi merke til at en av de ansatte går rundt og fyl­ler på hyl­lene. Hun tar seg god tid, og ser ikke ut til å legge merke til fol­kene hun går midt iblant som har stått lenge og ven­tet. Kvin­nen som sit­ter ved siden av oss har fulgt med på klokka og når hun mer­ker at vi irri­te­rer oss opp­ly­ser hun om at det ikke har skjedd noen ting på et kvarter.

Det er da jeg får fryk­te­lig lyst til å dra fram mobi­len og sende noen vir­ke­lig skarpe ord avgårde til de som måtte lytte til mine mikro­blog­ger. Dette er et apo­tek som er del av en stor kjede og det er rik­tig og vik­tig å klage på ser­vice, for det er mange eksemp­ler på at nega­tiv omtale er det som skal til for å få bedrif­ter til å skjerpe seg.

Men jeg tar meg i det. Ja, man skal klage, og man skal klage høy­lydt. Men bør man ikke først si fra til dem det gjel­der, og gi dem en sjanse til å rette opp selv, før de risi­ke­rer å få all ver­dens uvilje mot seg? I min ung­dom var jeg aktiv i en pinse­me­nig­het. Man kan si mye om hva jeg ble for­talt der, men jeg fikk uan­sett mange vik­tige erfa­rin­ger med com­mu­nity og ledelse. En av tin­gene jeg lærte var at om man har pro­ble­mer med hva noen av lederne sier eller gjør, så skal man ikke begynne å snakke om dette til alle og enhver og risi­kere å spre mis­nøye og nega­tive hold­nin­ger. Først skal man ta det opp med den det gjel­der, og even­tu­elt andre ledere om ved­kom­mende ikke vil lytte. Hvis dette ikke fører til noen løs­ning, på den ene eller andre måten, er det bare rett og rime­lig å si sin mening til alle andre i orga­ni­sa­sjo­nen. Det er ikke snakk om å drive selv­sen­sur, men om å være litt skik­ke­lig og gi en mulig­het for ved­kom­mende å inn­rømme sin feil og endre seg. Eller å kunne for­klare til deg hvor­for det ikke var feil, selv om det kunne se sånn ut utenfra.

Så jeg tok mot til meg og gikk bort til den ansatte som, etter min mening, kas­tet bort vår alles tid ved å prio­ri­tere feil ting. Jeg spurte om det ikke var mulig for henne å ta en av kas­sene, med tanke på at så mange hadde stått lenge i kø. Hun for­klarte meg hvor­for hun gjorde som hun gjorde. Hun måtte være ledig til å betjene ikke-resept-kassen om noen andre kun­der skulle komme inn. Men like­vel bestemte hun seg da for å betjene en kasse, og fem minut­ter senere stod vi ute i solen, med medi­sin i hånden.

Og jeg ville latt det være med det. Latt apo­te­ket for­blitt uten omtale i mine sosiale medie-kanaler, og tenkt at det var en engangs­glipp som de, når jeg ga dem mulig­het til det, ret­tet opp med en gang. Hadde det ikke vært for at kvin­nen ved siden av oss, som viste noen tegn til å være fast kunde på apo­te­ket, for­talte at det all­tid var sånn her. Uan­sett når hun kom­mer må hun vente i en liten evig­het, og når hun er dår­lig er det langt fra mor­somt. Hun har lyst til å bytte apo­tek, men det er så mye styr med papir­ar­beid at hun ikke har orket ennå.

Og da blir jeg irri­tert igjen. For det er ikke bare folks tid Apo­tek 1 Sagene slø­ser bort, visst­nok hver dag. De er ikke en hvil­ken som helst bedrift, men noen som leve­rer livs­vik­tige medi­ka­men­ter, og noen av deres kun­der kan risi­kere å gjen­nom­leve et lite mare­ritt om de må sitte der inne og vente unø­dig lenge. Gang på gang på gang. Dette er ikke godt nok!

Angry phone calls are your fri­end. They’re your fri­end because the alter­na­tive is angry twe­ets and angry blog posts.

Det sier Seth Godin, og han har helt rett. Sinte twe­ets og blogg­pos­ter er flotte verk­tøy! Men du bør tenke deg om før du bru­ker et så poten­si­elt øde­leg­gende skyts. Du kan ha mis­for­stått situa­sjo­nen, hatt en dår­lig dag som gjør at du ube­visst tol­ker ting feil, eller over­vur­dert hvor alvor­lig pro­ble­met er og gjort et par fjær om til en hønse­gård. Noen få ord mel­lom fire øyne kan være nok til å løse opp i dette. Sprer du det og ang­rer etterpå kan det være både flaut for deg og skape mange pro­ble­mer for dem. Bruk hjer­tet, vær skik­ke­lig, og gi folk en mulig­het til å innse sine feil og endre seg. Men om det ikke fun­ge­rer; Give ‘em hell!

Om du likte denne blogg­pos­ten bør du følge meg på Identi.ca eller på Twit­ter, og abon­nere på blog­gen min. Du bør også sterkt vur­dere å ansette meg. Mail meg på mail[krøll]forteller.net eller ta kon­takt på Linke­dIn, Face­book, Under­skog, eller hvor du måtte ønske.

No related posts.