børge forteller om livet

Erik Fosse og Mads Gil­bert ble i fjor vin­ter ver­dens­kjente fordi de var de eneste vest­lige som rap­por­terte fra Isra­els angrep på Gaza. Israel stengte gren­sene for alle vest­lige jour­na­lis­ter som ville rap­por­tere fra kri­gen. Erik og Mads var i Gaza i kraft av å være leger da kri­gen brøt ut og fort­satte sin lege­virk­som­het gjen­nom store deler av kri­gen, sam­ti­dig som de rap­por­terte til omver­de­nen om de gru­som­he­tene de så. Der­med fikk de kan­skje se kri­gen fra sin aller blo­digste side.

Den 12. februar i år var Erik Fosse på Det Norske Stu­den­ter­sam­fund og for­talte om det han opp­levde i Gaza under blo­ka­den og bom­bin­gene. Jeg var der og tok, som van­lig, opp fore­dra­get. Det er på 1 time og 43 minut­ter og vel­dig vik­tig å få med seg for alle som vil få en bedre for­stå­else om hvor­dan det er å leve i en krigs­sone, noe som spe­si­elt vi nord­menn burde sette oss inn i nå som vi del­tar i en krig.

Lytt ved å holde musen over høyt­ta­le­ren: eller last ned MP3. (Høyre­klikk, Lagre lenke som)

Den 19. mars var Wen­che Aare­tun fra Den norske pale­stina­ko­mi­teen i “Sånn er livet” på NRK P2 og for­talte om hvor­dan situa­sjo­nen er i Gaza nå etter at bom­bene har stil­net, men blo­ka­den fort­satt er der og gjør livet fryk­te­lig vans­ke­lig for alle de 1,5 mil­lio­ner men­nes­kene som er pres­set inn på Gaza­stri­pens 360 km² (til sam­men­lig­ning er Oslo kom­mune på 454 km²).

Lytt eller last ned

Hvis du ikke bare vil høre and­res erfa­ring men se selv hvor­dan det var under kri­gen, kan du ta en titt på Al Jaze­eras nokså omfat­tende video­ar­kiv fra kri­gen som de har fri­gitt under en Crea­tive Commons-lisens.

Jeg var en av mange som var sterkt opp­rørt over Isra­els over­grep mot men­nes­kene i Gaza. Den 30. desem­ber i fjor del­tok jeg i en demon­stra­sjon mot Israel, som dess­verre utar­tet seg i vol­de­lig retning.

Jeg er sterkt imot vol­de­lige demon­stra­sjo­ner, og det er klart at det blir spe­si­elt “på try­net” når det er en freds­de­mon­stra­sjon. Like­vel har jeg for­stå­else for at unge folk med slekt og ven­ner pres­set sam­men på et knøtt­lite område langt vekke, hvor de all­tid lider under en over­le­gen mili­tær­makt, at man da klik­ker når denne samme mak­ten går til angrep og gjør livet til et enda større hel­vete. Du går rundt i angst for om din næreste fami­lie og kjæ­reste ven­ner frem­de­les lever, fra minutt til minutt. Jeg skjøn­ner også at noen ung­dom­mer vil utnytte situa­sjo­nen til å kaste stein og opp­føre seg som idio­ter, selv om for­stå­el­sen er langt mindre der.

Men man kan opp­leve det samme, uten å rea­gere på en vol­de­lig måte, og det er de som vir­ke­lig for­tje­ner min respekt. Et godt eksem­pel på dette er Tami­lene som de siste måne­dene fre­de­lig har demon­strert dag ut og dag inn for rett­fer­dig­het for sitt folk. Ikke bare har disse opp­levd at sitt folk har blitt under­trykt og angre­pet i årtier, men i det siste har de til og med måt­tet leve med at opp­rø­ret på Sri Lanka har blitt helt knust.

Link til en god artikkel/bloggpost som for­kla­rer hva som har skjedd. Tips mot­tas med takk.

Bor­ger­kri­gen på Sri Lanka er en av ver­dens blo­digste og har krevd nes­ten 100 000 men­neske­liv. Tamil­tig­rene er lagt fra skyld­frie i kon­flik­ten, men i 2008 var det den Sri Lan­kiske stat som trakk seg fra våpen­hvi­len med Tig­rene. Jeg mener ikke å for­svare alt hva Tig­rene har gjort, men det er ingen tvil om at regje­rin­gen i lan­det under­tryk­ker det tamilske folk urettmessig.

Og her kom­mer jeg til poen­get: Den norske stat støt­ter Sri Lan­kas myn­dig­he­ter ved å bruke olje­fon­dets pen­ger på å kjøpe stats­ob­li­ga­sjo­ner av dem (en slags aksjer for lan­det, bare uten bestem­mel­ses­rett, selv­sagt)! Vi støt­ter også Israel på samme måten.

Og det er da jeg lurer på hvor enga­sje­men­tet er blitt av. Det mang­let ikke på demon­stra­sjo­ner, både fre­de­lige og vol­de­lige, debat­ter, kam­pan­jer, artik­ler, og alt mulig under Gaza-krigen. Og det er flott! Men i Sri Lanka-saken, hvor vår stat altså også har et direkte med­an­svar for de over­gre­pene som skjer, så er det helt stille i for­hold. Klart det har vært noen skri­ve­rier og tv-innslag, men hvor er demon­stra­sjo­nene og enga­sje­men­tet? Jeg lurer også på hvor­for det ikke var mer fokus på Nor­ges penge­støtte til Israel, som nå er på 268 mil­lio­ner kro­ner, og krav om å trekke disse ut. Vi støt­ter også Colom­bia (ver­dens far­ligste land for fag­or­ga­ni­serte), Russ­land (Tsje­tsje­nia), osv på samme måten. Som den kjente homo-aktivisten Larry Kra­mer sa på Democracy Now! (uten sam­men­lik­ning av de to sakene for­øv­rig), og som jeg ofte har tenkt siden: “where is the outrage?”

Hel­dig­vis er det noen som gjør noe.

Fordi Norge ikke er direkte inn­blan­det i denne saken tar jeg det bare i en PS: Vi må hel­ler ikke glemme mili­tær­kup­pet og den uret­ten mot fol­ket som det fører til på Hon­du­ras i disse dager.