børge forteller om livet

Web 2.0 er det nye (vel, ikke fullt så nytt nå len­ger, men..) hotte på net­tet for tida. Jeg har vært opp­tatt av feno­me­net Web 2.0 en god stund nå, men for de som ikke har fått med seg hva Web 2.0 egent­lig går ut på tenkte jeg å ta en liten runde på hva jeg har for­stått det som.

Inter­ak­ti­vi­tet

Slik jeg ser det hand­ler Web 2.0 først og fremst om inter­ak­ti­vi­tet og sosiale måter å bruke net­tet på. “The read/write web”. Net­tet slik vi har vært vant til fram til nylig kan kal­les Web 1.0: Aviser, fir­maer, og alle mulig andre insti­tu­sjo­ner leg­ger ut infor­ma­sjon i for­skjel­lige slags for­mer som du og jeg, Ola Nett­bru­ker, kon­su­me­rer ved å lese, se på og høre på. Web 1.0 kjenne­teg­nes altså ved at de fleste er pas­sive mot­ta­gere av det de store gutta måtte ønske å for­midle. Revo­lu­sjo­nen i Web 2.0 er at det hand­ler om at vi (ja, vi alle sam­men) går over fra å bare motta infor­ma­sjon, til å selv være en for­mid­ler av infor­ma­sjon. Dette være seg tekst (blog­ging, Wiki­pe­dia), bil­der (Flickr o.l.), film (video­blog­ging), eller lyd (podcasts).

Sosi­alt

Sam­ti­dig som vi for­mid­ler infor­ma­sjon av for­skjel­lige slag så har vi også en sosial inter­ak­sjon på en helt annen måte enn tid­li­gere. Den sosiale delen av Web 1.0 gikk omtrent bare ut på å snakke med andre over IM (så som MSN eller ICQ), sende e-post og delta i foru­mer. I Web 2.0 kom­men­te­rer og lin­ker blog­gere til hver­andre, vi kom­men­te­rer hver­and­res bil­der på Flickr og opp­ret­ter grup­per hvor vi sam­ler bil­der om, og dis­ku­te­rer, bestemte temaer. Vi har sosiale nett­verk, sosiale bok­mer­ker (del.icio.us, Spurl.net), sosiale nyhe­ter (Digg, News­vine), osv. Vi for­tel­ler andre om hvilke nyhe­ter vi syns er vik­tig ved å sende det inn til, eller ved å stemme på det på, Digg, og der­etter dis­ku­te­rer vi nyhe­ten sam­men. Feeds lar deg holde deg opp­da­tert på and­res blog­ger, bok­mer­ker, videoer, Digg-nyheter, to-do lis­ter, osv. Ved å asso­si­ere tags (nøk­kel­ord) med bil­der, blogg­pos­ter, videoer, podcasts, osv. gjør vi det enk­lere for andre å finne fram til rele­vant infor­ma­sjon. Tags er en vel­dig vik­tig del av både tek­no­lo­gien bak, og den sosiale delen av, Web 2.0.

Tek­no­lo­gier bak

Men selv om jeg mener at disse tin­gene er den vik­tigste siden ved Web 2.0, så er det mange tek­no­lo­gier som lig­ger bak og som gjør alt dette mulig, og som også bør nev­nes fordi det er vik­tige deler av Web 2.0-bølgen som rul­ler over net­tet for tiden. Jeg nevnte for eksem­pel feeds, og selv om dette er en fan­tas­tisk nyt­tig og enkel tek­no­logi som de aller fleste blog­ger benyt­ter seg av, og de aller fleste nett­le­sere har inn­e­bygd støtte for, så er det langt fra alle som vet hva feeds er for noe. Under vil jeg kort, og på en så lite tek­nisk måte som jeg kla­rer, gå igjen­nom noen av de vik­tigste tek­no­lo­gi­ene som dri­ver Web 2.0 framover:

• Feeds: Feeds gjør det mulig for alle og enhver å følge med på blog­ger, nett­avi­ser, nye bil­der på Flickr, osv. uten å måtte hoppe fra nett­side til nett­side. Hver gang jeg skri­ver noe nytt på denne blog­gen blir blog­gens feed opp­da­tert, og hver gang noen skri­ver en ny kom­men­tar blir feeden for kom­men­ta­rer opp­da­tert. Med en feedre­a­der (data­pro­gram eller webba­sert) kan du abon­nere på feeds fra de sidene du ønsker å følge med på og på den måten få auto­ma­tisk beskjed hver gang de opp­da­te­res. Når du abon­ne­rer på en podcast i iTu­nes eller Juice er det en feed som gjør slik at den las­ter ned nye podcasts auto­ma­tisk. Dette iko­net indi­ke­rer at en side har en feed. Tek­niske detal­jer: En feed er en XML-fil. Det fin­nes flere typer feeds: Fire ver­sjo­ner av RSS og to ver­sjo­ner av Atom. I til­legg er det mulig å lage en fil med en liste over feeds, men dette er ikke sær­lig van­lig enda. En slik fil heter OPML.
• API/Mashups: Et kjent eksem­pel på en Web 2.0 tjeneste/applikasjon er Google Maps. Men Google Maps er jo ikke noe du kan bruke til å for­midle infor­ma­sjon eller være sosial på noen måte i seg selv. Det er her åpne APIer kom­mer inn. Fordi Google Maps til­byr en åpen API kan hvem som helst å trekke ut infor­ma­sjon og bruke det til å lage sine egne tje­nes­ter. En slik tje­neste kal­les en mas­hup, men mas­hups kan like godt trekke ut infor­ma­sjon fra feeds iste­den­for en API. En mas­hup kan for eksem­pel la deg legge til nota­ter på for­skjel­lige punk­ter på Google Maps-kartet og så dele dette med andre, hente nyhe­ter fra for­skjel­lige kil­der, eller vise deg, på Google Maps-kartet, hvor i USA det bor regist­rerte seksualforbrytere.
• Ajax/Web Apps: Ajax er egent­lig ikke en ny tek­no­logi, men sna­rere en sam­men­smel­ting av for­skjel­lige eldre tek­no­lo­gier som Java­Script og XML. Ajax gjør blant annet at ny infor­ma­sjon kan las­tes inn på en side uten at hele siden må las­tes på nytt, at du kan dra og slippe ting på en nett­side på samme måte som i et pro­gram, og at bru­ker­venn­lig­he­ten gene­relt kan bli vel­dig mye bedre enn vi er vant med fra Web 1.0. Ajax (sam­men med utbre­del­sen av bred­bånd) har banet veien for såkalte Web Apps, appli­ka­sjo­ner (pro­gram­mer) som kjø­rer på en nett­side i ste­den­for på maski­nen din. Et kjent eksem­pel på en Web App er Wri­tely, et webba­sert tekst­be­hand­lings­pro­gram som på mange måte lig­ner på det vel­kjente Micro­soft Word, eller OpenOffice.orgs Wri­ter. Men Writ­ley lar deg også lagre tekst­do­ku­men­ter på net­tet, skrive på et doku­ment sam­men med andre i “real time”, og enkelt dele dem med andre.
• Wiki: Wiki–tek­no­lo­gien date­rer seg til­bake til 1995, lenge før noen hadde hørt om Web 2.0. I til­legg er wiki ikke like mye brukt i Web 2.0-tjenester som de oven­nevnte tek­no­lo­gi­ene, men wiki er like fullt en vik­tig del av Web 2.0. En av de eldste, og mest kjente, Web 2.0 tje­nes­tene på net­tet er Wiki­pe­dia. Wiki­pe­dia er et lek­si­kon som er fullt og helt bygd opp rundt Wiki-systemet. En Wiki gjør det mulig for hvem som helst å redi­gere eksis­te­rende sider, og legge til nye sider, uten at for­and­rin­gene må bli sett igjen­nom av en mode­ra­tor først. Ofte tren­ger du hel­ler ikke regist­rere deg for å legge til din infor­ma­sjon og kunn­skap om det temaet som skri­ves om. Wikier er en enkel måte å sette opp en sosial kunn­skaps­data­base på. Et eksem­pel på en norsk wiki er Anders Bren­nas Gaselle.Info, en wiki med fokus på grün­der­virk­som­het. Den beste wikien jeg har kom­met over, utenom Wiki­pe­dia, er Knowmore.org, en over­sikt over nyt­tig infor­ma­sjon om alle mulige sel­ska­per. Foku­set lig­ger på men­neske­ret­tig­he­ter, miljø, og etikk.

Andre kjenne­tegn ved Web 2.0

For­uten de sosiale og inter­ak­tive sidene ved de fleste Web 2.0 tje­nes­ter, samt bruk av de for­skjel­lige tek­no­lo­gier nevnt oven­for er det flere mindre vik­tige kjenne­tegn som går igjen i mange Web 2.0 fir­maer. Disse inkluderer:

• Spe­si­elle navn: Vel­dig mange Web 2.0 fir­maer har navn som er litt anner­le­des. Dette inklu­de­rer Meebo, Sprou­tit, Kaboodle, og ShoZu.
• Coming soon/e-postinnsamling: Om du går til nett­si­den til en helt ny Web 2.0 star­tup vil du for det meste ikke se noe annet enn en side som sier at noe vel­dig spen­nende er på vei, og at om du vil få beskjed når dette spen­nende blir til­gjen­ge­lig så er det bare å gi dem e-postadressen din. Denne perio­den kal­les gjerne “ste­alth mode”.
• Invi­ta­sjons­ba­sert: Men når du først får vite at tje­nes­ten er til­gjen­ge­lig, så er det like­vel ikke sik­kert at den er til­gjen­ge­lig for deg. Mange Web 2.0-tjenester er nem­lig invi­ta­sjons­ba­serte (mest sann­syn­lig etter inspi­ra­sjon fra Gmail), og om du ikke gav dem e-postadressen din tid­lig får du kan­skje ikke noen invi­ta­sjon. Denne prak­si­sen bru­kes for å kunne teste ut hvor­dan van­lige folk rea­ge­rer på tje­nes­ten slik at kri­tiske ting kan fik­ses på før man åpner den opp for alle.
• Beta: Men aller vik­tigst er ordet “beta”. De fleste Web 2.0-tjenester hev­der at de er i beta selv lenge etter at invitasjons-fasen er over. Med beta menes at tje­nes­ten enda ikke er fult utvik­let hva angår funk­sjo­na­li­tet, og at det kan opp­stå pro­ble­mer. Denne prak­si­sen er sann­syn­lig­vis også inspi­rert av Google, som er beryk­tet for å holde tje­nes­ter i beta i mange år.

Finan­si­elt

De fleste Web 2.0 tje­nes­ter og Web Apps blir utvik­let av små “star­tups”, helt nye enhe­ter, gjerne bare bestå­ende av mel­lom to og fem per­soner, som har fått en god idé og begyn­ner å utvikle den på egen­hånd. Etter­hvert får noen slike “star­tups” økono­misk støtte fra inves­to­rer kalt Ven­ture Capi­ta­lists (VC). Og noen slike star­tups har etter­hvert håvet inn store pen­ger ved å bli kjøpt opp av gigan­ter i bran­sjen. Spe­si­elt Yahoo! har vært aggres­siv når det gjel­der å kjøpe opp små Web 2.0-firmaer, men også andre, som Google og Fox (News Corp.), har åpnet lomme­boka for å få en bit av Web 2.0-kaka. Disse gigan­tene har i liten grad selv utvik­let egne Web 2.0-tjenester. Et over­ras­kende unn­tak er Micro­soft som har job­bet aktivt med sin Win­dows og Office Live. Det enorme antall nye star­tups og tje­nes­ter, og de store sum­mene som enkelte gan­ger har vært inni bil­det, har imid­ler­tid gjort en del skep­tiske til Web 2.0. Noen sam­men­lig­ner det hele med dotcom-boblen som sprakk på slut­ten av nitti­tal­let, og kal­ler det bare for Bubble 2.0.

Web 2.0 er død, lenge leve Web 2.0

Selve begre­pet “Web 2.0″ har også skapt masse opp­styr. Flere blog­ger har duk­ket opp, ene og alene med den hen­sikt å rakke ned på begre­pet og de som bru­ker det. Ett eksem­pel er Go Flock Yours­elf, som duk­ket opp kort tid etter at den Firefox-baserte nett­le­se­ren Flock, som er spe­si­elt bereg­net på aktive bru­kere av Web 2.0, ble annon­sert. Men også mer seriøs kri­tikk av Web 2.0 har kom­met fra mange hold. Blant annet Rusell Shaw, en blog­ger på det aner­kjente nett­ste­det ZDNet, har kom­met med krass kri­tikk av Web 2.0. Shaw peker på at det ikke fin­nes noen fel­les stan­dard som folk går etter. Tek­no­lo­gien og kjenne­teg­nene ved Web 2.0 som jeg har beskre­vet oven­for fin­nes helt klart, sier han, men det er ikke en enhet­lig opp­gra­de­ring av net­tet. Det er bare en helt van­lig utvik­ling av ny tek­no­logi og nye tje­nes­ter, slik som det all­tid har vært, mener Shaw, og kon­klu­de­rer med at Web 2.0 rett og slett ikke eksis­te­rer. Dette fikk også den kjente Web 2.0-bloggen Read/WriteWeb til å erklære at Web 2.0 er død.
Like­vel nek­ter begre­pet “Web 2.0″ å dø, og sta­dig nye tje­nes­ter og Web Apps som set­ter en Web 2.0-merkelapp på seg selv duk­ker opp. Og nylig gikk dette bil­det av en rekke Web 2.0 firma-logoer sin sei­ers­gang rundt i blog­go­sfæ­ren. Også jeg vil legge mer vekt på å skrive om Web 2.0-ting her på blog­gen. Når jeg da skri­ver om Web 2.0 er jeg ikke så opp­tatt av kri­tik­ken av uttryk­ket, jeg tren­ger bare et ord som beskri­ver det jeg mener. Og når jeg bru­ker ordet “Web 2.0″ kom­mer jeg til å mene det som jeg har skre­vet om her i dette innlegget.

Moro med Web 2.0

All buz­zen rundt Web 2.0 har selv­sagt også ført til en del små-sarkastiske nett­si­der som spø­ker med hele greia. En av de beste er Web Two Point Oh!, en side som auto­ma­tisk gene­re­rer idéer til VC-vennlige Web 2.0 fir­maer, kom­plett med navn og for­ret­nings­idé. Andre slike sider inklu­de­rer Web 2.0 Vali­da­tor og Web 2.0 Bingo!.
Men hvis du vil vite den egent­lige og dypt­pløy­ende for­skjel­len mel­lom Web 1.0 og Web 2.0 må du lese dette inn­leg­get på Matt­hew Paul Tho­mas’ blogg! ;)

Tech­no­rati Tags: web 2.0, inter­nett, google, ajax, wiki, mas­hups, web apps, api, feed, inter­ak­tivt, sosi­alt.