Norge — Landet som endelig tar litt ansvar for tidligere feilgrep. Gratulerer!
La meg få fortelle deg en historie. Historien er ganske lang, for den begynte for tretti lange år siden, men jeg skal prøve å holde meg til det viktigste så jeg ikke kjeder deg.
På midten av 1970-tallet var det, akkurat som i dag, mange land rundt i verden som slet med å brødfø befolkningen sin. Ett av disse landene var lille Norge. Vel, egentlig slet ikke Norge så veldig med å brødfø hele befolkningen, men det var én del av innbyggerne som var redde for levebrødet sitt: Båtbyggerne. Båtbyggerne i Norge jobbet sammen i store skipsverft, og på den tiden var det veldig harde kår for de norske skipsverftene. Den norske stat bekymret seg for situasjonen og bestemte seg for at de måtte gjøre noe. De kunne jo ikke godt bare sitte der og se på at verftene gikk konkurs. Mange arbeidsplasser sto på spill. Hvordan skulle vel de stakkars båtbyggerne skaffe mat på bordet og salt i smøret til familien sin om skipsverftene gikk dukken? Etter å ha tenkt lenge og vel over problemet kom den norske stat fram til en genial løsning på problemet. En løsning som ikke bare ville redde skipsverftene og alle båtbyggerne og deres familier fra den visse død, men som også ville få nordmenn, som det internasjonale samfunnet, til å se hvor flott og uselvisk et land Norge var: Ved å låne bort masse penger til noen av verdens fattigste kyst-stater, mot at de bandt seg til å bruke pengene på å kjøpe fiskebåter fra norske skipsverft ville den norske stat redde skipsverftene og båtbyggerne og som et ekstra lite rødt kirsebær på toppen ville Norges renommé som et snilt lite land øke internasjonalt. For tenk så vennligsinnet av dem å gi en utstrakt arm til disse stakkars, fortapte landene.
Og slik ble det. I 1976, nøyaktig tretti år siden i år, satte den norske stat igang det som ble kjent som skipseksportkampanjen. Norge strakte ut sin arm og lot det regne millioner av norske kroner over en rekke land, deriblant Myanmar, Sudan, Ecuador, Peru, Egypt, Jamaica og Sierra Leone. Disse landene vendte seg i sin tur, pent og pyntelig som de hadde lovet, tilbake til Norge, til de skadeskutte norske skipsverftene, og bestilte store mengder norske fiskebåter. Disse bestillingene formelig blåste livspusten tilbake inn i skipsverftene. Båtbyggerne ristet av seg angsten for at oppsigelsens time kunne komme rett rundt neste sving, og tok med liv og lyst til med å bygge store, flotte, norske fiskebåter til land som riktig nok kunne trenge litt ekstra fisk på bordet. Kanskje gikk båtbyggerne der og tenkte med glede på hvordan nettopp deres fiskebåt kanskje ville øke den daglige fangsten på en kyststrekning fra fem fisk til nok til å mette fem tusen, eller enda fler, mens de jobbet og slet, og slett ikke mistet jobbene sine. De bygget og bygget, helt til alle båtene var sendt ut i verden, og alle pengene som var lånt ut var trygt tilbake i norske lommer. Alt var bare fryd og gammen.
Det var bare en liten detalj som ikke var helt som den skulle, ett lite skår i gleden: Skipene kom aldri til nytte for noen i de fattige landene. Alle båtene var bygget for norske forhold, og da de ankom kjøper-landene var det ikke engang tid til å ta dem i bruk før de var blitt helt ubrukelige! Det var forresten ikke et skår i gleden i Norge. En liten ripe i lakken, muligens, men gleden var like stor. Alle skipsverftene var jo reddet, ingen båtbyggere hadde mistet jobben, ingen båtbyggerbarn måtte gå sultne til sengs om kvelden, og det hadde ikke kostet Norge en krone, for alle pengene skulle jo betales tilbake, med renter. Problemet var bare at det var et stort skår i gleden for de fattige landene. Plutselig satt de i dyp gjeld til et av verdens rikeste land, uten å ha fått noe som helst igjen for det. De hadde sett fram til å kunne skaffe mat til sine innbyggere, og det var de selvsagt villige til å betale for, men nå måtte de betale for å ha noen vrak ligge og ruste i bakgården!
Og betale gjorde de. I tretti lange år fløt det en elv av penger fra disse fattige landene og inn i Norges pengebinge. Noen av landene var riktig nok så fattige at de fikk slettet skipseksportgjelden noen år tidligere. Ikke fordi Norge innså at de gjorde en urett ved å tvinge dem til å betale i årevis for ingen ting, men rett og slett bare fordi de var fattige (en del av det internasjonale gjeldssletteinitiativet for de fattigste landene (Heavily Indebted Poor Countries; HIPC)). Det var noen kloke hoder i Norge som skjønte at dette ikke var helt riktig, daværende statsråd Hilde Frafjord Johnson f.eks. kalte skipseksportkampanjen for “en skamplett på norsk historie,” men å rette opp i feilen var det ingen som gjorde.
Før nå. Til en viss grad. Jeg skulle så gjerne ha gitt en gedigen, uforbeholden gratulasjon til regjeringen og det norske folk for det som nå endelig har skjer: Norge sletter skipseksportgjelden til de aller fleste landene! Men dessverre kan jeg ikke det, og det smerter meg. Selvsagt er det fantastisk at det endelige har skjedd noe med denne elendigheten, og det er mye ved det som har skjedd som er stor grunn til å feire. Men begge disse tingene, både de negative og de positive aspektene ved denne gjeldssletten vil jeg komme tilbake til i en senere post som jeg håper du vil komme tilbake og lese. Foreløbig vil jeg nøye meg med å si:
Gratulerer Norge, gratulerer storting og regjering, gratulerer Aksjon Slett U-landsgjelda, Changemaker og alle andre som har strevd i så mange år for å få staten til å slette denne gjelda, og gratulerer alle nordmenn! På tross av en del kjipe ting så er det fantastisk at vi endelig innrømmer, og tar konsekvensen av, den urett vi begikk!
About the author
- More at
Du kan også være interessert i:
- Norge vurderer å slette u-landsgjelda! Hva er det og hvorfor bør den slettes?
- Hundrelapp endelig hjemme
- Endelig bloggblogg.no!
Pingback: Solheim om skipseksportgjelden hos Alt og Ingenting
Pingback: Tromp » Blog Archive » Noen ganger er det ålreit