Litt tid siden denne posten men prøver meg likevel;)
Jeg har skrevet et par innlegg ala dette selv, og kanskje de aller fleste bloggere har?
Iallefall vi vanlig dødlige som ikke i kraft av offentlige posisjoner eller en usedvanlig populær blogg er kraftig trafikkert blir til tider frustrert.
Og frustrasjonen kan bli stor når man har noe på hjertet man føler er viktig, noe man tror på og som man gjerne vil formidle til flere.

Jeg er enig i det du skriver og man må fortsette, skrive.
Men det kan jammen være frustrerende når man ser hvor enkelt det er å få kommentarer og eviglange diskusjoner feks når man spissformulerer seg.
Mange slike diskusjoner er både usaklige og lite konstruktive, mange direkte meningsløse, og da forstår jeg ikke at folk ikke heller diskuterer de store temaeene, de som virkelig betyr noe, og ting som anngår oss og de livene vi lever.

Min konklusjon er at mange foretrekker å krangle, ikke delta i meningsfulle diskusjoner. Hvorfor det er slik er det nok en million årsaker til, noe handler om å fortrenge det som skjer i verden og livet som sådan, noe om at det er så mye lettere å skrive overfladisk om hva man mener om en nyhet kontra å kjenne på egne følelser om et dyptgående tema..
Det er nok menneskelig, dessverre.

Skal man da fortsette, er det noen vits ettersom jeg kan lage en hat blogg på dagbladet, med spissformulerte fordomsfulle innlegg som kan gå rett i toppen mens jeg med min lille lengsels blogg om livet heller sjelden får komm?

I det siste har jeg kommet frem til at i tillegg til det du skriver, er det viktig å SKILLE SEG UT !
Jeg kan ha verdens viktigste beskjed, men så mange roper og skriker, så mange vil ha oppmerksomhet, hvordan kan de som ser meg skille nettopp meg ut fra alle de andre??
Nettopp HER tror jeg noe av utfordringen ligger.
Rendyrke formen, det spesielle med den bloggen man skriver og tørre å være ærlig mot det man ønsker, samme hva.
Det er MIN oppgave å gjøre bloggen min spennende nok, så spennende at selv om temaene feks er “for” alvorlige så kommer folk tilbake fordi de over tid sitter igjen med noe
som treffer dem.
Men igjen, da må man jobbe seriøst og jeg tror uansett at det tar tid å bygge opp en skikkelig bra blogg, og er man villig til å sette av den tiden det krever?

Jeg har mye mye på hjertet, men hva har jeg som skiller meg ut fra alle de andre bloggene her på nettet som gjør at om feks du leser bloggen min vil komme tilbke, sågar ksnkje reklamerer om meg til andre fordi den er såå spesiell?

Spørsmålet er om vi tørr tenke slik?
Det er jo på en måte skummelt, for svaret vårt er kanskje at vi ikke har noe spesielt.
Samtidig kan kansje en slik tenkemåte tydeligjøre hva man egentlig ønsker. Er svaret at man ikke har noe annet enn alle andre, eller ikke er villig til å bruke den tiden det krever å bygge opp en helt spesiell blogg, er det kanskje lettere å aksepterer at man ikke har en veldig trafikkert blogg?

Ønsker man derimot å nå ut fordi man vil noe mer, så blir utfordringen ens egen, og det er egentlig ganske så spenennde og nettopp det jeg liker med tankegangen.
Ansvaret blir mitt, og det blir en utfordring,en pågående utfordring om å stadig forbedre uttryksformen slik at jeg virkelig treffer de som leser.
Og der er jeg da…jobber med noen ideer i forhold til egen blogg og hvordan komme videre;)

Eh, sorry at dette ble veeeeeldig langt;)

S

Litt tid siden denne posten men prøver meg likevel;)
Jeg har skrevet et par innlegg ala dette selv, og kanskje de aller fleste bloggere har?
Iallefall vi vanlig dødlige som ikke i kraft av offentlige posisjoner eller en usedvanlig populær blogg er kraftig trafikkert blir til tider frustrert.
Og frustrasjonen kan bli stor når man har noe på hjertet man føler er viktig, noe man tror på og som man gjerne vil formidle til flere.

Jeg er enig i det du skriver og man må fortsette, skrive.
Men det kan jammen være frustrerende når man ser hvor enkelt det er å få kommentarer og eviglange diskusjoner feks når man spissformulerer seg.
Mange slike diskusjoner er både usaklige og lite konstruktive, mange direkte meningsløse, og da forstår jeg ikke at folk ikke heller diskuterer de store temaeene, de som virkelig betyr noe, og ting som anngår oss og de livene vi lever.

Min konklusjon er at mange foretrekker å krangle, ikke delta i meningsfulle diskusjoner. Hvorfor det er slik er det nok en million årsaker til, noe handler om å fortrenge det som skjer i verden og livet som sådan, noe om at det er så mye lettere å skrive overfladisk om hva man mener om en nyhet kontra å kjenne på egne følelser om et dyptgående tema..
Det er nok menneskelig, dessverre.

Skal man da fortsette, er det noen vits ettersom jeg kan lage en hat blogg på dagbladet, med spissformulerte fordomsfulle innlegg som kan gå rett i toppen mens jeg med min lille lengsels blogg om livet heller sjelden får komm?

I det siste har jeg kommet frem til at i tillegg til det du skriver, er det viktig å SKILLE SEG UT !
Jeg kan ha verdens viktigste beskjed, men så mange roper og skriker, så mange vil ha oppmerksomhet, hvordan kan de som ser meg skille nettopp meg ut fra alle de andre??
Nettopp HER tror jeg noe av utfordringen ligger.
Rendyrke formen, det spesielle med den bloggen man skriver og tørre å være ærlig mot det man ønsker, samme hva.
Det er MIN oppgave å gjøre bloggen min spennende nok, så spennende at selv om temaene feks er “for” alvorlige så kommer folk tilbake fordi de over tid sitter igjen med noe
som treffer dem.
Men igjen, da må man jobbe seriøst og jeg tror uansett at det tar tid å bygge opp en skikkelig bra blogg, og er man villig til å sette av den tiden det krever?

Jeg har mye mye på hjertet, men hva har jeg som skiller meg ut fra alle de andre bloggene her på nettet som gjør at om feks du leser bloggen min vil komme tilbke, sågar ksnkje reklamerer om meg til andre fordi den er såå spesiell?

Spørsmålet er om vi tørr tenke slik?
Det er jo på en måte skummelt, for svaret vårt er kanskje at vi ikke har noe spesielt.
Samtidig kan kansje en slik tenkemåte tydeligjøre hva man egentlig ønsker. Er svaret at man ikke har noe annet enn alle andre, eller ikke er villig til å bruke den tiden det krever å bygge opp en helt spesiell blogg, er det kanskje lettere å aksepterer at man ikke har en veldig trafikkert blogg?

Ønsker man derimot å nå ut fordi man vil noe mer, så blir utfordringen ens egen, og det er egentlig ganske så spenennde og nettopp det jeg liker med tankegangen.
Ansvaret blir mitt, og det blir en utfordring,en pågående utfordring om å stadig forbedre uttryksformen slik at jeg virkelig treffer de som leser.
Og der er jeg da…jobber med noen ideer i forhold til egen blogg og hvordan komme videre;)

Eh, sorry at dette ble veeeeeldig langt;)

S

Hans: Ja, det skjer alt for mye alt for spennende, morsomt, viktig, og interesant her i verden! Men det ar nok ikke så mye å si om vi klarer å skrive om alt, nei. Hvor amnge tusen bloggpostinger skjer vel ikke hvert minutt, om ikke hvert sekund. I tillegg til alle avisartikkler, podcasts, magasiner, bokutgivelser, osv. Information overload er en mild måte å beskrive nettet på. Ingen kan få med seg alt, så da gjør det jo ikke så mye om man ikke får formidlet alt heller. Det er jo bare det at det er visse temaer man mener er viktigere enn andre, og visse temaer som er uvikige på grensen til det absurde. Og siden vi overstrømmes av den siste typen temaer daglig, så må jo noen pøse på med den første typen temaer for at flere skal få dem med seg, eller hva?
Men om man mister motet av å prøve å “pøse” alt for hardt, så er jo selvsagt ikke det noe bra. Da er det bedre å si som du, at det er kanskje ikke så farlig å få med seg alt, for det stemmer jo det også..! :)

Sexy: He.. Så enkelt kan det også sies!
Jeg sa det jo for så vidt så enkelt jeg også, bare det at jeg skrev ganske mye annet rundt det og gav en alternativ grunn i tillegg..

snobar: Veldig hyggelig å høre! Som jeg sa så tror jeg at verden blir et bedre sted om bare én leser og tenker over det jeg skriver. Nå har jeg jo fått en bekreftelse (fra deg) på at det faktisk skjer, så jeg kommer nok ikke til å gi opp med det første! Dessuten, som Sexy sier det så godt: Jeg liker å blogge.. :)
Håper på å høre mer fra deg, enten du måtte bestemme deg for å bli “kunde” eller ikke! :)

Hans: Ja, det skjer alt for mye alt for spennende, morsomt, viktig, og interesant her i verden! Men det ar nok ikke så mye å si om vi klarer å skrive om alt, nei. Hvor amnge tusen bloggpostinger skjer vel ikke hvert minutt, om ikke hvert sekund. I tillegg til alle avisartikkler, podcasts, magasiner, bokutgivelser, osv. Information overload er en mild måte å beskrive nettet på. Ingen kan få med seg alt, så da gjør det jo ikke så mye om man ikke får formidlet alt heller. Det er jo bare det at det er visse temaer man mener er viktigere enn andre, og visse temaer som er uvikige på grensen til det absurde. Og siden vi overstrømmes av den siste typen temaer daglig, så må jo noen pøse på med den første typen temaer for at flere skal få dem med seg, eller hva?
Men om man mister motet av å prøve å “pøse” alt for hardt, så er jo selvsagt ikke det noe bra. Da er det bedre å si som du, at det er kanskje ikke så farlig å få med seg alt, for det stemmer jo det også..! :)

Sexy: He.. Så enkelt kan det også sies!
Jeg sa det jo for så vidt så enkelt jeg også, bare det at jeg skrev ganske mye annet rundt det og gav en alternativ grunn i tillegg..

snobar: Veldig hyggelig å høre! Som jeg sa så tror jeg at verden blir et bedre sted om bare én leser og tenker over det jeg skriver. Nå har jeg jo fått en bekreftelse (fra deg) på at det faktisk skjer, så jeg kommer nok ikke til å gi opp med det første! Dessuten, som Sexy sier det så godt: Jeg liker å blogge.. :)
Håper på å høre mer fra deg, enten du måtte bestemme deg for å bli “kunde” eller ikke! :)

Vi demonstrerer mot Israels terror, ikke alle arbeidsgivere har skjønt hvordan man håndterer en konflikt, blogging er *ikke* nødvendigvis journalistikk og folk får økser i hodet på fleire språk.

.…..

Men kanskje det rett og slett ikke gjør noe? For meg er det uansett ikke viktig å blogge daglig, så jeg får ikke dårlig samvittighet om det går noen dager mellom hver post. Dessuten er det jeg skriver om i bloggen såpass «smalt» at jeg ikke har grunn til å henge meg opp i besøksstatistikk og denslags. Med andre ord skriver jeg nok mest for meg selv…

Men kanskje det rett og slett ikke gjør noe? For meg er det uansett ikke viktig å blogge daglig, så jeg får ikke dårlig samvittighet om det går noen dager mellom hver post. Dessuten er det jeg skriver om i bloggen såpass «smalt» at jeg ikke har grunn til å henge meg opp i besøksstatistikk og denslags. Med andre ord skriver jeg nok mest for meg selv…