børge forteller

For en stund siden skrev Vårt Land om Repor­tere Uten Gren­sers “Hand­book for blog­gers and cyber-dissidents”, boka til hjelp for men­nes­ker som vil uttale seg ano­nymt på net­tet som jeg skrev om på blogg­b­logg i sep­tem­ber. En lærer så artik­ke­len og ble inte­re­sert i temaet. Der­for spurte meg om å snakke kort om saken på sko­len hans. Jeg sto vel­dig fast, og bestemte meg for å blogge det jeg skulle si for å i det hele tatt klare å for­be­rede meg. Det er dette du kan lese her.

Inn­led­ning — Hva er en blogg

I følge Wiki­pe­dia er en blogg

[…] en opp­da­tert inter­nett­side hvor én eller flere for­fat­tere ytrer syns­punk­ter og for­tel­ler omver­de­nen om det som skjer. Inn­leg­gene date­res som oftest i omvendt kro­no­lo­gisk rekke­følge, og det nyeste inn­leg­get leg­ges da auto­ma­tisk øverst på siden. Der noen weblog­ger er rene dag­bø­ker for blogg­skri­ben­ten, er andre mer tema­tisk, pro­fe­sjo­nelt, eller kunst­ne­risk vink­let. Blog­ger gjør også ofte ivrig bruk av pekere til andre nett­ste­der og ikke minst andre weblogger.

I til­legg vil jeg si at en vik­tig del av blog­ging er mulig­he­ten for lese­rene til å gi til­bake­mel­din­ger til hvert av inn­leg­gene ved hjelp av et kom­men­tar­felt, selv om ikke alle blog­ger har denne mulig­he­ten. Dette kan føre til en kon­struk­tiv dialog/debatt mel­lom leserne og blog­ge­ren. Dess­uten bør en nett­side abso­lutt ha en form for feed for å kunne kal­les en blogg. Feeds gjør det mulig å følge med på opp­da­te­rin­ger på en enkel måte. Men disse to tin­gene kan jeg ikke gå nær­mere inn på nå.
Det blir star­tet en ny blogg omtrent hvert sekund, og hele blog­go­sfæ­ren er nå på over 20 mil­lio­ner blogger.

Hvor­for er blog­ging vik­tig for ytringsfiheten?

Her i Norge har vi det vel­dig greit. Vi kan si så godt som hva vi vil offent­lig uten å være redd for noen nega­tive kon­se­kven­ser, i hvert fall ikke fra sta­ten sin side, og om noen andre ikke liker det vi sier vil sta­ten ofte for­svare vår rett til å si vår mening. Slik er det som kjent ikke i alle land. I mange land kan du risi­kere å bli arres­tert om du sier noe nega­tivt om de som har makta, og om du er jour­na­list må du ihvert­fall passe på hva du sier. Kina er et vel­kjent eksem­pel på dette. Men selv om du bor i et land hvor loven gir deg rett til å ytre dine menin­ger helt fritt betyr ikke det nød­ven­dig­vis at du i prak­sis har kun­net det. Hvor­dan skal du klare å spre et bud­skap du mener er vik­tig? Om du ikke er jour­na­list eller eier en avis eller tv-kanal er det ikke lett å bli hørt av mange men­nes­ker. Selv om vi i prin­sip­pet har ytrings­fri­het, så har vi ikke av den grunn auto­ma­tisk mulig­het til å ytre det vi måtte ønske.

Dette er to eksemp­ler på hvor­for blog­ging er vik­tig for ytrings­fri­he­ten. I land der du risi­ke­rer å havne i feng­sel om du stil­ler “feil” spørs­mål offent­lig gir blog­ging deg en mulig­het til å spre dine tan­ker ano­nymt til hele ver­den. I Iran, som av Repor­tere Uten Gren­ser kal­ler “det største feng­se­let for jour­na­lis­ter i hele Midt­østen” var det i april over 75.000 aktive blog­ger. På denne måten kan hele ver­den få et inn­blikk i hva som fore­går i et land som ellers ville vært nes­ten helt lukket.

I land der du har rett til å si hva du vil, men ikke har mulig­het til det om du ikke har den rette pos­si­sjo­nen eller masse pen­ger fun­ge­rer blog­ging som en platt­form hvor alle kan nå andre med sine menin­ger. Alt du tren­ger for å for­telle hele Norge om hva som er galt med den nye regje­rin­gen er til­gang til inter­nett. Rik­tig nok har vi lenge hatt van­lige inter­nett­si­der som en mulig ytrings-kanal, men en slik er for de fleste vans­ke­lig og tid­kre­vende både å sette opp og å opp­da­tere. Ved hjelp av en rekke gra­tis blogg­verk­tøy kan du sette opp din egen blogg i løpet av 3 minut­ter, og andre gra­tis nett­si­der gjør det enkelt for andre å opp­dage din blogg, hver gang du opp­da­te­rer den.

Desverre er det også mange eksemp­ler på at blog­gere blir tatt av myn­dig­he­tene i land som Iran og Kina. I løpet av det siste året har Iran arres­tert 20 blog­gere. I okto­ber ble Omid Shei­k­han dømt av den Iranske dom­sto­len til ett års feng­sel og 124 piske­slag på grunn av sin blogg (Skriv under under­skrifts­kam­panje til støtte for Omid). Blog­ge­ren Moj­taba Sami­ne­jad har blitt arres­ter for å rapor­tere om arresta­sjo­nen av tre per­siske blog­gere (Under­skrifts­kam­panje). Som et svar på alle arresta­sjo­nene har det blitt star­tet en egen orga­ni­sa­sjon til hjelp for utsatte blog­gere, Com­mittee to Pro­tect Blog­gers, og det var også der­for Repor­tere uten gren­ser skrev hånd­bo­ken jeg nevnte øverst i dette inn­leg­get. Ved å følge ret­nings­lin­jene lagt opp i denne boka, som er gra­tis til­gjen­ge­lig for alle, har du en god mulig­het til å si det du måtte ønske uten å være redd for å bli arres­tert, tor­tu­rert, eller få spar­ken (Noe jeg ikke har kom­met inn på her er at det flere gan­ger har hendt at folk i land med ytrings­fri­het har fått spar­ken på grunn av sine per­son­lige blogger).

Ut fra alt dette vil jeg hevde at blog­ging, og mulig­he­ten for å gjøre dette ano­nymt, er ytrings­fri­het i praksis.

[Om du kom­men­te­rer på dette kan det være at det tar lang tid før det duk­ker opp i kommentar-feltet neden­for. Grun­nen til dette er at jeg drar bort en stund nå og at jeg ikke har mulig­het til å god­kjenne kom­men­ta­rene før jeg kom­mer til­bake. Men ikke la det stoppe deg fra å kom­men­tere, er du snill! :)]

Du kan også være inter­es­sert i:

1. For­kla­ring til bokmerker/blogging-linker posten