Barnesoldater på Oscarsborg
For noen dager siden tok jeg en liten rundtur på Oscarsborg festning hvor jeg fikk et lite dypdykk i viktig norsk historie. Det var fra Oscarsborg to kanonskudd og to torpedoer ble sendt mot den tyske krysseren Blücher den 9.april 1940. Skuddene resulterte i at Blücher, med sine godt over 2000 unge, tyske gutter, sank litt lenger oppe i fjorden. Det førte selvsagt til død, over hundre av ungdommene overlevde ikke brannene på båten eller det kalde vannet, men det førte også til at kongen, hans familie, og regjeringen fikk tid til å rømme fra hovedstaden. Hadde ikke senkingen av Blücher kjøpt dem tid, hadde ikke kongen hatt mulighet til å si sitt berømte nei til den tyske okkupasjonsmakten og fortsette motstandskampen fra eksil i London.
Jeg, og en gjeng andre turister, fikk en interesant rundtur på fortet av en engasjert og hyggelig eldre herre som tydeligvis hadde guida folk rundt på øya en vinternatt før, og det skulle ikke forundre meg om han har noe bakgrunn fra militæret, om de slipper inn så koslige folk. Hele guiderunden var en utelukkende positiv opplevelse, om vi ser bort fra at rundturen muligens var en smule for lang for beina og en smule for faktarik for hodet. Men jeg var ikke i den eneste gruppen som ble guidet. Det var også andre grupper, grupper av små barn som skulle få oppleve litt av norgeshistorien. Ikke noe galt i det, jeg har alltid ment at det er vitalt å lære sin, og andres, historie, og at historie er et viktig fag som bør legges vekt på på skolen. Som min tidligere historie-lærer sa: “Den som ikke lærer sin historie blir dømt til å leve den om igjen” (fritt etter mitt falmende minne). Om nå disse barna var store nok til at det var snakk om et skole-fag er jeg ikke helt sikker på, spesielt med tanke på at det er midt på sommeren, men også i forhold til hva de så ut til å være. Men det er fint å dele historien, det være seg den norske eller den fra andre land, eller hele verden, med barna, omtrent uansett alder.
Det som derimot ikke er fint er den måten barna skulle ha det morsomt på mens de ble guidet rundt på Oscarsborg. Gruppene av små barnesoldater som gikk rundt på fortet, til tider marsjerende, var ikke et morsomt syn. Før turen starta fikk alle barna hver sin kamuflasjefargede uniformsjakke og hjelm som de gikk med mens de fikk en omvisning i gangene under fortet, og på slutten av turen ble de satt til å marsjere over plassen på baksiden av fortet. Du syns kanskje jeg overdriver, det var jo bare ment som uskyldig morro for barna, men jeg syntes dette var ekkelt. Krig er en forbrytelse mot menneskeheten. Uavhengig av om det blir begått krigsforbrytelser eller ikke (noe jeg regner med skjer i enhver krig), er krig en forbrytelse mot menneskehten. Ja, selvsagt var det riktig å gå til angrep på Nazi-Tyskland, og selvsagt var det riktig å forsvare Norge da Tyskland invaderte landet, men like fult er krig en forbrytelse mot menneskeheten. Den gang var det Tyskland som først startet krigføringen, og resten av verden hadde ikke så mye annet valg enn å ty til krig for å stoppe dem. Så jeg skriver ikke dette for å si at vi bare skulle sittet stille og se på at Nazistene tok over Europa. Poenget mitt er at det å idyllisere krig, eller tanken på krigshandlinger, det militære, og lignende overfor små barn er en uting. Rundt om i verden er det tusenvis av små barn som tvinges til å være soldater i diverse kriger, og det er ingen idyll over det. Det er rett og slett ingen idyll i krig, hverken for voksne eller barn, og det er over hodet ikke morsomt eller spennende (ordet brukt på en positiv måte). Krig er ufyselig. Krig er katastrofalt, Krig er tragisk. Krig er nød, ellendighet og desperasjon. Det er hva små barn i Norge burde lære, og ikke at å leke krig er en uskyldig ting man gjør for å ha det morsomt. Selv ikke våpensmugleren i filmen Lord of War ville la sitt barn leke med lekepistol. Det er noe vi kunne lære av.
(Bilder stjålet fra Oscarsborg Fjordservice AS og UN.org. Om du ikke har sett Lord of War, gjør det nå!)
About the author
- More at
No related posts.
