børge forteller om livet

For to dager siden gikk jeg en flott kvelds­tur oppe i åsen og så utover det vakre lyset fra Cusco/Cuzco, byen du mest san­syn­lig drar innom om du har tenkt deg til Machu Picchu (noe jeg har i mor­gen!). Jeg befin­ner meg for tiden altså i Peru. Her har jeg vært i ca. én uke, og jeg har omtrent like mye igjen.

Jeg gikk altså en kvelds­tur opp i områ­der av byen hvor ingen andre av mine reise­ka­me­ra­ter våger seg, selv om det på ingen måte føl­tes noe skum­melt. Det eneste som møtte meg var lab­bende løs­hun­der, glade ung­do­mer, flør­tende kjæ­reste­par, smi­lende koner, fot­ball­spil­lende små­barn, og fløy­tende politi­folk. Eller egent­lig bare én politi­mann, men han fløyta. Jeg skjønte ikke helt hvor­for, men jeg kom fram til at det måtte være en måte å sifra til omgi­vel­sene at det var politi til stede. Uan­sett, det var vak­ker utsikt, dei­lig tem­pra­tur, og bare kose­lige folk. Om du noen gang tar turen innom Cusco vil jeg anbe­fale deg en slik kveldstur!

Jeg els­ker å gå på ste­der hvor turis­ter flest ikke set­ter sine ben. Det er der du fin­ner det ekte Peru, det ekte Norge, eller hvil­ket land du nå skulle befinne deg i. På Titi­ca­ca­sjøen har det bodd india­nere på fly­tende siv-øyer i flere hundre år. Men de øyene turis­tene drar til er bygd opp for turis­ter, og de som er der bor der bare om dagen, til “ære” for turis­tene. Da jeg var på Titi­caca for noen dager siden fikk jeg være med til en øy hvor folk fak­tisk bor. En øy som ikke er laget for turis­ter, men laget for at folk skal leve der, og som bare får fire besøk av turis­ter i året. De var ganske så turist­venn­lige de som bodde der også, men like­vel var det litt mer ekte. De områ­dene hvor turis­tene sam­les, der er ingen­ting ekte. Alt er bygd opp for turis­tene, og jeg syns ikke det er så vel­dig spennende.

Like­vel hen­der det selv­sagt ikke så alt for sjel­dent at jeg går i turist­om­rå­der. I går gikk jeg mot Plaza del Armas her i Cusco og ble stop­pet av en gutt med sko­pus­se­sa­ker. Jeg lot ham få pusse sko­ene mine og pruta pri­sen ned fra 25 til ti Nue­vos Soles da han var fer­dig. Én sol [sål:] til­sva­rer to norske kro­ner, og jeg er helt sik­ker på at ti soles for den job­ben han gjorde var vel­dig godt betalt. Jeg hadde ikke nok pen­ger i lomma, så jeg fant fram posen jeg har alle pen­gene min i og bladde fram en ti soles-seddel.

“You have too much money.” Jenta så på meg mens hun frem­de­les viste fram varene hun hadde til salgs. Små duk­ker, arm­bånd, og annet turist-stæsj. Vi hadde alle­rede veks­let noen få ord da set­nin­gen kom. “You have too much money.” Jeg tror hun hadde sett penge­po­sen min da jeg betalte sko­pus­ser­gut­ten, men den var ikke gjen­nom­sik­tig. Jeg smilte til henne og lot meg etter en liten stund over­tale til å kjøpe et arm­bånd til én sol. Jeg gikk videre, over Plaza del Armas hvor jeg måtte kjempe meg forbi et titalls resturant-innkastere, og videre opp­over mot åsen på andre siden av den jeg hadde gått på kvel­den før. Men etter­hvert som jeg gikk begynte jeg å tenke mer på det jenta hadde sagt. “You have too much money.” Mens jeg fjer­net meg mer fra turist­om­rå­det kom jeg forbi kon­tai­nere hvor voksne og barn sto og gravde i søppla. Jeg gikk forbi små hus laget av leire og bølge­blikk, og jeg tenkte at jeg skulle ha stop­pet opp. Jeg skulle ha stop­pet opp, smilt og sagt “you are abso­lutly right.” Og så skulle jeg gitt både henne og hun hun gikk sam­men med en del pen­ger, uten å be om å få noen varer tilbake.

Ikke det at det hadde hatt så mye betyd­ning. Jeg ville frem­de­les hatt for mye pen­ger, de ville frem­de­les hatt for lite, og ville pen­gene gått til noe bra? Ikke vet jeg. Men én ting har jeg bestemt meg for: Jeg skal gi til­sva­rende minst halv­par­ten av lomme­pen­gene jeg har med meg hit til Peru til noen hvor jeg vet at pen­gene går til noe bra. Til noen som job­ber for å for­andre det at jeg har for mye pen­ger på bekost­ning av at andre har for lite. Den eneste orga­ni­sa­sjo­nen jeg kom­mer på i øyeblik­ket som job­ber mot dette målet er Kir­kens Nød­hjelp, som i til­legg også dri­ver med tra­di­sjo­nell nød­hjelp. Om du vet om en annen orga­ni­sa­sjon, norsk eller ikke, som job­ber for en mer rett­fer­dig ver­den, gi meg beskjed, så går kan­skje pen­gene mine dit.

Det kan være jeg kom­mer til­bake med mer om turen min mens jeg frem­de­les er her i Peru, vi får se. Jeg har uan­sett tatt en enorm mengde bil­der (og mange flere skal det bli) som du kan glede deg til å få se etter at jeg har kom­met tilbake.

Takk til Susy for den eneste kom­men­ta­ren jeg har fått siden sist! :)