Uten et ord
Hun kom mot meg. Jeg så henne tydelig selv om jeg sto halvveis med ryggen til. Hun kunne ha vært et sted rundt 30. Noe mer nøyaktig klarer jeg ikke å si, jeg er elendig til å se slikt. Huden var mørk og glatt, hun hadde et vakkert og mildt ansikt. Klærne var ikke videre fancy eller spesielle på noen som helst måte, de var helt ordinære. Kanskje hun hadde på sminke, kanskje ikke. Jeg la ihvertfall ikke merke til den om den var der. Om jeg hadde sett henne på en hvilken som helst annen gate, på et hvilket som helst annet tidspunkt kunne jeg tatt henne for å være ansatt i en barnehage eller sekretær. For alt jeg hadde vist kunne hun hatt sekretær selv for den saks skyld.Hun kom nesten helt bort til meg, åpnet munnene og sa “hi, honey”. Vi befant oss på en sidegate til Skippergata i Oslo. Klokka var over midnatt. Det var ikke til å ta feil av.
Verden er merkelig. En dame som jeg aldri ville ha lagt videre merke til ellers visste jeg nå noe viktig om før hun engang åpnet munnen.
Da hun kom bort til meg og hilste snudde jeg meg helt mot henne. Uten å si et ord så jeg på henne og løftet den ene armen i en avvisende stilling. Hun sa noe, jeg husker ikke lenger hva, men ikke noe annet enn et slags “ok”, før hun gikk videre og jeg sto igjen. Jeg hadde stått og tatt bilder av en liten fugl som så ut til å 
være ganske alvorlig skadet. Den var brun oppå og gul nedover brystet. Den hadde et bitte lite rødt nebb og noe av rødfargen så ut til å ha rent utover kinnene. Som dårlig sminke. Bare at dette var vakkert. Den lille fuglen hadde stått i vinduskarmen på en butikk da jeg så den. Den sto der lenge, men så fløy den ned på bakken. Der sto den også helt inntil husveggen en stund. Før den fløy opp i vinduskarmen igjen. Slik fløy den fram og tilbake noen ganger, og den brydde seg ikke nevneverdig om at jeg gikk helt opp i ansiktet på den med kameraet mitt. Det var tydelig at den ikke hadde det helt godt. Det merkeligste med hele fuglen var når den pep. Den pep normale fuglepip, men den beveget ikke nebbet én millimeter. Til gjengjeld beveget det seg nede på halsen, akkurat som om det var en ørliten åpning der som den brukte som munn. Jeg hadde tatt mange bilder av den, og fant ut at selv om den var både skjønn og vakker i sin skrøpelighet så var nok temaet oppbrukt. Jeg begynte å gå.
Hvorfor hadde jeg gjort det? Tanken skjøt opp i meg ganske fort. Jeg beveget meg bortover Skippergata, i retning Karl Johan. Jeg så de forskjellige menneskene som var samlet der. Hvor hadde det blitt av den normale høfligheten? Det var nok ikke første gang det har skjedd, men det var ikke det jeg først og fremst tenkte på mens jeg gikk sakte nedover Karl Johan, i retning Østbanehallen. Jeg tenkte på hvorfor, og jeg angret. Når noen sier noe til deg svarer du. Sånn er det. En kvinne hadde kommet bort og hilst på meg og jeg hadde ikke sagt et ord. Jeg visste godt, allerede før hun åpnet munnen, hva hun ville. Jeg visste at hun ikke hilste på for å være høflig. Det var ren forretning. Men det forandrer ingen ting. Når noen snakker til deg svarer du, uansett. Ihvertfall nesten. Denne kvinnen hadde ikke gjort eller sagt noe som gjorde henne fortjent til en dårligere behandling enn noen annen som kunne komme til å si noe til meg den kvelden.
Jeg fikk dårlig samvittighet og fikk lyst til å finne henne igjen. Jeg hadde lyst til å gå bort til henne og be om unnskyldning for min uhøflige oppførsel. Jeg ville si at vanligvis er jeg ikke sånn, og jeg skjønner ikke hva som gikk av meg. Be om tilgivelse. Jeg vandret rundt i gatene en stund. Jeg så kollegene hennes. En liten gjeng hadde samlet seg i en ring og så ut til å trives godt i hverandres selskap. Andre sto mer spredt langs gata og på hjørnet. Etter en stund så jeg henne, trodde jeg ihvertfall. Hun var lang foran meg i gata, og jeg fulgte sakte etter. Men etter en stund skjønte jeg at jeg ikke kom til å ha guts nok og jeg snudde meg og gikk tilbake til Oslo S.
Technorati Tags: oslo, høflighet, prostitusjon.
About the author
- More at
No related posts.
