“Señores y señoritas.” Det var professor Constantino Castello del Cruz som holdt en av sine populære forelesninger. Mino satt årvåkent og fulgte med, hodet vendt litt mot høyre slik han hadde fått for vane når han lyttet med sitt ene øre. Professoren tøyet sin økologi over i det politiske, og unnlot sjelden å komme med krasse analyser:
“La oss tenke oss at en politisk terrororganisasjon sprengte en jumbojet full av mennesker. Alle sammen døde. En heslig og avskyelig handling, ville vi utvilsomt si. Men kan noen svare meg på hvorfor det hvert år må dø førti millioner mennesker av sult og underernæring? Førti millioner mennesker er mange. La oss regne det om i antall jumbojets. Det tilsvarer omtrent noe sånt som at trehundre jumbojets skulle bli sprengt i luften hver eneste dag hele året igjennom. Nåvel. Poenget er at det finnes nok mat i verden til å fø alle. Men de førti millionene dør fordi de ikke har midler til å skaffe seg denne maten. Disse førti millionene dør på grunn av det vi kaller legalisert, akseptert og bevisst terror fra storkapital, supermaktspolitikk og kortsiktig profitthunger. Det har seg nemlig slik, señores y señoritas, at terroren blir utført på to nivåer: Terroren på det lille nivået blir gjerne utført av desperate mennesker som ikke ser noen annen måte å endre et urettferdig system på. Terroren på det store nivået blir utført av høflige og korrekte herrer med dress, dokumentmappe og kredittkort. Den terroren som den rike overklassen utøver mot det fattige flertallet på denne kloden, er det største folkemordet som noensinne er begått. Dette vil ikke kunne fortsette i all evighet. Jeg kan med temmelig stor sikkerhet si at den dagen snart kommer da den fattige del av verden tar i bruk midler som de selv har fått lide under i århundrer. Nåvel. Gå nå ut og tenk over følgende: Det eksploderer hver dag tre hundre jumbojetfly rundt omkring på kloden. Hvordan stopper vi dette?“
Akkurat idet Mino, i trengselen som oppsto når alle skulle ut, forsøkte å nærme seg podiet der professoren hadde holdt sin forelesning for å spørre om noe viktig, skjedde det brutale: Åtte bevæpnede soldater stormet opp mot professoren, grep ham og førte ham med makt ut i en ventende politibil. Dette skulle bli Constantino Castello del Cruz siste forelesning. Han kom aldri til å vise seg ved noe universitet senere.
Dette er et utdrag fra boka Mengele Zoo skrevet av Gert Nygårdshaug i 1989. Siden den gangen har nok tallene forandret seg noe, men ikke mye, og langt ifra nok! Hver dag dør 30.000 barn av fattigdomsrelaterte årsaker som sult og sykdommer som enkelt kunne vært lindret med medisin som er billig her i vesten, men umulig å få tak i for fattige mennesker i fattige land. Hvert tredje sekund dør et menneske, for eksempel av diaré. Ingen av dem dør i Norge, for å si det på den måten.
I år har vi en utrolig mulighet til å gjøre noe med dette. En rekke toppmøter skal holdes i år, den første er G8-møtet om bare ti dager.
Det har blitt startet opp en diger koalisjon av kampanjer over hele verden kallt Global Call to Action Against Poverty. De to største og mest kjente av disse kampanjene er The ONE Campaign i USA og Make Poverty History i England. Og nå har kampanjen endelig også kommet til Norge med Kirkens Nødhjelp som primus mottor.
Jeg har lenge hatt et hvitt bånd øverst her på bloggen, og nå har jeg fått meg ett rundt armen også. Dette er kampanjens verdensomspennende kjennetegn. Siden jeg startet denne blogposten med noen ganske kraftige utsagn fra en oppdiktet professor, må jeg bare gjøre det helt tydelig at denne kampanjen selvsagt ikke har noen som helst forbindelse med, eller på noen måte støtter terrorisme. De bryr seg ikke engang om penga dine! Alt de vil ha er din støtte og din stemme.
Støtte kan du vise ved å gå med et hvitt bånd rundt armen, du får til og med båndet helt gratis Desverre får du ikke båndet gratis lenger, men det er fremdeles lett å få tak i! Du kan også ha et hvit bånd eller et banner på nettsiden din.
Din stemme gir du ved å signere her, her, og her. Ikke se på det som underskriftskampanjer, se på det som at du er president over hele verden og får lagt fram et dokument foran deg. Dokumentet må signeres i tre eksemplarer, og på det står det at noen enkle tiltak skal setttes igang som garantert kommer til å redde millioner av menneskeliv. Hva gjør du, skriver du under eller ikke..?
Sometimes it falls upon a generation to be great.
You can be that great generation.
En god sak, men jeg er drit lei av alle mulige bånd i regnbuens farger som skal bety noe , rød for aids, rosa for brystkreft, gul for “support the troops”, etc, etc. Tror jeg skal ta på met et brunt et og hvis folk spør sier jeg “Det er fordi jeg må bæsje”
Sant nok, det er ganske mange farger ute å går for tiden. Men de hvite og gule synes jeg er okay for så vidt meg bekjent var de først ute.
Det som står i VG i dag ang dette derimot, det gjør meg sint!
Vel. De svarte og hvite (stand up speak up) var vel ute før disse. Synes de også støtter en fin sak (antirasisme)
Ja, dette hvite båndet er absolutt ett av de første. Det var faktisk det aller første jeg hørte om da Vårt Land skrev om kampanjen allerede 28. januar i år. Det kan du lese her: http://tinyurl.com/amf8t
Og jeg satte opp det hvite båndet her på sida senest 2. februar: http://tinyurl.com/84zwm
Jeg liker de båndene jeg. Syns de er koselige. Begynner å få en del også. Og hva så om de finner i alle regnbuens farger? Ja, det er en motesak men er det ikke bra at det er “in” å støtte ting?
Jeg hadde ikke det hvite fordi jeg ikke visste om det men bestilte meg et med det samme :D
[…] Det er en god stund siden jeg skrev om de hvite båndene. Den gangen delte Kirkens Nødhjelp dem ut gratis, men etter kort tid ble etterspørselen så stor at de ikke hadde mulighet til det lenger. Derfor har nok noen blitt litt skuffet når de har fulgt linken fra innlegget mitt for å bestille bånd. Jeg burde selvsagt ha oppdatert tidligere, men nå får du altså vite hvor du kan få tak i disse båndene: […]
[…] De hvite båndene til har tydeligvis blitt populære, og det er selvsagt ingen ting som gleder meg mer enn når noe så positivt blir populært og utbredt. Jeg har skrevet om de hvite båndene noen ganger før, og mange har fulgt de linkene jeg har oppgitt til (i starten) hvor man kunne få slike bånd gratis, og (senere) hvor man kan kjøpe dem billig. […]
Skjønner egentlig ikke hvorfor båndene skulle være gratis. Hadde vel vært bedre om de kostet mellom 50 og hundre kroner, også kunne man brukt pengene på å gjøre fattigdommen til historie. Det er fint å vise at man er solidarisk, men det hjelper ingen om man ikke tar i et tak. Vi som privatpersoner kan gjøre en forskjell på samme måten som at staten Norge kan det. Vi har pengene, vi liker bare ikke å gi. Kanskje den negative siden ved sosialdemokratiet; alt ansvar overføres til staten.
Gi så det monner!